Ti år siden Oversetteraksjonen 2006

2. mai for ti år siden var det aktivitet utenom det vanlige på Sehesteds plass. Blant paraplyer og nysgjerrige tilskuere satt fire oversettere bak et provisorisk arbeidsbord og skrev brev til forlagene på hver deres gammeldagse skrivemaskin så det klapret. Ved siden av dem lå bunke på bunke med oversettelser, alle sirlig innpakket i gråpapir. For den som måtte være i tvil om hva som var på ferde, ga klistremerkene på bokpakkene en klar pekepinn.

Dette var nemlig dagen for den offisielle åpningen på den etter hvert smått legendariske Oversetteraksjonen 2006. En måned tidligere hadde Norsk Oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) erklært brudd i forhandlingene med Den norske Forleggerforening og besluttet å samle norske bokoversettere til en felles aksjon. På dette tidspunktet fantes det ingen gjeldende normalkontrakt for oversettelse. Den forrige, som var fra 1995, var blitt sagt opp i 1999, og syv år med forhandlinger hadde ikke ført frem til noen ny avtale med vilkår som oversetterne kunne godta.

kanpperogglansbilderiretur
Leder i Forleggerforeningen Geir Berdahl overrekkes knapper og glansbilder

Den oppsagte normalkontrakten var utformet på 1970-tallet og ikke vesentlig endret siden. I mellomtiden hadde oversetterne sakket kraftig akterut på lønnsfronten. I 1992 måtte en oversetter produsere 1323 sider for å oppnå en norsk gjennomsnittslønn, mens tallet i 2005 hadde steget til 1732. Oversetteren måtte altså jobbe seg gjennom 409 sider mer i året for å holde på lønnen – en ganske tykk bok! Et hovedkrav for aksjonen var derfor at normalhonoraret skulle knyttes opp til lønnsutviklingen i samfunnet forøvrig, og ikke til konsumprisindeksen slik det var da. For var det egentlig riktig at en oversettelse skulle ansees som en vare på linje med epler fra Chile og påvirkes av synkende priser på importerte produkter fra lavkostland? Et annet krav var at oversetterne skulle behandles som spesialiserte utøvere av et fag, og ikke som en salderingspost i forlagsøkonomien. Mens oversetterne krevde en heving av satsene på 17,4 prosent, hadde forleggerne tilbudt 5,4 prosent. Budskapet var klart da aksjonsleder Oddrun Remvik avsluttet sin åpningsappell på Sehesteds plass med å overrekke daværende leder i Forleggerforeningen Geir Berdahl en pose med knapper og glansbilder …

Skrivemaskinene og gråpapiret var ikke tilfeldige kampvåpen. Normalkontrakten var gammeldags, og det var på høy tid med en modernisering. Den kløktige aksjonsformen ble å la forlagene få en smak av hva en slik avfeldig kontrakt kunne medføre: Så lenge de nektet å gå med på aksjonens krav, skulle alle oversettelser ikke lenger leveres elektronisk, men i papirformat – med den merutgiften det innebar. Dette kunne ikke forlagene protestere på takket være et punkt i normalkontrakten som hadde vært uendret siden 1972, som sa at oversetteren skulle levere «trykkeferdig og lett leselig manus i maskinskrevet stand». Innleveringen på papir var også en kritikk av det faste – men marginale – kronebeløpet oversetterne på denne tiden fikk for såkalt elektronisk oppretting, det vil si for å føre inn rettelser fra språkvask på data slik at forlagene fikk et klargjort elektronisk manus.

klareforutsykling
Protest på grått papir

De neste månedene utviste norske bokoversettere en imponerende vilje til kamplyst og solidaritet. Alle NFFs og NOs medlemmer hadde påbud om å levere sine manus til aksjonskontoret, som så skrev dem ut og leverte dem i papirformat hos forlagene allerede samme dag – mange skysset av gårde gjennom Oslos gater av aksjonens egne sykkelbud. All gjennomgang av språkvask ble også levert på papir, selv når forlagene ga oversetteren det vaskede manuset elektronisk. Opprettingshonoraret som oversetteren dermed gikk glipp av, ble kompensert gjennom en utbetaling fra aksjonens kampfond.

Samtidig sørget aktivister fra Oversetteraksjonen for å vekke oppmerksomhet om oversetternes magre lønnskår der kulturlivet var samlet. Med plakater og slagord som «Taushet er tull, penger er gull!» og «Hvem tar kaka?» var de vanskelige å overse både på Litteraturfestivalen på Lillehammer, ved inngangen til Aschehougs hagefest og utenfor 50-årsfeiringen til Cappelens forlagssjef Anders Heger. Med seg hadde de kamplystne oversetterne løpesedler av et uvanlig slag: Samlekort i papp, ikke ulik fotballkort, av de norske forlagstoppene, som viste hva de hadde uttalt i forbindelse med konflikten. De fleste var sitert med to anførselstegn uten noe imellom – for de hadde ikke vært villige til å si noe som helst …

sykkelbudhammer[1]
Sykkelbud klare for avspark fra Sehesteds plass
Fem måneder og flere hundre papirbunker med manus tok det, men til slutt førte standhaftigheten frem. Oversetterne fikk godt nok gjennomslag for sine krav til at aksjonen ble avsluttet. Ikke bare ble normalhonoraret oppjustert, men en enda mer avgjørende seier ble vunnet: I stedet for å følge konsumprisindeksen skulle normalhonoraret nå justeres etter en lønnsindeks basert på utviklingen for de ansatte i forlagene. I tillegg ble betingelsene for gjenbruk og tilleggsutnyttelse forbedret.

Mens aksjonen pågikk fikk oversetterne støtte fra flere hold. Jan Kjærstad gikk så langt som til å oppfordre daværende kulturminister Trond Giske til å gripe inn i konflikten, og konstaterte at han hadde lært mer norsk av oversetterne enn av sine skjønnlitterære kolleger. Han fikk støtte av Leif Høhaug i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som skrev: «Norsk litteratur er absurd uten oversettelser.»

I anledning 10-årsjubileet vil det komme flere drypp om Oversetteraksjonen 2006 i tiden som kommer. Følg med!