Tvers gjennom tvers … litt om omsetjing av Tarjei Vesaas til spansk

Av Juan Gutiérrez-Maupomé, som oversetter fra norsk til spansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER og HER.
Kåseriet mitt kunne ha fleire titlar, for i Vesaas finn du så mange overraskande setningar. Der sit du og les, og plutselig står ei setning som er eit under: «Kven talar vi med, når vi teier?» seier han, og du må stoppe. Setninga er der, og skal bli der. Men det er omsetjing me skulle snakke om. Ja. Å koma til Noreg for å lære meg nynorsk for å omsetje Tarjei Vesaas til spansk, har gjort meg kjent på uventa måtar og i uventa områder. Der er mange som trur at eg er gal. Og ja, kanskje er eg det. Ikkje heilt normal, i alle fall.
Som omsetjar vil ein gjerne kunne reise i tid og rom for å vera på steden der ein forfattar budde, for å blande seg i samfunnet og området som hadde vori hans eller hennar. Å snakke med menneske der, eta med dei, dela brød på borda med dei. Bli kjent med hans venner, familie, med hans folk. Som oftast er det umogeleg. Men, eg ville prøva.

Ein dag i 2009, byrja ferda mi frå México by, gjennom London, til eg fann meg sjølv på ein aude sumarcamp, i Vinje. Det var juni, og det var snø. Der står eg, med dei to koffertane mine, og ei stor interesse for Vesaas. Eg sat utanfor hytta eg hadde lånt meg, med sol på natta. Ingen menneske å sjå. Utan mobil, utan internett. Stille. Ro. Eg lurte på om alle dei heime hadde hatt rett, at det var galskap å koma hit slik. Eg kjem frå ein by med over 20 millionar menneske. Galskap, kanskje. Men me har vori velkomne her. No bur me i ei lita bygd, oppi fjella. Les mer

Om å gjengi en forfatters stil i oversettelse

Av Cristina Gómes Baggethun, som oversetter fra norsk til spansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De fem første innleggene finner du HER, HER, HER, HER og HER.Det jeg vil snakke om her i dag, er et problem som oppstår noen ganger når du oversetter fra norsk til spansk. Det skjer ikke alltid, og det avhenger sterkt av forlaget, men det skjer noen ganger, og det er ganske symptomatisk. At å oversette en tekst er å være lojal mot tekstens innhold, at oversettelsen altså skal være bokstavelig, er nå til dags nesten en selvfølge. Stort sett blir oversettelsene gjort direkte fra originalspråket, og oversetterne pleier å være dyktige i begge språk. Du vil møte få mennesker som forsvarer det å endre en teksts innhold i en oversettelse. Men når det gjelder formen,er det mer diskusjon. Med tekstens form mener jeg forfatterens stil, hans eller hennes spesielle måte å bruke språket på med alle dets nyanser. Her møter vi i Spania dessverre fortsatt noen forleggere som absolutt skal gjøre inngrep i tekstens stil, i språket. Etter min erfaring pleier det å dreie seg om store forlag som har faste regler for alle forfattere og en standard på hva som er riktig og ikke riktig.  Les mer