Alt jeg ikke visste om sex, og helst ikke vil spørre om

Av Anne von Canal, som oversetter fra norsk til tysk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De fire første innleggene finner du HER, HER, HER og HER.

Som oversetter er du utsatt for masse rart. Du sitter der fra morgen til kveld, og må liksom forsvinne i hodet og tankeverdenen til noen andre – for det meste en person du aldri har truffet eller snakket med. Hvordan skal du vite hva denne personen virkelig mente, tenkte, ville utrykke? Du kan ikke annet enn å nærme deg. I tillegg til denne mer eller mindre ukjente tankeverdenen får du servert masse fakta, eller i alle fall det forfatteren anser som fakta.

La oss kalle det bakgrunnskunnskap. Etter hvert bygget jeg opp kjempestor bakgrunnskunnskap, både når det gjelder internasjonal våpenhandel, bilmotorer, vedhugging, klimakteriet – eller var det klimaforandring? – narkotikahandel, sex i alle slags varianter, freeclimbing, popmusikk på 60-tallet, politiske intriger, rituelle handlinger både i vikingtiden og i islam, datamaskiner, journalistikk, 3054 forskjellige typer mord og minst 6000 måter å oppklare dem på.

La oss ta et vanlig, gjennomsnittlig mord, for eksempel. Nå for tiden pleier det å inneholde en god del blod, gjerne litt hjernemasse, innvoller og ekskrementer og noen form for grusom sadisme. Det må ikke så veldig mye research til akkurat i det tilfellet, det er mer et spørsmål om fantasi og innlevelsesevne. Men det krever sitt. Bare så det er sagt.

Men ofte har jo forfatterne ikke vært late, og har plassert disse hendelsene i miljøer som er nokså spesielle og ikke ligger rett rundt hjørnet – i alle fall ikke for meg. Det er for eksempel skikkelig på mote å skrive om religiøse terrorister, andre typer ekstremister eller organisert kriminalitet (som for eksempel bankvesenet). Og så sitter jeg ved mitt lille skrivebord i Tyskland og er nødt til å utvide den kriminelle bakgrunnskunnskapen min. Jeg begynner å slå opp om Al-Qaida på nettet. Om treningsleirer i Afghanistan. Om hemmelige undergrunnsorganisasjoner, og så – hoops, hva er det nå?! – hvordan havnet jeg på denne her siden? Om jeg vil melde meg på et kurs i å bygge selvmordsbomber? Ellers takk.

Etter noen år som oversetter av skandinavisk krim blir du ikke lenger forbauset hvis du hører merkelige knirkelyder i telefonrøret når du ringer en bekjent kjemiker for å informere deg, om det teoretisk sett er mulig å bygge en bombe ut av damestrømper, neglelakk og babypudder … Knirk. Knakk.

Jeg har for lengst akseptert at jeg er et suspekt objekt for vår etterretningstjeneste. Bundesverfassungsschutz. De er bak meg. De er på mac’en og i telefonen min. De vet hva jeg driver med. De har skjønt at jeg holder på med det verste. Jeg vet jo hvordan de tenker – jeg har oversatt nok kriminalromaner! Ja. Det er det ene.

Og så er det dette med sex. Å oversette sex er kanskje enda verre enn mord og terror og det å bli forfulgt av etterretningstjenesten. Det hele starter med selve problemet at det finnes nesten ingen forfattere i det hele tatt som er flinke med sex. Altså på papir da. Teoretisk. Om de praktiske evnene vil jeg ikke uttale meg. De fleste som kom etter Henry Miller og Anais Nin, har bare gjort ting verre. Og det blir ikke bedre av Fifty Shades of Grey. Det blir kanskje mindre tabubelagt. Men bedre blir det jammen ikke. Men, det ser ut som om det er et akseptert litterært virkemiddel – litt sex her og der skal krydre teksten, gjøre den litt mer livlig og EKTE.

Og som oversetter får du plutselig følelsen av å stå naken i dusjen med en fremmed kar, som lever ut både sine enkle og litt mer avanserte sexfantasier. Og du prøver å forstå hvordan det skal gå an at en nesten to meter høy ”velutstyrt” mann, og en middelshøy, men ”frodig” kvinne står i et bittelite dusjkabinett (på en kvadratmeter), og likevel har de plass til både det ene og det andre eksperimentet – etter at de har såpet inn hverandre i en evighet. Ingen som får skum i øynene. Det svir ikke – unntatt for meg. Ingen sklir ut på det våte gulvet – unntatt meg. Hvordan i all verden skal jeg få det til at dette høres troverdig og ekte ut, når det drypper av ord som ”våt” og ”kåt” og ”dypt” og ”hard”?!

Til tider kan jeg bli helt fortvilt over setninger som ”Han stønnet mot hennes hals” eller ”hun kjente den velkjente kriblingen mellom beina” og ”målbevisst fant han frem til hennes klitoris og behandlet den rolig og systematisk”, ”han fortsatte å kysse henne, nå slikket han forresten også”.Kan de ikke bare gå på soverommet, eller om nødvendig på badet og lukke døren bak seg? Men det står jo der. Så det må settes ord på det. Det er jobben min. Og selv om jeg som sagt sitter med DEN bakgrunnskunnskapen, så dukker det opp hull i den i ny og ne, og jeg må innrømme at jeg ikke vet hva det NÅ dreier seg om, når det står: ”Hun har skikkelig bollemus”, sier han til kompisen sin. Ja vel. Bollemus. Hva er det, da? Jeg slår opp i forskjellige ordbøker. Ingenting. Så ringer jeg til en kollega.

Hei du, takk for sist, sier jeg, vet du forresten hva ”bollemus” er for noe? Hva? Nei, sier jeg. Jeg tror ikke at det er et dyr. Nei, ingenting man kan kjøpe hos bakeren heller. Men takk for hjelpen. Det finnes ingen vei utenom. Jeg MÅ sjekke på nettet. Jeg gruer meg og prøver å verge meg mot det som kommer nå: Bildefloden og sexprat av den verste sorten – sånn som det alltid er, når man leter etter et sexrelatert utrykk på nettet. Etter et reelt pornoangrep på netthinnen min finner jeg endelig frem til et forum som heter kvinneguiden.no. ”Jeg er skikkelig flau over bollemusa mi, må jeg opereres?” spør en jente. Jøss, tenker jeg (fortsatt  ikke klar over hva det egentlig er snakk om), jeg er inne på noe der – bollemus, det er visst ikke så kjekt å ha. Men etter at jeg har funnet en teknisk forklaring og kom på en mulig oversettelse, er jeg plutselig fanget av en diskusjon om selvtillit når det gjelder ens egen kropp. ”Vær stolt!”, skriver en annen jente. ”Hvis han ikke liker deg og musa di som den er, kast ham ut!” Unge mennesker som diskuterer sin selvverdighet. På grunn av bollemus. Jeg er imponert.

NÅ har jeg virkelig utvidet kompetansen min – i både ordforråd og kultur. Kanskje er det ikke så verst å være oversetter likevel?

Leave a comment

name*

email* (not published)

website