Tom Egeland: Om havknøler, waangefisk, panchella og banchifrukt

Av forfatter Tom Egeland

Da russiskfødte Vladimir Nabokov en gang skulle beskrive hvordan det føltes å skrive en roman på engelsk, svarte han at det var som bare å kunne spille på et pianos svarte tangenter.

Å bli oversatt er en ære. Åtte av romanene mine er blitt oversatt. Til sammen er det blitt 23 språk og enda flere land. Tanken på at det sitter folk i Sør-Korea, Japan eller for den saks skyld Danmark og leser noe jeg har skrevet, er svimlende i sin absurditet. Jeg tilhører den gruppen forfattere som gjerne vil bli lest; jeg er en historieforteller, og uten lesere eksisterer heller ikke historien. Noen oversettere hører jeg aldri fra. Andre melder seg med morsomme – eller dypsindige – spørsmål. Jeg elsker dem som tar kontakt. Å bli oversatt er nesten som å gi fra seg sitt barn til adopsjon – du håper det beste og unner barnet ditt all mulig lykke og hell på ferden. Da vil du jo gjerne følge opp og vite hvordan det går. Jeg kan sitte lenge og gnikke og gnu på en formulering. Jeg kan tråle ordbøker og glemte hjerneceller på jakt etter det rette ord – ordet som presist fanger opp den mening, den atmosfære og den nyanse som jeg ønsker å formidle. Da er jeg prisgitt oversetterens nidkjærhet og talent slik at ingenting blir borte på ferden. Les mer

Oversatt aften: Agnes Banach og Joanna Rzadkowska om Witold Gombrowicz

Witold Gombrowicz’’ Dagboken, på norsk
Eldorado Bokhandel i Oslo, tirsdag 29. oktober kl. 18.00

I disse dager foreligger annet bind av den polske forfatteren Witold Gombrowicz’ (1904-–1969) dagbøker på norsk, i Agnes Banachs oversettelse, etter at første bind utkom i fjor til unison jubel fra kritikerne. «Årets tøffeste bok,» skrev Dagbladets anmelder. Gombrowicz har fått en helt spesiell plass i norsk litteratur. Han regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for Profil-kretsen og Dag Solstad, som imidlertid stort sett leste ham i sekundæroversettelser gjort fra franske oversettelser som forfatteren selv hadde vært delaktig i, uten egentlig å ha de nødvendige språkkunnskapene. Les mer

Istedenfor kryssord og Wordfeud

Av oversetter Birger Huse
Under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo våren 2013 hadde jeg gleden av å delta i en programpost som het Duett. To oversettere hadde fått i oppdrag å oversette en sangtekst av Charles Aznavour, og så skulle publikum få anskueliggjort at ting kan løses på flere måter som kan være vidt forskjellige. Dette viste seg å være en fornøyelig, men tidkrevende øvelse, godt egnet for oss pensjonister som vil ta ut restarbeidsevnen på en hyggelig måte. Det er utrolig hvilket antall kombinasjonsmuligheter selv den enkleste verslinje kan by på, og det er meg en stadig kilde til forundring hvilke krumspring og omveier man etter hvert synes det er akseptabelt å ty til for å få med en banal mening over i norsk, når man samtidig vil forsøke å opprettholde rytmen og stilen fra den franske teksten og sikre et minimum av sangbarhet. Les mer

Berte og andre ord for person av hunkjønn

Av oversetter Ellen Holm Stenersen
– Berte passer ikke, mente forlagsredaktøren. Jeg hadde nettopp levert en oversettelse av en finsk roman. Kanskje ikke, men hva var originalen her?
Jo, ‘lyyli’. I den store, gamle ordboka, Nykysuomen sanakirja, er ordet med. Det er et sjeldent ord som kan bety kult eller hell. Dessuten er det et ikke uvanlig pikenavn.
I de vanlige, moderne ordbøkene som Suomen kielen perussanakirja og Finsk-svensk ordbok er ikke lyyli med. Men i slangordbøkene! Jeg har tre slangordbøker, en jeg har kjøpt, en jeg har fått og en som er et tillegg i en annen ordbok. ‘Lyyli’ er oppslagsord i alle tre, men de er ikke enige om hva det betyr. Da er det ikke annet å gjøre enn å se på konteksten. Kontekst er konge, som kjent.
I denne sammenhengen handler det om en voksen dame som ikke lar seg pille på nesa. Så hva skal en stakkars oversetter gjøre som får jernteppe og bare kommer på kjerring og hurpe, og ingen av delene passer?Men heldigvis er det hjelp å få. På et nettsted for oversettere er det en rekke ordbøker å lete i, og hvis man ikke er fornøyd med det man finner der, har oversetterne laget sine egne, iblant litt elleville lister, som må brukes med kritisk sans. Der er det blant annet en liste over ord for «Kvinner – synonymer og nøytrale, smigrende og fornærmende betegnelser». 223 ord! Så er det en liste på 50 ord for «Tykke kvinnfolk». Stikkord: Nedlatende om fedme. ‘Damemenneske’ kunne kanskje ha passet, men det er litt for mye Torbjørn Egner. Til slutt endte jeg på ‘fruentimmer’. For håpe forlagsredaktøren blir fornøyd med det, for jeg er helt enig i at ‘berte’ ikke passet og glad for at han påpekte det.
 

Om å stange hodet i språkmuren: Rampelys av Marieke van der Pol

Av oversetter Hedda Vormeland

I fjor høst reiste jeg – sittende hjemme på kontoret – fra Nederland til Israel i følge med en ung skuespiller, Vero. Hun var på leting – etter kjærligheten, men kanskje først og fremst etter seg selv. I Jerusalem prøvde hun å vinne innpass i kjærestens vennekrets. Det var syttitall, ingen satt og glodde ned i smarttelefonskjermer. Vennegjengen slo seg ned på gulvet, drakk te, diskuterte politikk. Med Veros ord, i min oversettelse: «Tempoet var høyt, og iblant var jeg glad når de slo over til hebraisk en liten stund, slik at jeg kunne få igjen pusten.» Men selv om pausene var en lettelse, understreket de også utenforskapet: «Hebraisk var en mur, bak den befant det seg en hemmelig verden». 

Romanen Rampelys er Veros fortelling, vi følger henne gjennom turbulente år på teaterskolen i Amsterdam og i den perioden hun oppholder seg i Jerusalem. Hun strever med å komme seg inn gjennom muren, lære hebraisk og høre til. Iver og innsatsvilje mangler ikke, men igjen og igjen opplever Vero at det ikke er alt som står i ordboka:Litt senere fikk de latterkrampe.Shlomo måtte ta av seg brillene og tørke tårer, så voldsomt lo han. Noen sa et eller annet, og så lå de tvekroket av latter igjen. Det eneste ordet jeg forsto, var hummus. Galit forklarte meg det lojalt; de laget setninger med ordet «hummus» slik som smurfene, de blå tegneseriefigurene, gjorde med ordet «smurf». Jeg fordypet meg i bladet mitt igjen. En underlig slags tristhet overmannet meg. 

En vits som må forklares, er det ikke mye vits i. Men når fellesskapet er hele poenget, hjelper ikke engang forklaringer for den som står utenfor. Vero grubler og graver – hva kreves egentlig for å bli en del av dette fellesskapet? Er det mulig i det hele tatt? For meg, som fyller arbeidsdagen med å flytte kjærlighet, humor, raseri, fryd og fortvilelse fra ett språk til et annet, var det tankevekkende å være med på Veros reise. Jeg håper jeg har gitt henne de norske ordene som skal til for at leserne her til lands kan slå følge.

Om å oversette fra skandinaviske språk til gresk

Av oversetter Sotiris Souliotis

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Dette er den siste teksten i rekken. Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Det er første gang i mit liv jeg skriver et ”kåseri”, og oven i købet om noget, som måske i første omgang ikke er så sjovt, dvs. om oversættelse. Men jeg vil prøve det alligevel, eftersom nogle gange har begynderen heldet med sig.
            Det var for mange år siden, fra 1996 for at være mere præcis, jeg startede med at oversætte fra dansk til græsk, 3 år efter jeg kom tilbage fra mit udvekslingsstudium i København og 1 år efter min danske kæreste slog op med mig. Jeg kom tilbage fra Danmark med tanken om jeg besidder en stor sjælden skat, som det danske sprog, og jeg kunne sagtens bruge det til at blive en ekspert på et særligt lille område, men i 1996, lige før jeg fik min første opgave, troede jeg, at jeg den gang måske havde lidt for høje forventninger til mig selv og de skandinaviske sprogs popularitet under det solrige frappédrikkende Grækenland, det glade appelsintræs land, som et græsk digt siger.
            Den ene roman bragte den anden, og den anden bragte den tredje, og den tredje den fjerde … osv., osv. Imens havde jeg nået at komme til Litauen (igen på en udveksling), at komme tilbage til Grækenland og så til Litauen igen, at blive gift og til sidst at flytte til Danmark, i året 2001. Les mer

Regjeringens kulturpolitikk

Ingen offensiv kulturpolitikk, snarere en gjentakelse av de to partienes syn på kulturpolitikk slik den har vært presentert gjennom valgkampen. Plattformdokumenter viser stor tillit til det frivillige arbeidet, til at privat næringsliv kan ønske å bidra og uttrykker en viss skepis til de store etablerte kulturinstitusjonene. Bokloven skal reverseres; NRK og Kulturrådet skal granskes; regjeringen vil vektlegge kultur som næring i større grad.

Gode nyheter er at den ønsker å forenkle regelverket for selvstendig næringsdrivende kunstnere, og den ønsker å sikre en sterk beskyttelse av åndsverk.
Les mer