Å oversette andres sorg — om Jacques Roubauds Noe svart

Av oversetter Thomas Lundbo

Av og til får man som oversetter jobbe med bøker som er virkelig bra, bøker som gjør at man blir minnet på hvorfor man har valgt en slik geskjeft. Jacques Roubauds vakre diktsamling Noe svart (Quelque chose noir, 1986) om dødsfallet til kona, fotografen Alix Cléo Roubaud, var en slik bok. Det var bok jeg hadde hatt lyst til å oversette lenge, av en forfatter jeg setter svært høyt, som jeg også hadde oversatt tidligere;  Lewis’ mangfold av verdener (1991) kom på norsk i 2001.

Som oversetter går man til en slik bok med glede og forventning, men også med ydmykhet, og ærefrykt. Når man vet at boka virkelig er bra på originalspråket, er man redd for at den ikke skal bli like bra på norsk. I dette tilfellet ble ikke redselen mindre av at det finnes flere i Norge som har et nært forhold til denne moderne poesiklassikeren. For eksempel går Tomas Espedal i dialog med Noe svart, som fra før vært tilgjengelig i engelsk, svensk og dansk oversettelse. Og ingenting er vanskeligere for en oversetter enn å bryte inn i et allerede etablert forhold mellom en bok og en leser.

Noesvart

Matematikeren, poesiteoretikeren og Oulipo-medlemmet Jacques Roubaud (f. 1932) har utgitt bøker i en rekke sjangre: romaner, dramatiske adaptasjoner, gjendiktninger av indiansk og japansk poesi, litteraturteoretiske essays, bøker om hukommelsesteknikk og om det japanske brettspillet Go, reiseskildringer og barnebøker. Mest kjent er han imidlertid som poet, og ble definitivt kanonisert da Noe svart ble satt opp som pensum på innledningskursene til de franske eliteskolene, som alle de framtidige toppene i fransk kultur, politikk og forretningsliv må igjennom. Roubaud ga ut sine første dikt i tenårene, men det som regnes som hans ordentlige debut, kom først i 1967. Tittelen var , det matematiske tegnet for «tilhører mengden», og nettopp Roubauds virke som matematiker hadde stor betydning for bokas tilblivelse. Før følte Roubaud at han hadde stagnert i det han kaller «dvask surrealisme» (interesserte henvises til et intervju i Vagant 4/2007 av Cathrine Strøm og undertegnede, gjort under Audiatur – festival for ny poesi i Bergen i 2007, der Roubaud opptrådte). På denne tiden var surrealismen fortsatt idealet: Diktet skulle frigjøres fra all ytre tvang og bli ren bevissthetsutfoldelse. Men Roubaud fikk nok av automatskriften; det forløsende for ham ble å gå til det motsatte ytterpunktet, til det matematiske og logisk stringente. Formen i er basert på mengdelæren, og samlingen er bygd opp som et parti i det japanske brettspillet Go. Innholdet i diktene er imidlertid svært personlig: Flere av dem handler om selvmordet til broren, Jean-René Roubaud. I behandlingen av det emosjonelt rystende, tyr Roubaud til det mest abstrakte. Dette skal gjenta seg om lag tjue år senere i Noe svart.

Etter ble Roubaud medlem av Oulipo («Ouvroir de littérature potentielle», «Verksted for en potensiell litteratur»), som var blitt stiftet i 1960, opprinnelig som en slags parodi på surrealismen. Målet var å frambringe litterære former inspirert av den aksiomatiske metoden i matematikken. Litteraturen skulle skrives utfra noen få elementære regler, eller begrensninger. Sammen med størrelser som Raymond Queneau, Italo Calvino og Georges Perec har Roubaud vært – og er fortsatt – et av de mest sentrale medlemmene i gruppa, og en av de mest produktive bidragsyterne til Oulipos skrifter og arrangementer.

Utover 1970-årene og på begynnelsen av 80-årene er Roubaud også sentral i kretsen rundt det nyavantgardistiske tidskriftet Change, og han utgir tre nye diktsamlinger der han blant annet arbeider med formspråk som er fremmede, enten historisk eller geografisk: Han eksperimenterer med intrikate japanske verseskjemaer, og utforsker – både i teori og i egen poetisk praksis – versemål fra Middelalderens trubadurdiktning.

Så i 1983 er det brått slutt. Det går tretti måneder uten at Roubaud orker å skrive noe som helst, i hvert fall ikke poesi («Språkets rytmiske register får meg til å føle avsky»). Bakgrunnen for tausheten var bortgangen til Alix Cléo Roubaud, som hadde en lungesykdom og døde av lungeemboli bare tre år etter at de hadde giftet seg. Det var han selv som fant henne, og dette motivet går igjen i flere av diktene («Dette bildet viser seg for tusende gang      som nytt      med samme voldsomhet.») Tittelen på samlingen er hentet fra et av hennes fotografiprosjekter, Si quelque chose noir. Nå er det ikke noe si («hvis»), nå er det svarte blitt realiteten.

«Jeg sto overfor denne stillheten      uartikulert      nesten som av tre,» skriver Roubaud i åpningsstrofen. Det han møter er «selve døden i seg selv», som er formløs, som er ingenting, som unndrar seg alle språkets allmengjørende kategorier. Og like lite som det finnes noe språk for døden, finnes det noe universelt språk for sorgen, for den individuelle sorgerfaringen. Sorgen som «hviler svart og tyngende» over hver eneste side i Noe svart, er essensielt en personlig opplevelse, en fundamental rystelse i et enkeltmenneskes liv.

Dette gjør min ærefrykt overfor denne boka enda større. For hvordan kan jeg, som ikke har opplevd et slikt dødsfall, ta tak i dette stoffet med samme nødvendighet, med samme rett som forfatteren? Hvordan skal jeg begi meg inn i det som er Jacques Roubauds aller mest private? For Noe svart krysser grensen til det private gang på gang, som når Roubaud vurderer det kakofoniske ved navnet Alix Cléo, et navn som inneholder «alle de franske vokalene unntatt u-en i nue, ‘naken’», mot Dantes begreper pexa («kjemmet») og hirsuta («strittende): «Det strittende ved nakenheten din var ikke det kullsvarte kjønnshåret rundt det fuktige hvor tungen min fikk væsken til å strømme / Ikke nakenheten, men navnet ditt. Slik jeg uttalte det midt i orgasmen.»

Tross det kroppslig-intime, det fuktige, ved flere av disse diktene, er tilnærmingen hele tiden veldig teoretisk, tørr. Den dominerende modusen i Noe svart er den filosofisk undersøkende, flere av diktene kalles «meditasjoner». For å nærme seg intetheten, for å finne ut hvilken status den elskede har etter katastrofen, da hun fortsatt er til stede i form av et et navn, av etterlatte fotografier og lydbåndopptak, og i den gjenlevendes hukommelse og begjær («Disse minnene er de aller mørkeste»), bruker Roubaud logikkens og filosofiens abstrakte språk. «Jeg bestreber meg på å innsirkle dette ingenting-deg,» skriver Roubaud, og Noe svart tar form av en vedvarende, langsom innsirkling som begynner på nytt i hvert dikt, en oppstykket analyse som gjennom meditative refleksjoner langsomt legger et språk rundt fraværet. Selv om dette språket insisterer på sin egen utilstrekkelighet og stadig går i oppløsning, er det nettopp denne gjentagelsen som avgrenser det formløse og slik får det til å framtre som konkret størrelse: fortsatt svart og ugjennomtrengelig, fortsatt privat og partikulær, men synlig og rystende også for leserne.

Den eneste måten jeg selv, som oversetter, kan nærme meg denne sorgen på, uten å sentimentalisere, uten å late som om jeg «forstår», er å holde strengt på den nøkterne tilnærmingen, og insistere på å bevare det filosofisk-logiske vokabularet. Vanligvis pleier jeg å senke frekvensen av fremmedord, fordi vitenskapelige begreper fra latin brukes mer uanstrengt på fransk enn på norsk, men her har har jeg strødd om meg med ord som «singulær, pluralitet, væren, negasjon».

Det formløse ved sorgen gjør spørsmålet om form akutt. Jacques Roubaud har skrevet mye om utviklingen av det poetiske formspråket, og er blant dem som beklager at de faste formmønstrene er blitt borte. For meg som gjendikter er essayet La viellesse d’Alexandre («Aleksanders alderdom») særlig interessant. Her skriver Roubaud om hvordan alexandrineren, det strengt normerte franske tolvstavelsesverset som dominerte all fransk poesi i over tre hundre år, plutselig går i oppløsning i modernismens første fase. Det som er blitt igjen, er det Roubaud kaller «det internasjonale friverset», Le Vers International Libre – forkortet med det megetsigende akronymet VIL. Dette er vers skrevet uten regler, vers som i globaliseringens tidsalder kan flyttes over landegrensene så å si uten tollavgifter.

For Roubaud er poesien derimot essensielt knyttet til formen. I essayet Poésie, etcetra definerer Roubaud poesien som det som sier akkurat det som den sier på akkurat den måten den sier det på: Et dikt kan bare skrives på én bestemt måte, det lar seg ikke omformulere. Strengt tatt kan altså ikke dikt oversettes.

Når man likevel tar på seg å oversette poesi (og Roubaud har gjendiktet selv), må man gjøre det med det alvoret oppgaven krever, og betale de nødvendige omkostningene: Det vil si å skrive teksten på nytt med like stor formmessig forpliktelse som forfatteren selv. Nå er det ikke umiddelbart så lett å oppdage noen fast form i Noe svart. Ser man bort fra enkelte spredte forekomster av rim og bundne vers, er det som om formen hele tiden bryter sammen. Boka består av fragmenter av en prosa Roubaud begynte å skrive da han etter skriveoppholdet gjenopptok arbeidet med noe han tidligere hadde kalt Prosjektet, som skulle være en stor roman med tittelen Londons store brann. Han setter seg ned hver morgen i halv fem–femtiden og skriver til det blir lyst, som et selvpålagt sorgarbeid etter en slags oulipoisk regel. Dette blir etter hvert til en roman med tittelen Londons store brann, som er første bind i en omfattende selvbiografisk romansyklus «med forgreininger og innskudd».

Noe av denne prosaen gjenopptas direkte i Noe svart, men som oftest er den brutt opp i mindre stykker som ofte butter imot hverandre eller faller fra hverandre. Av og til er fragmentene skilt med tegnsetting, av og til med tydelige mellomrom der stumheten igjen bryter fram. På enkeltdiktnivå finnes det ikke noe fast gjennomgående mønster, men på det overordnede planet er disse tekststykkene organisert etter middelalderformen Sestina. Dette var en type dikt som besto av seks seksstavelsesvers, der rimlydene ble fordelt i alle de enkelte verselinjene etter et bestemt spirallignende mønster. Noe svart består av ni avdelinger med ni dikt av ni linjer eller prosaavsnitt, og spiralfiguren gjentas i den vedvarende kverningen om døden og sorgen, samtidig som enkelte fragmenter og motiver går igjen og stadig omfordeles i de forskjellige avdelingene. Dette knytter Noe svart til trubadurenes sang om den store kjærligheten. Helt til slutt i Noe svart kommer imidlertid et frittstående dikt, skrevet i 1983, rett etter dødsfallet, med et annet oppsett enn de foregående, slik at også denne sammenhengen oppløses. Tittelen er «Ingenting»: «[…] sola, der borte / nøler / etterlater // litt rødt / igjen, // før jorden / utsender // så mye fravær // at øynene dine / nærmer seg // ingenting».

Dette innlegget sto opprinnelig i Bokmagasinet i Klassekampen 17.03.12.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website