Alex Capus: Et spørsmål om tid

Av oversetter Kari Bolstad

Denne boka fikk omsider en omtale i Aftenposten, men anmelderen var mest opptatt av de historiske begivenhetene bak handlingen, se lenken under.

Så jeg legger bare inn to utdrag som karakteriserer hovedpersonene, den tyske båtbyggeren og den engelske offiseren. De er begge historiske personer som må forsvare sine lands koloniinteresser i Afrika under første verdenskrig. Høres det litt kjedelig ut? Feil. Denne boka er gull!

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3481117.ece

”Mennene liker å arbeide for deg,” sa Mkenge.

”Det gleder meg å høre,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om soldatene passer på dem med ladde geværer og vil skyte alle som prøver å flykte.”

Anton Rüter tidde.

”De liker å arbeide for deg, selv om de ble slept hit med vold, løgner og bestikkelser.”

”Jeg vet det,” mumlet Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om forbrytere i falske uniformer satte hyttene deres i brann om natten, griset til brønnene og trampet ned åkrene deres.”

”Jeg har hørt om det.”

”De liker å arbeide for deg, selv om de ble lagt i lenker og ført hit mens konene og barna deres sov.”

”Jeg er lei for det,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg selv om konene og barna deres er spredd for alle vinder, og hele landsbyer, hele områder er avfolket. De liker å arbeide for deg selv om bestefedrene og bestemødrene deres ble alene igjen og med sine siste krefter gravde sine egne graver, for så å legge seg i dem og dekke seg med jord for at de ikke skulle bli spist av hyenene.”

”Jeg vet det,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg selv om soldatene driver jakt på konene og barna våre, tar dem som gisler og lar dem sulte i hjel hvis vi ikke sliter som slaver. De sender oss ut for å samle kautsjuk, og hvis vi ikke leverer nok kautsjuk på lørdag, hogger de av oss en hånd.”

”Det gjør belgierne borte i Kongo,” sa Rüter raskt, ”vi tyskere gjør ikke sånt.”

”Det stemmer,” sa Mkenge, ”men bare fordi det ikke finnes kautsjuk på tysk område.”

 

Og her en scene der briten Spicer Simson tar sitt ukentlige bad:

Det begynte hver gang presis klokken kvart på fire med at døren til Spicers hytte gikk opp, og foran øynene på landsbypublikummet som hadde forsamlet seg på respektfull avstand i påvente av skuespillet, trådte Spicers tjener ut med avmålte skritt. Han bar en sammenrullet matte på skulderen og fullt ut bevisst oppgavens betydning rullet han den ut nøyaktig der den rituelle vaskingen skulle finne sted. Mens han var inne i hytten igjen, kjempet tilskuerne under trengsel og dytting om de beste plassene, og da han kom tilbake med et sammenleggbart badekar av grønn gummiert seilduk for så å sette det opp ved siden av matten, hadde publikum dannet en halvsirkel, der de største sto bak og de minste knelte foran. I de følgende minuttene hentet tjeneren bøttevis med vann fra en bekk like i nærheten, og da karet var fullt, stakk han fingeren i vannet for å kjenne på temperaturen, og deretter hentet han et lite bord som han plasserte en flaske sherry og et glass på. Da alt var ordnet, gikk han inn i sin herres hytte og forkynte at badet var klart.

Presis klokken fire kom så Spicer selv i døren, naken bortsett fra tøfler og håndkleet han hadde knyttet rundt hoftene. Han ble stående i skyggen under taket foran hytten, og mens han røykte en sigarett, mønstret han rolig menneskemengden som hadde samlet seg rundt badet hans. Med majestetiske skritt gikk han bort til karet, steg ut av tøflene på matten og lot håndkleet falle, hvorpå det ble fri sikt til den heltatoverte kroppen hans, og en beundrende hvisking suste gjennom tilskuerrekkene. Han rakte sigarett og munnstykke til tjeneren og gjorde et par knebøyninger, fulgt av noen armhevninger som satte slangene på skuldrene og fuglene på lendene hans i særlig livaktig bevegelse (…)

Leave a comment

name*

email* (not published)

website