Å flytte fjell til flatland

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De to første innleggene finner du HER og HER.

Nordmenn og nederlendere har en god del til felles, sies det – ikke bare skøyteløp og fiskeri. Vi har i hvert fall temmelig lett for å lese og lære hverandres språk, og nederlendere trives såpass i Norge at mange kommer for å bosette seg her – kanskje altfor mange, siden det er visstnok en hollenderstopp i noen bygder i Fyresdal …

Man skulle derfor tro at det er relativt lett å oversette fra norsk til nederlandsk. Men når man oversetter, så er det merkelig nok ikke overenstemmelsene man oppdager, men de mange, mange forskjellene. Og da er det ofte ikke forskjellen mellom språkene som byr på problemer – men forskjellen i kulturen: det særnorske som ligger bak språket, bak begrep, uttrykk som for nordmenn fremkaller et helt hav av bilder og meninger, men som nederlendere ikke er i stand til å forstå, fordi det ikke finnes noe tilsvarende i vår kultur.

Tenk for eksempel på fenomener som julebord, svenskehandel, danseband på danskebåten, dugnad, blåruss og rødruss, 17. mai og påske – for å nevne noen få.

Klart vi har påske også, men hvordan skal man formidle den norske påsken – som innebærer ting som påskekrim, påskefjell, skitur, appelsinbåter i solveggen, Kvikklunsj osv. – til lesere for hvem påske ikke betyr noen annet enn en langhelg, der man spiser uansvarlige mengder egg på første påskedag og står i kø for møbelforretninger annen påskedag.

Og tenk på en tilsynelatende enkel setning som: Han gikk ned til stranda. Nå tenker alle: det kan da ikke være så vanskelig? Nei, kanskje ikke, og man kan oversette det bokstavelig til en grei nederlandsk setning, men når jeg skriver stranda på hollandsk, som til og med er samme ord, vil alle nederlendere umiddelbart tenke på en uendelig lang, hundremeter bred, gul sandstrand, som vi har hjemme – men som jeg aldri har sett i Norge. Så bildet en hollandsk leser da får, blir helt feil. Det skal altså mer til for å gi den leseren et korrekt bilde av den norske stranda.

Og det å gå ned til stranda?

Jeg bor i et land hvor vi bare går opp og ned i heis eller i trapper. Og i norske tekster kryr det av setninger som han gikk ned til byen og opp Drammensveien. Innover, bortenfor, nedenfor, oppover, nedover – som da attpåtil både kan bety nedover bakken, eller i retning av sentrum og til og med til syden: Vi har som sagt ikke ord for det, fordi alt er flatt, man går bare i en gate. Og når jeg sier flatt, så mener jeg flatt. Så flatt og uten fjell at deler av landet til og med deler ligger under havnivået. Hvis vi kunne si det på nederlandsk, så kunne vi altså si at vi gikk opp til havet …

Og dermed har jeg kommet til et av de store problemer når man oversetter fra norsk til nederlandsk. Landskapet, som er så forskjellig fra vårt som det bare går an å komme.

Dette problemet ble veldig konkret da jeg oversatte Karl Ove Knausgårds Min Kamp 3, der naturen nesten er en hovedperson. I begynnelsen av boka sier han (litt forkortet): Barndommens landskap er unikt. I det landskap hadde hver stein, hvert tre betydning, og både fordi alt der ble sett for første gang, og fordi det ble sett så mange ganger, kan det manes fram, nesten uhyrlig presist og detaljert.

Og så gjør han akkurat det, på 450 sider maner han dette landskapet fram, uhyrlig presist og detaljert.

Mitt første problem var at jeg ikke hadde peiling på hvordan landskapet på Tromøya så ut, og hva er forskjellen mellom en knabb og en knaus en knatt? Jeg ba turistkontoret i Arendal sende meg kart og brosjyrer over det området Knausgård skriver om, og fikk per omgående svar: om jeg kunne være litt mer presis, for ingen av dem hadde lest bøkene til denne Knausgård. Dette var i fjor sommer!

Jeg fant ut at jeg måtte dra dit for å gå i den lille Karl Oves fotspor: Hvis ikke berget kommer til Mohammed, så må Mohammed til berget.

Jeg gikk i to dager på mange av de stiene som blir beskrevet, med boka i hånden, tok bilder av alt mulig, av fjellvegger og heier, men også postkasser, porter og kantstein – og var glad for at ingen ringte politiet. Hjemme laget jeg et eget Knausgårdland på veggen, klistret mine egne bilder på et stort Google-satelittbilde, slik at jeg kunne se hvordan det så ut når jeg fulgte Knausgård junior på sine ferder i barndommens landskap.

Men selv om jeg nå visste hvordan det så ut, gjenstod problemet: Hvordan oversetter man knaus og knatt og knabb? Fordi vi i Nederland har ekstremt lite erfaring med fjell, har vi et svært begrenset ordforråd når det gjelder denslags.

En setning som vi gikk til opp heia, som vi bare kalte for fjellet, over engen som var fylt av fjelknatter, til knausen bak huset vårt, og derfra over jordet som noen steder falt ut i nabber av bart fjell er veldig vanskelig å oversette når man i grunnen bare har ett ord for fjell, heia osv, ett ord for ås, kolle og sånt, og ett ord for alt som ligner knaus og knatt. Og når man sier noe lignende som vi gikk til fjellet, som vi bare kalte for fjellet, over engen som var fylt av veldig små knauser, til den større knausen bak huset og jordet med litt mellomstore knauser, så har det ikke helt sammen susen som originalen.

Ord jeg fant i geografibøker, kunne jeg ikke bruke i en roman, det ble for stivt, vitenskapelig, det er ingen som bruker slike ord til daglig. På leting etter ‘fjellord’ leste jeg nederlandske reiseguider, romaner og brosjyrer om fotturer i Norge eller i andre fjellområder, og fant ut at det er forbausende mange norgesfrelste nederlendere på nettet som skriver om sine fjellturer i Norge – og som elegant unngår problemet ved å bruke norske ord. Jeg til og med leste mine gamle Heidi-bøker, som var morsomt, men hjalp lite: Oversetteren hadde brukt de tyske ordene. Så jeg måtte sjonglere mye med de få ordene som finnes, og delvis lage nye sammensetninger: alt for å unngå at landskapet – og oversettelsen – ble flatere, på mange plan.

Tro kan flytte fjell, og ordet er mektig, så jeg håper at min tro på ordet også har klart å flytte fjell – til det lille flate landet mitt …

Se også Paulas tidligere innlegg på Oversetterbloggen HER og HER.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website