NOs kulturreise 2018 — dag 2, i Nantes

Nantes byplanlegging og arkitekturutvikling står nå klart for oss etter to og en halv times byvandring med Florian. Dette er en vakker og spennende by! Etter lunsj på La Cigale (sies å være Frankrikes vakreste brasserie) ble vi guidet gjennom byens historie på Château de Nantes. Byen er Jules Vernes fødeby, og vi avsluttet dagens program med kveldsforedrag om Verne og en annen kjent lokal forfatter, Julien Gracq. Alle leser novellen Veien av Gracq på senga i kveld, oversatt av Birger Huse.

NOs kulturreise 2018 — dag 1, fra Oslo til Nantes

Vi er ankommet Nantes og er klare for ti dager med fransk kulturpåfyll. Vår kjentkvinne Ellen Foucher møtte oss på flyplassen med cidre, vin rosé et brioche. Det er godt og varmt med 23 grader kl. 22, de obligatoriske galettes et  crêpes er fortært, og som seg hør og bør fulgte det Berlingot med regningen. I morgen tar vi fatt på Nantes med chaussures confortables.

Nytt fra Norsk Oversetterleksikon: Harald Sverdrup (1923–1992)

«Sverdrup tilhørte den første generasjonen av kunstnere som mottok Statens treårige arbeidsstipend fra 1965. Fra da av trengte han ingen biinntekter. Pussig nok var det først da at han begynte å oversette prosa, riktignok aldri så mye at han ville kalle seg oversetter. Det var lyriker han var,» skriver Tom Lotherington i sin artikkel på Norsk Oversetterleksikon.

Bøkene Harald Sverdrup oversatte, ser likevel ikke ut til å ha vært tilfeldig valgt:

«De rundt femten titlene han oversatte, har likevel en påfallende relevans for emnene han var opptatt av som dikter og samfunnsborger,» ifølge Lotherington, som i artikkelen blant annet trekker frem Sverdrups oversettelse av Karen Blixens «Den afrikanske farm», James Baldwins essay «Ilden neste gang» samt dikt og tekster av Dylan Thomas.

Les mer om Harald Sverdrups oversettelser her.

Nytt fra Norsk Oversetterleksikon: Marie Colban (1814–1884)

Det er mye vi ikke vet om fortidens oversettere, ikke minst kvinnene. En årsak er at mange kvinner oversatte under psudonym, og ikke sjelden under mannens navn. Marie Colban var av dem som lenge holdt på anonymiteten.

I Hilde Sejersteds leksikonartikkel om Colban blir dette temaet belyst:

«I 1844 kom den norske oversettelsen av romanen Mathilde: en ung Kones Memoirer, skrevet av en av tidens mest leste franske forfattere, Eugène Sue (1804–1857). Også denne var «Oversat fra Originalsproget af N.A. Colban», selv om det var Marie som sto for arbeidet. På Colbans tid kunne det være belastende for kvinner å stå frem under eget navn i den litterære offentligheten. «Kvinden har kun sjelden Ret til at give sin Færd eller Tale nogetsomhelst offentlig Præg, følgelig heller ikke til at give egne Aandsprodukter i Trykken», skriver den anonyme forfatterinnen av Tanker i ensomme Tider. I 1858 rykket Camilla Collett inn en annonse i Morgenbladet der hun fraba seg å bli navngitt som forfatterinne av Amtmandens Døttre: «Jeg har ikke givet Foranledning eller Tilladelse til at mit Navn blev nævnt i Forfatterlexiconet.» I et stort detektivarbeid utført av Statens bibliotekshøyskole, har man funnet 528 kvinner som debuterte litterært før 1931. At antallet forbløffer mange, sier litt om hvor vanlig det var å publisere anonymt.»

Les resten av Sejersteds artikkel på Norsk Oversetterleksikon.