Henning Kolstad er engelskfilolog og har ca. 200 oversettelser på samvittigheten. I 2004 utkom hans bok Fallgrublerier — Unngå fellene i det engelske språket. I Hennings hjørne drodler han videre om feller og annet han gjør seg tanker om.

Om å gjøreMer kuler og kruttGun?Lydløst norskTretti komma tullSaft suseSjarken på kjølenLigger Leghorn og Mailand i Syden?Hallo?Butt Power: Kvantefysikere, oldtidsrumper og deadlinesHvorfor ekskludere inkludert?Train …?Rocker klipper ...?Nykokt kvalitetssikringTidenes språk?Gull i landlige hus med dusj og verdensmesterskap
Å gjøre gjør seg mer gjeldende enn det gjorde før. Ikke at det gjør meg noe, men så lenge det er engelsk påvirkning som gjør det, gjør det seg kanskje best å gjøre holdt og front mot «gjøre» i det vi gjør. I oversettelsene, for å gjøre det helt klart.

Langt ifra, her er det da ingen grunn til å stritte imot. Hvorfor kjempe hysterisk mot alle nye uttrykk som stammer fra andre språk? Hadde vi fulgt den linjen helt fra urtiden, ville vi nok hatt et sørgelig begrenset vokabular av indignerte grynt til rådighet i dag. Stort sett måtte vi klart oss med gurk [forsvinn, ellers biter jeg] og hurk [du står på halen min, din lodne jævel], og ingen lånord ville beriket dette nødtøftige vokabularet. Nei, det er ikke tvil om at fremmedspråklig smitte er en ressurs.

Og dessuten er det en interessant prosess å være vitne til, i alle fall for sånne som oss. Vi prater om det av fascinasjon, ikke av motvilje. Det bør vi kunne tillate oss. Og det jeg innledningsvis siktet til, er hvordan engelsktalende og norsktalende uttrykker at noen hensettes i en bestemt tilstand. Hvis noe makes him angry på utenlandsk, hvorfor skulle det ikke «gjøre ham sint» på norsk? Det fungerer jo fint. Men hadde vi hatt mindre kontakt med engelsk, ville vi nok fortsatt sagt at «han ble sint av det». Jeg må innrømme at jeg ofte bruker det grepet når jeg vil ha norskest mulig norsk. Litt for ofte, antakelig. For det er ikke så vanlig å si «han ble sint av det» i våre dager. Den engelske omskrivningen med «gjøre» brukes nok oftere. Og det burde jeg ta mer hensyn til, om jeg bare kunne få ut fingeren.

Enklere er det når adjektivet simpelthen ikke gir den meningen på norsk som det gjorde på engelsk. Hvis noe makes Ann sick, er det som regel ikke salmonella det snakkes om, men derimot et irritasjonsmoment. På norsk bruker vi ikke kvalme som bilde på irritasjon eller lede, men derimot på avsmak. Hvis vi skriver «det gjorde Ann kvalm» eller «Ann ble kvalm av det», har vi forvandlet den oversatte damens sinnsbevegelse fra frustrasjon til avsky, og litt bedre presisjon bør vi vel kunne aspirere til. Derfor må vi bruke et helt annet uttrykksmønster – «Ann kunne ikke fordra det», «Ann var drittlei av det» – og da slipper vi dessuten å få noe med «gjøre» å gjøre.

Det samme hender det at jeg gjør også i tilfeller hvor adjektivet ville gi riktig mening på norsk. Hvis noe makes him angry, kan jeg skrive «det ergret ham». Eller terget, tirret, provoserte, fortørnet, det finnes alltid et verb som passer. Da slipper jeg helt unna gjøre/bli-problematikken, og verken «gjøre ham sint»-lesere eller «han ble sint av det»-lesere føler at noe skurrer. Å luske til så nøytrale løsninger er kanskje feigt, men en nøytral fortellerstemme innebærer den praktiske fordelen at alle ikke-nøytrale alternativer står til rådighet som virkemidler hvis en bestemt passasje i teksten skal preges i den ene eller den andre retningen: hvis omskriving med verb – «det provoserte ham» – er den gjennomgående standardløsningen, kan vi farge en skikkelses personlighet ved å legge inn enten mønsteret «det gjorde ham sint» eller mønsteret «han ble sint av det» i vedkommendes replikker, alt etter hvilken karakter vi vil gi ham. Ikke rare verktøyet, kanskje, men det funker.

Det var vel ikke annet å vente enn at mønsteret make someone such-and-such etter hvert ville smitte over på norsk, logisk og anvendelig som det er. Nå er jeg bare spent på hvilke andre make-baserte uttrykk som vil gli inn i norsk dagligtale. Vil de tøffeste i neste generasjon trekke topplua langt ned i panna, anlegge Clint-blikket og si «kom igjen, gjør min dag»? I så fall er det vel ikke stort vi kan gjøre.

Henning
november 2019

Vi har tidligere jamret over problemene med å avgjøre om den engelske originalens gun er en pistol eller en revolver. Og over det villedende forholdet at an automatic ikke er et automatvåpen. Som voldsfjern tekstarbeider roter jeg meg lett bort i terminologien selv om våpnene i teksten er aldri så små. Og det blir slett ikke bedre når de er litt større.

Børser
Én ting er mer intuitivt når vi skriver om større våpen. I geværenes verden betyr automatic at våpenet virkelig er automatisk og kan si ratt-a-tatt. Militære børser kan jo det. De kan stilles på enkeltskudd eller helautomat med en liten hendel. Og begrepet «helautomat» synes jeg er litt oppklarende for oss volds-analfabeter. Den tilsynelatende selvmotsigelsen i at an automatic ikke er et automatvåpen, mens an automatic rifle er det, ligger i den underforståtte distinksjonen mellom «halvautomat» og «helautomat». Halvautomater sier pang hver gang vi drar i avtrekkeren, uten at vi behøver spenne sleider, dra i haner eller pumpe ladearmer. Men helautomater sier ratt-a-tatt så lenge vi holder avtrekkeren inne. Og an automatic – en vanlig pistol – er altså halvautomatisk, mens an automatic rifle er helautomatisk. Det begynner å demre for meg nå.

«Automatrifle» er et ord som støttes av orbøkene, men jeg foretrekker likevel «automatkarabin». Uten å være våpenkyndig vil jeg anta at de aller fleste automatrifler er korte og lette nok til å kalles karabiner. Dermed slipper jeg å bruke ordet «rifle», som nok er ganske overrepresentert i oversettelser fra engelsk. Hvorfor? Antakelig fordi engelsk ikke har noe fellesord for våpen som legges an mot skulderen. Gun dekker jo alt fra en saturday night special til Tykke Bertha, så hvis forfatteren vil fortelle at det handler om et gevær, må hun skrive enten rifle eller shotgun. Dermed blir rifle mye hyppigere brukt på engelsk enn «rifle» blir brukt på naturlig norsk. Vi har jo både «gevær», «karabin» og «børse» å variere med, og behøver egentlig ikke gripe til «rifle» før vi vil understreke at det ikke handler om en hagle. Men i engelske originaler står det bestandig rifle, noe som lett kan forlede meg til å skrive «rifle» oftere enn jeg burde. Jeg synes jeg får litt norskere norsk når jeg varierer med «gevær» eller «børse» der det faller naturlig.

I røverskrøner fra samtiden nøyer jeg meg ofte med «karabin» i stedet for det omstendelige «automatkarabin». I dag tror jeg ikke det forekommer særlig mange karabiner som ikke kan stilles på helautomat. Reell innsikt er jeg ikke i nærheten av her, men en kvalifisert gjetning er alltids bedre enn ingenting.

Kraftigere skyts
Selv om en automatic rifle er et automatvåpen, er den absolutt ikke et maskingevær. Et maskingevær står gjerne løst på et tobeint stativ – en såkalt fot – på flate bakken eller i et reir. Å holde det på frihånd som en maskinpistol ville bli for krevende på grunn av rekylen. Rambo gjorde det som et karsstykke på lerretet, men vi kan nok se bort fra at den jevne romanhelt klarer sånt. Skyter han på frihånd, er det ikke et maskingevær han trakterer.

Når vi kommer ut for virkelige maskinvåpen, må vi holde tunga rett i munnen. Machine gun kan være enten maskingevær, mitraljøse eller maskinkanon. «Maskinkanon» defineres av våpenets art, later de våpenkyndige til å være enige om. Minst 20 mm kaliber, og granater med sprengladning som prosjektiler, så har vi en maskinkanon. Men skillet mellom maskingevær og mitraljøse er litt mer innfløkt. For det første går det visstnok mer på våpenets rolle enn på dets art, og for det andre er forskjellen mellom maskingevær og mitraljøse en annen på norsk enn på tysk, fransk og andre språk som opererer med de to ordene.

Første gang jeg intervjuet en våpenkyndig om dette problemet, fikk jeg vite at årstallet spilte en rolle. Han hevdet at kaliberet var avgjørende inntil et bestemt år i mellomkrigstiden – de gamle notatene har jeg mistet, men det var et årstall rundt 1930 han oppga. Før den tiden kalte man våpenet for maskingevær inntil 12,7 mm kaliber, sa han, mens 12,7 til 20 mm var mitraljøse. Etter den tiden fikk vi distinksjonen vi har i dag: maskingevær står på løs fot, mitraljøse er skrudd fast til noe. Med fastskrudd affutasje er ratt-a-tatten en mitraljøse selv om kaliberet skulle være under 12,7 mm. Rart mål, men det handler vel tradisjonelt om en halv tomme.

Kaliberskillet fra gamle dager er vanskelig å verifisere hos andre kilder, men de lærde virker skjønt enige om dagens skille: maskingevær står på løs fot, mitraljøse er fastskrudd til noe, enten det nå er et fremkomstmiddel eller selveste kloden.

Oversetter vi fra engelsk, kan vi med litt hell finne en annen indikasjon enn affutasjens art. Der skilles det ofte mellom machine gun og heavy machine gun, der den første kategorien faller noenlunde bra sammen med maskingevær, mens den siste er enten mitraljøse eller maskinkanon. Og de to kategoriene skilles jo enkelt og greit på kaliber – under kontra over 20 mm. På kampfly fra annen verdenskrig er det ekstra viktig å være oppmerksom på det skillet; der lå bestykningen gjerne i grenselandet.

Flere av mine kilder ynder å kalle mitraljøse for «mitters». Slike svisker har jeg sans for, de gjør teksten saftigere. Men jeg har hittil ikke greid å få «mitters» forbi en vasker, selv om jeg har aldeles utsøkte sådanne. Kanskje er det bra de holder meg litt i ørene når det gjelder våpen. Det er et vanskelig felt som jeg ikke aner det dugg om. Antakelig burde jeg ta meg selv i nakken og sette meg litt bedre inn i slikt, røverskrønearbeider som jeg nå engang er.

Som takk for følget gjennom krøkkete terminologi byr jeg på denne fremmelige sjimpansens demonstrasjon av hva en automatrifle er.  Aldri kjedelig i Afrika.

Henning
oktober 2019

Nei da, jeg vet at en automatic ikke er en maskinpistol. Eller at en AK-47 ikke er et maskingevær selv om den kan si ratt-a-tatt. Skyte i serie, kalles det vel. Eller skyte byger, som hardhauser marinert i kruttslam liker å si. Våpenterminologi er ikke greit for en fredsæl tekstarbeider. Min uvitenhet på det feltet er for omfattende til å få plass i en enslig spalte, så jeg holder meg til de minste pang-pangene denne gangen. Håndvåpen. Jeg tror faktisk det er dem vi har mest bryderi med i vanlig krim.

Engelskoversettere møter jo til stadighet utfordringen med å avgjøre hva slags gun det handler om. Paraplyuttrykket «skytevåpen» er ikke like anvendelig på norsk, det formaliserer ganske merkbart. Å kalle skyteren for «våpenet» fungerer heller ikke godt hvis det må gjentas hyppig. Og det mest presise motstykket til gun, «ildvåpen», ville jo helle mot det latterlige i en vanlig krimoversettelse. Så vi må pent bruke snevrere betegnelser på norsk. Og da må vi ofte ta på oss detektivhatten for å finne ut hva slags gun forfatteren har hatt i tankene. Gevær kontra håndvåpen er kanskje ikke så vrient å utlede av sammenhengen – ingen putter en jaktrifle i lomma, og ingen stiller et håndvåpen i et hjørne. Men dreier det seg først om håndvåpen, kan det være verre å avgjøre om det skal stå pistol eller revolver. Ifølge våpenkyndige kan kaliberet gi holdepunkter; det finnes typiske kalibre for hver type. Og metrisk kaliberangivelse tyder nok på pistol, mens tommer trekker i retning revolver. Men det ligger ingen sikker indikasjon der, siden visse kalibre opptrer både i pistoler og revolvere.

Noen tips får vi jo av våpenkyndige. De forklarer at skurker liker revolvere, som beholder tomhylsene i tønna i stedet for å strø dem utover som tekniske spor, slik pistoler gjør. Revolvere har litt mer kraft og litt større skuddvidde enn pistoler av samme størrelse, har jeg skjønt, siden lademekanismen er mer robust og tåler større drivladning. Og nettopp derfor kan de ikke lyddempes. Revolverkula går gjerne fortere enn lyden, og da lager den et skarpt lydmursmell etter at den har kommet ut av våpenet, uansett hvor fine lyddempere som sitter på munningen. Det er holdepunktene jeg har fått. Men pistol/revolver-problematikken stopper forsyne meg ikke der heller. Om originalen angir pistol i stedet for det generelle gun, kan det nemlig vise seg å være en revolver like forbasket. Hvis jeg har tolket engelsk språkbruk riktig, kan pistol formelt sett dekke både pistol og revolver, det er derfor substantivet automatic brukes til å skille ut det vi til daglig kaller pistol. Jeg sier til daglig, for formelt kan «pistol» dekke en revolver også på norsk. Riksmålsordboken støtter det. Men dagligtalen støtter det ikke, så vi er pent nødt til å avgjøre om vi skal skrive pistol eller revolver, dessverre.

Automatic kan lure oss dårlig våpenorienterte til å tro at sånne skytere kan si ratt-a-tatt. Men det kan de ikke. An automatic er simpelthen en pistol; automatikken ligger bare i at vi slipper å ta ladegrep for hvert skudd. Hvis skyteren faktisk kan si ratt-a-tatt, skal det stå submachine gun i originalen, ikke automatic. Og da bruker vi «maskinpistol». Det er skvært og greit. Men så hender det jo at forfatteren lar seg lure av ordet automatic på samme måte som vi gjør. Og forfattere er ofte flinkere med penn enn med våpen, heldigvis, så vi skal ikke alltid stole blindt på dem blant kuler og krutt. Det hender at de i vanvare skriver automatic når de mener submachine gun. Som om dette ikke var vrient nok fra før.

Om vi har mandat til å rette forfatteren i slike tilfeller? Alltid et sunt spørsmål å stille seg, men her vil jeg hevde at det hører til håndverket vårt å rette. Et viktig element i oversetterkunsten er å danne seg et klart bilde av forfatterens tanke, og basere den norske gjengivelsen direkte på den tanken i stedet for mekanisk å konvertere de originalspråklige formuleringene. Der ligger hovednøkkelen til faglig kvalitet, tror jeg – å gjengi tanken og ikke formuleringen. Så hvis forfatteren åpenbart har tenkt maskinpistol, men i vanvare skrevet pistol, blir valget en no brainer for meg. Og no brainere har jeg alltid vært komfortabel med, uvisst hvorfor. Så jeg baserer meg på tanken.

Og hvis det ikke er mulig å utlede om skurken skyter med pistol eller revolver? Da må vi bare ta en sjefsavgjørelse. I slike tilfeller ville det vært praktisk å ha en vag anelse om hvilke særtrekk hver våpenkategori har. Men det er svimlende mange punkter på lista over hva en skjønnlitterær oversetter bør sette seg inn i, så foreløpig får jeg nøye meg med å huske på at jeg er uvitende og bør google selv når jeg føler meg sikker.

Henning
september 2019

Det tok pinlig mange år før jeg lærte å oversette lydløst. Da er det ikke tikkingen fra tastaturet jeg snakker om. Den har jeg ikke fått bukt med ennå, og plages heller ikke av den. Tikkingen er tvert imot en liten akustisk forsikring om produktivitet og fremdrift, en velkommen klang i hverdagen. Nei, ikke et vondt ord om den. Men lyden av tikkingen er jeg mer skeptisk til. Og lyden av alskens andre ting som høres kan, selv om de slett ikke behøver være vonde å høre på.

Ja, jeg synes også at den siste påstanden ser absurd ut. Likevel presterte jeg å skrive tilsvarende ting gjennom titusener av sider oversatt engelsk før jeg begynte å stusse over at jeg stadig skrev om lyden av hørbare fenomener. Lyden av motorer, lyden av skudd, lyden av torden i det fjerne. Det virket jo greit nok i første omgang, men latskapen sa meg etter hvert at det fantes gode innersvinger å ta her. Engelsktalende har teknisk sett rett når de forteller at de hører «lyden av skritt», men så omstendelige er vi ikke på norsk. Vi hører ikke lyden av skritt, vi hører bare skritt.

En helt uhildet observatør, som en marsboer eller en kunstig intelligens, ville gitt de engelsktalende rett. Ørene våre registrerer selvfølgelig ikke beinbevegelsene, men lydbølgene de produserer. Altså hører vi strengt tatt ikke skritt, vi hører lyden av skritt. Men når vi først er i gang med å dissekere utsagnet på logikkens stålplate, ser vi en redundans i de to ordene hører lyden. Vi kan ikke høre annet enn lyder, og lyder kan ikke registreres av andre sanser enn hørselen – ikke før de kommer opp i eksepsjonelle energiklasser, i alle fall. Og det forholdet er absolutt alle lesere klar over, derfor har det null nytteverdi å fortelle at mediet for hørselsinntrykket er lyd. Vi kan trygt utelate den detaljen og gå rett på selve poenget, nemlig hva som forårsaker den lyden vi hører. Da skriver vi at vi hører skritt.

Tankeprosesser av denne typen pågår i alle oversetterknoller, selv om det bare er de langsomst tenkende blant oss som rekker å oppfatte dem bevisst og beskrive dem på denne måten. Det er vel slike prosesser som gjør folk til oversettere. Men i akkurat dette tilfellet står vi overfor et tveegget sverd: For oss som oversetter en del engelske brak i løpet av en normal arbeidsuke, blir det etter hvert tydelig at også engelsktalende aner redundansen i «sound of»-leddet og begynner å stryke det. Rett som det er ser vi at sound of utelates i forbindelse med eksplosjoner. Dette har i sin tur ført til at ordet explotion ofte brukes til å beskrive et rent akustisk smell, ikke nødvendigvis en sprengning. Jeg for min del var treg med å oppdage det fenomenet, men etter altfor mange tusen sider gikk det omsider opp for meg at there was an explotion simpelthen kan bety «det smalt». Ikke alltid, selvfølgelig. Som regel er det jo en eller annen heftig kjemisk eller pneumatisk hendelse inne i bildet. Men av og til er det forsyne meg bare lyd som ligger i ordet. Det ser vi når explotion brukes om smellet av et neveslag i bordet eller noe tungt som faller i gulvet, selv om ingen sprengning har vært inne i bildet.

Hadde jeg vært språkanalytisk oppvakt, burde jeg luktet lunta allerede første gang jeg så konstruksjonen a loud explotion. Men nei, jeg tenkte slett ikke over at bare en lyd kan være loud, mens en sprengning må nøye seg med å være violent eller ta et annet adjektiv som beskriver fysisk kraft. For meg tok det mye mer tid å få et bevisst forhold til skillet mellom lyder og lydkilder, og ulike språks policy overfor den distinksjonen. I en fjern periode presterte jeg til og med å høre tittelen The Sound of Music nevnt hver eneste dag uten å tenke nærmere over saken.

Men jeg er i det minste på rett vei. Hvis erkjennelsene fortsetter å komme i samme takt, kan jeg bli en ypperlig oversetter om et par hundre år.

Henning
august 2019

Skal vi vaske ham, eller skal vi henge ham ut til tørk? Jeg sikter til forfatteren som snubler i tall. Der har vi to komma tull alternativer. Men la meg hoppe tilbake til forvirringens spedeste begynnelse for å forklare hva jeg mener:

«Vi har innført det metriske system som en prøveordning», erklærte en skeptisk parkvokter i California midt på åttitallet. «Men det blir så urunde tall av det.» Han pekte oppgitt på et skilt langs den smale asfaltstripa vi gikk på: «Møteplass 192 meter», sto det med nymalte sifre.

«Dere har ikke vurdert å flytte skiltet åtte meter?» forhørte jeg meg forsiktig.

Han glodde på meg over solbrillene og kunne ikke begripe hva det skulle være godt for. Problemet var at de hadde gått bort fra yards, som ga runde tall, ikke at skiltet sto feil, forklarte han meg tålmodig.

Vi selvfølgelig mer profesjonelle med konverteringer her til lands. Vi vet bedre enn å gjengi en rund engelsk verdi med en unaturlig presis metrisk verdi. Vi har på ryggmargen at a pound or so er en snau halvkilo, ikke «omtrent 453 gram», som ikke virker det spor omtrentlig. Likeledes vet vi godt at roughly a mile gjengis mye naturligere med «halvannen kilometer», for ikke å si «en kilometer eller to», enn med det evinnelige «1,6 km», som ikke levner mye tvil om at teksten er oversatt fra engelsk.

Vi begynner alltid med å ta stilling til presisjonsgraden i det tallet som skal konverteres. Deretter kan vi regne. Da ser vi at an ounce gjerne kan være «28,35 gram» på et laboratorium, men på et postkontor er det «litt under 30 gram», på et kjøkken er det «20–30 gram», og på en palett er det «en klatt». Dette vet vi utmerket godt, vi håndterer det hver dag.

Men det gjør kanskje ikke de engelsktalende vi oversetter. I de senere år har metriske enheter begynt å aktualisere seg i deres del av verden, derfor har de ekstra hjelpsomme blant dem begynt å oppgi mål i både tradisjonelle og metriske enheter, og dermed har vi det gående: He could throw his ten gallon hat (37.85 l) a hundred feet (30.48 m) or more. Tretti komma tull.

I en annen tallverdi innenfor de samme permene var hundre fot litt bedre avrundet, der fortalte en tidligere jagerflyver hvordan han hadde fløyet i fæl fart langs en dal i Vietnam i «bare 31 meters høyde».

Men hvorfor fløy han close to 965 km/h? Det aner vi jo ved å dividere med 1,609, da blir det så rundt som bare det. Seks hundre mph. De hadde jo ikke gått over til å regne i knop i lufta den gangen.

På sjøen har de bestandig brukt knop. Ifølge brosjyren holdt Harmony of the Seas more than 37 kph. Ifølge min GPS var det 41,7 km/t, så de hadde vel sine ord i behold, det var unektelig mer enn 37. Poenget er at begge de to merkelige verdiene er runde tall i knop. Da bør de vel gjengis like rundt i km/t?

Det gjelder jo ikke bare teknologi. Ifølge Animal Planet hadde en kjempepadde godt nok syn til å oppdage fiender på 91 meters hold. Selv om den ikke så særlig skjerpet ut mens den speidet. Det gjorde derimot falken som kunne oppdage en mus på 305 meters hold. Mens en kråke mislikte vindhastigheter over trettiseks kilometer i timen. Det spørs om fjærkre opererer med så klare grenser. Vi oversettere gjenkjenner henholdsvis hundre yards, tusen fot og ti sekundmeter i de tre utsagnene, men for lesere flest ser det absurd ut. Og slikt skjer hyppig. Når forfattere konverterer tall uten å ta stilling til nøyaktighetsgraden, går presisjonen asymptotisk mot tull.

Hva gjør vi egentlig når vi får slike vankonverteringer servert i tekst vi skal oversette? Gjengir vi absurditetene slavisk, eller endrer vi tall som står svart på hvitt i originalen?

Jeg er ikke den rette å spørre. Jeg er brutal mot slike lyter i teksten. Forhåpentligvis gjør jeg både leser og forfatter en tjeneste med det. Hadde jeg vært forfatter, ville jeg nok foretrukket en oversetter som vasket meg fremfor en som hengte meg ut til tørk.

Når vi vurderer å rette tekst- eller formfeil i originalen, må vi generelt skjele til hvem forfatteren er. Det hensynet kommer vi sjelden ut for med tall, siden verken Shakespeare eller andre litterære kjemper hadde for vane å oppgi metriske verdier i sine mesterverk. Jeg hørte riktignok at en konvertering av «skjeppe» ble forsøkt i en bibeloversettelse for noen år siden, selv om enkelte føler at «sette sitt lys under en bøtte» kan være litt krevende å venne seg til.

Derfor velger jeg alltid å glatte ut påfallende konverteringer i originalen. Også tallverdier kan være anglisismer.

«Umulig», sier de talltro. «Vi har da avstander på 16 km i Norge også. Da kan ikke tallet være noen anglisisme.»

Visst har vi slike avstander. Min bedre halvdel hadde 16 km til jobben i mange år, og nettopp det skrev hun i selvangivelsen. Der skal man være nøyaktig. Men hun formulerte det ikke slik overfor venner. Til dem sa hun halvannen mil, med den løselige avrundingen man gjerne bruker i dagligtale for ikke å virke nerdete. Og i oversettelser fra engelsk stammer 16 km fra et rundt tall i originalen. På samme måte som 453 kg var trill rundt i pund. Derfor tillater jeg meg å kalle slike tall for anglisismer når de ikke kan forsvares ut fra originalens nøyaktighetsgrad.

En gjenganger er «omtrent 7,5 cm», som plutselig oppviser en desimalpresisjon vi ikke så i 3 inch. «En håndsbredd» eller «sju–åtte» kan ofte gi rundere norsk der. Selv det tilsynelatende uskyldige «30 cm» er så overrepresentert i oversettelser at det begynner å gjøre litt vondt i øynene, jeg prøver å omskrive der det går an – «langt under en halvmeter», «gresset rakk dem til midt på leggen», osv., osv.

Verre er det når vi støter på temperaturer i Fahrenheit. Da må vi forrykke skalaen med trettito grader før vi ganger med fem nideler. Aritmetikk nok til å få utslett på ryggen. Men den virkelige demonen er bensinforbruk. Engelsktalende er vant til mpg, kjørelengde per volumenhet, så de holder seg til samme prinsipp når de regner om til metrisk, og presenterer det ugjenkjennelige «kilometer per liter». Da må vi brette opp ermene og invertere, og på slike matematiske nivåer trives vi språknerder sjelden. Da er det godt å kunne gripe til effektive konverteringsmotorer på nettet. Her byr jeg på en link som takk for følget gjennom talltullet – denne konverterer alt vi kan komme ut for så flisene fyker: http://onlineconversion.com/ Så er det bare å avrunde …

Henning
juli 2019

Dette er en historie om hvordan det gikk da mitt første store forbilde fikk endene til å møtes. Det skjedde fordi jeg forelsket meg som førsteklassing. Faglig, vel å merke. Det romantiske har man jo ikke tid til i den alderen. Ikke lenge etter kom øyeblikket da jeg innså at jeg verken ville bli cowboy eller romfarer når jeg ble stor, jeg ville bare oversette skrøner. Kanskje ikke tidenes smarteste beslutning, men all ære til personen som inspirerte den. Saft suse for en dame. Henne skulle jeg gjerne truffet.

Bakgrunnen var at klartenkte voksne i familien valgte en utenlandsk ABC da de skulle lære Henning å lese. The Golden Dictionary av Ellen Wales Walpole, 1030 ord med illustrasjoner for knehøye amerikanere. Jeg var neppe noe kvikt barn, men de voksne ga seg ikke, og jeg hadde fortsatt to–tre år igjen til skolealder da de omsider klarte å innvie meg i ABCens mysterier. Da kunne jeg stave meg gjennom enkle utsagn, og jeg hadde fått en fot innenfor et annet språk. En tå, i alle fall.

De voksne fulgte iherdig opp med god litteratur, men jeg husker at The 13 Clocks var mye vanskeligere enn The Golden Dictionary, den ga ingen nevneverdig mersmak. Og i en fascinerende virkelighet full av jetjagere og gryende romfart holdt Henning-pjokken på å miste interessen for det skrevne ord, i alle fall så lenge det lå klemt mellom stive, klassiske permer. Dette forandret seg en høstdag i første klasse, da mor og far oppdaget Gold Key Comics med Mickey Mouse hos byens største Narvesen. Da var jeg frelst. Særlig likte jeg å lese om de heseblesende spilloppene til Huey, Dewey og Louie, og om de spektakulære nedturene til anden de kalte Unca Donald. Jeg leste sikkert med begrenset forståelse, men det fenget, og språk fester seg lettere i den alderen. Så en og annen glose trillet nok inn, for selv ikke en Henning er helt immun mot sånt. Null problem å annamme gotcha, yikes eller andre viktige litterære termer som ikke hadde stått i The Golden Dictionary. Og vrier som unca for uncle fortalte en språkåpen barneknoll litt av hvert om uttale. Jeg studerte storøyd hver nook og cranny av Duckburg hele den vinteren.

Så en vakker onsdag sto jeg med et annerledes blad i hånden. Det hadde navn etter Donald, ikke etter musa, og man slapp å reise ned i byen etter det. Det sto lett tilgjengelig i nærmeste melkebutikk. Jeg åpnet det og så til min forbløffelse at alle endene snakket norsk. Nesten vanlige navn hadde de også. Selv disse snåle, eksotiske chipmunkene snakket helt alminnelig, ikke i slike opphakkede, snublende vendinger som Chip ‘n’ Dale brukte. De var blitt til velformulerte ekorn som het Snipp og Snapp.

Jeg nøt det naturlige, dagligdagse språket, det gjorde Andeby enda mer tilgjengelig enn Duckburg. Men etter hvert begynte det å demre selv for en sjuåring at noen måtte stå bak denne transformasjonen. Kanskje erkjennelsen ble hjulpet på vei av et hint fra voksne, uten at jeg kan huske det nå. På innsiden av første omslagsside fant jeg i alle fall en liten tekstlinje som avdekket en ny og fascinerende sammenheng for meg: Til norsk ved Vivi Aagaard.

Saft suse for en dame. Det var altså hennes fortjeneste at andebyborgerne snakket så mye naturligere og stødigere norsk enn skapningene i visse andre tegneserier jeg hadde sett. Det var hun som sto bak Tullevål stadion, Grobøl, Gufsejuvet og alle de andre norskklingende, halvt gjenkjennelige stedsnavnene i Andebys univers, pluss en flora av vendinger og begreper som vevde leseren inn i en lun, trygg fantasy-kokong uten å slippe til noen form for vulgarismer eller anglisismer. Slike begynte jeg nemlig å legge merke til i andre tekster, takket være deres vidunderlige fravær i Vivis Andeby.

Et par årganger senere kom den lille genistreken som avgjorde Hennings fremtidige løpebane. Det var da Bestemor Duck arrangerte et familietreff for å få endene til å møtes. Barn liker ordspill, og jeg skjønte jo at den lille perlen ikke kunne stamme fra originalen, det måtte være en rendyrket Vivi.

Hun kunne altså føye sin egen snert til en førsteklasses original? Vidunderlige perspektiver åpnet seg. Jeg var glad i å skrive skrøner og i verste fall skolestiler, og nå forsto jeg at man som oversetter kunne sitte på en mesters skuldre og strekke seg til kreative høyder som verken mesteren eller en selv kunne nådd alene. Slik den vesle fuglekongen i sagnet nådde rekordhøyder ved å lette fra kongeørnens rygg. Hula hopp, som Vivi en gang lot en eksotisk dansetrupp rope! Hvordan kunne noen finne på å bli annet enn oversettere når de ble store, undret jeg.

Et halvt århundre senere har jeg jo begynt å ane et og annet mulig svar på det siste spørsmålet, men det reduserer ikke min overbevisning om at Inger Elisabeth «Vivi» Aagaard, født Hofsvang, har gjort mer for å bevare og styrke det norske språket enn de fleste andre i vår bransje kan ha noe håp om å matche. Hun hadde et stort antall lesere i en lett påvirkelig alder, det kunne jo gått riktig galt. Men hun gjorde en suveren jobb. Langt senere har jeg riktignok oppdaget at verken duppeditter eller Langtvekkistan var hennes verk, men hun visste å anvende de glosene også, og hennes egne bidrag var så rikholdige at hun bedre enn noen annen fortjener sitt eget ikoniske «saft suse» i denne hyllesten.

Vivis Andeby var en vel så rik fantasiopplevelse som Duckburg. Men en eneste liten triumf hadde jeg likevel igjen for å ha tjuvstartet med engelsk og lest Gold Key Comics i første klasse. Det var en springbretteffekt, og den kom fem år senere, da klasse 5B på Rollsløkken hadde sine første engelsktimer. Det falt litt langtekkelig, så jeg hadde annet lesestoff på hylla under pulten, en ordning Frøken var innforstått med. Men nå hadde hun influensa, og vikaren oppdaget gjennom sine morske hornbriller hva jeg holdt på med: «Henning, du må konsentrere deg om de personlige pronomenene, ellers lærer du dem aldri! Hva er det for noe rask du har under pulten?» Hun overfalt meg, rev frem sniklesestoffet og studerte det med rarere og rarere fjes. Det var Nevil Shutes Pastoral i original. Den gangen forsto jeg ikke at jeg hadde scoret en ørliten triumf, jeg var bare glad jeg slapp kjeft og konfiskering av boka med de fine jagertoktene. Jeg tok som en selvfølge at engelskspråklige bøker var lesbare, takket være at Walt Disneys gnagere og fjærkre hadde gitt meg den mersmaken jeg aldri fant blant James Thurbers tretten klokker. Min skyld, ikke Thurbers, men sånn var det.

Ikke at tjuvstarten ga noe permanent forsprang. Det varte jo ikke lenge før jeg støtte på folk som suverent utklasset meg på fremmedspråkfeltet uten å ha trådt sine barnesko i Duckburg. Men jeg hadde fått et lite springbrett, en inspirasjon som ga mersmak på engelsk og en erkjennelse av hvor mye jeg ikke visste. Nøyaktig samme virkning hadde Vivis Andeby når det gjaldt god norsk, ikke bare for meg, men sikkert for titusener av andre. Selv om jeg nok var den eneste som besluttet å bli skjønnlitterær oversetter for å få endene til å møtes. Men det får jeg ta på min egen kappe.

Henning
juni 2019

Jeg følte meg overkvalifisert, ung og dum som jeg var. Kanskje ikke direkte naiv. Den lasten var jeg blitt kvitt som fotoamatør i tenårene. Vi hadde et godt fotoblad i Norge, men det svenske var tjukkere og kostet mindre, og i niende klasse kunne jeg ikke forestille meg at det ville være noe problem å lese nabospråket. Alle visste jo at det var nesten som norsk.

Jeg punget ut alle ukepengene for svenske Foto, syklet hjem fra Narvesen i stor forventning og satte meg i et stille hjørne for å suge til meg kunnskap fra kulørte sider. Ivrig slo jeg opp den første artikkelen … og glodde frustert på overskriften: Skall man plåta i lumpen, behöver man en dammsäker låda. Det måtte være et særtilfelle at svensk var så ubegripelig, tenkte jeg og slengte bladet på bordet for å dra ut og kjøpe en billig ordbok. Da falt blikket på en kjempeannonse på baksiden.

Spola kröken, sto det der. Ikke et eneste oppklarende ord i tillegg. Et kjapt nådestøt for selvsikkerheten. Egentlig skulle kampanjen vært kalt Nobba nubben, leste jeg mye, mye senere, men det ville neppe virket mer forståelig den dagen et fotoblad skar bort min nabospråklige naivitet. Like fullt følte jeg meg altså overkvalifisert tjue år senere. Språklig overkvalifisert til å handle på et Konsum i grenseskauen. Hadde tross alt oversatt en hyllemeter svenske røverskrøner og besøkt grensebutikker månedlig siden jeg fikk førerkort. Følte at jeg hadde stålkontroll på både revbensspjäll, tvål og raklödder. Ingen vansker med å skille fil fra grädde eller limpor fra frallor og semlor. Men i virvaret på Långflon Handel fant jeg ikke det jeg var ute etter. Derfor gikk jeg i kassa for å spørre.«Hvor finner man pannebiffer?» knotet jeg hensynsfullt, selv om dama jobbet et halvt steinkast fra norskegrensen og sikkert visste bedre enn meg hva en karbonade var. Hos meg var det en inngrodd vane fra tiden ved østersjøkysten å snakke norsk på en måte som ble forstått av alle svensker, så jeg gjorde det like godt her også. «Pannbiff finns i charken därborta.» Hun nikket mot høyre. Av alle steder, tenkte jeg forundret, men det var tross alt en liten sjø utenfor den angitte siden av butikken, så hvorfor ikke. Disse svenskene … Jeg satte fra meg handlevognen, gikk ut og begynte å vandre langs vannkanten. Det lå noen robåter der, men ingen sjark med karbonader. Det så jeg uten videre, for jeg visste at det skulle være kjøl på en sjark.

Nå hadde jeg dessuten fastslått at det ikke var noen sjark på Kjølen, så jeg snudde og gikk tilbake til butikken. «Det ligger ingen sjark i vannkanten», sa jeg bebreidende til kassadama. Hun så rart på meg. «Vad bra. Såna tål knappast vatten.» Det svaret hjalp lite på forvirringen min. «Men … hvor er den med pannebiffene i, da?» «Du hittar den bredvid läsken.» Oppgitt gikk hun foran meg mellom et par reoler og pekte på kjøttdisken. «Det här är våran chark

Jeg satt igjen med en ny glose og et stykke livsvisdom. Vel hadde jeg allerede i tenårene gravd meg frem til at plåta i lumpen ville si å knipse bilder under militærtjenesten, og at spola kröken var Systembolagets oppfordring om å «droppe drammen». Likevel hadde jeg på dette stadiet, hundre oversettelser senere og med flere måneders skolegang på Bromma og i Norrköping å vise til, prestert å misforstå ordet for noe så dagligdags som en kjøttdisk. Det sier noe om menneskets egenskaper. Jeg innså omsider at man aldri må stole på sin intuitive forståelse av et fremmedspråk. Selv det mest elementære utsagn på vårt nærmeste nabospråk kan narre den hovmodige trill rundt om han ikke gidder slå opp.

I dag, etter enda noen tiår og et kvart tusen oversettelser, prøver jeg å huske det der. Jeg er søren ikke sikker på om jeg klarer det. Men jeg tror vi kan stole på at en chark har kjøling, mens en sjark bare har kjøl.

Henning
mai 2019

Ikke vet jeg, jeg har aldri funnet Syden på noe kart. Visst har jeg prøvd å google det forjettede området for å bli klokere. Da finner jeg bare lattermilde kommentarer fra utlendinger som har hørt om nordmenns tilsynelatende respektløse samlebetegnelse på klodens slapsfrie soner. Men hvilken rolle spiller vel et navn?

Det har jeg lurt på helt siden jeg så et TV-opptak av en streaker på syttitallet. En av disse gubbene som følte seg kallet til å rive av seg hele garderoben og sprinte over en TV-dekket fotballbane for åpent kamera. Det var ikke så uvanlig på den tiden, men mer tankevekkende var utbruddet fra en tilskuer nær mikrofonen: «Whazzizname …?»

Selv brydde jeg meg ikke så mye om hvilket navn gubben smykket seg med. Jeg lurte i grunnen mer på hvorfor han viste stussen for eurovisjonen, jeg. Vi er kanskje litt for opptatt av dette med navn, konkluderte jeg klokt.

Men den gangen var jeg enda yngre enn nå. I mellomtiden har jeg nok rukket å reagere litt over menneskets trang til å fordreie andre språkgruppers stedsnavn. En behøver ikke putre så langt nedover Jylland før veiskiltene begynner å angi avstand til Flensborg og Hamborg. Sør for grensen tar schleswigerne igjen med veivisere til Abenrade i Danmark. Men vi nordmenn er ikke stort bedre selv. Vi vet jo at Kjil er regionshovedstad i de traktene. Som kanskje ikke befinner seg i Syden, men i alle fall neri der, ifølge mine sambygdinger ved Mjøsa.

Kjil. Antakelig er det kontraintuitivt for oss nordboer at disse vanskelige fremmedspråkene kan bruke noe så liketil som en tørr K. Det oppdaget jeg på en harrytur til Systemet i Torsby, hvor jeg marsjerte verdensvant inn og forlangte en stor flaske Chianti Ruffino.

«Kjianti, ja visst,» rettet en trevlig tant bak disken.

Jeg greide ikke å holde meg. «Kan italienere si ‘kj’-lyden, da …?»

Hun så uforstående på meg. «Ingen aning, hörni. Men man säger kjianti. Det har vi fått lära på kurs.»

«Og den som holdt kurset var italiener?»

Den trevliga tanten plukket en kurvkledd flaske ned fra hylla og satte den frem med et anstrøk av tynnslitt tålmodighet.

«Nää, hon var från Bjuv. Hurså?»

Bjuv. For all del, skåninger bør man jo ikke tvile på. Men kanskje sånne som vi har noe å lære av den trevliga tanten från Värmland også? Hvis man skal gjengi utenlandsk tekst på god og troverdig norsk, er det kanskje farlig å kaste seg nesegrus for fremmede former i stedet for å opptre djervt og sikkert i sin egen språkdrakt?

Vi har stolte tradisjoner i så måte. I middelalderen fikk både slaverne og bysantinerne pent finne seg i å bo i Svithjod hin mikla, Storsverige, når våre forfedre tok dette med harrytur helt ut. Ingen kryping for fremmede navn den gangen.

Jo, selv i dag ville det unektelig føles litt affektert å labbe inn på et reisebyrå på Hamar og bestille billett fra Jötebårj til Nju Jårk. Og hvis Mailand og Leghorn ligger i Syden, må det vel være ålreit der?

Men sikker er jeg ikke. Ikke et vondt ord om nordeuropeiske navnevrengere, verken på den ene eller den andre siden av Nordsjøen, men jeg føler av en eller annen grunn at byene gir meg mer når de får hete Milano og ligge i Lombardia, eller Livorno og ligge i selveste Toscana. Det får jeg bare ta som et tegn på at jeg ikke er særlig lærenem på harryturer.

Men Genfersjøen må jeg nok pent holde fast ved, for Lac Léman har jeg ikke engang hørt om.

Henning
april 2019

«Min samtale? Jeg fører da ingen samtale ennå …!»

Telefonmenyer og telefonkø. To sider av en dystopisk oppfinnelse som kan drive adrenalinnivået til betenkelige høyder.

Det finnes jo ikke så mye å tenke på når man lider seg gjennom disse forsinkelsene i hverdagen. Man ringer som regel fordi man ikke kommer videre uten en samtale, så motivet for henvendelsen er stort sett ferdigtenkt. Jeg for min del trenger noe annet å gruble på mens jeg sitter der.

Før filosoferte jeg ofte over hvorvidt ordet «hallo» kan ha eksistert før telefonen. Jeg ventet lenge med å slå opp etymologien; noe av vitsen var å gruble seg gjennom all telefonventingen. Men svaret var for innlysende til å støtte særlig langvarige grublerier: Lettropt fonetikk talte for at «Hallo» ble unnfanget for å bære langt uten hjelp av telefonlinjer. Et etymologisk søk bekreftet at ordet oppsto for praiing av fergemenn i riktig gammel tid, og dermed hadde jeg ingenting å tenke på under telefonventingen lenger.

«Du får nå to valg,» løy roboten jeg sto i kontakt med. Og så ga den meg bare ett: Jeg skulle «velge» om jeg var privatkunde eller bedrift. To alternativer, men bare ett valg. Jeg traff mitt valg og ventet utålmodig.

I neste runde forespeilet roboten meg fire «valg», men ga meg stadig bare ett, denne gang mellom fire alternativer. Jeg tastet 3, som gjaldt «problemer med internett». Og ventet.

«Det er mange som ringer akkurat nå,» klaget roboten. «Vær klar over at du også kan nå oss på vår internettside, dobbeltve-dobbeltve-dobbeltve …»

Og så ga den meg en URL hvor jeg kunne logge meg inn og melde at jeg ikke hadde internett. Jeg sa fra til den utålelige silisiumsdingsen hva jeg mente, og den følte seg tydeligvis truffet, for den tidde en stund. Og så forsøkte den å være forekommende: «Din samtale er satt på vent.»

«Jeg har da ingen samtale ennå! Det er jo det jeg venter på!»

«Din samtale er nummer sytten i køen.»

«Når ingen taler sammen, eksisterer ingen samtale, ditt binære krek.»

«Vær klar over at du også kan nå oss på vår internettside, dobbeltve-dobbeltve-dobbeltve …»

Akk o ve, akk o ve, akk o ve. Jeg så ingen grunn til å argumentere med elektronikken om at site ikke betyr «side». I stedet gikk tankene til de karbonbaserte livsformene i enden av hinderløypa, de levende menneskene som hele dagen må betjene problemhavere etter en så fortærende prosess som disse telefonkatakombene kan være. Forveksling av uttrykk som valg/valgmulighet eller oppringning/samtale irriterer kanskje bare lavpannede språknerder som undertegnede, men ventelistene kan utvilsomt få blodet i kok hos den mest flegmatiske helgen. Hatten av for dem som takler ferdigtergede innringere hele arbeidsdagen.

Men når ble «hallo» tatt i bruk som telefonhilsen? Det var Graham Bells verk, hevder Wikipedia. Han begynte med «Ahoy» som hilsen i det nye mediet, men i 1877 presenterte han følgende idé for direktør T.B.A. David ved telegrafen i Pittsburgh:

«Friend David, I do not think we shall need a call bell as Hello! can be heard 10 to 20 feet away.»

Henning
mars 2019

Min oppfatning av vårt eget fagfelt er optimistisk nok: De skjønne kunster er en kunst å skjønne, men skjønt å kunne.

Min oppfatning av realfagene er nok mer resignert enn som så. Særlig når vi beveger oss inn i partikkelteoriens og kvantefysikkens uberegnelige virkelighet. Der har jeg ingen reelle ambisjoner om å begripe et plukk.

Likevel var det en smal sak å ta til seg et godt råd fysikkgeniet Michio Kaku ga til oss oversettere da han ble intervjuet av Tom Bilyeu våren 2018. Han forklarte hvordan rumpa til Aristoteles kan hjelpe oss å overholde deadlines.

Nå var ikke professor Kakus råd direkte myntet på oss i NO, selvfølgelig. Det inngikk i en pep talk til studenter som slet med matematikken for å kunne oppnå resultater innen kvanteteori. Og det var slett ikke så irrelevant for oversetteres hverdag som en skulle tro. For vår variant av samme problembilde er at vi må slite med tung rutine for å oppnå resultater i vårt eget virke. Overholde frister, ikke minst.

Og så var det rumpa til Aristoteles, da. For filosofisk beleste er det sikkert åpenbart hva den har med deadlines å gjøre. Men jeg kan absolutt ikke regnes blant dem, så jeg måtte høre det fra professoren.

«Aristoteles,» forklarte Kaku, «sa en gang at alle menneskets problemer bunner i at vi ikke makter å sitte stille time etter time. Vi lar oss avlede. Hvor mange kan sette seg i en stol og jobbe målbevisst med et problem til de løser det? Ganske fort blir vi urolige og vil heller gjøre noe annet. Og Aristoteles hevdet at den typen konsentrasjonssvikt lå til grunn for alle menneskets problemer.»

Jeg kan ikke uttale meg om menneskeheten i sin helhet, hvem kan vel det? Men som oversetter følte jeg meg i alle fall truffet. Om jeg hadde hatt vett til å lære noe av den gamle grekeren, ville jeg straks snudd meg mot den andre skjermen og fortsatt med kapittel 55 i boka som hastet. I stedet beviste jeg hans påstand ved å atsprede meg med resten av professor Kakus pep talk. Det sier noe om hvor langt inne vettet sitter i slike tilfeller. Men jeg var så spent på om geniet på venstre skjerm hadde noen løsning å anbefale. Dette var tross alt mannen som hadde ført Einsteins arbeid mange hakk videre. Ikke utenkelig at han visste om et middel mot mitt deadlinetruende sommel.

Det gjorde han. «Du trenger butt power,» formante profesor Kaku. «Skal du nå dine mål her i livet, må du kunne sette deg og praktisere butt power. Du må kunne sitte med en bok i et stille rom og svette blod.»

Så enkelt var det altså …? Omsider begrep jeg at det ikke nyttet å jukse seg frem til levering. Ikke et vondt ord om mikropauser; seriøs forskning har vist en klar sammenheng mellom sommel og kreativitet. Korrelasjonen beskriver en gausskurve, til og med, mer om det i et senere hjørne. Men mikropausene trenger vi bare til nøttene. Mellom nøttepausene ligger alltid partier av rutinemessig tekst hvor det ikke finnes noe substitutt for rå butt power. Ikke den muskulaturen vi ville briljere med på stranden, forhåpentligvis, men vesentlig nyttigere. For selv den ypperste faglige kvalitet i oversettelser er til liten hjelp for de stakkars redaktørene våre hvis de ikke får teksten når de må ha den. Intet annet enn butt power kan bringe den i mål i tide.

Jeg skulle gjerne sagt mer om dette, men jeg har en oversettelse å fullføre. Da må jeg emulere Aristoteles’ rumpeføring for å møte fristen.

But me no buts, butt.

Michio Kakus råd begynner på 27:15 her:

https://www.youtube.com/watch?v=tGulK44YaOM&t=1724s

Henning
februar 2019

Vokabularet er min verktøykasse, og som enhver ekte rotebukk tar jeg vare på alt som noensinne havner i den. Det er sikkert derfor jeg strever sånn med å finne de ordene jeg virkelig trenger. Men det er klart jeg vil ha flest mulig termer i min fold. Inkludert inkludert.

Mer militante språkrøktere vil nok hevde at vi får bedre norsk med litt atterhald. Vi bør ekskludere ord som får norsken til å virke oversatt, ikke inkludert inkludert, men også inkludert. Hvorfor i all verden skulle vi inkludere – unnskyld, ta med – inkludert når vi har så mange gjennomført norske måter å si det samme på? Inkludert – unnskyld, deriblant – gode redskap som «blant annet», «herunder», «heri», «innbefattet», «iberegnet», «medregnet» eller for den saks skyld bare «med»? Og om vi skal inkludere formen inkludere, må lista omfatte omfatte og innbefatte innbefatte også. Dette er gloser som får den ferdige oversettelsen til å fremstå som en kunst verd å kunne. Og dermed en kunst verd å betale for, om vi skal tenke fagpolitisk. Så hvorfor i all verden skulle vi inkludere inkludert når vi har norskere norsk å gripe til, sier de strenge.

Simpelthen fordi det ikke er oss selv vi skriver for, tror jeg. Mange av leserne har et annet perspektiv på ordvalgene enn vi sta språkrøktere har. Vår norskere norsk kan i deres ører være dorskere norsk. De er vant til å høre «inkludert» og «inklusive» når de snakker med unge, dynamiske mennesker, ikke «innbefatte», «herunder» eller andre tunge, støvete gloser fra før fargenes tid. De gir nøkken i hvilket språk som har inspirert valget av det ene eller det andre ordet, bare det fungerer.

Og der har de utvilsomt rett. Språket skal først og fremst fylle en funksjon, også for oss. Hvis en glose kan være til glede eller nytte for lesere i noen sammenheng, bør den være i verktøykassa. Og inkludert ligger nok langt innenfor den kategorien.

Likevel er det ikke sikkert vi tjener på å åpne slusene for alle ord, begreper, uttrykksformer og bruksmåter som tumler halv- og helblindt rundt i morsmålet vårt. Det finnes unektelig mange som gjør mer skade enn gagn, og da gjør vi neppe leserne eller oss selv noen tjeneste med å ta dem inn i varmen. Eksempler skal en ikke lete lenge etter, ofte serveres de bokstavelig talt på sølvfat: Selv om det er aldri så vanlig blant nordmenn å gjengi beef med «biff», kan vi ikke lukke øynene for at det er galt og kan forvirre sultne sjeler, i verste fall skuffe dem sårt. Og slikt tar jeg ikke lett på. Stygg nedtur om oversettelsens «biff» viser seg å være atskillig tristere kost, kanskje bare en slapp pølse eller en knoklete okserumpe. Yrkesoversettere skylder sine lesere å gjengi det virkelige meningsinnholdet av beef, «storfekjøtt». Det betyr noe for vår troverdighet som stand.

Når en løsning er så misvisende som «biff» for beef, er det nok best for alle parter om den avvises. Ingen falske vennskap i matfatet, takk. Men selve ordet «biff» bør vi ta vare på, det kan komme til nytte likevel. En dag står det kanskje steak i originalen, og det betyr jo nettopp «biff». Ikke «stek», som heter noe helt annet. En smule villedende, kanskje, men det er derfor verden trenger sånne som oss. Folk som kan prestere noenlunde pålitelige gjengivelser av fremmede språk. Det er jo ikke dårlige ord vi skal ekskludere, det er dårlige løsninger. Ord kan være både effektive og presise redskaper selv om de ikke nødvendigvis stråler av lyrisk eleganse. Derfor vil jeg uten tvil inkludere inkludert, også vendingen inkludert inkludert, selv om vi selvsagt kan si også inkludert også. Eller var det omvendt …?

Henning
januar 2019

Maken til interessant underholdningstilbud hadde jeg aldri sett på noe hotell.

Jeg sier ikke hvilket hotell det var, for her skal ingen henges ut. Denne gangen gikk jeg nemlig i baret fordi jeg kjente fremmedspråket for godt, ikke fordi jeg kjente det for dårlig, slik jeg har for vane. Og jeg våger ikke å gjøre narr av dem som kjente det for dårlig. I den sammenheng sitter jeg i glasshus, har jeg etter hvert skjønt.

Men hotellet ligger ganske nær Oslo S, det var mye av årsaken til at jeg dummet meg ut igjen. Det var oppslaget i heisen jeg tente på, jernbaneinteressert som jeg er: Train with a personal instructor, sto det. Halv seks hver onsdag var dette tilgjengelig, rakk jeg å få med meg før jeg sprang ut av heisen og bort til resepsjonen for å forlenge bookingen min til onsdag. Visse ting kan man bare ikke la gå fra seg.

Da hotelloppholdet var behørig forlenget og betalt, ville jeg høre mer om eventyret jeg hadde i vente. Jeg ga den hyggelige, rogalandske resepsjonisten mitt mest verdensvante blikk. «Denne ordningen med personlig instruktør,» sa jeg, «hva slags maskiner dreier det seg egentlig om?» Jeg husket at min lokomotivførende morfar hadde kalt loket for «maskina», og jeg ville vise at jeg hadde terminologien fullkomment på plass.

Resepsjonisten så overbærende på meg; hun hadde vært i nærkontakt med oversettere før. «Vi kaller dem apparater,» påpekte hun. «Og vi har alle typer.»

Apparater? Jeg kunne bitt av meg tunga. Klart terminologien forandret seg i løpet av seksti år. Men alle typer! Her gjaldt det å være frempå. «Da vil jeg gjerne booke damp,» erklærte jeg resolutt. Diesel og elektrisk er kult nok, men jeg visste hva som sto mitt hjerte nærmest. «Navnet er Henning. Og jeg vil ha damp.»

Hun lukket øynene en lang stund, sikkert lettet over å møte en så sakkyndig gjest. «Det er ikke nødvendig å booke. Hvis du vil ha kaffe, er det bare å forsyne seg i automaten her til høyre.»

Jeg kvitterte med et nikk, glad for å ha gjort så stort inntrykk på henne at hun bød på forfriskninger. «Og hvor finner jeg disse … apparatene på onsdag?» forhørte jeg meg. «Er de på Oslo S? Eller ute på skiftetomta?» Ingen skulle få tvile på at Henning var jernbanekyndig, nei.

Først så hun lenge og storøyd på meg. Det var vel ikke ofte hun møtte så dyp ferrovial innsikt. Så sanset hun seg. «Apparatene våre er i kjelleren,» forklarte hun unødig langsomt. «Rett ned trappen der borte.»

I kjelleren? Jeg hadde jo hørt om tunnelen fra Oslo S til Nationalteateret, men lå ikke dette hotellet flere hundre meter vest for den? «Inne i dette byggets egen kjeller …?» spurte jeg imponert.

Resepsjonisten kastet av en eller annen grunn et blikk mot oppslaget med nummeret til nødetatene, men så lysnet hun litt. «Ja, du er velkommen til å gå ned og beundre dem!» sa hun oppfordrende. «Rett ned trappen, vær så god! Adjø, adjø!»

I andektig forventning fulgte jeg den manende pekefingeren hennes ned trappen og snuste etter eimen av køl og varm olje. Men det som traff luktecellene var noe ganske annet, og vel nede i underetasjen fant jeg et stusselig syn: Treningsapparater og vekter langs alle veggene. Ikke et lokomotiv å se.

Derimot så jeg den norske versjonen av plakaten som hadde lurt meg: «Tren med personlig instruktør hver onsdag». Da sammenhengen langsomt demret, sank jeg i dyp depresjon ned på en benk som nok var beregnet på mye sunnere og sprekere sysler. Noen hadde forsøkt å skrive en internasjonal reklame og innbilt seg at «trene» het train på engelsk. Train with a personal instructor

Den kortslutningen hadde de prestert selv om en annen og mer profesjonell plakat fra fremmede kyster hang på motsatt vegg og ga dem fasiten rett i maska: Work out with a personal instructor. Kall meg stakkarslig, men jeg måtte kjempe mot gråten.

En hel bande av falske venner paraderte gjennom trivselen min. Jeg tenkte på all treningen jeg hadde skrevet om i unge år. Folk som «trente» til å bli jurister eller leger – sikkert slitsomme profesjoner, men det får være måte på. Hunder som ble trent til å gi labb; utvilsomt en skånsom form for fysisk fostring. Jeg vet ikke om jeg noensinne skrev at folk trente kikkerter eller kanoner i ymse retninger, men det skulle ikke forundre meg. Jeg var både bokstavelig og figurativt i kjelleren da disse tankene rammet.

Jeg visste jo hva jeg burde gjort. Jeg burde gått opp til rogalendingen eller de vennlige kollegene hennes og sagt at siden vi fra NO hadde hatt så mange fine overnattinger hos dem, ville vi gjerne gjøre dem en tjeneste og si fra at train riktignok betyr både det ene og det andre – utdanne, lære opp, dressere, sikte inn, til og med få hår til å ligge riktig – men «trene» betyr det aldri. Den forestillingen tjener bare til å forvirre fremmedlandske gjester og tomsinger som meg. Skriv heller exercise eller work out, alt etter intensitetsgrad.

Det burde jeg selvfølgelig gjort. Men gjorde jeg det? Langt ifra. Og det var nok riktig av meg. Ingen liker å bli gjort oppmerksom på at de vasser i baret. Uansett hvor infamt barnålene stikker. Det vet jeg av rik personlig erfaring. Så jeg holdt kjeft.

Og felte en bitter tåre over damplokomotivkurset jeg aldri fikk.

Henning
desember 2018

Klipper er stødige greier. En slik vil man jo gjerne være for både leser og forlag. En klippe kan alle stole på. Klipper rocker. Det var nok derfor det tok så lang tid før jeg ante uråd.

Et par hyllemeter spenning med et stort antall hårreisende avgrunnsfall hadde jeg oversatt før jeg begynte å lure på hvorfor engelsktalende aldri ramlet utfor stup. Om de skulle styrte i døden – og det skulle de jo ofte i de skrønene jeg oversatte – greide de alltid å finne en klippe å deise ned fra. Nå kan klipper selvfølgelig være riktig bratte, ingen tvil om at ting kan gå svimlende galt der, derfor lot jeg mistenksomheten slumre i mange år. Men etter hvert begynte jeg å ane en statistisk usunnhet i mitt oversetterskap.

For i virkelighetens verden krydde det jo av alskens brattheng. Skrenter og stup, slukter og gjel. Avgrunner florerte i de mest varierte former rundt en ung oversetter som åpnet øynene og så seg om. Klipper, derimot, var sjeldnere vare. Rockall hadde man nok hørt om, men det ville vært litt av et prosjekt å ta seg til et slikt sted for å forulykke.

Ikke desto mindre greide disse engelsktalende romanfigurene alltid å finne den slags formasjoner å miste fotfestet i. Bestandig klipper. Aldri vanlige stup. Ikke spesielt tillitvekkende rent statistisk sett.

Derfor tok jeg meg alvorlig sammen en gang på nittitallet og slo endelig opp i ordboka så støvet drev. For selv små, puslete hverdagsord kan mobbe oversettere noe infernalsk, det hadde jeg sett før.

«Nei, Henning,» sto det i ordboka, «Cliff betyr ikke klippe. Ikke engang unntaksvis. Absolutt aldri betyr det klippe. Skjerp deg.»

Jeg husker ikke om det var den nøyaktige ordlyden i Gyldendals blå, men det var absolutt det budskapet jeg fikk. Og så sto det selvfølgelig hva cliff i virkeligheten betydde.

Det sto selvsagt at cliff betyr stup. Punktum. Ikke noe «blant annet» eller «under visse forutsetninger», slik vi er så vant til å se i ordbøker. Kun stup.

Jeg skjønte straks at jeg hadde et nytt oppslag å gjøre, for hva het klipper egentlig på engelsk? Jeg begynte å bla, men rakk ikke å finne frem i alfabetet før jeg innså at svenskene hadde slått meg. De hadde skjønt noe som hadde gått meg hus forbi i alle år. For hva kalte de fjellkjeden som løfter både Colorado og Wyoming og en hel del nabostater?

Klippiga Bergen var det, ja. Ingen ufordøyde Rocky Mountains hos Söta Bror.

Omsider gikk det opp for meg at klipper ikke bare rocker, de er vitterlig rocks. Like kategorisk som at cliffs er stup. Mye djevelskap i denne lingvistikken. Men en trøst fant jeg. Om jeg så tilbake på mine tidligere tryninger i den nyoppdagede fallgruben, hadde jeg ramlet utfor atskillige klipper i min tid. Og for språket som helhet finnes det en annen trøst. Hadde vi alltid oversatt riktig på dette punktet, ville vi mistet mye romantisk klang. «Stupene ved Dover» blir ikke helt det samme.

Jo da, disse klippene rocker selv som feiloversettelse. Sådan sett slår de engelskspråklige rocks, som rocker kun i kraft av sin urokkelighet.

Henning
november 2018

Dig your toes in. You should be good at that, sto det i hastebokas ni tusende linje.

Ikke akkurat noen litterær utfordring, tenkte jeg midt i dagens ørtende arbeidstime og la labbene på tastaturet for å oversette.

Tre minutter senere lå de fortsatt der, og jeg var blitt klokere. Visst var linjen en litterær utfordring. I alle fall for en fyr som meg.

Enda ti minutter senere var jeg i gang med å skrive en lang margkommentar til vasker og redaktør om hvorfor jeg fant å måtte stryke You should be good at that. Først måtte jeg selvsagt vise til konteksten.

«Her ligger heltinnen på magen på en kjelke for å sette utfor en bobbane som nybegynner,» påpekte jeg. «Linjen er instrukser fra en mer erfaren venn, og han råder henne til å bremse ved å renne støvlespissenes stålbrodder i isen. Derfor ble det mest naturlig å oversette Dig your toes in simpelthen med ‘Brems’. Mer behøver det ikke stå, siden tåbroddene beskrives i den påfølgende setningen.»

Jeg strakte ryggen og håpet at sidemargen ville være lang nok for det neste resonnementet.

«Men,» tastet jeg videre, oppsatt på å demonstrere min bunnløse innsikt, «Dig your toes in er samtidig en variant av dig your heels in, et fast uttrykk som går på å stritte imot, sette bukkebein. Og det er den dobbeltbetydningen som gir mening til You should be good at that, siden replikken kommer fra en avvist beiler.» Skrev jeg.

«Men siden man ikke kan sette bukkebein når man ligger på magen på en kjelke, og siden ‘Brems’ ikke gir de samme assosiasjonene til heltinnens standhaftige uoppnåelighet,» fortsatte jeg, «ville ‘god til å bremse’ se ut til å stå i strid med den impulsive handlekraften som ellers preger henne. Derfor sløyfer jeg det. Vennligst pass på at det ikke blir gjeninnsatt som en velment rettelse senere i produksjonsprosessen. Hilsen Henning.»

Jeg avsluttet margkommentaren og oversatte hektisk videre, klar over at jeg nettopp hadde brukt et kvarter på halvannen promille av det gjennomsnittlige dagsverket jeg trengte for å klare fristen. Skulle jeg fortsette slik, sa kalkulatoren i hodet, hadde jeg 125 timer igjen av dagsverket …

Dermed snublet jeg i neste nøtt.

Heltinnen på kjelken hadde trukket i herreklær fordi banen var stengt for damer, og presentert seg for de andre kjelkekjørerne som «Stephen». Noe som utløste et par replikker beregnet på å underholde leseren:

«Well, you’ve got balls of steel, I’ll say that for you.»

«Oh yes, Stephen’s got balls, all right

Gjengi det burde jeg nok, siden den umiddelbare underholdningsfaktoren var en vesentlig del av denne tekstens eksistensberettigelse. Men stålinnslaget i norskspråklige helter er først og fremst nervene, og de gir ingen komisk effekt i en kjønnsforveksling. Så der satt jeg.

I stigende frustrasjon vurderte jeg å omskolere meg til snekker, men etter noen vemmelige forestillinger om bøyde spiker og hovne tomler nøyde jeg meg med å gå og koke kaffe i stedet. Vel virker det ulogisk å forlate tastaturet når produktiviteten er farlig lav, men mikropauser kan ofte gjøre mer nytte enn skade.

Så også denne gang. Da jeg kom tilbake med mitt hankløse yndlingskrus mellom fingrene – ekstra vekkehjelp i å brenne seg, nemlig – oppdaget jeg at de frustrerende replikkene allerede var oversatt på bakhodets tastatur uten at jeg merket noe som helst. Jenta med balls of steel var visst ingen utfordring likevel:

«Du har virkelig hår på brøstet, skjønner jeg.»

«Ja, Stephen er ingen frøken.»

Det hadde kaffen skrevet. Men før jeg tillot meg et lettelsens sukk, kikket jeg forsiktig noen linjer høyere opp for å se om noe hadde skjedd med bremsenøtta. Og ganske riktig, den enorme margkommentaren var forsvunnet, og den korte referansen til heltinnens personlighet var på plass igjen, men i en glattere form:

«Sett foten ned, det vet jeg du er god til. Bare renn tåbroddene i isen og …»

Hadde kaffen skrevet der.

Jeg tror vi har mye å takke den dampende kvalitetssikringen for, enten den nytes svart eller med fløte. Men det vi menige tekstarbeidere – for ikke å snakke om leserne våre – bør være aller mest glad for, er at det finnes fagpolitisk bevisste og forhandlingsføre mennesker som holder sin hånd over oss og sørger for en normalsats som faktisk gir rom for mikropauser. Uten dem ville vi nok vært nødt til å sløyfe dobbeltbetydninger, skrive om «baller av stål» og stresse videre for i det hele tatt å livnære oss.

I hver mikropause sender jeg derfor en varm tanke til skytsenglene i R7. Det ville nok også hundretusener av lesere gjort hvis de visste hvor mye arbeidet som gjøres på den adressen i realiteten betyr for leseopplevelsen deres.

Henning
oktober 2018

Visst vil jeg hevde at engelsk er tidenes språk. Ikke til forkleinelse for mandarin, arabisk eller noe annet lingua franca. Det er mer bokstavelig ment enn som så. Engelsktalende har jo denne besynderlige hangen til å omtale fenomener ut fra det beslaglagte tidsrommet i stedet for å nevne det de sikter til med rene ord.

Siden de mangler begrepet hygge, er det kanskje forståelig at de løser det med «kvalitetstid» i stedet. Eller at de beskriver trivsel via tidsrommet den opptar – have a good time – i stedet for å referere til sinnsopplevelsen det tross alt dreier seg om. Kanskje de synes det ville bli for personlig. Men på dårlige dager kan jeg oppfatte det som mildt krenkende at de ikke takker meg for hjelpen, men for tiden jeg har brukt. Thanks for your time. Som om hjelpen ikke hadde annen verdi enn tiden den fratok giveren.

Dette støter jeg på gang på gang. Time and time again? Det er da hendelsen i seg selv som spiller en rolle, ikke tidspunktet den skjer på! Ofte ønsker jeg meg en pause fra det der, men da blir det forsyne meg time out. Uten et ord om den hvilen eller avvekslingen som vanligvis er hovedpoenget med pauser.

Hvorfor jeg irriterer meg over slike betydningsløse bagateller? To årsaker: For det første vet jeg at dette er noe språkets iboende djevelskap har pønsket ut bare for å lure oversettere. Og for det andre er jeg sløv nok til å gå på den limpinnen. Og sånt nekter jeg å forbigå i likevekt.

Den vanligste av disse tidsfellene narrer meg daglig til å oversette feil. Time to eat, står det. «På tide å spise», skriver jeg, for dette er vel et elementært utsagn som ikke fordrer dypere analytiske resonnementer? Dermed blir det feil. «På tide å spise» antyder jo at vi er ute i seneste laget, det begynner å haste. Men lå det stressmomentet i originalen, da? Kikker jeg litt mer bevisst på utsagnet Time to eat, finner jeg meningsinnholdet «På dette tidspunkt er det vanlig, naturlig, hensiktsmessig eller fristende å spise». Jeg finner ikke det stressmomentet som lå så tydelig i oversettelsen.

Da ser jeg nærmere på scenen som beskrives i originalen – kanskje en husfar som henger av seg forkleet og roper familien til bords – og prøver å komme på hva vi nordmenn sier i den situasjonen. «Nå er det mat», skriver jeg da. Ikke uten en viss stolthet, for det er ikke jo hver dag jeg klarer å unngå språkdjevelens feller. Om time to eat-situasjonen er to turkamerater som passerer en rasteplass, skriver jeg «Her spiser vi». Ikke et ord om at det er på tide, for det er det jo som regel ikke.

Dette er vel å merke på de gode, men sjeldne dagene da teksten sneier innom hjernen på sin ferd fra øye til tastatur. Hos enkelte av oss kan det organet være en smule underdimensjonert og vrient å treffe. Men når jeg lykkes med det – og det hender, for jeg er god til å sikte – tar jeg meg den utidige frihet å skrive tidløst.

Henning
september 2018

Det kunne ikke falle meg inn å latterliggjøre opphavsmennene bak skiltene vi stadig ser blant fedrelandets fjorder og fjell: «Cottage with shower and WC». Den litt upresise tolkningen av Cottage er jo ganske utbredt blant dem som legger sitt fokus på mer matnyttige felt enn språknyanser, og det er ikke deres skyld at leieobjektene de tilbyr i virkeligheten kalles noe så uventet som en suite cabins på fremmedlandsk. Det får utlendingene selv ta ansvaret for.

Og det gjør jo ingen skade heller. Water Closet er ingen ukjent betydning av forkortelsen WC på engelsk, selv om den primære assosiasjonen nok er verdenscup eller VM, så de fleste briter vil skjønne sammenhengen etter et kort hakeslepp ved skiltpassering. Det samme kan sies om andre hamarengelske klassikere av varierende grovhet, fra skivebom som «smoke free» for non smoking, via særheter som «ice bear» for polar bear eller samskriving av «carkeys», til norskinspirerte, men fullt gangbare valg som «main entrance» fremfor front door. Så sant vi får stoppet utlendingene som leser at det står dem fritt å røyke ved skiltet, er slike språklige skjevheter totalt harmløse.

På den annen side kan de være gull for sånne som oss. Ikke gjennom skadefryd, men blant annet fordi de tipser om hva vi selv kan komme til å overse på en mørk dag. Når rutinen sløver, oppdraget haster og kaffen er altfor svak, er det fort gjort å gjengi ice bear med «isbjønn» i stedet for «bjørnefigur av is», som forfatteren etter all sannsynlighet har ment. Den feilen begår vi ikke fullt så lett hvis vi har merket oss den tilhørende norvagismen og satt et språklig alarmflagg på slike bamser.

Men den største nytten av å studere nordmenns engelsktabber er mer generell enn som så. Nøkkelen til elendig oversettelse er å fokusere på likheter mellom kildespråkets og målspråkets gloser, den komparative lingvistikken som skolens glosebøker flasket oss opp med. Nøkkelen til god oversettelse er derimot å fokusere på forskjellene. Den kontrastive lingvistikken vi ofte må utforske selv. Og ingenting belyser de forskjellene bedre enn feilskjær i nordmenns omgang med fremmedspråket. Ikke-språkmenneskers småtabber loser språkmenneskers oppmerksomhet til erkjennelser som høyner oversettelsenes kvalitet.

Verdien kan manifestere seg i de mest banale sammenhenger. Folk i vår yrkesgruppe vet utmerket godt hva ordet car betyr, og hva det ikke dekker. Det er ikke noe vi går rundt og tenker bevisst på. Derfor kan vi i hverdagens rutine komme til å oversette cars and trucks med «biler og lastebiler», eller vehicles med «kjøretøyer».

Det gjør kanskje ikke så mye. Det er jo riktig. Men ikke nødvendigvis godt.

Hvis vi derimot er bevisst klar over ikke-språkmenneskers tendens til å sette likhetstegn mellom car og «bil», og hvilken skjevhet som skjuler seg akkurat der, vil vi lettere se at originalens forfatter skrev cars and trucks eller eventuelt vehicles fordi han var nødt til å velge slike ord for å få med seg det meste som ruller på veien, i og med at cars ikke dekker sværingene. Da ser vi også at «biler» alene kunne dekke hele suppedasen på norsk. Ja, jeg er klar over at tohjulinger, traktorer og anleggsdoninger dekkes av vehicles og ikke av «biler», men til daglig brukes begge ord ofte som en røff samlebetegnelse på all veitrafikk. En ser ganske hyppig vehicles brukt i sammenhenger hvor nordmenn bare ville sagt «biler», og det er åpenbart derfor ordet «kjøretøyer» opptrer hyppigere i oversettelser enn i norsk originaltekst.

Den slags statistikk behøver vi ikke bidra til hvis vi interesserer oss for enkle språkglipp. For nyttige analytiske resonnementer tyter frodig ut av de fleste elementære språktabber som legges under oversetterlupen. Så disse tabbene burde vi egentlig gripe med begjær og trykke til vårt bryst. Men da må vi ut og sanke, for tabber er en av de få språklige ressursene som er utpreget mangelvare i NO-miljøet.

Henning
august 2018