En oversetter innehar eksepsjonelle språklige kunnskaper, men minst like viktig er – og det er de som mestrer dette, som mottar denne prisen – kulturell innsikt og lydhørhet overfor mangfoldet i menneskers uttrykk, skjønnlitterært talent, og estetisk sans.
Diderik Beichmann (60) fra Stavern har skrevet Norges beste oversettelse av Bob Dylans «Lay Lady Lay» – «Legg deg hjå meg». På http://oversetterblogg.blogspot.com/ kan du lese Cecilie Wingers innlegg: Hvor mange varianter finnes det egentlig for ordet «lady» på norsk?
Historien om en anmeldelse, en forbrytelse og en oppklaring
Thomas Pynchons kjempeverk Mot dagen er en uløst gåte – vill, morsom, rar og ugjennomtrengelig. Jeg har brukt en del av livet mitt på å oversette den til norsk. Så det var med spenning jeg fant anmeldelsen i Morgenbladet og ga meg til å lese. Ville det vanke et klapp på skulderen og et vennlig ord?
Anmelderen er godt kjent med denne sære forfatteren, han uttaler seg med en ledig sikkerhet om forfatterskapet og sammenligner ham med Bob Dylan – begge er tydeligvis litt av noen helter for Anmelderen. Og han har kost seg med boka, viser det seg, han har «benyttet seg av det dårlige skiføret i påsken og krøllet seg opp til en fantastisk ferd».
Jeg lar meg imponere: Selv drevne lesere sliter med å komme gjennom denne boka på noe under en måned. Han fortsetter med å rose boka i høye toner og utlegge det han finner av visdom og innsikt i teksten.
Av oversetter Fartein Døvle Jonassen
Jeg ser på Anmelderens handlingsreferat, som begynner:
Pynchons antifortellinger har aldri vært mer anti enn her.”
Ja ha, dette må han jo faktisk ha lest både denne boka og alle de tidligere for å kunne si. Jeg begynner å kunne denne leken nå. På et par forsøk får jeg treff på Google med: Pynchon, anti-narrative, og kommer til en anmeldelse av denne boka i The Observer:
«Pynchon’s experimental, anti-narrative tendencies appear in his latest novel (…) in full-blown, runaway metastasis.”
Anmelderen har droppet de vanskelig ordene, men meningen er den samme.
Observer fortsetter: «There is a spinal story of sorts: »
Annmelderen: « I den grad det finnes en historie, …» Les mer
Under en pressekonferandre i dag, kungjorde kulturminister Anniken Huitfeldt hvem som skal få bo i Wergelandsveien 2 (Slottsparken) på statens regning.
Les mer
Leder Cecilie Winger i Morgenbladet 13. mai:
Herman Willis har en usedvanlig hardhendt anmeldelse av den norske utgaven av Thomas Pynchons enorme bok «Mot dagen» i Morgenbladet 6. mai. Artikkelen åpner med å si at «oversettelsen prøver hardt å ødelegge leseropplevelsen». Det er litt av en påstand. Willis antyder at det her er snakk om et overlagt, litterært drap på en tekst, og han gjør seg selv til bøddel over forbryteren.
Les mer
I alt 20 landsomfattende kunstnerorganisajoner har nå etablert et norsk kunstnernettverk hvor saker av felles interesse
skal diskuteres. Her kan organisasjonene søke alliansepartnere i viktige saker, samtidig som nettverket vil være
et instrument for innstillingsarbeidet til Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. Deltakerne i
nettverket beslutter fra sak til sak hvilke initiativer de vil støtte.
Les mer
Annika Bøstein Myhr ble kåret til vinner av Petrusjkas oversetterkonkurranse for sin stilsikre oversettelse av russiske Andrej Gelasimovs novelle Sart alder. Dette ble offentliggjort under Russlandsdagene på Litteraturhuset 29. april.Konkurransen ble arrangert av foreningen Petrusjka som jobber for å fremme russisk samtidslitteratur i Norge, med støtte fra Norsk oversetterforening. Petrusjka har innsett at vi trenger flere oversettere fra russisk til norsk, og konkurransen var rettet mot de som ikke tidligere hadde publisert skjønnlitterære oversettelser. Deltakerne ble bedt om å oversette en av de to novellene Andrej Gelasimovs Sart alder og Ljudmila Ulitskajas En annens barn. En jury bestående av tre erfarne oversettere, Marit Bjerkeng, Erik Egeberg og Alf B. Glad, vurderte de 19 innkomne bidragene. Les mer
Del 1
Forfjamret, jeg må bruke «hvi»; hva vil vel konsulenten si?
The Silmarillion var den første større oversettelsen jeg tok fatt på. For dem som ikke kjenner forfatterskapet er dette et slags Gamle Testamente for legendariet, med skapelsesberetning, urhistorie og alt som hører til. Den overskyggende vanskeligheten her, slik jeg så det, var stilen. Boka er skrevet i en arkaiserende stil, et slags ’King James-engelsk’ komplett med ’thees’ og ’thous’ og ’hadsts’ og ’dosts’. Problemet er at den er bevisst arkaiserende – Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfredsstillende i nåtidsspråk. Hadde The Silmarillion faktisk vært skrevet på 1700-tallet en gang, ville det selvsagt ikke vært problematisk å oversette den til samtidsnorsk. Som det er, måtte også oversettelsen være arkaiserende, derom ikke et fullt integrert og tilsiktet karakteristikum rett og slett skulle ignoreres. Problemet var da selvsagt at norsk rett og slett ikke har noe litterært språk som engang løselig kan tilsvare språket i originalen ved å være knapt, verdig, begripelig og samtidig alderdommelig.