Av oversetter Tommy Watz

Milanos Navigli preges for tiden av noen fargesterke, flere meter høye plakater med bilder av Alda Merini. Unge gatekunstnere i denne tradisjonsrike bydelen med kanalene har villet hedre ”la poetessa” som levde og virket der nesten hele sitt liv. Italias største kvinnelige lyriker i moderne tid gikk bort Allehelgensdag i fjor, åtteogsytti år gammel.

Alda Merinis poesi betegnes av mange som ”visjonær”, og hennes improviserte, sterkt erotisk ladede kjærlighetslyrikk har ofte mystisk-religiøse undertoner. I mange dikt kretser hun om de erfaringer hun gjorde under sine mange år som psykiatrisk pasient utsatt for tvilsomme behandlingsmetoder. Noen utpreget folkelig lyriker var Alda Merini ikke, men hun vant med årene et stort publikum og ble satt spesielt pris på av yngre lesere. Flere populære artister har satt musikk til og fremført tekster av henne. (Mange perler å finne ved et søk på f.eks. Merini + Milva på Youtube!) Da hun døde, var hun for lengst blitt utnevnt til æresborger av Milano, og hun var i en årrekke den italienske forfatterforeningens kandidat til Nobelprisen. Begravelsen på statens bekostning fant sted fra den ærverdige Milano-domen, og hun har fått en sentral plass på byens spektakulære æreskirkegård, Cimitero Monumentale.

Høsten 2008 ga Solum Forlag, som det første i Norge, ut en hel diktsamling av Alda Merini på norsk. Reven og sceneteppet (”La volpe e il sipario”) fra 1997, i undertegnedes gjendiktning, vakte ikke synderlig oppsikt. Bare Vårt Lands våkne kritiker Liv Riiser fant det bryet verdt å omtale den. Hun var i sin anmeldelse, ”Dikt som velter ut fra sidene”, til gjengjeld svært begeistret over dette møtet med en for henne ny og spennende stemme i moderne europeisk litteratur. Reven og sceneteppet hadde så avgjort fortjent større oppmerksomhet, så jeg benytter derfor anledningen til å minne om den ved (med forlagets velsignelse) å hitsette to korte dikt fra samlingen og således hedre denne særegne poeten også her:
Åh gi meg en sang å synge så søtt
 at himmelens tårer
gir livet farge.
Paletten har sju varianter,
en for hvert kyss du har gitt meg.
Sju kyss på leppene, ubetinget,
sju bryster bugnende av teater.
 
***
 
Det er den siste sjansen, elskede
den siste sjansen.
Min melankolis tempel
var et tempel fullt av perler.
Det er det siste eventyret,
før jeg stenger min by.
 
Alda Merini: Reven og sceneteppet
Gjendiktning fra italiensk av Tommy Watz
Etterord av Henning Kramer Dahl
Solum Forlag, 2008