Forfjamret, jeg må bruke «hvi»; hva vil vel konsulenten si?
Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap
Del 2
Så var det vitnesbyrdet og de personlige erfaringene. Nå er det lett å liste opp ideale krav og få alt til å høres fryktelig vanskelig ut, men det blir fort pinlig når man selv kommer ynkelig til kort. Det får stå til.
The Silmarillion var den første større oversettelsen jeg tok fatt på. For dem som ikke kjenner forfatterskapet er dette et slags Gamle Testamente for legendariet, med skapelsesberetning, urhistorie og alt som hører til. Den overskyggende vanskeligheten her, slik jeg så det, var stilen. Boka er skrevet i en arkaiserende stil, et slags ’King James-engelsk’ komplett med ’thees’ og ’thous’ og ’hadsts’ og ’dosts’. Problemet er at den er bevisst arkaiserende – Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfredsstillende i nåtidsspråk. Hadde The Silmarillion faktisk vært skrevet på 1700-tallet en gang, ville det selvsagt ikke vært problematisk å oversette den til samtidsnorsk. Som det er, måtte også oversettelsen være arkaiserende, derom ikke et fullt integrert og tilsiktet karakteristikum rett og slett skulle ignoreres. Problemet var da selvsagt at norsk rett og slett ikke har noe litterært språk som engang løselig kan tilsvare språket i originalen ved å være knapt, verdig, begripelig og samtidig alderdommelig.
Les mer