Hennings hjørne

Henning Kolstad er engelskfilolog og har ca. 200 oversettelser på samvittigheten. I 2004 utkom hans bok Fallgrublerier — Unngå fellene i det engelske språket. I Hennings hjørne drodler han videre om feller og annet han gjør seg tanker om.

Kan biologisk intelligens trenesNår vondt er bestFalske bevisHva heter det nå?Hjelp som teller?Storm i et forstørrelsesglassSpenning i hverdagenHjemmefra24 karat gullTapt i avskriftHysj, det sier seg selv!NarregloserKontroll, nei?Ja, vi elskerOm å gjøreMer kuler og kruttGun?Lydløst norskTretti komma tullSaft suseSjarken på kjølenLigger Leghorn og Mailand i Syden?Hallo?Butt Power: Kvantefysikere, oldtidsrumper og deadlinesHvorfor ekskludere inkludert?Train …?Rocker klipper ...?Nykokt kvalitetssikringTidenes språk?Gull i landlige hus med dusj og verdensmesterskap

Oi, oi, hva Open AI åpner for. Skrekkvyer til tross, jeg er glad systemet i det minste gir oss én form for intelligens her i verden. Derfor kontaktet jeg Chat GPT – Chatbert, som roboten kalles blant venner – og ba ham «trene» mitt eventuelle tilløp til biologisk intelligens språklig. Da fikk jeg selvsagt passet mitt påstemplet. Høflig og vennlig, men ettertrykkelig. Chatbert har jo ingen fingre å legge imellom.

Jeg lirket den digitale ordgyteren litt i retning Henning-hjørnet med et mildt ledende prompt:

Skriv 800 til 1000 tegn for norske databrukere om hvorvidt «trene kunstig intelligens» er korrekt oversettelse av det engelske «train AI». Legg vekt på eventuell forskjell i anvendelse og betydning mellom det engelske verbet «train» og det norske verbet «trene». Foreslå om nødvendig mer egnede norske ord enn «trene» for konfigureringen av kunstig intelligens.

Skrivepunktet på skjermen flimret og hoppet litt, men så kom et knusktørt svar dryssende fra oven:

Oversettelsen av «train AI» til «trene kunstig intelligens» på norsk kan skape forvirring og misforsåelse. Dette skyldes den vesentlige forskjellen i betydning og anvendelse mellom det engelske verbet «train» og det norske verbet «trene.»

I engelsk KI-sammeneheng refererer «train» til prosessen med å tilpasse og forbedre en maskinlæringsmodell ved hjel av store mengder data. Dette innebærer finjustering av algoritmer og parametere for å oppnå ønskede resultater. Det er en teknisk prosess med det formål å optimalisere yteslen til KI-systemet over tid.

På norsk har «trene» hovedsakelig en konnotasjon med fysisk aktivitet eller opplæring av levende vesener. Å si «trene kunstig intelligens» kan derfor gi inntrykk av at vi gir KI en slags fysisk eller intellektuell opplæring, noe som ikke stemmer med den tekniske realiteten. Derfor er det viktig å vurdere mer presise norske termer for å beskrive KI-prosessen.

    1. Optimalisere kunstig intelligens: Dette legger vekt på behovet for å finjustere og optimalisere KI-modellen for å oppnå bedre resultater over tid.
    2. Tilpasse kunstig intelligens: Dette understreker betydningen av å tilpasse KI til spesifikke oppgaver og kontekster, som er en avgjørende del av KI-arbeidet.
    3. Konfigurere kunstig intelligens: Dette beskriver prosessen med å sette opp KI-systemer med riktige parametere og innstillinger for å oppnå ønskede resultater.
    4. Forbedre kunstig intelligens: Dette formidler målet med å gjøre KI mer effektiv og nøyaktig i utførelsen av oppgaver over tid.
    5. Lære opp kunstig intelligens: Dette kan være en mer passende beskrivelse fordi det indikerer at KI lærer og tilpasses basert på innsamlede data, uten å nødvendigvis inkludere en treningssituasjon.

For databrukere er det viktig å velge riktig terminologi avhengig av sammenhengen. Å bruke mer presise norske termer vil bidra til en bedre forståelse av den komplekse og tekniske prosessen som ligger bak konfigureringen av kunstig intelligens,

OK, der fikk vi den. Riktignok i nøkterne og lite spenstige ordelag, der det engelske fundamentet dessuten skinner temmelig grelt gjennom norsken hist og her. Jeg tror ikke vi skal bruke Chatbert som «Cheat GPT» foreløpig, nei. Og langt mindre anbefale ham å søke medlemskap i NO. Men atskillige hakk verre ble det da jeg ba vidunderet skrive teksten om igjen med en mer humoristisk vinkling. Det resulterte i lavpannede skrekkopplevelser jeg skal spare dette forumet for. Ugh.

Ikke desto mindre er det tillitvekkende å se at Chatbert er oppmerksom på språklige pitfalls som ikke alle utviklere eller brukere legger merke til. Det gir meg et gryende håp om at kunstig intelligens kan få eventuell biologisk intelligens på rett kjøl etter hvert.

Jeg føler ofte behov for en treningsøkt hos Chatbert. Han kan en del om språk, den skapningen, selv om han ikke er noen mester i oversettelse.

Henning Kolstad
oktober 2023

Dårlig blir ofte kleint, synes jeg. Vondt kan være så mye bedre.

I oversettelse fra engelsk kan de minste og enkleste ordene være de vondeste å løse godt, og en av verstingene blant glossarets smådjevler er bad. «Mange dårlige ting har skjedd med deg,» presterte et kretskort å skrive i robotoversettelsens barndom. Nei da, ingen biologisk oversetter ville skrevet noe så skjevt, selv ikke jeg. Likevel skal vi ikke være for raske med å fnyse, for bad er ingen grei glose å føre over i norsk. Den primære ordbokløsningen er «dårlig», men robotblemmen ovenfor illustrerer hvor ubrukelig den kan være i praksis. Ordbøkene foreslår også «ussel», og det finnes selvfølgelig tilfeller hvor den løsningen kan fungere. Men de hører til unntakene. Ville vi holde oss strengt til originalens uttrykksform, kunne vi redde oss med «Mange uheldige ting har skjedd med deg», pusse det til «mye uheldig har skjedd med deg», og videre til «du har vært utsatt for mye ille».

Sånn jobber jeg når jeg har fått for lite kaffe. Prøver å banke frem noe akseptabelt innenfor originalspråkets mal.

Men har jeg fått nok kaffe, begynner jeg gjerne å lure på hva jeg oppnår med å følge originalspråkets mal i jakten på naturlig norsk. Da trekker jeg meg et par skritt tilbake og prøver å huske hvordan vi uttrykker det samme her på berget. Og så skriver jeg den endelige formuleringen: «Du har hatt mye vondt.»

Vondt er godt. Jeg glemmer ofte å bruke det ordet i oversettelse, antakelig fordi engelsk ikke har noe åpenbart motstykke som kan minne meg på at «vondt» står til rådighet. Skamfullt å ha behov for slike påminnelser, men på dårlige dager kan det unektelig forekomme. I våknere stunder har jeg derimot mye glede av vondt i alle former. Ikke bare til å løse bad. Når originalen omtaler vanskeligheter, kan ordet rense bort engelske «utfordringer», «problemer» og «harde» oppgaver over en lav sko. Da skriver jeg bare at «det er vondt å få til».

Men vondt funker aller best når originalen skriver om smerte og lidelse. Ordet pain har en bredere anvendelse enn det norske «smerte», derfor får vi litt unaturlig norsk når vi oversetter den glosen direkte der vi ikke bør. I psykisk sammenheng kan risikoen lett være der. Å betegne sorg eller anger som «smerte» kan for all del virke dramatisk og flott, men det er jo ikke alltid målet. Hverdagslige linjer bør ikke oversettes høydramatisk. En parkeringsbot, for eksempel, er ikke «smertefull» å tenke på. Så «vondt» er godt å ha.

Også i oversettelse fra dansk og svensk ser jeg ofte at ordet «vondt» kan by på gode løsninger der det ikke direkte foreslås av originalen. Mer eksotiske språk kan jeg ikke uttale meg om, men det ville være snodig om vondt ikke var godt å ha der også.

Like fullt griper jeg meg ofte i å følge utenlandske maler og skrive «smerte», «problematisk» eller «ille» der vondt ville vært bedre. Ikke godt å si hvorfor, men gammel vane er vel vond å vende.

Henning
august 2023

Det var altfor mange beviser i krimskrønene jeg oversatte i unge år. Det tok tid før jeg ble visere. Men i dag stoler jeg ikke på at et bevis er et bevis før det er bevist.

Ikke når jeg oversetter fra engelsk, i alle fall. Med mindre det står proof i originalen. Proof er en glose vi kan stole på. Den er foolproof. Men det er ikke bare den vi har å forholde oss til, for på skolen lærte vi jo vitterlig at engelsk har to ulike ord for bevis. Og den påstanden lurte mange av oss opp i stry. Vi svelget blåøyd pensumets påstand om at den andre bevisglosen betydde bevis.

Det er nok den komparative lingvistikken som ligger bak her også, den har mye å svare for. På skolen manifesterte den seg i min tid gjennom de forblindende likhetstegnene vi ble oppmuntret til å bruke i glosebøkene. En engelsk glose «er lik» et norsk ord. Altfor ofte hadde glosen mange betydninger, mens likhetstegnet bare var rettet mot én av dem. Og da overså vi de øvrige. Shirt «er lik» skjorte, ferdig med det, og dermed ante vi jo ikke hva trøye het på engelsk. Oppfattet det ikke engang da T-skjortene kom. Ink betydde blekk, dermed basta, så trykksverte og andre fargestoffer fikk seile sin egen sjø. Train betydde «trene»; yrkesopplæring og dressur fikk klare seg selv. Og så videre.

Men så var det disse bevisene, da. Proof sto noenlunde stødig i sin ende av likhetstegnet, siden vi sjelden forholdt oss til korrektur eller spritgehalt på barneskolen. Men evidence ble stygt vingeskutt av det samme likhetstegnet. Skolen hadde vel dekning for sin påstand om betydningen, for glosen kan bety «bevis». Innenfor krimsektoren brukes den jo beviselig om begreper som juridisk belegg og samlet bevisførsel.

Vi kunne kanskje nevnt de berømmelige bevisposene også, om evidence bags virkelig het bevisposer og inneholdt bevis. Men de gjør visst ingen av delene. Ifølge åstedsteknikere kalles de «beslagposer» – eller beslagsposer med s, det har jeg aldri fått klarhet i – og det er jo ikke nødvendigvis beviser som puttes i dem. Mange gjenstander kan ha interesse for etterforskningen uten å utgjøre bevis.

Hva kunne vi egentlig skrevet i den andre enden av likhetstegnet da evidence skulle inn i vår barndoms glosebok? Det har jeg fundert mye på. Ville vi kommet nærmere sannheten med en ullen definisjon som «forhold eller gjenstand som tyder på noe»? Noe som peker i en bestemt retning? Jeg er ikke latiner, men mistenker at ordet «indisium» rent etymologisk betyr noe slikt som pekepinn. Og indisium kalles jo circumstantial evidence på engelsk, så den fortolkningen kan ikke være helt bak mål.

Doktor John Campbell i Carlisle opphøyde begrepet evidence til den store ledestjernen under pandemien. Han brukte sin YouTube-kanal til løpende belysning av hvor sent de ulike lands helsemyndigheter reagerte på nye forskningsresultater, og hvor skjeve forestillinger som rådet i nyhetsmediene. Hans daglige skred av medisinske data og forvaltningskritikk var underholdende i seg selv; han var dypt frustrert over politikeres tendens til å styre etter vrangforestillinger fremfor forskning. «Follow the evidence,» formante han oppgitt. Også når forskningsresultatene stred mot etablerte forestillinger. «Follow the evidence wherever it leads

Den oppfordringen vil jeg gjerne følge i oversettervirket også. Være våken for hvordan ord og uttrykk vitterlig brukes i originalspråket, og styre etter observasjonene selv om de skulle stride mot forestillingene jeg en gang sugde fra skoleengelskens tåteflaske. Slike motsetningsforhold er det mange av, og et av dem er altså knyttet til evidence. Jeg kan ikke bevise at glosen bare sjelden betyr bevis, men belegget er så omfattende at det må regnes som conclusive evidence. Og da er vi nesten fremme ved bevisstatus, men ikke helt. Hvilket skulle bevises.

Henning
mars 2023

Stadig oftere savner jeg en ordbok, ikke minst når jeg er ute og handler. En norsk-norsk ordbok. Ikke til og fra samme norsk, selvfølgelig. En mellom mitt eget morsmål og dagens norsk.

Det lille spørsmålet
Jeg husker ikke hvilken rabattkjede jeg sist fikk kommunikasjonsproblemer på. Ikke at det spiller noen rolle. Poenget, og motivet for besøket, var at butikken førte husgeråd. Jeg tok for gitt at de hadde det jeg var ute etter.

«Spekefjøl?» Den unge ekspeditrisen så rart på meg. Ikke at hun var ekspeditrise, når jeg tenker meg om, for slike finnes vel ikke lenger. Men uniformen levnet ingen tvil om at vedkommende var butikkansatt, og i den grad kjønnet skulle ha relevans, fantes det klare indikasjoner der også. Ergo ekspeditrise. «Hva slags spekefjøl?» ville hun vite. Det lille spørsmålet virket lovende i mine ører. Hvis hun forhørte seg om hvilket slag jeg ønsket, måtte det bety at det fantes et visst utvalg. «Har dere en i tre?» forsøkte jeg meg.

Det unge fjeset røpte forvirring med et anstrøk av desperasjon. «Nei, det vet jeg  ikke … tre hva da for noe?» Plutselig slo det meg: «Hva slags» betyr på dagens norsk «hva i all verden er». Selvsagt het det vel ikke spekefjøl lenger, så jenta skjønte ikke hva jeg mente. Men hva kalte hun det, tro? På den forrige rabattkjeden jeg hadde besøkt, fikk jeg beskjed om at de ikke hadde luper, bare forstørrelsesglass. Förstoringsglas sto det ganske riktig på esken. Aha, det hjelper nok å legge seg tett opp til svensk på disse kjedene, resonnerte jeg, så jeg spurte jenta etter et skjærebrett, det burde ligge tilstrekkelig nær en skärbräda. Og da lyste hun opp. Visst hadde hun skjærebrett, forsikret hun og hentet en spekefjøl.

Ferskvare
Jeg vet ikke hva jeg skal kalle denne nye norsken som jeg stadig møter og ofte tryner i. Den er jo mye nyere enn nynorsk, som har vært ny helt siden gammel tid. Fersknorsk, kanskje? Det antyder jo hvilken forgjengelighet som preger oversetterens arbeidsredskap, det språket vi har i ryggmargen.

Kanskje er det i butikker jeg merker mest til fersknorsk, og der skaper fenomenet bare en harmløs praktisk friksjon jeg alltids kan leve med. Men selvfølgelig handler det ikke bare om rabattkjedenes litt for direkte overføring av varelister fra svensk til norsk. «Skrumeisel», «sagklinge» og «oppbevaringsboks av typen burk» er mer underholdende enn problematisk. Litt vanskeligere blir det når uttrykks betydning snus på hodet. «Bry seg» betyr på fersknorsk å vise omsorg eller engasjement, mens det på mitt morsmål betyr å legge seg opp i noe som ikke angår en. Slett ikke en tendens å være stolt av. «Det er ikke greit», ville man si på fersknorsk for å understreke at noe er totalt uakseptabelt. Men på mitt morsmål brukes det samme uttrykket om hjelpeløse skapningers rørende småproblemer: det er ikke greit å være liten.

Fra blemme til blomst
I tillegg til disse idiomatiske kuvendingene kommer en sverm av anglisismer og svedismer vi blir nødt til å godta på et eller annet tidspunkt. Spørsmålet er bare når. Selv har jeg ingen problemer med falsk flertall i drops, for eksempel, siden «et drops» allerede var etablert da jeg lærte å snakke. Litt mer trøbbel har jeg med samme fenomen i «en pins» eller «en caps», som har glidd inn senere, men også «en tanks», selv om den varianten er eldre. Bare for å holde seg til falsk flertall blant et vell av andre typer språksmitte. Men jeg begriper at jeg må bruke slike ord for at språket skal virke naturlig. En del ferskere vendinger unngår jeg fortsatt, men det er bare et tidsspørsmål før de må tas inn i varmen. Fersknorske uttrykk begynner gjerne som oversetterfaglige blemmer, så vi har lett for å sky dem av hensyn til eget omdømme. Men vender vi dem ryggen for lenge, får vi ikke med oss at de forvandler seg til språklige raffinementer vi kan ha nytte av.

 Uforenlig?
Disse vurderingene sitter en oversetter med hver dag. Hva skal tas inn i varmen i hvilke tekster og overfor hvilke lesergrupper? I skjønnlitteratur kan det være ganske skadelig å gi språkdrakten feil årgang. Innenfor krim og spenning merker jeg det godt, og det har en enkel, men ganske infam årsak. For her står vi overfor to ulike polariseringer som ikke alltid lar seg forene.

Den ene er fenomenet jeg har snakket om hittil, nemlig språkføringens årgang. Den andre er skalaen mellom det troskyldige og det hardkokte. En thriller blir ødelagt hvis språket virker for troskyldig, så det legger vi vekt på å unngå. Men for unge lesere mister den spensten hvis språket oppleves som arkaisk, så det må også unngås. Greit nok. Balansegang er en del av livet i de fleste sammenhenger.

Problemet er bare at disse to skalaene ofte virker inn på hverandre og utelukker et balansepunkt, det vil si at hensynet til modernitet og hensynet til hardhetsgrad kan være direkte uforenlige. Her kommer vi til den enkle, men infame årsaken: fersknorske vendinger oppstår gjerne i de yngste miljøene, og assosieres uvilkårlig med dem. Men de yngste miljøene, det vil si barn, assosieres uvilkårlig med troskyldighet. Resultatet er at fersknorsk klinger troskyldig i eldre ører, og kan smake ganske feil i en røff røverskrøne.

Naiv klang?
Det første basketaket jeg hadde med dette fenomenet, hang sammen med spionthrillerne som florerte under den kalde krigen. I vask ble «den sovjetiske ambassade» stadig oftere satt i bestemt form: «Nei, Henning, du må skrive den sovjetiske ambassaden.». Jeg hadde ikke analysert årsaken den gangen, men følte at bestemtformbøyningen ga et altfor naivt inntrykk, en klang av barnebok.

 I dag vil nok ikke mange oppfatte den bøyningen slik. Men stadig nye klatter av fersknorsk kommer dryppende inn i jobben vår, og de fleste bruker tid på å bli akseptable i alle sammenhenger. Et litt yngre eksempel blant tusener: På nittitallet opplevde jeg stadig oftere at lesere ikke kjente vendingen «et sju meters tau». De mente det måtte hete «et sju meter langt tau». For meg virket det siste en smule mindre elegant, men ikke problematisk, så jeg godtok det som regel. Men i enkelte tilfeller ble det håpløst: Da «en tre tonns kanon» ble foreslått endret til «en tre tonn tung kanon», ble det både krøkkete og altfor troskyldig i mine øyne. Jeg vet ikke hvilken faktor som skaper forskjellen, kriteriene varierer sikkert fra leser til leser, men det er ikke tvil om at et uheldig valg av språkårgang kan dra fortellingen til et helt feil punkt på skalaen mellom troskyldig og hardkokt. Mekanismen er vrien å komme utenom: Når et uttrykk er svært ferskt i språket, vil godt voksne uvilkårlig assosiere det med miljøet hvor de først hørte det. Noe som ofte vil være en barneflokk, det ligger i sakens natur. Og da vil det uvegerlig klinge troskyldig for dem.

Svinn
Sett fra den godt voksnes perspektiv opptrer fersknorsk ofte i form av forsvunne begreper eller nyanser. Jeg blir stadig oftere forskrekket over hvor gjengse uttrykk som kan pådra seg spørsmålstegn i margen. Visst skal språket være i stadig utvikling, og det dukker avgjort opp perler i den ferske enden, så jeg burde ikke klage. Men det er ikke til å komme fra at juveler forsvinner i den andre enden også. Glitrende kommunikasjonselementer går tapt. Igjen et par tilfeldige eksempler blant kolossalt mange: For ti–femten år siden begynte jeg å oppleve at sinnstilstanden «skjelven» ble oppfattet som trykkfeil for «skjelvende»; begrepet var rett og slett i ferd med å gå av bruk. Jeg prøvde å unnvike det, men det var et savn i de skumle røverskrønene jeg jobbet med. Og noen år senere begynte jeg stadig oftere å oppleve at mengdebegrepet «redskap», som tar hankjønn, ikke lenger ble forstått: «Rydd inn redskapen» ble rettet til «rydd inn redskapene», gjerne med en belæring om at redskap skulle være intetkjønn. Man kjente plutselig bare det spesifikke entallsordet, som selvsagt har vært intetkjønn hele tiden.

Det store spørsmålet
Ålreit, så begynte jeg å styre unna mengdebegrepet «redskap» også. Nok et savn, nok et hull i vokabularet. Det samme gjaldt alle de andre dagligdagse uttrykkene som begynte å pådra seg totalt uventede spørsmålstegn i margen. Og her kommer jeg til det store, hittil ubesvarte spørsmålet om hvilket ansvar vi har overfor den unge leseren, hun som faktisk ikke kjenner utgående vendinger som «spekefjøl», «et sju meters tau», «skjelvenhet», «redskapen» eller tusen andre utrydningstruede hverdagsuttrykk – «ha rede på» er et av de siste jeg har måttet luke ut av vokabularet, illustrerende nok. Ja, hvilket ansvar har oversetterne overfor den leseren? Antakelig har hun vokst opp med skolepensum, TV og sosiale medier blottet for språklig spenst. Betyr det at vi bør tilrettelegge teksten slik at hun ikke støter på noe som er nytt for henne? Og hva sier andre lesere med rikere ordforråd i så fall til den reduksjonen av språket?

På den annen side har vår unge venninne tross alt grepet en bok og begynt å lese den. Kan det bety at hun har appetitt på et mer utviklet språk enn det hun finner på Snapchat? Innebærer det i så fall at vi snyter henne for en forventet læremulighet hvis vi tilrettelegger norsken?

Jeg har ikke peiling. Noe entydig svar har jeg aldri fått. Antakelig er sammenhengen ganske innviklet – genre og demografi i et utall kombinasjoner tillater neppe et skvært ja eller nei her, og sånt er jeg ikke kvalifisert til å vurdere. Men jeg har mistanke om at spørsmålet er ganske viktig både for bokas fremtid og for språkets utvikling, så det bør i det minste stilles. Forresten, «bli stilt» heter det vel på fersknorsk.

Ja, fersknorsken er kommet for å bli. I alle år har jeg sittet ved tastaturet og klødd meg i hodet over et fast spørsmål fra tid til annen: «Hva heter det nå?» Jeg tror det kan være på tide å flytte trykket til siste stavelse: «Hva heter det

Med andre ord har jeg tro på å skvise inn et shot fersknorsk her og der. Det spicer opp.

Så ha en fin en.

Henning
august 2022

Jeg har fått en nifs følelse av at datamaskiner kunne lære meg å oversette bedre.

Ikke Google Translate, for all del. Jeg har ingen tillit til kretskortenes formuleringer så lenge elektronikken mangler verdensforståelse, og det vil den nok gjøre i en god del år ennå. Men den er knakende god til å telle, og det tror jeg vi kunne fått noe verdifullt ut av, om vi gikk inn for det.

Heldigvis trenger vi ikke aritmetikk for å skrive brukbart. Da ville jeg nok ligget tynt an. Men det krever ingen store matematiske ferdigheter å innse at enkelte ord og uttrykk er overrepresentert i oversettelse. Selv om ord som «skyldfølelse», «tilnærming» eller «forutsigelig» er helt kurante å bruke, skjønner jo selv jeg at de sannsynligvis opptrer hyppigere i oversettelser fra engelsk enn i upåvirket norsk, hvor vi kanskje velger å skrive «dårlig samvittighet», «fremgangsmåte» eller «beregnelig» i stedet. Eller at det kanskje kikkes mer i oversettelser fra dansk enn i norsk prosa, hvem vet. Svensk? Det finnes utvilsomt noe der også, ut over foranstilte pronomener og egenartede preposisjonsvalg. Men det har ikke lyktes meg å lete rett på dem, jeg er ikke særskilt bra på sånne saker. Hadde jeg hatt en liste over hvilke ord og vendinger som er overrepresentert i oversettelser fra svensk, kunne jeg utvilsomt oversatt språket bedre.

Mindre dårlig, rettere sagt. Visst ville jeg unngått en del større og mindre svedismer, men fravær av krøll gjør en oversettelse adekvat, ikke nødvendigvis god. Å unngå tabber er likevel ikke å forakte, og jeg er sikker på at digitale hjelpemidler kunne gitt oss en fin støtte ved å undersøke hva som er overrepresentert i oversettelser fra bestemte språk.

Men skal vi sette en spiss på arbeidet, tror jeg ikke det er nok å styre unna skjønnhetsfeil. Trinnet videre fra OK til strålende krever antakelig en mer proaktiv strategi. For ikke lenge siden slet jeg med en tekst om temaer som svært sjelden omtales på vårt språk, og det relevante engelske begrepsapparatet lå i konstant utakt med norske gloser. Lite kunne overføres direkte begrep mot begrep, og det hele ble en studie i omskrivninger, kompromisser og omtrentligheter. Jeg gjorde mitt beste og fikk et akseptabelt resultat, men heller ikke mer.

Prosjektets redaktør var en usedvanlig dyktig penn som anerkjente problemet, men han kom med en stillferdig bemerkning som ble svært nyttig for meg: «Hvilke norske ord savner vi her? Originalens begreper mangler gode norske motstykker, og vi får ikke uten videre anvendt de norske begrepene som finnes innenfor temaet. Men hvilke er de? Kan teksten bygges om og baseres på dem?»

Takk. Oversetterteori for nybegynnere, men dette hadde jeg altså oversett. I en underlig blanding av forlegenhet og iver begynte jeg å lete etter relevante norske ord jeg ikke hadde klart å passe inn i teksten. Det handlet ikke om mer enn en håndfull i hele boka, men jeg fant et knippe og bygde teksten rundt dem, og du store tid for en forskjell de gjorde.

Dette gjaldt et bestemt temafelt som jeg av gjenkjennelighetshensyn ikke skal angi nærmere, men det er ikke tvil om at samme prinsipp kan brukes i generell tekst.

Ord og vendinger som er underrepresentert i oversettelser fra det aktuelle kildespråket, med andre ord. Vanlige i naturlig norsk, men ikke i oversettelser. Finner vi dem, kan vi gi teksten et faglig løft. Men hvilke er de?

Ord som mangler motstykke i kildespråket, kanskje. Ser vi på engelsk, er «hete» et eksempel. Der må man krongle med be named, be called for å si det samme, så forfatteren har ikke annet valg enn å skrive a guy named Bob. Men det har vi. OK, dette er så elementært at selv jeg ser muligheten til å forkaste «ved navn Bob» og skrive «en fyr som het Bob». Kanskje jeg også ser en ytterligere mulighet som finnes på norsk, men ikke på engelsk, nemlig å sløyfe «fyr» og simpelthen si «en som het Bob». To fenomener – et verb og en eliminasjonsmulighet – som ikke eksisterte på kildespråket, men likevel var som skapt for oversettelsen og løftet den et hakk eller to.

Problemet er at jeg bare ser de aller mest elementære mulighetene av denne typen. Men det må finnes et utall av dem. Jo flere jeg kan ta i bruk, desto naturligere norsk kan jeg levere. Synd jeg ikke er skarp nok til å oppdage dem. Visst kan jeg lete aktivt – hva heter «du verden» på engelsk, for eksempel? Mulige erstatninger florerer, men det finnes neppe noe direkte motstykke, og da vil jeg gjette på at uttrykket er underrepresentert i oversettelser fra engelsk. Og at det nettopp derfor vil gi et inntrykk av naturlig norsk om jeg putter det inn der det passer.

OK, det var ett uttrykk. Men det ville være litt av en jobb å gå gjennom hele ordlista på jakt etter slike, særlig hvis sammensatte uttrykk skal være med. Det er derfor jeg drømmer om å sette en liten PC til å tygge terabyter av korpus. Jeg er helt sikker på at den kunne sette opp graderte lister over norske ord og vendinger som er underrepresentert eller i verste fall overrepresentert i oversettelser fra engelsk. Eller fransk. Eller et hvilket som helst annet kildespråk vi har et rimelig omfang av oversatt tekst fra. Slike lister ville vært et fabelaktig hjelpemiddel til å oppnå troverdig norsk.

Den som kunne programmere! Men det kan jeg ikke, så jeg må klare meg med knotten. Og menneskehjernen er sørgelig dårlig skikket til slike statistiske analyser som jeg savner her. Det er derfor jeg tror datamaskiner kunne lært meg å oversette bedre, pinlig nok.

Henning
mars 2022

Den tiden på året igjen. Været svikter over hele den nordlige halvkule. Gudene vet hvem som fant på å kalle dette en overgangstid. Alle, selv skifrelste og folk med anspent forhold til både mygg og gressklipping, vet at det er en undergangstid som bryter løs når løvet faller.

Og jo mer møkkavær som preger originalen, desto oftere kommer vi ut for vår mest utbredte falske venn. Hvis vi kunne telle hvor ofte elementære gloser prøver å lure oss, ville vi utvilsomt se at storm ruver på pallen, klart hevet over både klippe og kylling.

For vi vet jo at storm ikke betyr storm. Men det er fort gjort å tråkke feil i dårlig vær. Jeg for min del sliter med dette. Vettuge mennesker lurer på hvorfor jeg stresser så mye med disse elementære filleglosene i stedet for å fokusere på det litterære, men meteorologiske forhold betyr så mye for tilværelsen på alle plan at vurderinger av værets egenskaper og djevelskap neppe kan kalles storm i et vannglass. Derimot kan man gjerne legge det engelske storm under et forstørrelsesglass og analysere ordet litt nærmere, det gjør jeg årvisst når undergangstidens skygger senker seg over høstfargene.

Slår jeg opp storm i noe digert og autoritativt, kommer det frem fargerike tekniske værkart med rotasjonspiler og trykkangivelser. Sånt skjønner jeg jo ikke stort av, men et raskt dykk i forklaringene viser at en storm er et roterende værsystem. Vel og bra, slike kan sikkert rive løvet av trærne, lage sjøgang og gjøre det så utrivelig som norske stormer har for vane, tenker jeg. I alle fall i første omgang. Men leser jeg litt videre, ser jeg at det ikke behøver å blåse så mye. Hovedsaken er at luftmassene beveger seg i spiral inn mot et lavtrykk.

Og fenomenet kan være ganske lokalt. En tordensky, for eksempel. Den danner seg rundt et minilavtrykk som blir igjen når en boble av oppvarmet luft har steget til himmels. Så følger noen avsnitt om temperaturgradienter, kondensasjonssjikt og corioliseffekt, og øyelokkene blir stadig tyngre. Men i tolvte time, halvkvalt av realfag og i bitter kamp med Morfeus, gjør jeg endelig den koblingen som lar meg oversette guffent klima uten å vikle meg inn i alle de meteorologiske detaljene:

En engelsk storm er jo simpelthen et uvær, innser jeg omsider. Definisjonene er så å si sammenfallende. A storm was brewing, leser jeg i manusholderen. «Det trakk opp til uvær», taster jeg avslappet og tilfreds. For en gangs skyld er det ingen betingelser å vurdere; den oversettelsen blir nesten alltid presis.

Men hvorfor kunne jeg ikke simpelthen ha skrevet at det trakk opp til storm? Det sier man da ofte i Norge også. I alle fall ved kysten, der slike vindstyrker kan forekomme.

Og dermed besvarte jeg vel mitt eget spørsmål. I Norge er jo «storm» en vindstyrke, ikke et roterende værsystem. En kategori av vindstyrker, for å være helt nøyaktig. Blåser det mellom 20,8 og 32,6 sekundmeter, er det storm. Inndelt i kategoriene liten, full og sterk, om man har overskudd til å bry seg med slike finurligheter når det blåser trollkjerringer.

Nå ville det vært praktisk om vi kunne si at storm aldri betegner en vindstyrke på engelsk. Men så enkelt skal det selvfølgelig ikke være. Nedre del av de norske stormenes vindstyrkeregister dekkes riktignok av gale og strong gale. Men fra 25 til 32 sekundmeter ligger gradene storm og violent storm. Altså brukes også det engelske storm om vindstyrker.

Og det kan jo tyde på at alt jeg hittil har hevdet er hot air. Men det blåser jeg i. Slik jeg leser ordbøkene, forteller det engelske vokabularet selv at hovedassosiasjonen for storm er værsystem og ikke vindstyrke. Det fremgår godt nok av spesifiseringer som thunderstorm, electrical storm og snowstorm. Vi har for all del snøstormer på norsk, men de er styggere fenomener som nok bør oversettes med blizzard den andre veien, for i en snøstorm blåser det brutalt. I en snowstorm kan det derimot være nesten vindstille. Ordet forteller bare at det laver ned. Om vi bruker Google Images på søkestrengen snow storm, får vi se mye idyll.

Hailstorm sier også en del. Hagl oppstår normalt på en slik måte at det vil deise noenlunde rett ned, ikke opptre sammen med sterk horisontal vind. Normalt. Men her ligger det forbehold i lufta, bokstavelig talt. Rundt de værmessige kruttverkene som skaper hagl, pågår en del heftig mikrometeorologi som kan gi slike kombinasjoner likevel. Så heller ikke det ordet gir noen kategorisk fasit.

Men det finnes en glose som i mine øyne fjerner all tvil om hvilken hovedassosiasjon storm vekker, og det er windstorm. En type storm som kjennetegnes ved at det faktisk blåser fælt. Hva i himmelens navn skulle utlendingene med et slikt ord hvis storm primært ble forbundet med sterk vind?

Altså kan vi føle oss trygge på at storm i første rekke betyr «uvær», ikke «storm». Det gir også bedre mening til begrepet perfect storm. Den norske vindstyrken «storm» er bare en måleverdi, det er vanskelig å tillegge den høyere eller lavere kvalitet i seg selv. Med mindre den relateres til et bestemt formål, selvfølgelig, som seiling eller vindkraft, men det er en helt annen og svært ikke-språklig skål. Uvær, derimot, er innviklede fysiske fenomener som under perfekte forhold kan få selvforsterkende egenskaper og fly av skaftet. Det er da vi har en perfect storm. Så det hjelper ikke om en storm er aldri så perfekt, den er og blir et uvær. Alltid like ufyselig, perfekt eller ei.

Dermed er et av mørketidens nøkkelord avklart. Det var riktignok et av de mest elementære av de 134 302 ordene i boken jeg nettopp begynte på, og sådan sett er det jo bra undergangstiden er lang.

Henning
november 2021

Ja da, visst er det spennende, sier jeg som svar på det tredje spørsmålet folk stiller når de oppdager at jeg er oversetter.

På det første svarer jeg «norsk». For de fleste vil jo straks vite hvilket språk jeg oversetter til. De håper på noe eksotisk, og blir selvsagt skuffet. Da kommer spørsmål nummer to, og på det svarer jeg «engelsk», fullt klar over at det innebærer en ny skuffelse for samtalepartnerne. Og så kommer det uunngåelige tredje: «Å, gudameg, det må da være spennende?» ljuger de.

Det bekrefter jeg kort uten å gå på akkord med sannheten. Å sitte og tygge tekst ørten timer i døgnet er kanskje ikke den mest fargerike tilværelsen man kan forestille seg, særlig ikke i forhold til de grenseløse viderverdighetene som rammer skikkelsene i røverskrønene jeg oversetter. Men likevel har jeg mine ord i behold, for kalenderspenningen er jo alltid der. Rekker jeg fristen? Hvor mange anslag i døgnet kreves for å komme i mål til den trettende? Slipper jeg unna influensaer, strømbrudd og annen uberegnelig hefte som kan velte skjemaet? Visst er det spennende å oversette.

Jo, jeg er klar over at «spennende» har fått et utvidet innhold i de senere år. Det brukes ofte i betydningen «interessant». Det har jeg ikke noe problem med. Årsaken til glidningen, derimot, den kan jeg ikke stille meg helt likegyldig til. Den må jo nødvendigvis ligge i vår envise ordbokoversettelse av exciting. For exciting betyr «spennende», står det unektelig i ordbøkene. Sånn helt til å begynne med, før analysen trenger dypere. Men da har vi jo allerede funnet vår hjemmel og gått videre. «Spennende», har vi skrevet, for hvem vil vel kaste bort tid på så elementære ting? Vi skal leve av dette.

Å, huttetu, tenker pedanten i oss, for han har alltid tid til å lage kvalm. «En anglisisme!» skriker han. «Fy og fy.» Sånne pedantkrek må vi leve med, de forskanser seg et sted bak krypdyrhjernen, langt utenfor fornuftens rekkevidde, og forgår ikke så lett.

Men det er ikke rart at ordbokoversettelsen skjer, for exciting kan være infamt vrient å gjengi riktig og naturlig. Om vi ser på verbet som ligger til grunn for adjektivet, handler vel excite om å fremkalle reaksjoner i noe som ellers ville ligget pal, enten det nå gjelder morild, atomkjerner eller menneskesinn. Og i denne sammenheng er det selvfølgelig sinnet vi fokuserer på. At noe er exciting, innebærer altså at det stimulerer tanker eller følelser. I verste fall begge deler.

«Spennende», derimot, ble opprinnelig brukt om situasjoner med uvisst utfall av en viss betydning. Når vi lurer på hvordan det kommer til å gå, spenner vi jo musklene. Spenning, med andre ord. Det var nok en ganske fornuftig reaksjon den gangen vi delte heiene med nidingpakk og bjønn. Muskelspenningen er kanskje ikke like produktiv når vi leser en moderne thriller, men den gir mening. Engasjementet setter kroppen i kamp- eller fluktberedskap. Spenning. En reaksjon beregnet på å mestre risiko.

Det er derfor den moderne bruken av «spennende» gir meg noen mentale bilder jeg gjerne skulle vært foruten.

«Mal kjøkkenet i spennende farger», står det på en butikk jeg ofte passerer. Jeg tør ikke undersøke hvilke valører det gjelder. Kan det være den rødfargen som terger okser? Neppe, for vitenskapen er visst rimelig sikker på at stuter egentlig er fargeblinde. Bier, derimot … nei, den spenningen vil jeg helst unngå å møte på kjøkkenet.

Og spennende parfyme, hva kan det være for svineri? Min bedre halvdel er kjemilaborant og forsikrer at tilsynelatende harmløse væsker kan være ganske mannevonde, for ikke å si damevonde. Sølte dråper har gitt skoene hennes mange hull som beviser det. Derfor prøver jeg å fortrenge mine anmassende forestillinger om hvordan parfymer kan skape spenning. Men … spennende musikk, da? Jo, jeg aner nok hvordan det kan henge sammen også. I studentopprørstiden utviklet DARPA the brown note, en lydfrekvens som skulle dempe aggresjonen i menneskemengder ved å sette ringmuskelen ut av kontroll. En uheldig komponert ultralyd skal dessuten ha varmet opp laborantenes plomber til flere hundre grader uten varsel. Sikkert ulidelig spennende å ha den slags trusler hengende over seg, men sånt vil jeg heller ikke vite noe av, takk.

Mest angst opplever jeg likevel på restauranter som kunngjør at de med fullt overlegg serverer spennende mat. Der får jeg virkelig jobben med å innprente meg at ordet ikke lenger er så foruroligende som gubbesinnet mitt vil ha det til. For det er ikke tvil om at adjektivets innhold har forandret seg, derfor jobber jeg med å lære den nye betydningen. Når jeg hører ordet «spennende», prøver jeg å la være å tenke på muskler som spennes i beredskap. I stedet går jeg tilbake via exciting og ser for meg en eksitering av sinnet, en pirring av sansene. Da kan nok selv en kjøkkenfarge virke … eksiterende. Kanskje pirrende, til og med. Men spennende? Nå ja, gjerne for meg. Skitt au.

Likevel føles det ikke alltid klokt å vanne ut spenningsbegrepet med pastelltoner når man sitter blant hauger av cliffhangere og jobber med spenning i ordets opprinnelige forstand. Så hvordan kan jeg oversette exciting hvis jeg helst ikke vil bruke «spennende» der få muskler spennes? Tja, i nitti prosent av tilfellene dekker jo «interessant» helt ypperlig, og da er det selvfølgelig ingen sak. Det er i de siste ti prosentene at utfordringene kommer. Der kan sammenhengen variere så voldsomt at det ikke nytter å samle faste løsninger, jeg må tråle hele vokabularet for å finne noe som passer. Men som regel klarer jeg det. Vi har et vell av positivt ladede adjektiver å ta av, og jeg har vært ute for at så tilsynelatende urelaterte begreper som «svimlende», «sterk», «inntagende» eller «engasjerende» har vært midt i blinken. Om man ikke omskriver med noe helt annet enn et adjektiv. Tenk bare på «trøkk». Vi får alltids oversatt exciting, enten det beskriver et magasug eller en pastellblå skapdør.

Spørsmålet er selvfølgelig om vi overhodet skal ta bryet med å lete etter et alternativ til «spennende». Den kampen har vi naturligvis for lengst tapt, i den grad vi overhodet har sett noen grunn til å utkjempe den. Det er nok mer modent å godta at språket er i konstant forandring. Likevel ser jeg en viss faglig inspirasjon i å gjøre forsøket, en håndverksmessig workout. Mye av oversetterkunsten består i å bekjempe sin naturlige mentale latskap, tror jeg, og bevare evnen til å se meningsinnholdet bak ordbildene.

Thrillerne jeg jobber med er selvsagt fulle av spenning, men også av ting som er exciting uten å være thrilling, slik at jeg for skams skyld må finne andre ord enn «spennende». Og når det spenner imot, skaper det bare spenninger, ikke spenning, så jeg må tenke på avspenning før jeg blir spenna gæren. Da hviler jeg oversetterknollen ved å gå ned i kjelleren og lodde i hop noe mystisk av små elektroniske komponenter jeg ikke skjønner stort av. Men det herlige med elektronikk er at man trakterer spenning som kan reguleres etter forgodtbefinnende, den lystrer Ohms lov uten å mukke.

Dessverre er det vrient å få språkets spenningsbegrep til å føye seg like glatt.

Henning
juli 2021

Hvor er jeg?

Nå kan jeg ikke lenger begripe hvor jeg jobber. Og det er urovekkende for en som tilbringer hele sitt yrkesliv på samme kvadratmeter.

Som periodisk innemurt frilanser er jeg sikkert ikke blant dem som har følt de største omveltningene i året vi har bak oss. Bortsett fra denne krypende tåkeleggingen av hvor jeg jobber. Tidligere følte jeg meg så trygg på at jeg jobbet hjemme. Det er beviselig bare fire meter fra stuen til tastaturet, og slike steder må da kunne betegnes som «hjemme»?

Det er unektelig praktisk å jobbe et slikt sted. Pendlingen ligger godt under tre kilometer i året. Men ulempen er selvfølgelig at man sjelden kommer hjemmefra. Av og til misunner jeg naboene som drar ut i verden hver dag. De jobber jo ikke hjemme slik som jeg, men derimot hjemmefra, ofte langt hjemmefra.

Alt dette var enkelt og utvetydig frem til våren 2020, da alle disse hjemmefrajobbende menneskene ble bedt om å jobbe hjemmefra i stedet, slik at de slapp å dra hjemmefra. Hvorpå de tok mapper med seg hjem og jobbet hjemmefra der. Sånn som meg, bortsett fra at jeg var hjemme og ikke hjemmefra når jeg jobbet hjemme. Trodde jeg.

Forvirringen bunner i at en meget dyktig redaktør knep meg i en anglisisme for nærmere førti år siden. Jeg hadde oversatt work from home med «jobbe hjemmefra», og ble vennlig gjort oppmerksom på at det het «jobbe hjemme» på norsk. Jeg stusset, for det utsagnet var jeg både enig og uenig i. Redaktøren hadde rett i at «jobbe hjemme» beskrev sammenhengen adekvat og ga mer troverdig norsk enn den anglisismen jeg hadde begått. På den annen side følte jeg at en nyanse gikk tapt. Den tradisjonelle husmoren jobber hjemme. Det samme gjør en musiker som gir pianoundervisning i egen stue, eller en lege med kontor i boligen. I deres tilfelle er det ikke bare innsatsen som finner sted i hjemmet, også resultatet manifesterer seg der. Når funksjonærer jobber hjemmefra, manifesterer resultatet seg et annet sted i samfunnet, gjerne båret av telefon eller nett. Den lille distinksjonen forsvinner hvis vi bare sier at de «jobber hjemme».

Mange fornuftige mennesker vil si at vi ikke har bruk for slike flisespikkende nyanser, og at ingen ved sine fulle fem gidder å fintolke termer på den måten. Men nettopp slike språklige analyser må nødvendigvis pågå underbevisst hos de aller fleste, ellers ville den splittede betydningen av «hjemmefra» skapt en slik forvirring som jeg skisserte ovenfor. Og det vet vi jo at den ikke gjør. Det forteller en del om språksenterets stille arbeid bak kulissene, selv hos folk som ikke er bevisst interessert i ord og betydninger.

Det hevdes at matematiske evner handler om å nyttiggjøre seg prosesser som uansett pågår i hjernen – tenk bare på de ubevisste ballistiske beregningene som ligger bak et lekent hopp. Jeg har mistanke om at noe liknende kan sies om oversetterkunsten. Hvis bevisstheten kan nyttiggjøre seg en brøkdel av de språklige analysene som surrer og går i ethvert bakhode, tror jeg man er godt rustet til å knekke språknøtter.

Henning
januar 2021

Det norske vokabularet er oversetterens verktøykasse. Og i den kassa ligger en hel del gylne redskaper jeg har trøbbel med å få øye på, de synes ikke så godt gjennom daglige arbeidsbriller. Men når jeg en sjelden gang skimter dem, skyldes det nok et bevisst avvik fra normal omgang med smultringer.

Koblingen til smultringer skal jeg straks forklare. Men bakgrunnen er at man lettest oppdager det norske språkets mer unike vendinger når man uttrykker seg på fremmedspråket. Da savner man av og til visse nyttige perler fra det norske vokabularet. Og nettopp disse perlene kan gjøre en norsk oversettelse mer strømlinjet. Men før i tiden oppfattet jeg ikke disse hintene om norske perler når jeg skrev engelsk, for da gjorde jeg som de fleste vettuge folk: jeg brukte de ressursene verdensspråket hadde, og brydde meg nøkken om nyttige begreper som manglet. Hullene fantes det alltid en vei utenom, det var jo et rikt språk. Den strategien kan sammenliknes med å spise smultringer. Ringen dekker alle umiddelbare behov, så hvem bryr seg vel om hullet?

Standardeksempelet på hull i det engelske vokabularets smultring er kanskje verbet «hete». Men vi finner be called i smultmassen rundt hullet, så mangelen er lett å komme utenom og savnet blir knapt merkbart. Slik er det selvfølgelig med utallige andre unike norske ord og uttrykk også – når vi ikke finner dem i det ellers rike fremmedspråket, går vi utenom hullet på autopilot. Det er der jeg etter hvert har lært meg å legge inn en liten alarmklokke i hodet. Når jeg uttrykker meg på fremmedspråket og støter på en vant vending som mangler der, da merker jeg meg hullet. Den savnede vendingen vil være et gyllent redskap i oversettelse, for den representerer essensen av det som gjør norsken naturlig og fri for fremmedspråklig gjennomskinn. Disse vendingene vil generelt være underrepresentert i oversettelser fra det aktuelle fremmedspråket. Bruker jeg dem, virker norsken mer overbevisende.

Bevisst eller ubevisst vil leserne alltid merke om det norske ordvalget er naturlig eller ikke. Men i fremmedspråk man er vant til å se oversettelser fra, som engelsk og kanskje svensk, er det nok ekstra lett å gjenkjenne avskrift av manøvrene de fremmedspråklige gjør for å komme utenom ord og uttrykk de mangler. Tar vi standardeksempelet «hete», ser vi at «en mann kalt Jones» er en gjenkjennelig konstruksjon som virker mindre norsk enn «en mann som heter Jones». Men det blir enda bedre hvis vi skimter den andre muligheten norsken byr på her, nemlig at vi kan sløyfe spesifiseringen av mennesket vi omtaler: «en som heter Jones» blir mest troverdig norsk i mine ører.

«Hete» pleier selv jeg å huske å bruke i oversettelser. Men det finnes så mange andre unikt norske uttrykk jeg vanskeligere kommer på når jeg har hodet fullt av originalens engelsk. Det kan være alt fra små fyllord til lengre vendinger. Engelsktalende er skeptiske og forsiktige, de liker å gardere seg med et seem to eller probably der de ikke er skråsikre. Det har lett for å gi småklossete «later til», «virker som», «sannsynligvis» eller «trolig» i oversettelsene mine, om jeg ikke kommer på at vi har små, fikse «visst», «vel» og «nok» til å dekke slike forbehold. Ofte føles det bra nok å fornorske «Dette synes å være riktig» til «Dette later til å være riktig». Inntil man kommer på at «Dette er visst riktig» blir mer naturlig. Dessverre skriver jeg ofte «det kan sannsynligvis gjøres bedre» når naturligere norsk ville vært «det kan vel gjøres bedre». Og hvor mange ganger har jeg ikke latt mine oversatte krimhelter si «han lyver sannsynligvis», når norske motstykker utvilsomt sier «han lyver nok»? Det er fordi forelegget er formulert uten tilgang til disse praktiske småordene, og da er det nærliggende å skrive av forfatterens løsning og glemme at jeg har bedre verktøy i kassa. Det er selvsagt flere av disse fnuggene. «Sikkert» kan også erstatte en mengde probably-forekomster, mens «lett» sparer oss for mange omskrivninger med «tendens» og «tilbøyelighet»: We tend to forget the tiny words – vi glemmer lett småordene. We have a propensity for copying text – vi har lett for å skrive av. De gylne småordene er mange. Selv om jeg sikkert bare har skimtet en ynkelig brøkdel av dem som totalt finnes, skal jeg ikke regne opp hele samlingen. Men et av de mest nyttige er «får» brukt til å beskrive planlagte handlingers nødvendighet. I guess I’ll have to clear snow – «Jeg får vel måke». Mye av dette er adjektiver, adverb og hjelpeverb i spesialroller, men det finnes også gloser hvor selv den normale ordbokbetyningen kan kalles et gyllent redskap i oversettelse. Se på «vond», for eksempel. Et greit alternativ til «smertefull» når det er painful vi oversetter. Men ofte kan det brukes på andre gloser som kan være … vonde å få over i norsk. Det har mange ganger løst awkward for meg. Forbausende mange andre negative adjektiver og adverb også. Perturbing, til og med. Og ofte verb som pity eller commiserate; det går jo an å ha vondt av folk. I samme gate: en litt skjev kondolanse i oversatt norsk er «jeg beklager»; det blir jo som å påta seg skyld for dødsfallet. «Leit å høre» kan bli for svakt, og da kan man gripe til «det gjør meg vondt». Vondt er godt å ha.

Blant de uformelle norske glosene er det mye gull å hente. Ofte virker norsken mer naturlig hvis vi skriver fjes i stedet for ansikt, bikkje i stedet for hund, gåen eller skutt i stedet for sliten. Men det virkelige skattkammeret er gjengse sammensatte uttrykk. «Klart det» eller «kan skjønne det» gir ledigere norsk enn «naturligvis» eller «selvfølgelig». «Heng i» er ofte bedre enn «skynd deg» eller andre standardoversettelser av hurry. «Si fra» virker mer norsk enn «rapportere» eller «melde», «det spørs» kan erstatte mange klundrete konstruksjoner med sannsynlighet eller usannsynlighet, og «gjøre av» sparer meg for mange platte «legge, sette, plassere» eller anglisistiske «etterlate»: Now where did I leave my husband? – «Hvor gjorde jeg av gubben, tro?» Eller «bli av» for dem som har dårligere kustus på sin bedre halvdel: Now where did my husband go? – «Hvor ble det av gubben, tro?»

En annen gjenganger i oversettelser fra engelsk er at noen «gjør sitt beste». Det er fullt gangbar norsk, men likevel synes jeg det kan virke mer naturlig at folk «gjør så godt de kan». Det siste uttrykket likner ikke så sterkt på det engelske mønsteret, derfor har jeg lett for å overse det. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Selv uttrykksformer kan vi med fordel fornorske fra tid til annen, styrt av hull vi støter på i fremmedspråket. Noen er velkjente, som at vi gjerne snakker om «dårlig samvittighet» i stedet for de engelsktalendes evinnelige «skyldfølelse», eller at vi «blir slik-og-slik av noe», i stedet for at det «gjør oss slik-og-slik» som i den engelsktalende verden. Andre er mer subtile, som at engelsktalende kommer til en destinasjon, mens vi reiser til en destinasjon – eller at engelsktalende forteller hvem som ga dem blomster, mens vi forteller hvem vi fikk blomster av.

Mengder av vendinger kan ha fordel av slike små perspektivjusteringer i en oversettelse, men med tvilsomt språklig gangsyn har jeg vondt for å se de typisk norske formuleringene når jeg trenger dem. Derfor har jeg måttet utvikle den strategien jeg beskrev innledningsvis, den blinde hønas strategi for å finne korn: jeg holder meg ekstra våken når jeg uttrykker meg på fremmedspråket. Støter jeg på et hull i det engelske vokabularets smultring, tar jeg vare på det. Sunneste biten av hele kaka. Hullene i fremmedspråket avdekker alltid gylne redskaper i min norske verktøykasse: særnorske uttrykk som har lett for å være underrepresentert i oversettelser, og som dermed får norsken til å virke mer kjent og naturlig hvis jeg husker å bruke dem.

En beslektet strategi er å følge med når fremmedspråket brukes av folk som behersker det enda dårligere enn jeg. Hver av deres tapre feil kaster lys over en forskjell mellom fremmed og norsk uttrykksform. Og for hver slik forskjell jeg oppdager, har jeg en ny finesse å legge inn i oversettelser. Finesser behøver jo ikke være genistreker, de kan simpelthen bestå i å justere for prosaiske forskjeller som det er fort gjort å overse. Ikke at jeg har oppdaget så stor andel av den myriaden som utvilsomt eksisterer, men jeg ville nok oversett enda flere om jeg ikke hadde hatt min blinde hønes strategi. Paradoksalt nok hjelper den meg å legge færre store egg.

Henning
oktober 2020

Vi vet jo at oversettelse kan gi pinlige forandringer i meningsinnholdet. Men denne gangen var det ikke unøyaktig oversettelse som lå bak. Denne bommerten var skapt gjennom omhyggelig avskrift.

Det var en sekundæroversettelse jeg satt og vasket. Slike vet vi jo at vi ikke skal stole på. Denne hadde gått fra engelsk via svensk til norsk, ingen uvanlig rute for sekundæroversettelser. Jeg hadde bare den svenske originalen, ikke den engelske, men alt tydet på at engelsk til svensk var kompetent utført. Slikt ser man.

Om en tøffel sto det at den ikke var brun som i brosjyren; «i virkeligheten så den mer solbrent ut», leste jeg. Solbrent tøffel? Mekanikken i det feilskjæret ser vi jo straks: På engelsk hadde det utvilsomt stått tan. Forfatteren hadde vel siktet til en beige valør i motsetning til den brune i brosjyren. Deretter hadde vår svenske kollega glemt hele kontrastpoenget og oversatt bokstavelig til solbränd, som rent språklig er innafor, siden ordet gjerne kan beskrive helt normal solbrunhet på hans språk. Men slik brunhet sto jo ikke i kontrast til brosjyrens påstand om nettopp brun farge, så glosen var kanskje riktig oversatt, men ikke meningsinnholdet.

Til slutt kom sekundæroversetteren og prøvde så godt han kunne å være nøyaktig. Han gjorde solbränd til «solbrent», og dermed ble fargeendringen ført videre til ildrødt, for norsk solbrenthet er et mye mindre hyggelig fenomen enn svensk solbränna. Ikke at det gjorde så mye. Tabben var jo fullkomment gjennomsiktig og svært lett å rette. Fem sekunder i en vaskers liv burde ikke være noe å henge seg opp i. Men det gjorde jeg like forbasket.

For jo mer jeg så på den totrinns snublingen, desto mer lærdom fant jeg i den. Svenskens lille glipp, nemlig å konsentrere seg så mye om ordet at han glemte hvilken funksjon det hadde i teksten, virker banal. Men jeg er ubehagelig sikker på at jeg gjør noe tilsvarende selv fra tid til annen. Ikke så ofte, selvfølgelig, toppen et par hundre ganger om dagen. Men har jeg svenskens lille glipp i bakhodet, kommer jeg kanskje ned i ett hundre. Alltids et mål.

Kan vi være på sporet av oversetterkunstens kjerne her? Det skal være usagt. Men vi aner en nøkkel til akseptabel kvalitet, om ikke annet. Å holde meningsinnholdet fremst i bevisstheten selv om enkeltglosenes finurligheter lokker oppmerksomheten som sirenesang. Svensken ble så opptatt av pigmentassosiasjonene i tan at han glemte ordets eneste funksjon i sammenhengen, nemlig å stå i kontrast til «brun». Han så ikke skogen for bare trær. Og den feilen er farlig lett å begå, tror jeg, kanskje særlig på mer avanserte litterære plan enn denne beskrivelsen av en sabla tøffelfarge.

Det andre snubletrinnet var enda mer elementært. Sekundæroversetteren hadde for liten respekt for de skandinaviske nabospråkenes lumskhet, han behandlet prosessen som en avskrift og gikk i baret. «Solbrent» for solbränd, det så sikkert innlysende riktig ut: Man er jo sjanseløs hvis man ikke tilfeldigvis har oppdaget forskjellen, og den manifesterer seg ikke så mange ganger per ti tusen leste boksider. Derfor ser jeg ingen grunn til å le av den uheldige sekundæroversetteren. Ikke tør jeg det heller, jeg sitter i glasshus. Tross rimelig mistenksomhet gjør jeg utvilsomt liknende tabber når jeg oversetter nabospråkene. Sikkert når jeg oversetter engelsk også.

For i bunn og grunn illustrerer begge disse snubleskrittene samme prinsipp: både svensken og sekundæroversetteren så ordet i stedet for historien det fortalte. Dermed gikk meningsinnholdet tapt i avskrift. For jeg vil påstå at det var avskrift, ikke oversettelse, å gjengi tan med solbränd uten tanke på at ordet dermed ikke skjøttet sin oppgave. Jeg frykter at tilsvarende ting kan skje ved oversettelse av et hvilket som helst språk på et hvilket som helst plan, i alle fall for kløner som meg. Med denne håpløse språkinteressen er det så altfor lett å fokusere på glosenes ordbokdefinisjoner i stedet for å se hvilken funksjon de tjener i teksten. Den som hadde greid å skjerpe seg på det punktet …

Henning
august 2020

Mye av det vi gjør med neglene her i livet, kan utmerket godt utføres med spiker også. Ofte er spiker til og med mer hensiktsmessig, det vet alle som har prøvd å få hull på vanlig plastemballasje. Da kan selv en beskjeden stift være et godt alternativ til lankene. Langt  mindre overlapping finner vi mellom fingerneglers og tåneglers anvendelse, om noen skulle lure på det. En neglefunksjon som å klø seg i hodet, for eksempel, utføres klart mer bekvemt med en spiker enn med en tå. Og hvor i all verden vil jeg med dette?

Jeg er selvfølgelig ute etter grunnen til at engelsktalende føler behov for å spesifisere finger nail, mens vi kan nøye oss med å si «negl»: I et engelsk utsagn om at noe gjøres med en negl, vil man for ordens skyld understreke at det ikke er en spiker som anvendes. Og finger nail levner jo ingen tvil. Men i samme utsagn på norsk har ikke «negl» noen annen mulig feilfortolkning enn tånegl, og den betydningen vil i de fleste tilfeller utelukke seg selv. Med mindre vi beskriver et slangemenneske med uhygieniske pirkemetoder, er det jo ingen rimelig tvil om hva slags negl vi snakker om. Og siden «negl» er mer entydig enn nail, slipper vi altså å skrive «fingernegl».

Ingen innviklet sammenheng, det der. Men hvis vi tar oss tid til å dissekere banaliteter på denne måten, hender det at vi finner mer interessante erkjennelser i kjernen av dem. Kanskje denne gangen også. Unødig spesifisering av utvetydigheter er jo ikke et fenomen som bare kan ramme negler. En gang for uhyggelig lenge siden, den gangen disketter var det siste nye på datafronten, skulle jeg oversette en stor bok om kunsten å få en skriver til å virke. Det hastet, og i tidspresset ble jeg dyktig lei av å skrive «papirark» hundre ganger om dagen. Da innså jeg i et glimt av rasjonell latskap at det ikke var nødvendig. Jeg kunne nøye meg med «ark» mye oftere enn forfatteren kunne nøye seg med sheet.

Det burde jeg selvfølgelig skjønt fra første stund, intuisjonen sier oss jo at det er slik. Men jeg slet litt med å forstå grunnen. Selvsagt måtte forfatteren skrive sheet of paper fordi sheet kunne bety mange andre ting. Men det kunne for svingende «ark» også. Det var kanskje ikke så stor forvekslingsfare mellom papirstykker og arkitektoniske fremspring, og langt mindre mellom papirstykker og bibelske redningsskuter. Men forvekslingsfaren burde ikke være så stor på engelsk heller. Papirark og laken? Papirark og blikkstykker? Eller sponplater? For ikke å snakke om isflak eller i verste fall sheets of rain? Vrient å tenke seg sammenhenger hvor tvetydighet kunne oppstå. Likevel følte engelsktalende seg kallet til å spesifisere sheet of paper selv i en så utvetydig kontekst som dataskrivere, mens vi slo oss til ro med bare «ark». Hvorfor?

Min egen umiddelbare motivasjon var å spare bryet med å skrive lange ord for å gardere mot feiltolkninger så usannsynlige at de utelukket seg selv. Men det lå ikke bare der. Å nøye seg med «ark» ga bedre norsk også.

Jeg tygde litt på det forholdet. Situasjonen burde jo vært den samme på engelsk, feiltolkningene var like usannsynlige der. Ville ikke kun sheet være mer elegant enn det tungvinte sheet of paper? Det var jeg kanskje ikke kvalifisert til å bedømme uten å ha engelsk som førstespråk, men jeg følte meg temmelig sikker på at svaret var nei. Kun sheet ga ikke bedre engelsk enn sheet of paper, snarere tvert om.

Men hos oss ble den minimalistiske varianten altså best. Kanskje det ligger noe essensielt norsk i denne bortspikkingen av unødige ledd? Kanskje det er samme ånd vi støter på i norskens eliminering av unødige eiendomspronomen? I et språk som utviklet seg under våre forhold, i spredt bosetning med hylende vind, er det vel naturlig at man ikke gadd rope seg hes for å si ting som sa seg selv. Vage filosofiske spekulasjoner, for all del, men slike kan ofte skjerpe observasjonsevnen, så jeg tillater meg en dose av og til. Den norske språkkulturen er selvfølgelig ikke alene om å slipe bort redundans over tid, det ser jeg jo i andre språk jeg har skaffet meg en famlende forståelse av. Men kan det tenkes at tilbøyeligheten til å spikke bort unødigheter er sterkere i enkelte språk enn i andre, og at vi i så fall kan skrive mer naturlig oversatt norsk ved å ha det forholdet in mente?

Jeg vet ikke. Noen fasit har jeg ikke sett, så det må vel samles et stort korpus av observasjoner før vi kan trekke konklusjoner av verdi. Og vi mennesker har lett for å merke oss observasjoner som støtter våre mistanker, mens vi avfeier momenter som undergraver dem. Jeg er klar over metodeproblemene rundt amatørgrublerier som mine. Men i det snevre hverdagsperspektivet jeg har, en kontinuerlig sammenlikning mellom norsk og engelsk, ispedd andre skandinaviske språk og en klype tysk ved behov, ser jeg en jevn strøm av eksempler på at andre språk viser større tilbøyelighet til å fastholde presiserende detaljer som pronomener, adjektiver osv. enn norsk gjør. Og samtidig viser norsk en større forkjærlighet for å spikke bort bestemmende ledd selv om de kanskje har en viss nytteverdi.

Vi kjenner engelsktalendes stedsangivelser. De skriver Paris, France selv om ikke en eneste leser er i tvil om hvor Paris ligger. Da merker vi jo intuitivt at vi får bedre norsk om vi bare skriver «Paris» i oversettelsen. San Francisco, California, US hadde en britisk journalist presset inn i en trang tabell jeg nettopp hadde på bordet. Utaskjærs faller det tydeligvis naturligere å overbestemme enn å fjerne unødigheter. Dette holder jeg opp mot en observasjon fra barndommen på Hamar: vi visste straks at vi snakket med en innflytter hvis vedkommende sa «Domkirkeodden», for ingen innfødte kalte området noe annet enn «Odden». Og det var ikke fordi vi bare hadde én odde på Hamar; både Nordsveodden, Martodden og Langodden ligger på rekke og rad langs mjøskanten, så et behov for spesifisering fantes tross alt. Underbevisst eliminerte vi vel bestemmelsen av den odden vi oftest hadde behov for å omtale, men jeg aner en viss streben etter reduksjon her. Selvfølgelig sier ingen «Gudbrandsdalslågen» på Otta, og jeg regner med at «Numedalslågen» ikke er særlig vanlig å høre på Kongsberg. Der er det bare én Låg.

I det store utland virker frankfurtere mer rause med å spesifisere hvilket Frankfurt de snakker om; elvens navn tilføyes ofte i situasjoner hvor det ikke kan herske fnugg av tvil. Samme ånd aner jeg når engelsktalende forteller at Peter is a kind man. På norsk ser vi ingen grunn til å klargjøre hvilket kjønn fyren har, vi nøyer oss med «Peter er snill». Likeledes opplyser engelsktalende for sikkerhets skyld at det er snow skiing som pågår på vintersportssteder. For å gjøre det helt klart at ingen bruker vannski i bratthengene, antakelig. Men her hjemme er vi mer påholdne med stavelsene; jeg har en bestemt følelse av at det er et karakteristisk trekk ved språket.

Amatørgrublerier. Men jeg stoler såpass på min egen mistanke at jeg prøver å plukke bort bestemmende ledd fra oversettelsene der det er forsvarlig. Da synes øret at norsken virker naturligere. Og språkøret er vel det nærmeste vi noen gang vil komme en fasit i slike sammenhenger, så jeg setter min lit til det. Derfor velger jeg altså – paradoksalt nok, etter disse lange utlegningene om åpenbarheter – å tie med det som sier seg selv.

Henning
juli 2020

Det var ikke smykkene jeg først reagerte på. Det var et utyske fra krittiden. I slyngelalderen fant jeg Life Before Man i bokhylla hjemme, og leste fascinert om fordums kolosser. Noen av dem måtte være ekstra snåle, skjønte jeg: A sauropod is basically a giant gut with feet on it, sto det. Jeg prøvde å se det for meg. En enorm tarm som labbet gjennom bregnejungelen. Særlig lurte jeg på om tarmens føtter hadde tær. Det måtte ha sett utsøkt teit ut.

Det varte jo ikke så lenge før jeg begynte å ane at verken gut eller feet skulle tas for bokstavelig. Men hvorfor i all verden skrev forfatteren «tarm» når han mente «buk», og hvorfor skrev han «føtter» når han mente «bein»? Som om det ikke var ille nok å skrive et fremmed språk, likte visst disse utlendingene å si noe helt annet enn de mente. På tenåringsvis ristet jeg oppgitt på hodet og glemte hele greia.

Godt og vel ti år gikk før jeg begynte å ane uråd igjen. Da var jeg oversetter og hadde opplevd mine første høstseminarer; det bidro nok til å fordrive den verste språklige naiviteten. Denne gangen var det smykkene jeg stusset over, kanskje fordi slikt var så fjernt fra min egen hverdag at jeg måtte konsentrere meg litt. Uansett begynte jeg å lure på hvorfor engelsktalende aldri hengte annet enn ringer i ørene. Burde det ikke av og til forekomme slike dobber som dinglet i norske dameører? Ikke verdens nyttigste fokus for tankene, selvfølgelig, men jeg tok til slutt bryet med å slå opp. Og ble småforbannet.

Hvordan i himmelens navn skulle en stakkars oversetter kunne lukte at utlendinger kalte en øredobb for ear ring, selv om den var en kompakt kluns? I større ordbøker fant jeg riktignok uttrykket ear drop, men det kunne jeg ikke huske å ha sett brukt i praksis. Av en eller annen grunn foretrakk engelsktalende tydeligvis å kalle slike gjenstander ring, uansett hvilken fasong de hadde. Gjenstandene, mener jeg. Og like ille er det fortsatt. Søker vi på ear ring på Google images, har knapt halvparten av treffene noe som minner om ringform.

Litt bedre blir statistikken på key ring. Men også der florerer karabinkroker, lærsløyfer og alt annet som kan holde nøkler samlet uten å ha ringform. Dermed har vi et mildt tilløp til falsk venn. Det norske standardordet er «nøkkelknippe», så hvis vi skriver «nøkkelring», antyder det en reell ring, en antydning som ikke ligger i det engelske ordet. Derfor foretrekker jeg å oversette key ring med «nøkkelknippe». Da risikerer jeg ikke å møte meg selv i døra hvis det senere viser seg å være noe helt annet enn en ring.

Ikke at det er den største risikoen man løper i oversettervirket. Mer trøbbel har jeg hatt med to andre narregloser som forekommer hyppig i politiskrøner. Enhver god etterforsker bruker sin notebook eller notepad flittig. Tilsynelatende uskyldige gloser hvor ordbøkene ikke avslører noen feller. Men du verden så mange ganger jeg har måttet gå tilbake og rette fordi disse to ordene brukes ukritisk om hverandre i originalen. Notebook brukes til stadighet om blokker. Og det forekommer at notepad viser seg å være en bok. Ordbøkene advarer ikke om dette, Google images antyder det bare svakt, men i praksis er begge glosene notorisk upålitelige. Og i tillegg til rollebyttet ligger det et lite falskt vennskap i begge: Notebook/notepad kan ha en hvilken som helst størrelse fra under A7 til over A4, mens «notisbok/notisblokk» er ganske små greier. Vokser de noe særlig over A6, blir de jo «skrivebok/skriveblokk». Men jeg lot i mange år inspektørene mine skrive lange utredninger i «notisbøker». Ingen gloser er for elementære til å lure meg i baret, tydeligvis.

De største narreglosetabbene har jeg nok gjort på grunn av britenes infame hang til å kode måltider. Man stusser jo ikke over at trauste nordengelske industriarbeidere vil ha te når de kommer hjem fra en lang arbeidsdag. Jeg stusset ikke engang over at de puttet i seg fleskeposteier og blomkålsuppe til teen. Visst tok det lang tid før jeg oppdaget at de kaller dagens hovedmåltid for tea, men det skammer jeg meg ikke over. Det er for svingende deres egen skyld.

Nei da, det er ikke alltid de kaller middagen for tea, det er jeg klar over Av og til kaller de den jo supper. Det er dinner de for enhver pris prøver å unngå. Skamme seg skulle de.

Jeg lurte nok også litt på all puddingen britene satte til livs etter maten. Spiste de aldri vanlige desserter i stedet? Jo visst, sto det i dypet av ordbøkene da nysgjerrigheten til slutt drev meg dit. Britene spiser helt vanlige desserter. Men de insisterer på å kalle dem pudding uansett konsistens og beskaffenhet. Etter den erkjennelsen har jeg pliktskyldigst googlet de klisneste kaloribomber for å finne ut hva jeg bør kalle forfatternes pudding på norsk. Om vaskere trekker min puddingskepsis i tvil, ber jeg dem som regel google bread pudding og dømme selv. En norsk pudding skal søren ikke drysse.

Like narret ble jeg av romanskikkelsers forkjærlighet for karrimåltider når de unnet seg en tur på byen. Jeg visste jo at det fantes en del indiske spisesteder i England. Men det manglet ikke alternativer heller, så jeg ble mer og mer skeptisk til alt dette karrikonsumet som pågikk i erkebritiske grevskap. Slike ting er ikke så enkle å oppklare via ordbøker, men når vi begynner å ta notis av et fenomen i språket, vil vi etter hvert samle observasjoner nok til å danne oss et visst bilde. Og mitt inntrykk er at have a curry brukes om å spise middag på en uformell restaurant, uten at det nødvendigvis er karriretter som fortæres der. Jeg har sett uttrykket brukt om pasta, til og med. Nok en narreglose. Dårlig gjort.

Ikke rart engelsktalende stadig forsikrer «I mean» foran utsagn de vil understreke. For dem er det åpenbart ingen selvfølge å mene det de sier. Cockneyene har tatt det helt ut, de velger å si et ord som assosieres med et annet ord som rimer på det de egentlig mener. Vi har jo alltid hørt at trappa kan kalles the apples fordi epler assosieres med pears som rimer på stairs, men det skumle er at cockneyene synes det er akkurat like begripelig å kalle trappa the tables, siden det assosieres med chairs, som også rimer på det de mener. I en språkkultur hvor logikken uanstrengt kan sno seg gjennom slike irrganger, er det jo farlig å ta et eneste ord bokstavelig. Det aner nok de engelsktalende selv også, jeg mistenker at det er derfor de er så glad i å skyte inn literally foran det de vil beskrive, slik at ordet etter hvert har mistet sin kraft.

Dermed kan ikke engang literally tas bokstavelig. Vi har det ikke greit, vi oversettere. Når jeg ser hvor mange feller og narrestreker man kan støte på i et så norsknært språk som engelsk, tenker jeg med gru på hva oversettere av virkelig eksotiske tungemål må komme ut for. Hatten av for dem.

Henning
mai 2020

«My controls», kommanderer flyinstruktører når de vil overta styringen fra villfarne elever. Styringen, ikke kontrollen. Kontroll må de holde hele tiden, ellers vil de jo ikke oppfatte når de bør overta styringen. Men my controls sier de, for the controls i en cockpit er styreorganene. Stikke, pedaler og en del andre rariteter som trenger en fellesbetegnelse. Og i lufta driller man gjerne inn refleksartet kommunikasjon på engelsk for å unngå misforståelser i en krise. Det finnes jo en del folk her i verden som ikke skjønner norsk.

Av og til regner jeg meg blant dem, for det er ved tastaturet jeg har hatt mest trøbbel på dette feltet. Det gikk en halv mannsalder før jeg kom på å kontrollere om control betyr kontroll. Vet sannelig ikke når jeg begynte å ane at jeg hadde dårlig styring på den glosen. I cockpiten var det neppe, der er betydningen klar. Jeg tror heller det var en treg og trinnløs oppvåkning over mange år, slik tilfellet ofte er når vi begynner å gjennomskue en falsk venn. Anelsen demrer langsomt i bakhodet, inntil vi en dag stusser bevisst når vi ser spor av den falske vennen i en tekst.

Selv opplevde jeg den stussingen da de selvstillende klokkene kom på markedet. Veggklokker og armbåndsur som mottok radiosignal om rett tid fra atomuret i Mainflingen, og – dette er språklig viktig – stilte seg riktig i henhold til det signalet. Den sammenhengen hadde jeg på et vis skjønt, derfor reagerte jeg over at handelsbransjen markedsførte klokkene som «radiokontrollerte». OK, det var de vel i og for seg; kontroll var den ene av de to funksjonene de hadde. De kontrollerte sitt eget klokkeslett mot fasiten de fikk over eteren.

Men poenget med disse vidundrene var den andre funksjonen, nemlig at de stilte seg automatisk hvis kontrollen viste at de gikk feil. Og den finessen var jeg ikke komfortabel med å kalle radiokontroll. Ikke etter å ha vokst opp med radiostyring som hobby. Det het for all del radio control på engelsk, men «radiostyring» hos oss. Vi styrte modellflyene med radio. Kontrollere dem gjorde vi på bakken før vi startet, da sjekket vi at alt var koblet og stilt inn riktig. Det var kontrollen. Styringen skjedde i lufta. Radiostyring. Utenforstående sa av og til «fjernstyring», et ord vi unngikk fordi vi forbandt det med leketøy og mindreverdige systemer. Men «styring» het det både blant innvidde og uinnvidde. Kanskje vi nordmenn var litt mer språkbevisste før vi fikk ørene pumpet fulle av engelsk fra et hjernelammende vell av kanaler i de eiendommeligste medier og de besynderligste dingser.

Ja da, jeg er fullt klar over at forskjellen mellom control og «kontroll» er i ferd med å viskes ut. Den engelske glosen er grei nok, den defineres som the power to influence (Oxford), the act of ordering, limiting or ruling (Cambridge), eller power or authority to guide or manage (Merriam-Webster). Aktiv dirigering, med andre ord. Dypere i orbokspaltene kan vi for all del finne betydninger som vektlegger sammenlikning av data, som begrepene control group eller control sample i forbindelse med vitenskapelige metoder, men betydningen «styring» er fremherskende i alle dictionariene jeg har sett. Og jeg kommer ikke utenom at det samme gjelder i observert hverdagsengelsk: Control er i overveiende grad styring, bare unntaksvis kontroll.

I ordbøkene er også den norske glosen grei nok. Her erstattes definisjonene av synonymer, og de synonymene kretser rundt tilsyn, oppsyn (Bokmålsordboka); tilsyn, opsyn, eftersyn (Riksmålsordboka); tilsyn, oppsikt, overvåkning (Stor norsk ordbok og NAOB). Dypere i spaltene finner vi riktignok betydninger som ligger nærmere styring, som «herredømme» (Stor norsk ordbok), men generelt er situasjonen den omvendte av hva vi fant for den engelske glosen: «kontroll» er i overveiende grad sjekking av overensstemmelse, bare unntaksvis nærmer det seg styring. Mener ordbøkene.

Mye tørr spaltegraving for en dagligdags gloses skyld, kanskje, men resultatet er ikke til å komme forbi: som regel er det søren ikke riktig å oversette control med «kontroll».

Ikke ifølge ordbøkene, i alle fall. Men når vi ser på observert hverdagsnorsk, er situasjonen en helt annen. «Kontroll» brukes i betydningen «styring» over en lav sko. På mine kanter, med kronglete bakveier og dårlig føre, kommer norsktalende ikke engang i kontakt med hverandre uten å ha brukbar kontroll over bilen. Kontroll som ikke utøves med peilepinne, men med kjørehansker. Når branner bringes under kontroll, skjer det ikke med termometer, men med vannkanoner. Ingen, selv ikke de mest utålelige av oss språknerder, nøler med å bruke «kontroll» om aktiv styring. Så hvorfor skulle ikke et stakkars veggur få lov til å være «radiokontrollert»? Fenomenet får skyldes engelsk påvirkning så mye det vil, vi makter ikke å stoppe det. Ikke er det noen rimelig grunn til å stoppe det heller, bortsett fra en naiv drøm om utvetydig kommunikasjon.

Såpass takhøyde bør vi vel ha. Derimot ser jeg ingen grunn til å bidra til begrepsforvirringen selv, så i valget av norske ord tar jeg gjerne styring i stedet for å være kontrollfrik. Dessuten synes jeg norsken blir naturligere uten for mye kontroll …

Henning
februar 2020

Når kalenderen synker mot sin mørkeste bølgedal og kjærlighetens budskap kommer veltende fra kirke, handelsstand, alle tenkelige medier og et utall velmenende sjeler med hyggeligere fokus enn neste deadline, har jeg lett for å bli litt mannevond. Da trøster jeg meg med et mer underholdende kjærlighetsbudskap i en falmet glosebok fra sekstitallet. «Verbet Love betyr elske», står det der. Med min egen håndskrift, til og med.

Ja, hvorfor gjøre det vanskeligere enn nødvendig? Tenk på all den kreative elskoven det lille utsagnet har avstedkommet i norsk dagligtale! Love betyr elske. Snakk om å åpne for assosiasjoner.

Jeg vet jo at det finnes andre former for kjærlighet enn den reproduktive. Takk og pris. Men ordet elske er likevel ødelagt for meg. Det blir som å prøve å la være å tenke på en kamel.

Det var en utenlandsk lørdagsgjest i Store Studio som for lenge, lenge siden vakte mine mistanker om at verbet love er betydelig svakere enn vårt «elske». I dag husker jeg ikke navnet hennes, men mellom sangnumrene betrodde hun Erik Bye at hun elsket nordmenn. Det så jeg ingen grunn til å tvile på. Men da hun litt senere vedgikk at hun elsket alle nordmenn, begynte jeg nysgjerrig å regne. Kunne hun virkelig rekke det?

Det engelske verbet bærer ikke samme risiko for freudianske fortolkninger i et enkelt sinn. Det er mye svakere. Så slapt at det bør stives opp med make love når hyrdestunder skal beskrives. Dermed frigjøres love til uskyldige formål, så engelsktalende kan elske hva de vil, fra de spedeste sommerfugler til de mektigste fjellkjeder, fra klisne plumpuddinger til ærverdige statsledere, uten å virke det spor uanstendige. Lovely.

Og selvsagt er det praktisk å ha et sterkere alternativ til «å like», så det er forståelig at den engelske bruken av love smittet over på norsk. Vi har jo ikke noe middels sterkt uttrykk mellom «like» og «elske», er vi glad i å hevde.

Selv er jeg riktignok glad i å bruke «glad i». Det virker entydig og trygt å si at vi er glad i ribbe og pølse. Eller at pinnekjøtt er det beste vi vet. Det føles mer norsk, på sett og vis. Men jeg er klar over at problemet kun ligger hos meg og mine språklige tvangstanker. Selvsagt gjør det ikke noe å si at vi elsker nyttårskalkunen. Ingen kan misforstå det, vel?

Og så er det jo litt mer futt i «elske», da. Av og til føler jeg trang til å bruke det verbet om ting som virkelig betyr noe for meg. Sola, for eksempel. Den higer jeg etter når mjøståka legger sitt vintergrå lokk over tilværelsen. Burde man ikke kunne elske en type G2V-stjerne som er opphav til alt liv på kloden, og som utsletter både vampyrer, troll og snømenn? Jeg er ikke opptatt av alder i kjærlighetsspørsmål, så 4,6 milliarder år kan jeg alltids godta. Og overflaten holder skånsomme 5800 grader. Men inni er det mye hetere, så jeg tror jeg avstår likevel.

Henning
desember 2019

Å gjøre gjør seg mer gjeldende enn det gjorde før. Ikke at det gjør meg noe, men så lenge det er engelsk påvirkning som gjør det, gjør det seg kanskje best å gjøre holdt og front mot «gjøre» i det vi gjør. I oversettelsene, for å gjøre det helt klart.

Langt ifra, her er det da ingen grunn til å stritte imot. Hvorfor kjempe hysterisk mot alle nye uttrykk som stammer fra andre språk? Hadde vi fulgt den linjen helt fra urtiden, ville vi nok hatt et sørgelig begrenset vokabular av indignerte grynt til rådighet i dag. Stort sett måtte vi klart oss med gurk [forsvinn, ellers biter jeg] og hurk [du står på halen min, din lodne jævel], og ingen lånord ville beriket dette nødtøftige vokabularet. Nei, det er ikke tvil om at fremmedspråklig smitte er en ressurs.

Og dessuten er det en interessant prosess å være vitne til, i alle fall for sånne som oss. Vi prater om det av fascinasjon, ikke av motvilje. Det bør vi kunne tillate oss. Og det jeg innledningsvis siktet til, er hvordan engelsktalende og norsktalende uttrykker at noen hensettes i en bestemt tilstand. Hvis noe makes him angry på utenlandsk, hvorfor skulle det ikke «gjøre ham sint» på norsk? Det fungerer jo fint. Men hadde vi hatt mindre kontakt med engelsk, ville vi nok fortsatt sagt at «han ble sint av det». Jeg må innrømme at jeg ofte bruker det grepet når jeg vil ha norskest mulig norsk. Litt for ofte, antakelig. For det er ikke så vanlig å si «han ble sint av det» i våre dager. Den engelske omskrivningen med «gjøre» brukes nok oftere. Og det burde jeg ta mer hensyn til, om jeg bare kunne få ut fingeren.

Enklere er det når adjektivet simpelthen ikke gir den meningen på norsk som det gjorde på engelsk. Hvis noe makes Ann sick, er det som regel ikke salmonella det snakkes om, men derimot et irritasjonsmoment. På norsk bruker vi ikke kvalme som bilde på irritasjon eller lede, men derimot på avsmak. Hvis vi skriver «det gjorde Ann kvalm» eller «Ann ble kvalm av det», har vi forvandlet den oversatte damens sinnsbevegelse fra frustrasjon til avsky, og litt bedre presisjon bør vi vel kunne aspirere til. Derfor må vi bruke et helt annet uttrykksmønster – «Ann kunne ikke fordra det», «Ann var drittlei av det» – og da slipper vi dessuten å få noe med «gjøre» å gjøre.

Det samme hender det at jeg gjør også i tilfeller hvor adjektivet ville gi riktig mening på norsk. Hvis noe makes him angry, kan jeg skrive «det ergret ham». Eller terget, tirret, provoserte, fortørnet, det finnes alltid et verb som passer. Da slipper jeg helt unna gjøre/bli-problematikken, og verken «gjøre ham sint»-lesere eller «han ble sint av det»-lesere føler at noe skurrer. Å luske til så nøytrale løsninger er kanskje feigt, men en nøytral fortellerstemme innebærer den praktiske fordelen at alle ikke-nøytrale alternativer står til rådighet som virkemidler hvis en bestemt passasje i teksten skal preges i den ene eller den andre retningen: hvis omskriving med verb – «det provoserte ham» – er den gjennomgående standardløsningen, kan vi farge en skikkelses personlighet ved å legge inn enten mønsteret «det gjorde ham sint» eller mønsteret «han ble sint av det» i vedkommendes replikker, alt etter hvilken karakter vi vil gi ham. Ikke rare verktøyet, kanskje, men det funker.

Det var vel ikke annet å vente enn at mønsteret make someone such-and-such etter hvert ville smitte over på norsk, logisk og anvendelig som det er. Nå er jeg bare spent på hvilke andre make-baserte uttrykk som vil gli inn i norsk dagligtale. Vil de tøffeste i neste generasjon trekke topplua langt ned i panna, anlegge Clint-blikket og si «kom igjen, gjør min dag»? I så fall er det vel ikke stort vi kan gjøre.

Henning
november 2019

Vi har tidligere jamret over problemene med å avgjøre om den engelske originalens gun er en pistol eller en revolver. Og over det villedende forholdet at an automatic ikke er et automatvåpen. Som voldsfjern tekstarbeider roter jeg meg lett bort i terminologien selv om våpnene i teksten er aldri så små. Og det blir slett ikke bedre når de er litt større.

Børser
Én ting er mer intuitivt når vi skriver om større våpen. I geværenes verden betyr automatic at våpenet virkelig er automatisk og kan si ratt-a-tatt. Militære børser kan jo det. De kan stilles på enkeltskudd eller helautomat med en liten hendel. Og begrepet «helautomat» synes jeg er litt oppklarende for oss volds-analfabeter. Den tilsynelatende selvmotsigelsen i at an automatic ikke er et automatvåpen, mens an automatic rifle er det, ligger i den underforståtte distinksjonen mellom «halvautomat» og «helautomat». Halvautomater sier pang hver gang vi drar i avtrekkeren, uten at vi behøver spenne sleider, dra i haner eller pumpe ladearmer. Men helautomater sier ratt-a-tatt så lenge vi holder avtrekkeren inne. Og an automatic – en vanlig pistol – er altså halvautomatisk, mens an automatic rifle er helautomatisk. Det begynner å demre for meg nå.

«Automatrifle» er et ord som støttes av orbøkene, men jeg foretrekker likevel «automatkarabin». Uten å være våpenkyndig vil jeg anta at de aller fleste automatrifler er korte og lette nok til å kalles karabiner. Dermed slipper jeg å bruke ordet «rifle», som nok er ganske overrepresentert i oversettelser fra engelsk. Hvorfor? Antakelig fordi engelsk ikke har noe fellesord for våpen som legges an mot skulderen. Gun dekker jo alt fra en saturday night special til Tykke Bertha, så hvis forfatteren vil fortelle at det handler om et gevær, må hun skrive enten rifle eller shotgun. Dermed blir rifle mye hyppigere brukt på engelsk enn «rifle» blir brukt på naturlig norsk. Vi har jo både «gevær», «karabin» og «børse» å variere med, og behøver egentlig ikke gripe til «rifle» før vi vil understreke at det ikke handler om en hagle. Men i engelske originaler står det bestandig rifle, noe som lett kan forlede meg til å skrive «rifle» oftere enn jeg burde. Jeg synes jeg får litt norskere norsk når jeg varierer med «gevær» eller «børse» der det faller naturlig.

I røverskrøner fra samtiden nøyer jeg meg ofte med «karabin» i stedet for det omstendelige «automatkarabin». I dag tror jeg ikke det forekommer særlig mange karabiner som ikke kan stilles på helautomat. Reell innsikt er jeg ikke i nærheten av her, men en kvalifisert gjetning er alltids bedre enn ingenting.

Kraftigere skyts
Selv om en automatic rifle er et automatvåpen, er den absolutt ikke et maskingevær. Et maskingevær står gjerne løst på et tobeint stativ – en såkalt fot – på flate bakken eller i et reir. Å holde det på frihånd som en maskinpistol ville bli for krevende på grunn av rekylen. Rambo gjorde det som et karsstykke på lerretet, men vi kan nok se bort fra at den jevne romanhelt klarer sånt. Skyter han på frihånd, er det ikke et maskingevær han trakterer.

Når vi kommer ut for virkelige maskinvåpen, må vi holde tunga rett i munnen. Machine gun kan være enten maskingevær, mitraljøse eller maskinkanon. «Maskinkanon» defineres av våpenets art, later de våpenkyndige til å være enige om. Minst 20 mm kaliber, og granater med sprengladning som prosjektiler, så har vi en maskinkanon. Men skillet mellom maskingevær og mitraljøse er litt mer innfløkt. For det første går det visstnok mer på våpenets rolle enn på dets art, og for det andre er forskjellen mellom maskingevær og mitraljøse en annen på norsk enn på tysk, fransk og andre språk som opererer med de to ordene.

Første gang jeg intervjuet en våpenkyndig om dette problemet, fikk jeg vite at årstallet spilte en rolle. Han hevdet at kaliberet var avgjørende inntil et bestemt år i mellomkrigstiden – de gamle notatene har jeg mistet, men det var et årstall rundt 1930 han oppga. Før den tiden kalte man våpenet for maskingevær inntil 12,7 mm kaliber, sa han, mens 12,7 til 20 mm var mitraljøse. Etter den tiden fikk vi distinksjonen vi har i dag: maskingevær står på løs fot, mitraljøse er skrudd fast til noe. Med fastskrudd affutasje er ratt-a-tatten en mitraljøse selv om kaliberet skulle være under 12,7 mm. Rart mål, men det handler vel tradisjonelt om en halv tomme.

Kaliberskillet fra gamle dager er vanskelig å verifisere hos andre kilder, men de lærde virker skjønt enige om dagens skille: maskingevær står på løs fot, mitraljøse er fastskrudd til noe, enten det nå er et fremkomstmiddel eller selveste kloden.

Oversetter vi fra engelsk, kan vi med litt hell finne en annen indikasjon enn affutasjens art. Der skilles det ofte mellom machine gun og heavy machine gun, der den første kategorien faller noenlunde bra sammen med maskingevær, mens den siste er enten mitraljøse eller maskinkanon. Og de to kategoriene skilles jo enkelt og greit på kaliber – under kontra over 20 mm. På kampfly fra annen verdenskrig er det ekstra viktig å være oppmerksom på det skillet; der lå bestykningen gjerne i grenselandet.

Flere av mine kilder ynder å kalle mitraljøse for «mitters». Slike svisker har jeg sans for, de gjør teksten saftigere. Men jeg har hittil ikke greid å få «mitters» forbi en vasker, selv om jeg har aldeles utsøkte sådanne. Kanskje er det bra de holder meg litt i ørene når det gjelder våpen. Det er et vanskelig felt som jeg ikke aner det dugg om. Antakelig burde jeg ta meg selv i nakken og sette meg litt bedre inn i slikt, røverskrønearbeider som jeg nå engang er.

Som takk for følget gjennom krøkkete terminologi byr jeg på denne fremmelige sjimpansens demonstrasjon av hva en automatrifle er.  Aldri kjedelig i Afrika.

Henning
oktober 2019

Nei da, jeg vet at en automatic ikke er en maskinpistol. Eller at en AK-47 ikke er et maskingevær selv om den kan si ratt-a-tatt. Skyte i serie, kalles det vel. Eller skyte byger, som hardhauser marinert i kruttslam liker å si. Våpenterminologi er ikke greit for en fredsæl tekstarbeider. Min uvitenhet på det feltet er for omfattende til å få plass i en enslig spalte, så jeg holder meg til de minste pang-pangene denne gangen. Håndvåpen. Jeg tror faktisk det er dem vi har mest bryderi med i vanlig krim.

Engelskoversettere møter jo til stadighet utfordringen med å avgjøre hva slags gun det handler om. Paraplyuttrykket «skytevåpen» er ikke like anvendelig på norsk, det formaliserer ganske merkbart. Å kalle skyteren for «våpenet» fungerer heller ikke godt hvis det må gjentas hyppig. Og det mest presise motstykket til gun, «ildvåpen», ville jo helle mot det latterlige i en vanlig krimoversettelse. Så vi må pent bruke snevrere betegnelser på norsk. Og da må vi ofte ta på oss detektivhatten for å finne ut hva slags gun forfatteren har hatt i tankene. Gevær kontra håndvåpen er kanskje ikke så vrient å utlede av sammenhengen – ingen putter en jaktrifle i lomma, og ingen stiller et håndvåpen i et hjørne. Men dreier det seg først om håndvåpen, kan det være verre å avgjøre om det skal stå pistol eller revolver. Ifølge våpenkyndige kan kaliberet gi holdepunkter; det finnes typiske kalibre for hver type. Og metrisk kaliberangivelse tyder nok på pistol, mens tommer trekker i retning revolver. Men det ligger ingen sikker indikasjon der, siden visse kalibre opptrer både i pistoler og revolvere.

Noen tips får vi jo av våpenkyndige. De forklarer at skurker liker revolvere, som beholder tomhylsene i tønna i stedet for å strø dem utover som tekniske spor, slik pistoler gjør. Revolvere har litt mer kraft og litt større skuddvidde enn pistoler av samme størrelse, har jeg skjønt, siden lademekanismen er mer robust og tåler større drivladning. Og nettopp derfor kan de ikke lyddempes. Revolverkula går gjerne fortere enn lyden, og da lager den et skarpt lydmursmell etter at den har kommet ut av våpenet, uansett hvor fine lyddempere som sitter på munningen. Det er holdepunktene jeg har fått. Men pistol/revolver-problematikken stopper forsyne meg ikke der heller. Om originalen angir pistol i stedet for det generelle gun, kan det nemlig vise seg å være en revolver like forbasket. Hvis jeg har tolket engelsk språkbruk riktig, kan pistol formelt sett dekke både pistol og revolver, det er derfor substantivet automatic brukes til å skille ut det vi til daglig kaller pistol. Jeg sier til daglig, for formelt kan «pistol» dekke en revolver også på norsk. Riksmålsordboken støtter det. Men dagligtalen støtter det ikke, så vi er pent nødt til å avgjøre om vi skal skrive pistol eller revolver, dessverre.

Automatic kan lure oss dårlig våpenorienterte til å tro at sånne skytere kan si ratt-a-tatt. Men det kan de ikke. An automatic er simpelthen en pistol; automatikken ligger bare i at vi slipper å ta ladegrep for hvert skudd. Hvis skyteren faktisk kan si ratt-a-tatt, skal det stå submachine gun i originalen, ikke automatic. Og da bruker vi «maskinpistol». Det er skvært og greit. Men så hender det jo at forfatteren lar seg lure av ordet automatic på samme måte som vi gjør. Og forfattere er ofte flinkere med penn enn med våpen, heldigvis, så vi skal ikke alltid stole blindt på dem blant kuler og krutt. Det hender at de i vanvare skriver automatic når de mener submachine gun. Som om dette ikke var vrient nok fra før.

Om vi har mandat til å rette forfatteren i slike tilfeller? Alltid et sunt spørsmål å stille seg, men her vil jeg hevde at det hører til håndverket vårt å rette. Et viktig element i oversetterkunsten er å danne seg et klart bilde av forfatterens tanke, og basere den norske gjengivelsen direkte på den tanken i stedet for mekanisk å konvertere de originalspråklige formuleringene. Der ligger hovednøkkelen til faglig kvalitet, tror jeg – å gjengi tanken og ikke formuleringen. Så hvis forfatteren åpenbart har tenkt maskinpistol, men i vanvare skrevet pistol, blir valget en no brainer for meg. Og no brainere har jeg alltid vært komfortabel med, uvisst hvorfor. Så jeg baserer meg på tanken.

Og hvis det ikke er mulig å utlede om skurken skyter med pistol eller revolver? Da må vi bare ta en sjefsavgjørelse. I slike tilfeller ville det vært praktisk å ha en vag anelse om hvilke særtrekk hver våpenkategori har. Men det er svimlende mange punkter på lista over hva en skjønnlitterær oversetter bør sette seg inn i, så foreløpig får jeg nøye meg med å huske på at jeg er uvitende og bør google selv når jeg føler meg sikker.

Henning
september 2019

Det tok pinlig mange år før jeg lærte å oversette lydløst. Da er det ikke tikkingen fra tastaturet jeg snakker om. Den har jeg ikke fått bukt med ennå, og plages heller ikke av den. Tikkingen er tvert imot en liten akustisk forsikring om produktivitet og fremdrift, en velkommen klang i hverdagen. Nei, ikke et vondt ord om den. Men lyden av tikkingen er jeg mer skeptisk til. Og lyden av alskens andre ting som høres kan, selv om de slett ikke behøver være vonde å høre på.

Ja, jeg synes også at den siste påstanden ser absurd ut. Likevel presterte jeg å skrive tilsvarende ting gjennom titusener av sider oversatt engelsk før jeg begynte å stusse over at jeg stadig skrev om lyden av hørbare fenomener. Lyden av motorer, lyden av skudd, lyden av torden i det fjerne. Det virket jo greit nok i første omgang, men latskapen sa meg etter hvert at det fantes gode innersvinger å ta her. Engelsktalende har teknisk sett rett når de forteller at de hører «lyden av skritt», men så omstendelige er vi ikke på norsk. Vi hører ikke lyden av skritt, vi hører bare skritt.

En helt uhildet observatør, som en marsboer eller en kunstig intelligens, ville gitt de engelsktalende rett. Ørene våre registrerer selvfølgelig ikke beinbevegelsene, men lydbølgene de produserer. Altså hører vi strengt tatt ikke skritt, vi hører lyden av skritt. Men når vi først er i gang med å dissekere utsagnet på logikkens stålplate, ser vi en redundans i de to ordene hører lyden. Vi kan ikke høre annet enn lyder, og lyder kan ikke registreres av andre sanser enn hørselen – ikke før de kommer opp i eksepsjonelle energiklasser, i alle fall. Og det forholdet er absolutt alle lesere klar over, derfor har det null nytteverdi å fortelle at mediet for hørselsinntrykket er lyd. Vi kan trygt utelate den detaljen og gå rett på selve poenget, nemlig hva som forårsaker den lyden vi hører. Da skriver vi at vi hører skritt.

Tankeprosesser av denne typen pågår i alle oversetterknoller, selv om det bare er de langsomst tenkende blant oss som rekker å oppfatte dem bevisst og beskrive dem på denne måten. Det er vel slike prosesser som gjør folk til oversettere. Men i akkurat dette tilfellet står vi overfor et tveegget sverd: For oss som oversetter en del engelske brak i løpet av en normal arbeidsuke, blir det etter hvert tydelig at også engelsktalende aner redundansen i «sound of»-leddet og begynner å stryke det. Rett som det er ser vi at sound of utelates i forbindelse med eksplosjoner. Dette har i sin tur ført til at ordet explotion ofte brukes til å beskrive et rent akustisk smell, ikke nødvendigvis en sprengning. Jeg for min del var treg med å oppdage det fenomenet, men etter altfor mange tusen sider gikk det omsider opp for meg at there was an explotion simpelthen kan bety «det smalt». Ikke alltid, selvfølgelig. Som regel er det jo en eller annen heftig kjemisk eller pneumatisk hendelse inne i bildet. Men av og til er det forsyne meg bare lyd som ligger i ordet. Det ser vi når explotion brukes om smellet av et neveslag i bordet eller noe tungt som faller i gulvet, selv om ingen sprengning har vært inne i bildet.

Hadde jeg vært språkanalytisk oppvakt, burde jeg luktet lunta allerede første gang jeg så konstruksjonen a loud explotion. Men nei, jeg tenkte slett ikke over at bare en lyd kan være loud, mens en sprengning må nøye seg med å være violent eller ta et annet adjektiv som beskriver fysisk kraft. For meg tok det mye mer tid å få et bevisst forhold til skillet mellom lyder og lydkilder, og ulike språks policy overfor den distinksjonen. I en fjern periode presterte jeg til og med å høre tittelen The Sound of Music nevnt hver eneste dag uten å tenke nærmere over saken.

Men jeg er i det minste på rett vei. Hvis erkjennelsene fortsetter å komme i samme takt, kan jeg bli en ypperlig oversetter om et par hundre år.

Henning
august 2019

Skal vi vaske ham, eller skal vi henge ham ut til tørk? Jeg sikter til forfatteren som snubler i tall. Der har vi to komma tull alternativer. Men la meg hoppe tilbake til forvirringens spedeste begynnelse for å forklare hva jeg mener:

«Vi har innført det metriske system som en prøveordning», erklærte en skeptisk parkvokter i California midt på åttitallet. «Men det blir så urunde tall av det.» Han pekte oppgitt på et skilt langs den smale asfaltstripa vi gikk på: «Møteplass 192 meter», sto det med nymalte sifre.

«Dere har ikke vurdert å flytte skiltet åtte meter?» forhørte jeg meg forsiktig.

Han glodde på meg over solbrillene og kunne ikke begripe hva det skulle være godt for. Problemet var at de hadde gått bort fra yards, som ga runde tall, ikke at skiltet sto feil, forklarte han meg tålmodig.

Vi selvfølgelig mer profesjonelle med konverteringer her til lands. Vi vet bedre enn å gjengi en rund engelsk verdi med en unaturlig presis metrisk verdi. Vi har på ryggmargen at a pound or so er en snau halvkilo, ikke «omtrent 453 gram», som ikke virker det spor omtrentlig. Likeledes vet vi godt at roughly a mile gjengis mye naturligere med «halvannen kilometer», for ikke å si «en kilometer eller to», enn med det evinnelige «1,6 km», som ikke levner mye tvil om at teksten er oversatt fra engelsk.

Vi begynner alltid med å ta stilling til presisjonsgraden i det tallet som skal konverteres. Deretter kan vi regne. Da ser vi at an ounce gjerne kan være «28,35 gram» på et laboratorium, men på et postkontor er det «litt under 30 gram», på et kjøkken er det «20–30 gram», og på en palett er det «en klatt». Dette vet vi utmerket godt, vi håndterer det hver dag.

Men det gjør kanskje ikke de engelsktalende vi oversetter. I de senere år har metriske enheter begynt å aktualisere seg i deres del av verden, derfor har de ekstra hjelpsomme blant dem begynt å oppgi mål i både tradisjonelle og metriske enheter, og dermed har vi det gående: He could throw his ten gallon hat (37.85 l) a hundred feet (30.48 m) or more. Tretti komma tull.

I en annen tallverdi innenfor de samme permene var hundre fot litt bedre avrundet, der fortalte en tidligere jagerflyver hvordan han hadde fløyet i fæl fart langs en dal i Vietnam i «bare 31 meters høyde».

Men hvorfor fløy han close to 965 km/h? Det aner vi jo ved å dividere med 1,609, da blir det så rundt som bare det. Seks hundre mph. De hadde jo ikke gått over til å regne i knop i lufta den gangen.

På sjøen har de bestandig brukt knop. Ifølge brosjyren holdt Harmony of the Seas more than 37 kph. Ifølge min GPS var det 41,7 km/t, så de hadde vel sine ord i behold, det var unektelig mer enn 37. Poenget er at begge de to merkelige verdiene er runde tall i knop. Da bør de vel gjengis like rundt i km/t?

Det gjelder jo ikke bare teknologi. Ifølge Animal Planet hadde en kjempepadde godt nok syn til å oppdage fiender på 91 meters hold. Selv om den ikke så særlig skjerpet ut mens den speidet. Det gjorde derimot falken som kunne oppdage en mus på 305 meters hold. Mens en kråke mislikte vindhastigheter over trettiseks kilometer i timen. Det spørs om fjærkre opererer med så klare grenser. Vi oversettere gjenkjenner henholdsvis hundre yards, tusen fot og ti sekundmeter i de tre utsagnene, men for lesere flest ser det absurd ut. Og slikt skjer hyppig. Når forfattere konverterer tall uten å ta stilling til nøyaktighetsgraden, går presisjonen asymptotisk mot tull.

Hva gjør vi egentlig når vi får slike vankonverteringer servert i tekst vi skal oversette? Gjengir vi absurditetene slavisk, eller endrer vi tall som står svart på hvitt i originalen?

Jeg er ikke den rette å spørre. Jeg er brutal mot slike lyter i teksten. Forhåpentligvis gjør jeg både leser og forfatter en tjeneste med det. Hadde jeg vært forfatter, ville jeg nok foretrukket en oversetter som vasket meg fremfor en som hengte meg ut til tørk.

Når vi vurderer å rette tekst- eller formfeil i originalen, må vi generelt skjele til hvem forfatteren er. Det hensynet kommer vi sjelden ut for med tall, siden verken Shakespeare eller andre litterære kjemper hadde for vane å oppgi metriske verdier i sine mesterverk. Jeg hørte riktignok at en konvertering av «skjeppe» ble forsøkt i en bibeloversettelse for noen år siden, selv om enkelte føler at «sette sitt lys under en bøtte» kan være litt krevende å venne seg til.

Derfor velger jeg alltid å glatte ut påfallende konverteringer i originalen. Også tallverdier kan være anglisismer.

«Umulig», sier de talltro. «Vi har da avstander på 16 km i Norge også. Da kan ikke tallet være noen anglisisme.»

Visst har vi slike avstander. Min bedre halvdel hadde 16 km til jobben i mange år, og nettopp det skrev hun i selvangivelsen. Der skal man være nøyaktig. Men hun formulerte det ikke slik overfor venner. Til dem sa hun halvannen mil, med den løselige avrundingen man gjerne bruker i dagligtale for ikke å virke nerdete. Og i oversettelser fra engelsk stammer 16 km fra et rundt tall i originalen. På samme måte som 453 kg var trill rundt i pund. Derfor tillater jeg meg å kalle slike tall for anglisismer når de ikke kan forsvares ut fra originalens nøyaktighetsgrad.

En gjenganger er «omtrent 7,5 cm», som plutselig oppviser en desimalpresisjon vi ikke så i 3 inch. «En håndsbredd» eller «sju–åtte» kan ofte gi rundere norsk der. Selv det tilsynelatende uskyldige «30 cm» er så overrepresentert i oversettelser at det begynner å gjøre litt vondt i øynene, jeg prøver å omskrive der det går an – «langt under en halvmeter», «gresset rakk dem til midt på leggen», osv., osv.

Verre er det når vi støter på temperaturer i Fahrenheit. Da må vi forrykke skalaen med trettito grader før vi ganger med fem nideler. Aritmetikk nok til å få utslett på ryggen. Men den virkelige demonen er bensinforbruk. Engelsktalende er vant til mpg, kjørelengde per volumenhet, så de holder seg til samme prinsipp når de regner om til metrisk, og presenterer det ugjenkjennelige «kilometer per liter». Da må vi brette opp ermene og invertere, og på slike matematiske nivåer trives vi språknerder sjelden. Da er det godt å kunne gripe til effektive konverteringsmotorer på nettet. Her byr jeg på en link som takk for følget gjennom talltullet – denne konverterer alt vi kan komme ut for så flisene fyker: http://onlineconversion.com/ Så er det bare å avrunde …

Henning
juli 2019

Dette er en historie om hvordan det gikk da mitt første store forbilde fikk endene til å møtes. Det skjedde fordi jeg forelsket meg som førsteklassing. Faglig, vel å merke. Det romantiske har man jo ikke tid til i den alderen. Ikke lenge etter kom øyeblikket da jeg innså at jeg verken ville bli cowboy eller romfarer når jeg ble stor, jeg ville bare oversette skrøner. Kanskje ikke tidenes smarteste beslutning, men all ære til personen som inspirerte den. Saft suse for en dame. Henne skulle jeg gjerne truffet.

Bakgrunnen var at klartenkte voksne i familien valgte en utenlandsk ABC da de skulle lære Henning å lese. The Golden Dictionary av Ellen Wales Walpole, 1030 ord med illustrasjoner for knehøye amerikanere. Jeg var neppe noe kvikt barn, men de voksne ga seg ikke, og jeg hadde fortsatt to–tre år igjen til skolealder da de omsider klarte å innvie meg i ABCens mysterier. Da kunne jeg stave meg gjennom enkle utsagn, og jeg hadde fått en fot innenfor et annet språk. En tå, i alle fall.

De voksne fulgte iherdig opp med god litteratur, men jeg husker at The 13 Clocks var mye vanskeligere enn The Golden Dictionary, den ga ingen nevneverdig mersmak. Og i en fascinerende virkelighet full av jetjagere og gryende romfart holdt Henning-pjokken på å miste interessen for det skrevne ord, i alle fall så lenge det lå klemt mellom stive, klassiske permer. Dette forandret seg en høstdag i første klasse, da mor og far oppdaget Gold Key Comics med Mickey Mouse hos byens største Narvesen. Da var jeg frelst. Særlig likte jeg å lese om de heseblesende spilloppene til Huey, Dewey og Louie, og om de spektakulære nedturene til anden de kalte Unca Donald. Jeg leste sikkert med begrenset forståelse, men det fenget, og språk fester seg lettere i den alderen. Så en og annen glose trillet nok inn, for selv ikke en Henning er helt immun mot sånt. Null problem å annamme gotcha, yikes eller andre viktige litterære termer som ikke hadde stått i The Golden Dictionary. Og vrier som unca for uncle fortalte en språkåpen barneknoll litt av hvert om uttale. Jeg studerte storøyd hver nook og cranny av Duckburg hele den vinteren.

Så en vakker onsdag sto jeg med et annerledes blad i hånden. Det hadde navn etter Donald, ikke etter musa, og man slapp å reise ned i byen etter det. Det sto lett tilgjengelig i nærmeste melkebutikk. Jeg åpnet det og så til min forbløffelse at alle endene snakket norsk. Nesten vanlige navn hadde de også. Selv disse snåle, eksotiske chipmunkene snakket helt alminnelig, ikke i slike opphakkede, snublende vendinger som Chip ‘n’ Dale brukte. De var blitt til velformulerte ekorn som het Snipp og Snapp.

Jeg nøt det naturlige, dagligdagse språket, det gjorde Andeby enda mer tilgjengelig enn Duckburg. Men etter hvert begynte det å demre selv for en sjuåring at noen måtte stå bak denne transformasjonen. Kanskje erkjennelsen ble hjulpet på vei av et hint fra voksne, uten at jeg kan huske det nå. På innsiden av første omslagsside fant jeg i alle fall en liten tekstlinje som avdekket en ny og fascinerende sammenheng for meg: Til norsk ved Vivi Aagaard.

Saft suse for en dame. Det var altså hennes fortjeneste at andebyborgerne snakket så mye naturligere og stødigere norsk enn skapningene i visse andre tegneserier jeg hadde sett. Det var hun som sto bak Tullevål stadion, Grobøl, Gufsejuvet og alle de andre norskklingende, halvt gjenkjennelige stedsnavnene i Andebys univers, pluss en flora av vendinger og begreper som vevde leseren inn i en lun, trygg fantasy-kokong uten å slippe til noen form for vulgarismer eller anglisismer. Slike begynte jeg nemlig å legge merke til i andre tekster, takket være deres vidunderlige fravær i Vivis Andeby.

Et par årganger senere kom den lille genistreken som avgjorde Hennings fremtidige løpebane. Det var da Bestemor Duck arrangerte et familietreff for å få endene til å møtes. Barn liker ordspill, og jeg skjønte jo at den lille perlen ikke kunne stamme fra originalen, det måtte være en rendyrket Vivi.

Hun kunne altså føye sin egen snert til en førsteklasses original? Vidunderlige perspektiver åpnet seg. Jeg var glad i å skrive skrøner og i verste fall skolestiler, og nå forsto jeg at man som oversetter kunne sitte på en mesters skuldre og strekke seg til kreative høyder som verken mesteren eller en selv kunne nådd alene. Slik den vesle fuglekongen i sagnet nådde rekordhøyder ved å lette fra kongeørnens rygg. Hula hopp, som Vivi en gang lot en eksotisk dansetrupp rope! Hvordan kunne noen finne på å bli annet enn oversettere når de ble store, undret jeg.

Et halvt århundre senere har jeg jo begynt å ane et og annet mulig svar på det siste spørsmålet, men det reduserer ikke min overbevisning om at Inger Elisabeth «Vivi» Aagaard, født Hofsvang, har gjort mer for å bevare og styrke det norske språket enn de fleste andre i vår bransje kan ha noe håp om å matche. Hun hadde et stort antall lesere i en lett påvirkelig alder, det kunne jo gått riktig galt. Men hun gjorde en suveren jobb. Langt senere har jeg riktignok oppdaget at verken duppeditter eller Langtvekkistan var hennes verk, men hun visste å anvende de glosene også, og hennes egne bidrag var så rikholdige at hun bedre enn noen annen fortjener sitt eget ikoniske «saft suse» i denne hyllesten.

Vivis Andeby var en vel så rik fantasiopplevelse som Duckburg. Men en eneste liten triumf hadde jeg likevel igjen for å ha tjuvstartet med engelsk og lest Gold Key Comics i første klasse. Det var en springbretteffekt, og den kom fem år senere, da klasse 5B på Rollsløkken hadde sine første engelsktimer. Det falt litt langtekkelig, så jeg hadde annet lesestoff på hylla under pulten, en ordning Frøken var innforstått med. Men nå hadde hun influensa, og vikaren oppdaget gjennom sine morske hornbriller hva jeg holdt på med: «Henning, du må konsentrere deg om de personlige pronomenene, ellers lærer du dem aldri! Hva er det for noe rask du har under pulten?» Hun overfalt meg, rev frem sniklesestoffet og studerte det med rarere og rarere fjes. Det var Nevil Shutes Pastoral i original. Den gangen forsto jeg ikke at jeg hadde scoret en ørliten triumf, jeg var bare glad jeg slapp kjeft og konfiskering av boka med de fine jagertoktene. Jeg tok som en selvfølge at engelskspråklige bøker var lesbare, takket være at Walt Disneys gnagere og fjærkre hadde gitt meg den mersmaken jeg aldri fant blant James Thurbers tretten klokker. Min skyld, ikke Thurbers, men sånn var det.

Ikke at tjuvstarten ga noe permanent forsprang. Det varte jo ikke lenge før jeg støtte på folk som suverent utklasset meg på fremmedspråkfeltet uten å ha trådt sine barnesko i Duckburg. Men jeg hadde fått et lite springbrett, en inspirasjon som ga mersmak på engelsk og en erkjennelse av hvor mye jeg ikke visste. Nøyaktig samme virkning hadde Vivis Andeby når det gjaldt god norsk, ikke bare for meg, men sikkert for titusener av andre. Selv om jeg nok var den eneste som besluttet å bli skjønnlitterær oversetter for å få endene til å møtes. Men det får jeg ta på min egen kappe.

Henning
juni 2019

Jeg følte meg overkvalifisert, ung og dum som jeg var. Kanskje ikke direkte naiv. Den lasten var jeg blitt kvitt som fotoamatør i tenårene. Vi hadde et godt fotoblad i Norge, men det svenske var tjukkere og kostet mindre, og i niende klasse kunne jeg ikke forestille meg at det ville være noe problem å lese nabospråket. Alle visste jo at det var nesten som norsk.

Jeg punget ut alle ukepengene for svenske Foto, syklet hjem fra Narvesen i stor forventning og satte meg i et stille hjørne for å suge til meg kunnskap fra kulørte sider. Ivrig slo jeg opp den første artikkelen … og glodde frustert på overskriften: Skall man plåta i lumpen, behöver man en dammsäker låda. Det måtte være et særtilfelle at svensk var så ubegripelig, tenkte jeg og slengte bladet på bordet for å dra ut og kjøpe en billig ordbok. Da falt blikket på en kjempeannonse på baksiden.

Spola kröken, sto det der. Ikke et eneste oppklarende ord i tillegg. Et kjapt nådestøt for selvsikkerheten. Egentlig skulle kampanjen vært kalt Nobba nubben, leste jeg mye, mye senere, men det ville neppe virket mer forståelig den dagen et fotoblad skar bort min nabospråklige naivitet. Like fullt følte jeg meg altså overkvalifisert tjue år senere. Språklig overkvalifisert til å handle på et Konsum i grenseskauen. Hadde tross alt oversatt en hyllemeter svenske røverskrøner og besøkt grensebutikker månedlig siden jeg fikk førerkort. Følte at jeg hadde stålkontroll på både revbensspjäll, tvål og raklödder. Ingen vansker med å skille fil fra grädde eller limpor fra frallor og semlor. Men i virvaret på Långflon Handel fant jeg ikke det jeg var ute etter. Derfor gikk jeg i kassa for å spørre.«Hvor finner man pannebiffer?» knotet jeg hensynsfullt, selv om dama jobbet et halvt steinkast fra norskegrensen og sikkert visste bedre enn meg hva en karbonade var. Hos meg var det en inngrodd vane fra tiden ved østersjøkysten å snakke norsk på en måte som ble forstått av alle svensker, så jeg gjorde det like godt her også. «Pannbiff finns i charken därborta.» Hun nikket mot høyre. Av alle steder, tenkte jeg forundret, men det var tross alt en liten sjø utenfor den angitte siden av butikken, så hvorfor ikke. Disse svenskene … Jeg satte fra meg handlevognen, gikk ut og begynte å vandre langs vannkanten. Det lå noen robåter der, men ingen sjark med karbonader. Det så jeg uten videre, for jeg visste at det skulle være kjøl på en sjark.

Nå hadde jeg dessuten fastslått at det ikke var noen sjark på Kjølen, så jeg snudde og gikk tilbake til butikken. «Det ligger ingen sjark i vannkanten», sa jeg bebreidende til kassadama. Hun så rart på meg. «Vad bra. Såna tål knappast vatten.» Det svaret hjalp lite på forvirringen min. «Men … hvor er den med pannebiffene i, da?» «Du hittar den bredvid läsken.» Oppgitt gikk hun foran meg mellom et par reoler og pekte på kjøttdisken. «Det här är våran chark

Jeg satt igjen med en ny glose og et stykke livsvisdom. Vel hadde jeg allerede i tenårene gravd meg frem til at plåta i lumpen ville si å knipse bilder under militærtjenesten, og at spola kröken var Systembolagets oppfordring om å «droppe drammen». Likevel hadde jeg på dette stadiet, hundre oversettelser senere og med flere måneders skolegang på Bromma og i Norrköping å vise til, prestert å misforstå ordet for noe så dagligdags som en kjøttdisk. Det sier noe om menneskets egenskaper. Jeg innså omsider at man aldri må stole på sin intuitive forståelse av et fremmedspråk. Selv det mest elementære utsagn på vårt nærmeste nabospråk kan narre den hovmodige trill rundt om han ikke gidder slå opp.

I dag, etter enda noen tiår og et kvart tusen oversettelser, prøver jeg å huske det der. Jeg er søren ikke sikker på om jeg klarer det. Men jeg tror vi kan stole på at en chark har kjøling, mens en sjark bare har kjøl.

Henning
mai 2019

Ikke vet jeg, jeg har aldri funnet Syden på noe kart. Visst har jeg prøvd å google det forjettede området for å bli klokere. Da finner jeg bare lattermilde kommentarer fra utlendinger som har hørt om nordmenns tilsynelatende respektløse samlebetegnelse på klodens slapsfrie soner. Men hvilken rolle spiller vel et navn?

Det har jeg lurt på helt siden jeg så et TV-opptak av en streaker på syttitallet. En av disse gubbene som følte seg kallet til å rive av seg hele garderoben og sprinte over en TV-dekket fotballbane for åpent kamera. Det var ikke så uvanlig på den tiden, men mer tankevekkende var utbruddet fra en tilskuer nær mikrofonen: «Whazzizname …?»

Selv brydde jeg meg ikke så mye om hvilket navn gubben smykket seg med. Jeg lurte i grunnen mer på hvorfor han viste stussen for eurovisjonen, jeg. Vi er kanskje litt for opptatt av dette med navn, konkluderte jeg klokt.

Men den gangen var jeg enda yngre enn nå. I mellomtiden har jeg nok rukket å reagere litt over menneskets trang til å fordreie andre språkgruppers stedsnavn. En behøver ikke putre så langt nedover Jylland før veiskiltene begynner å angi avstand til Flensborg og Hamborg. Sør for grensen tar schleswigerne igjen med veivisere til Abenrade i Danmark. Men vi nordmenn er ikke stort bedre selv. Vi vet jo at Kjil er regionshovedstad i de traktene. Som kanskje ikke befinner seg i Syden, men i alle fall neri der, ifølge mine sambygdinger ved Mjøsa.

Kjil. Antakelig er det kontraintuitivt for oss nordboer at disse vanskelige fremmedspråkene kan bruke noe så liketil som en tørr K. Det oppdaget jeg på en harrytur til Systemet i Torsby, hvor jeg marsjerte verdensvant inn og forlangte en stor flaske Chianti Ruffino.

«Kjianti, ja visst,» rettet en trevlig tant bak disken.

Jeg greide ikke å holde meg. «Kan italienere si ‘kj’-lyden, da …?»

Hun så uforstående på meg. «Ingen aning, hörni. Men man säger kjianti. Det har vi fått lära på kurs.»

«Og den som holdt kurset var italiener?»

Den trevliga tanten plukket en kurvkledd flaske ned fra hylla og satte den frem med et anstrøk av tynnslitt tålmodighet.

«Nää, hon var från Bjuv. Hurså?»

Bjuv. For all del, skåninger bør man jo ikke tvile på. Men kanskje sånne som vi har noe å lære av den trevliga tanten från Värmland også? Hvis man skal gjengi utenlandsk tekst på god og troverdig norsk, er det kanskje farlig å kaste seg nesegrus for fremmede former i stedet for å opptre djervt og sikkert i sin egen språkdrakt?

Vi har stolte tradisjoner i så måte. I middelalderen fikk både slaverne og bysantinerne pent finne seg i å bo i Svithjod hin mikla, Storsverige, når våre forfedre tok dette med harrytur helt ut. Ingen kryping for fremmede navn den gangen.

Jo, selv i dag ville det unektelig føles litt affektert å labbe inn på et reisebyrå på Hamar og bestille billett fra Jötebårj til Nju Jårk. Og hvis Mailand og Leghorn ligger i Syden, må det vel være ålreit der?

Men sikker er jeg ikke. Ikke et vondt ord om nordeuropeiske navnevrengere, verken på den ene eller den andre siden av Nordsjøen, men jeg føler av en eller annen grunn at byene gir meg mer når de får hete Milano og ligge i Lombardia, eller Livorno og ligge i selveste Toscana. Det får jeg bare ta som et tegn på at jeg ikke er særlig lærenem på harryturer.

Men Genfersjøen må jeg nok pent holde fast ved, for Lac Léman har jeg ikke engang hørt om.

Henning
april 2019

«Min samtale? Jeg fører da ingen samtale ennå …!»

Telefonmenyer og telefonkø. To sider av en dystopisk oppfinnelse som kan drive adrenalinnivået til betenkelige høyder.

Det finnes jo ikke så mye å tenke på når man lider seg gjennom disse forsinkelsene i hverdagen. Man ringer som regel fordi man ikke kommer videre uten en samtale, så motivet for henvendelsen er stort sett ferdigtenkt. Jeg for min del trenger noe annet å gruble på mens jeg sitter der.

Før filosoferte jeg ofte over hvorvidt ordet «hallo» kan ha eksistert før telefonen. Jeg ventet lenge med å slå opp etymologien; noe av vitsen var å gruble seg gjennom all telefonventingen. Men svaret var for innlysende til å støtte særlig langvarige grublerier: Lettropt fonetikk talte for at «Hallo» ble unnfanget for å bære langt uten hjelp av telefonlinjer. Et etymologisk søk bekreftet at ordet oppsto for praiing av fergemenn i riktig gammel tid, og dermed hadde jeg ingenting å tenke på under telefonventingen lenger.

«Du får nå to valg,» løy roboten jeg sto i kontakt med. Og så ga den meg bare ett: Jeg skulle «velge» om jeg var privatkunde eller bedrift. To alternativer, men bare ett valg. Jeg traff mitt valg og ventet utålmodig.

I neste runde forespeilet roboten meg fire «valg», men ga meg stadig bare ett, denne gang mellom fire alternativer. Jeg tastet 3, som gjaldt «problemer med internett». Og ventet.

«Det er mange som ringer akkurat nå,» klaget roboten. «Vær klar over at du også kan nå oss på vår internettside, dobbeltve-dobbeltve-dobbeltve …»

Og så ga den meg en URL hvor jeg kunne logge meg inn og melde at jeg ikke hadde internett. Jeg sa fra til den utålelige silisiumsdingsen hva jeg mente, og den følte seg tydeligvis truffet, for den tidde en stund. Og så forsøkte den å være forekommende: «Din samtale er satt på vent.»

«Jeg har da ingen samtale ennå! Det er jo det jeg venter på!»

«Din samtale er nummer sytten i køen.»

«Når ingen taler sammen, eksisterer ingen samtale, ditt binære krek.»

«Vær klar over at du også kan nå oss på vår internettside, dobbeltve-dobbeltve-dobbeltve …»

Akk o ve, akk o ve, akk o ve. Jeg så ingen grunn til å argumentere med elektronikken om at site ikke betyr «side». I stedet gikk tankene til de karbonbaserte livsformene i enden av hinderløypa, de levende menneskene som hele dagen må betjene problemhavere etter en så fortærende prosess som disse telefonkatakombene kan være. Forveksling av uttrykk som valg/valgmulighet eller oppringning/samtale irriterer kanskje bare lavpannede språknerder som undertegnede, men ventelistene kan utvilsomt få blodet i kok hos den mest flegmatiske helgen. Hatten av for dem som takler ferdigtergede innringere hele arbeidsdagen.

Men når ble «hallo» tatt i bruk som telefonhilsen? Det var Graham Bells verk, hevder Wikipedia. Han begynte med «Ahoy» som hilsen i det nye mediet, men i 1877 presenterte han følgende idé for direktør T.B.A. David ved telegrafen i Pittsburgh:

«Friend David, I do not think we shall need a call bell as Hello! can be heard 10 to 20 feet away.»

Henning
mars 2019

Min oppfatning av vårt eget fagfelt er optimistisk nok: De skjønne kunster er en kunst å skjønne, men skjønt å kunne.

Min oppfatning av realfagene er nok mer resignert enn som så. Særlig når vi beveger oss inn i partikkelteoriens og kvantefysikkens uberegnelige virkelighet. Der har jeg ingen reelle ambisjoner om å begripe et plukk.

Likevel var det en smal sak å ta til seg et godt råd fysikkgeniet Michio Kaku ga til oss oversettere da han ble intervjuet av Tom Bilyeu våren 2018. Han forklarte hvordan rumpa til Aristoteles kan hjelpe oss å overholde deadlines.

Nå var ikke professor Kakus råd direkte myntet på oss i NO, selvfølgelig. Det inngikk i en pep talk til studenter som slet med matematikken for å kunne oppnå resultater innen kvanteteori. Og det var slett ikke så irrelevant for oversetteres hverdag som en skulle tro. For vår variant av samme problembilde er at vi må slite med tung rutine for å oppnå resultater i vårt eget virke. Overholde frister, ikke minst.

Og så var det rumpa til Aristoteles, da. For filosofisk beleste er det sikkert åpenbart hva den har med deadlines å gjøre. Men jeg kan absolutt ikke regnes blant dem, så jeg måtte høre det fra professoren.

«Aristoteles,» forklarte Kaku, «sa en gang at alle menneskets problemer bunner i at vi ikke makter å sitte stille time etter time. Vi lar oss avlede. Hvor mange kan sette seg i en stol og jobbe målbevisst med et problem til de løser det? Ganske fort blir vi urolige og vil heller gjøre noe annet. Og Aristoteles hevdet at den typen konsentrasjonssvikt lå til grunn for alle menneskets problemer.»

Jeg kan ikke uttale meg om menneskeheten i sin helhet, hvem kan vel det? Men som oversetter følte jeg meg i alle fall truffet. Om jeg hadde hatt vett til å lære noe av den gamle grekeren, ville jeg straks snudd meg mot den andre skjermen og fortsatt med kapittel 55 i boka som hastet. I stedet beviste jeg hans påstand ved å atsprede meg med resten av professor Kakus pep talk. Det sier noe om hvor langt inne vettet sitter i slike tilfeller. Men jeg var så spent på om geniet på venstre skjerm hadde noen løsning å anbefale. Dette var tross alt mannen som hadde ført Einsteins arbeid mange hakk videre. Ikke utenkelig at han visste om et middel mot mitt deadlinetruende sommel.

Det gjorde han. «Du trenger butt power,» formante profesor Kaku. «Skal du nå dine mål her i livet, må du kunne sette deg og praktisere butt power. Du må kunne sitte med en bok i et stille rom og svette blod.»

Så enkelt var det altså …? Omsider begrep jeg at det ikke nyttet å jukse seg frem til levering. Ikke et vondt ord om mikropauser; seriøs forskning har vist en klar sammenheng mellom sommel og kreativitet. Korrelasjonen beskriver en gausskurve, til og med, mer om det i et senere hjørne. Men mikropausene trenger vi bare til nøttene. Mellom nøttepausene ligger alltid partier av rutinemessig tekst hvor det ikke finnes noe substitutt for rå butt power. Ikke den muskulaturen vi ville briljere med på stranden, forhåpentligvis, men vesentlig nyttigere. For selv den ypperste faglige kvalitet i oversettelser er til liten hjelp for de stakkars redaktørene våre hvis de ikke får teksten når de må ha den. Intet annet enn butt power kan bringe den i mål i tide.

Jeg skulle gjerne sagt mer om dette, men jeg har en oversettelse å fullføre. Da må jeg emulere Aristoteles’ rumpeføring for å møte fristen.

But me no buts, butt.

Michio Kakus råd begynner på 27:15 her:

https://www.youtube.com/watch?v=tGulK44YaOM&t=1724s

Henning
februar 2019

Vokabularet er min verktøykasse, og som enhver ekte rotebukk tar jeg vare på alt som noensinne havner i den. Det er sikkert derfor jeg strever sånn med å finne de ordene jeg virkelig trenger. Men det er klart jeg vil ha flest mulig termer i min fold. Inkludert inkludert.

Mer militante språkrøktere vil nok hevde at vi får bedre norsk med litt atterhald. Vi bør ekskludere ord som får norsken til å virke oversatt, ikke inkludert inkludert, men også inkludert. Hvorfor i all verden skulle vi inkludere – unnskyld, ta med – inkludert når vi har så mange gjennomført norske måter å si det samme på? Inkludert – unnskyld, deriblant – gode redskap som «blant annet», «herunder», «heri», «innbefattet», «iberegnet», «medregnet» eller for den saks skyld bare «med»? Og om vi skal inkludere formen inkludere, må lista omfatte omfatte og innbefatte innbefatte også. Dette er gloser som får den ferdige oversettelsen til å fremstå som en kunst verd å kunne. Og dermed en kunst verd å betale for, om vi skal tenke fagpolitisk. Så hvorfor i all verden skulle vi inkludere inkludert når vi har norskere norsk å gripe til, sier de strenge.

Simpelthen fordi det ikke er oss selv vi skriver for, tror jeg. Mange av leserne har et annet perspektiv på ordvalgene enn vi sta språkrøktere har. Vår norskere norsk kan i deres ører være dorskere norsk. De er vant til å høre «inkludert» og «inklusive» når de snakker med unge, dynamiske mennesker, ikke «innbefatte», «herunder» eller andre tunge, støvete gloser fra før fargenes tid. De gir nøkken i hvilket språk som har inspirert valget av det ene eller det andre ordet, bare det fungerer.

Og der har de utvilsomt rett. Språket skal først og fremst fylle en funksjon, også for oss. Hvis en glose kan være til glede eller nytte for lesere i noen sammenheng, bør den være i verktøykassa. Og inkludert ligger nok langt innenfor den kategorien.

Likevel er det ikke sikkert vi tjener på å åpne slusene for alle ord, begreper, uttrykksformer og bruksmåter som tumler halv- og helblindt rundt i morsmålet vårt. Det finnes unektelig mange som gjør mer skade enn gagn, og da gjør vi neppe leserne eller oss selv noen tjeneste med å ta dem inn i varmen. Eksempler skal en ikke lete lenge etter, ofte serveres de bokstavelig talt på sølvfat: Selv om det er aldri så vanlig blant nordmenn å gjengi beef med «biff», kan vi ikke lukke øynene for at det er galt og kan forvirre sultne sjeler, i verste fall skuffe dem sårt. Og slikt tar jeg ikke lett på. Stygg nedtur om oversettelsens «biff» viser seg å være atskillig tristere kost, kanskje bare en slapp pølse eller en knoklete okserumpe. Yrkesoversettere skylder sine lesere å gjengi det virkelige meningsinnholdet av beef, «storfekjøtt». Det betyr noe for vår troverdighet som stand.

Når en løsning er så misvisende som «biff» for beef, er det nok best for alle parter om den avvises. Ingen falske vennskap i matfatet, takk. Men selve ordet «biff» bør vi ta vare på, det kan komme til nytte likevel. En dag står det kanskje steak i originalen, og det betyr jo nettopp «biff». Ikke «stek», som heter noe helt annet. En smule villedende, kanskje, men det er derfor verden trenger sånne som oss. Folk som kan prestere noenlunde pålitelige gjengivelser av fremmede språk. Det er jo ikke dårlige ord vi skal ekskludere, det er dårlige løsninger. Ord kan være både effektive og presise redskaper selv om de ikke nødvendigvis stråler av lyrisk eleganse. Derfor vil jeg uten tvil inkludere inkludert, også vendingen inkludert inkludert, selv om vi selvsagt kan si også inkludert også. Eller var det omvendt …?

Henning
januar 2019

Maken til interessant underholdningstilbud hadde jeg aldri sett på noe hotell.

Jeg sier ikke hvilket hotell det var, for her skal ingen henges ut. Denne gangen gikk jeg nemlig i baret fordi jeg kjente fremmedspråket for godt, ikke fordi jeg kjente det for dårlig, slik jeg har for vane. Og jeg våger ikke å gjøre narr av dem som kjente det for dårlig. I den sammenheng sitter jeg i glasshus, har jeg etter hvert skjønt.

Men hotellet ligger ganske nær Oslo S, det var mye av årsaken til at jeg dummet meg ut igjen. Det var oppslaget i heisen jeg tente på, jernbaneinteressert som jeg er: Train with a personal instructor, sto det. Halv seks hver onsdag var dette tilgjengelig, rakk jeg å få med meg før jeg sprang ut av heisen og bort til resepsjonen for å forlenge bookingen min til onsdag. Visse ting kan man bare ikke la gå fra seg.

Da hotelloppholdet var behørig forlenget og betalt, ville jeg høre mer om eventyret jeg hadde i vente. Jeg ga den hyggelige, rogalandske resepsjonisten mitt mest verdensvante blikk. «Denne ordningen med personlig instruktør,» sa jeg, «hva slags maskiner dreier det seg egentlig om?» Jeg husket at min lokomotivførende morfar hadde kalt loket for «maskina», og jeg ville vise at jeg hadde terminologien fullkomment på plass.

Resepsjonisten så overbærende på meg; hun hadde vært i nærkontakt med oversettere før. «Vi kaller dem apparater,» påpekte hun. «Og vi har alle typer.»

Apparater? Jeg kunne bitt av meg tunga. Klart terminologien forandret seg i løpet av seksti år. Men alle typer! Her gjaldt det å være frempå. «Da vil jeg gjerne booke damp,» erklærte jeg resolutt. Diesel og elektrisk er kult nok, men jeg visste hva som sto mitt hjerte nærmest. «Navnet er Henning. Og jeg vil ha damp.»

Hun lukket øynene en lang stund, sikkert lettet over å møte en så sakkyndig gjest. «Det er ikke nødvendig å booke. Hvis du vil ha kaffe, er det bare å forsyne seg i automaten her til høyre.»

Jeg kvitterte med et nikk, glad for å ha gjort så stort inntrykk på henne at hun bød på forfriskninger. «Og hvor finner jeg disse … apparatene på onsdag?» forhørte jeg meg. «Er de på Oslo S? Eller ute på skiftetomta?» Ingen skulle få tvile på at Henning var jernbanekyndig, nei.

Først så hun lenge og storøyd på meg. Det var vel ikke ofte hun møtte så dyp ferrovial innsikt. Så sanset hun seg. «Apparatene våre er i kjelleren,» forklarte hun unødig langsomt. «Rett ned trappen der borte.»

I kjelleren? Jeg hadde jo hørt om tunnelen fra Oslo S til Nationalteateret, men lå ikke dette hotellet flere hundre meter vest for den? «Inne i dette byggets egen kjeller …?» spurte jeg imponert.

Resepsjonisten kastet av en eller annen grunn et blikk mot oppslaget med nummeret til nødetatene, men så lysnet hun litt. «Ja, du er velkommen til å gå ned og beundre dem!» sa hun oppfordrende. «Rett ned trappen, vær så god! Adjø, adjø!»

I andektig forventning fulgte jeg den manende pekefingeren hennes ned trappen og snuste etter eimen av køl og varm olje. Men det som traff luktecellene var noe ganske annet, og vel nede i underetasjen fant jeg et stusselig syn: Treningsapparater og vekter langs alle veggene. Ikke et lokomotiv å se.

Derimot så jeg den norske versjonen av plakaten som hadde lurt meg: «Tren med personlig instruktør hver onsdag». Da sammenhengen langsomt demret, sank jeg i dyp depresjon ned på en benk som nok var beregnet på mye sunnere og sprekere sysler. Noen hadde forsøkt å skrive en internasjonal reklame og innbilt seg at «trene» het train på engelsk. Train with a personal instructor

Den kortslutningen hadde de prestert selv om en annen og mer profesjonell plakat fra fremmede kyster hang på motsatt vegg og ga dem fasiten rett i maska: Work out with a personal instructor. Kall meg stakkarslig, men jeg måtte kjempe mot gråten.

En hel bande av falske venner paraderte gjennom trivselen min. Jeg tenkte på all treningen jeg hadde skrevet om i unge år. Folk som «trente» til å bli jurister eller leger – sikkert slitsomme profesjoner, men det får være måte på. Hunder som ble trent til å gi labb; utvilsomt en skånsom form for fysisk fostring. Jeg vet ikke om jeg noensinne skrev at folk trente kikkerter eller kanoner i ymse retninger, men det skulle ikke forundre meg. Jeg var både bokstavelig og figurativt i kjelleren da disse tankene rammet.

Jeg visste jo hva jeg burde gjort. Jeg burde gått opp til rogalendingen eller de vennlige kollegene hennes og sagt at siden vi fra NO hadde hatt så mange fine overnattinger hos dem, ville vi gjerne gjøre dem en tjeneste og si fra at train riktignok betyr både det ene og det andre – utdanne, lære opp, dressere, sikte inn, til og med få hår til å ligge riktig – men «trene» betyr det aldri. Den forestillingen tjener bare til å forvirre fremmedlandske gjester og tomsinger som meg. Skriv heller exercise eller work out, alt etter intensitetsgrad.

Det burde jeg selvfølgelig gjort. Men gjorde jeg det? Langt ifra. Og det var nok riktig av meg. Ingen liker å bli gjort oppmerksom på at de vasser i baret. Uansett hvor infamt barnålene stikker. Det vet jeg av rik personlig erfaring. Så jeg holdt kjeft.

Og felte en bitter tåre over damplokomotivkurset jeg aldri fikk.

Henning
desember 2018

Klipper er stødige greier. En slik vil man jo gjerne være for både leser og forlag. En klippe kan alle stole på. Klipper rocker. Det var nok derfor det tok så lang tid før jeg ante uråd.

Et par hyllemeter spenning med et stort antall hårreisende avgrunnsfall hadde jeg oversatt før jeg begynte å lure på hvorfor engelsktalende aldri ramlet utfor stup. Om de skulle styrte i døden – og det skulle de jo ofte i de skrønene jeg oversatte – greide de alltid å finne en klippe å deise ned fra. Nå kan klipper selvfølgelig være riktig bratte, ingen tvil om at ting kan gå svimlende galt der, derfor lot jeg mistenksomheten slumre i mange år. Men etter hvert begynte jeg å ane en statistisk usunnhet i mitt oversetterskap.

For i virkelighetens verden krydde det jo av alskens brattheng. Skrenter og stup, slukter og gjel. Avgrunner florerte i de mest varierte former rundt en ung oversetter som åpnet øynene og så seg om. Klipper, derimot, var sjeldnere vare. Rockall hadde man nok hørt om, men det ville vært litt av et prosjekt å ta seg til et slikt sted for å forulykke.

Ikke desto mindre greide disse engelsktalende romanfigurene alltid å finne den slags formasjoner å miste fotfestet i. Bestandig klipper. Aldri vanlige stup. Ikke spesielt tillitvekkende rent statistisk sett.

Derfor tok jeg meg alvorlig sammen en gang på nittitallet og slo endelig opp i ordboka så støvet drev. For selv små, puslete hverdagsord kan mobbe oversettere noe infernalsk, det hadde jeg sett før.

«Nei, Henning,» sto det i ordboka, «Cliff betyr ikke klippe. Ikke engang unntaksvis. Absolutt aldri betyr det klippe. Skjerp deg.»

Jeg husker ikke om det var den nøyaktige ordlyden i Gyldendals blå, men det var absolutt det budskapet jeg fikk. Og så sto det selvfølgelig hva cliff i virkeligheten betydde.

Det sto selvsagt at cliff betyr stup. Punktum. Ikke noe «blant annet» eller «under visse forutsetninger», slik vi er så vant til å se i ordbøker. Kun stup.

Jeg skjønte straks at jeg hadde et nytt oppslag å gjøre, for hva het klipper egentlig på engelsk? Jeg begynte å bla, men rakk ikke å finne frem i alfabetet før jeg innså at svenskene hadde slått meg. De hadde skjønt noe som hadde gått meg hus forbi i alle år. For hva kalte de fjellkjeden som løfter både Colorado og Wyoming og en hel del nabostater?

Klippiga Bergen var det, ja. Ingen ufordøyde Rocky Mountains hos Söta Bror.

Omsider gikk det opp for meg at klipper ikke bare rocker, de er vitterlig rocks. Like kategorisk som at cliffs er stup. Mye djevelskap i denne lingvistikken. Men en trøst fant jeg. Om jeg så tilbake på mine tidligere tryninger i den nyoppdagede fallgruben, hadde jeg ramlet utfor atskillige klipper i min tid. Og for språket som helhet finnes det en annen trøst. Hadde vi alltid oversatt riktig på dette punktet, ville vi mistet mye romantisk klang. «Stupene ved Dover» blir ikke helt det samme.

Jo da, disse klippene rocker selv som feiloversettelse. Sådan sett slår de engelskspråklige rocks, som rocker kun i kraft av sin urokkelighet.

Henning
november 2018

Dig your toes in. You should be good at that, sto det i hastebokas ni tusende linje.

Ikke akkurat noen litterær utfordring, tenkte jeg midt i dagens ørtende arbeidstime og la labbene på tastaturet for å oversette.

Tre minutter senere lå de fortsatt der, og jeg var blitt klokere. Visst var linjen en litterær utfordring. I alle fall for en fyr som meg.

Enda ti minutter senere var jeg i gang med å skrive en lang margkommentar til vasker og redaktør om hvorfor jeg fant å måtte stryke You should be good at that. Først måtte jeg selvsagt vise til konteksten.

«Her ligger heltinnen på magen på en kjelke for å sette utfor en bobbane som nybegynner,» påpekte jeg. «Linjen er instrukser fra en mer erfaren venn, og han råder henne til å bremse ved å renne støvlespissenes stålbrodder i isen. Derfor ble det mest naturlig å oversette Dig your toes in simpelthen med ‘Brems’. Mer behøver det ikke stå, siden tåbroddene beskrives i den påfølgende setningen.»

Jeg strakte ryggen og håpet at sidemargen ville være lang nok for det neste resonnementet.

«Men,» tastet jeg videre, oppsatt på å demonstrere min bunnløse innsikt, «Dig your toes in er samtidig en variant av dig your heels in, et fast uttrykk som går på å stritte imot, sette bukkebein. Og det er den dobbeltbetydningen som gir mening til You should be good at that, siden replikken kommer fra en avvist beiler.» Skrev jeg.

«Men siden man ikke kan sette bukkebein når man ligger på magen på en kjelke, og siden ‘Brems’ ikke gir de samme assosiasjonene til heltinnens standhaftige uoppnåelighet,» fortsatte jeg, «ville ‘god til å bremse’ se ut til å stå i strid med den impulsive handlekraften som ellers preger henne. Derfor sløyfer jeg det. Vennligst pass på at det ikke blir gjeninnsatt som en velment rettelse senere i produksjonsprosessen. Hilsen Henning.»

Jeg avsluttet margkommentaren og oversatte hektisk videre, klar over at jeg nettopp hadde brukt et kvarter på halvannen promille av det gjennomsnittlige dagsverket jeg trengte for å klare fristen. Skulle jeg fortsette slik, sa kalkulatoren i hodet, hadde jeg 125 timer igjen av dagsverket …

Dermed snublet jeg i neste nøtt.

Heltinnen på kjelken hadde trukket i herreklær fordi banen var stengt for damer, og presentert seg for de andre kjelkekjørerne som «Stephen». Noe som utløste et par replikker beregnet på å underholde leseren:

«Well, you’ve got balls of steel, I’ll say that for you.»

«Oh yes, Stephen’s got balls, all right

Gjengi det burde jeg nok, siden den umiddelbare underholdningsfaktoren var en vesentlig del av denne tekstens eksistensberettigelse. Men stålinnslaget i norskspråklige helter er først og fremst nervene, og de gir ingen komisk effekt i en kjønnsforveksling. Så der satt jeg.

I stigende frustrasjon vurderte jeg å omskolere meg til snekker, men etter noen vemmelige forestillinger om bøyde spiker og hovne tomler nøyde jeg meg med å gå og koke kaffe i stedet. Vel virker det ulogisk å forlate tastaturet når produktiviteten er farlig lav, men mikropauser kan ofte gjøre mer nytte enn skade.

Så også denne gang. Da jeg kom tilbake med mitt hankløse yndlingskrus mellom fingrene – ekstra vekkehjelp i å brenne seg, nemlig – oppdaget jeg at de frustrerende replikkene allerede var oversatt på bakhodets tastatur uten at jeg merket noe som helst. Jenta med balls of steel var visst ingen utfordring likevel:

«Du har virkelig hår på brøstet, skjønner jeg.»

«Ja, Stephen er ingen frøken.»

Det hadde kaffen skrevet. Men før jeg tillot meg et lettelsens sukk, kikket jeg forsiktig noen linjer høyere opp for å se om noe hadde skjedd med bremsenøtta. Og ganske riktig, den enorme margkommentaren var forsvunnet, og den korte referansen til heltinnens personlighet var på plass igjen, men i en glattere form:

«Sett foten ned, det vet jeg du er god til. Bare renn tåbroddene i isen og …»

Hadde kaffen skrevet der.

Jeg tror vi har mye å takke den dampende kvalitetssikringen for, enten den nytes svart eller med fløte. Men det vi menige tekstarbeidere – for ikke å snakke om leserne våre – bør være aller mest glad for, er at det finnes fagpolitisk bevisste og forhandlingsføre mennesker som holder sin hånd over oss og sørger for en normalsats som faktisk gir rom for mikropauser. Uten dem ville vi nok vært nødt til å sløyfe dobbeltbetydninger, skrive om «baller av stål» og stresse videre for i det hele tatt å livnære oss.

I hver mikropause sender jeg derfor en varm tanke til skytsenglene i R7. Det ville nok også hundretusener av lesere gjort hvis de visste hvor mye arbeidet som gjøres på den adressen i realiteten betyr for leseopplevelsen deres.

Henning
oktober 2018

Visst vil jeg hevde at engelsk er tidenes språk. Ikke til forkleinelse for mandarin, arabisk eller noe annet lingua franca. Det er mer bokstavelig ment enn som så. Engelsktalende har jo denne besynderlige hangen til å omtale fenomener ut fra det beslaglagte tidsrommet i stedet for å nevne det de sikter til med rene ord.

Siden de mangler begrepet hygge, er det kanskje forståelig at de løser det med «kvalitetstid» i stedet. Eller at de beskriver trivsel via tidsrommet den opptar – have a good time – i stedet for å referere til sinnsopplevelsen det tross alt dreier seg om. Kanskje de synes det ville bli for personlig. Men på dårlige dager kan jeg oppfatte det som mildt krenkende at de ikke takker meg for hjelpen, men for tiden jeg har brukt. Thanks for your time. Som om hjelpen ikke hadde annen verdi enn tiden den fratok giveren.

Dette støter jeg på gang på gang. Time and time again? Det er da hendelsen i seg selv som spiller en rolle, ikke tidspunktet den skjer på! Ofte ønsker jeg meg en pause fra det der, men da blir det forsyne meg time out. Uten et ord om den hvilen eller avvekslingen som vanligvis er hovedpoenget med pauser.

Hvorfor jeg irriterer meg over slike betydningsløse bagateller? To årsaker: For det første vet jeg at dette er noe språkets iboende djevelskap har pønsket ut bare for å lure oversettere. Og for det andre er jeg sløv nok til å gå på den limpinnen. Og sånt nekter jeg å forbigå i likevekt.

Den vanligste av disse tidsfellene narrer meg daglig til å oversette feil. Time to eat, står det. «På tide å spise», skriver jeg, for dette er vel et elementært utsagn som ikke fordrer dypere analytiske resonnementer? Dermed blir det feil. «På tide å spise» antyder jo at vi er ute i seneste laget, det begynner å haste. Men lå det stressmomentet i originalen, da? Kikker jeg litt mer bevisst på utsagnet Time to eat, finner jeg meningsinnholdet «På dette tidspunkt er det vanlig, naturlig, hensiktsmessig eller fristende å spise». Jeg finner ikke det stressmomentet som lå så tydelig i oversettelsen.

Da ser jeg nærmere på scenen som beskrives i originalen – kanskje en husfar som henger av seg forkleet og roper familien til bords – og prøver å komme på hva vi nordmenn sier i den situasjonen. «Nå er det mat», skriver jeg da. Ikke uten en viss stolthet, for det er ikke jo hver dag jeg klarer å unngå språkdjevelens feller. Om time to eat-situasjonen er to turkamerater som passerer en rasteplass, skriver jeg «Her spiser vi». Ikke et ord om at det er på tide, for det er det jo som regel ikke.

Dette er vel å merke på de gode, men sjeldne dagene da teksten sneier innom hjernen på sin ferd fra øye til tastatur. Hos enkelte av oss kan det organet være en smule underdimensjonert og vrient å treffe. Men når jeg lykkes med det – og det hender, for jeg er god til å sikte – tar jeg meg den utidige frihet å skrive tidløst.

Henning
september 2018

Det kunne ikke falle meg inn å latterliggjøre opphavsmennene bak skiltene vi stadig ser blant fedrelandets fjorder og fjell: «Cottage with shower and WC». Den litt upresise tolkningen av Cottage er jo ganske utbredt blant dem som legger sitt fokus på mer matnyttige felt enn språknyanser, og det er ikke deres skyld at leieobjektene de tilbyr i virkeligheten kalles noe så uventet som en suite cabins på fremmedlandsk. Det får utlendingene selv ta ansvaret for.

Og det gjør jo ingen skade heller. Water Closet er ingen ukjent betydning av forkortelsen WC på engelsk, selv om den primære assosiasjonen nok er verdenscup eller VM, så de fleste briter vil skjønne sammenhengen etter et kort hakeslepp ved skiltpassering. Det samme kan sies om andre hamarengelske klassikere av varierende grovhet, fra skivebom som «smoke free» for non smoking, via særheter som «ice bear» for polar bear eller samskriving av «carkeys», til norskinspirerte, men fullt gangbare valg som «main entrance» fremfor front door. Så sant vi får stoppet utlendingene som leser at det står dem fritt å røyke ved skiltet, er slike språklige skjevheter totalt harmløse.

På den annen side kan de være gull for sånne som oss. Ikke gjennom skadefryd, men blant annet fordi de tipser om hva vi selv kan komme til å overse på en mørk dag. Når rutinen sløver, oppdraget haster og kaffen er altfor svak, er det fort gjort å gjengi ice bear med «isbjønn» i stedet for «bjørnefigur av is», som forfatteren etter all sannsynlighet har ment. Den feilen begår vi ikke fullt så lett hvis vi har merket oss den tilhørende norvagismen og satt et språklig alarmflagg på slike bamser.

Men den største nytten av å studere nordmenns engelsktabber er mer generell enn som så. Nøkkelen til elendig oversettelse er å fokusere på likheter mellom kildespråkets og målspråkets gloser, den komparative lingvistikken som skolens glosebøker flasket oss opp med. Nøkkelen til god oversettelse er derimot å fokusere på forskjellene. Den kontrastive lingvistikken vi ofte må utforske selv. Og ingenting belyser de forskjellene bedre enn feilskjær i nordmenns omgang med fremmedspråket. Ikke-språkmenneskers småtabber loser språkmenneskers oppmerksomhet til erkjennelser som høyner oversettelsenes kvalitet.

Verdien kan manifestere seg i de mest banale sammenhenger. Folk i vår yrkesgruppe vet utmerket godt hva ordet car betyr, og hva det ikke dekker. Det er ikke noe vi går rundt og tenker bevisst på. Derfor kan vi i hverdagens rutine komme til å oversette cars and trucks med «biler og lastebiler», eller vehicles med «kjøretøyer».

Det gjør kanskje ikke så mye. Det er jo riktig. Men ikke nødvendigvis godt.

Hvis vi derimot er bevisst klar over ikke-språkmenneskers tendens til å sette likhetstegn mellom car og «bil», og hvilken skjevhet som skjuler seg akkurat der, vil vi lettere se at originalens forfatter skrev cars and trucks eller eventuelt vehicles fordi han var nødt til å velge slike ord for å få med seg det meste som ruller på veien, i og med at cars ikke dekker sværingene. Da ser vi også at «biler» alene kunne dekke hele suppedasen på norsk. Ja, jeg er klar over at tohjulinger, traktorer og anleggsdoninger dekkes av vehicles og ikke av «biler», men til daglig brukes begge ord ofte som en røff samlebetegnelse på all veitrafikk. En ser ganske hyppig vehicles brukt i sammenhenger hvor nordmenn bare ville sagt «biler», og det er åpenbart derfor ordet «kjøretøyer» opptrer hyppigere i oversettelser enn i norsk originaltekst.

Den slags statistikk behøver vi ikke bidra til hvis vi interesserer oss for enkle språkglipp. For nyttige analytiske resonnementer tyter frodig ut av de fleste elementære språktabber som legges under oversetterlupen. Så disse tabbene burde vi egentlig gripe med begjær og trykke til vårt bryst. Men da må vi ut og sanke, for tabber er en av de få språklige ressursene som er utpreget mangelvare i NO-miljøet.

Henning
august 2018

NORSK OVERSETTERFORENING