Anmeldelse: Oversettelsen av Randa av Zakariya Tamir

Oversettelsen av Randa, av Zakariya Tamir, oversatt og tilrettelagt av Pernille Myrvold og John Erik Sætren,  anmeldt av Vibeke Koehler

Jeg kan si med det samme at dette ikke kommer til å bli en kritikk av oversettelsen. Til det er jeg som arabiskentusiast alt for begeistret for å få en bok av dette kaliberet mellom hendene. Men hva gjør akkurat oversettelsen av Randa så spesiell? Tamir er ikke tidligere oversatt til norsk, det er én ting. Forfatterens stil og behandling av nære og større tema på en kunstferdig måte, er en annen – men det er likevel ikke grunnen til at det sitrer i språkhjertet mitt. Undertittelen på boken er: «En fortelling på norsk og arabisk» – teksten er tatt med både i norsk oversettelse og i arabisk original –Dette er en perle for alle som strever eller har strevd med å lære seg arabisk, og alle som deler språkene norsk og arabisk i sin hverdag. Jeg skal prøve å forklare hvorfor. Arabisk er ikke det enkleste språket å lære seg. Selv etter å ha snakket, studert og jobbet med arabisk av og på, over en periode på 18 år, må jeg fremdeles gjennom en dekodingsprosess når jeg skal lese helt ny tekst. Grunnene er flere, men ligger hovedsakelig i at arabisk skrives med de aller fleste vokallydene i ordene som små tegn over og under teksten. Disse vokalene er også grammatiske markører. Det vil si at vokaltegnene forteller leseren hvilken form av verbet hun har foran seg, om det er aktivt eller passivt, om et substantiv er subjekt eller objekt (det er ikke nødvendigvis definert av plasseringen i setningen), bare for å nevne noe. Dette høres jo for så vidt ikke så fryktelig vanskelig ut å lære seg. Det er sikkert ikke mye verre enn, for eksempel russisk grammatikk. Men, her er arabistens catch 22: Vokaltegnene skrives ikke likevel. Bortsett fra i tekster som skolebøker for småskolen, og i Koranen. Det vil si at dersom jeg vil lese noe annet, som en roman eller en nyhetsartikkel, må jeg først lese meg fram og tilbake til hvordan ordene i teksten forholder seg til hverandre, og dermed komme fram til hvilke vokaltegn som egentlig skulle stått der, og deretter få tak i en helhetlig forståelse av innholdet. Den prosessen krever en del tid og svette, og fører som regel til at jeg får en gratis oppfriskning av de saftigere arabiske glosene med på kjøpet. Med minnet om frustrerte tårer i øyekroken husker jeg tilbake på mine tidlige dager som arabiskstudent, når teksten omformet seg til en samling uforståelige kruseduller, og utsatte meg for plutselige glimt av betydning, som om bokstavene ertet med vilje og lekte gjemsel med meningsinnholdet i setningene. Jeg gjetter at mange studenter og andre interesserte vil være fornøyde med å kunne hoppe over en liten del av denne smerten. Dét blir nemlig mulig ved hjelp av denne oversettelsen. Myrvold og Sætren har tatt seg bryet med å vokalisere hele den arabiske teksten som følger side om side med den norske. Riktignok har ett og annet vokaltegn falt ut. Det kan vel bli ekstra forvirrende hvis du forventer å finne absolutt alle. Dette er allerede i ferd med å bli rettet til neste opplag. Det neste geniale grepet oversetterne har sørget for, er nesten verdt et forfatterstempel i seg selv: De har laget ordliste. Ordlisten er dessuten ordnet slik at ordene presenteres i den rekkefølgen de dukker opp i, i teksten. Dette sparer en student for mangfoldige timers ordbokarbeid, for å få lest seg gjennom en bok av denne størrelsen, og gir ikke minst muligheten for en mer direkte leseropplevese.

Ordlisten presenteres med en innledning som bugner av nyttig grammatisk informasjon. Når det dukker opp ord som ofte oversettes med flere forskjellige betydninger avhengig av kontekst, har oversetterne skilt mellom den generelle betydningen og den betydningen som er valgt i oversettelsen her. Dette er markert med piler i ordlisten. Dermed får vi faktisk et direkte, og unikt innblikk i hvordan oversetterne har tenkt. I eksempelet overfor ser vi dette allerede flere ganger. Det arabiske uttrykket med den direkte betydningen «å skrive seg inn» er oversatt med «å begynne på skole», «le» er oversatt med «klukke» osv. Selve oversettelsen er også tilrettelagt med spesiell tanke på studenter som sårt trenger tilgjengelig tekstmateriale å jobbe med. Boken inneholder også en introduksjon til Zakariya Tamirs forfatterskap, og denne teksten i særdeleshet. Randa er en samling av 39 kort-korte historier, som kan leses hver for seg, eller samlet. Mange av småhistoriene er ikke lengre enn 3-4 setninger, og grenser til å ligne mer på dikt. Kanskje de kunne vært kalt «kunstnoveller»? I starten på et utfordrende språkstudie er korte, men meningsfulle tekster veldig velkomne. Her ser vi fortelling nr. 2 – med arabisk tekst side om side:

Zakaria Tamir (f. 1931) er en av de mest leste arabiske forfattere av moderne litteratur i dag. Han skriver poetiske tekster, som arabisk er velkjent for. Historiene hans minner nesten om folkeeventyr, og kan noen ganger være ganske groteske. I Randa veksler forfatteren mellom referanser til den moderne verden og mytiske samtaler med dyr, elementer, vær og vind – og jenta Randas indre samtaler med seg selv, og fantasien hennes. Disse korte historiene egner seg godt til filosofering og ettertanke, og appellerer til både voksne, ungdom og barn, på hver sine måter. Noen av de korte historiene kan være litt vel brutale for yngre barn, men mange egner seg fint som en leseopplevelse også for de helt minste. Oversetterne har gjort en god jobb med å videreformidle den reflektive stemningen i originalen, og har stort sett lyktes i å gjøre norsken like tilgjengelig og enkel som den arabiske teksten er for sine morsmålslesere. En del ord og uttrykk har imidlertid ofte en tendens til å bli stive og arkaiske i arabisk-norsk oversettelse. Dette er ikke helt unngått. Som for eksempel i fortelling nummer 35, der Randa samtaler med et ark og en penn, og hører på dem krangle. Arket sier: «Fornærmer du meg, ærede blyant? Du, som er laget av eldgammelt tre?» «Ærede» finner vi strengt tatt ikke i originalen, men et tiltaleord som påkaller og retter oppmerksomheten mot den som nevnes etterpå. «Ærede» er en mulig oversettelse, samtidig kan vi stille spørsmål ved om ordet gjør nytte for seg i en tekst som skal være lett tilgjenglig? Det kunne også vært oversatt med «Du din!» Likevel passer valget inn i den filosoferende, eventyrliknende stilen. Personlig har jeg et ønske om at denne boken vil bli nyttig for flere enn språkstudenter og andre med generell interesse for arabisk litteratur og kultur. Våre tospråklige ungdommer, som kanskje snakker arabisk hjemme med foreldrene og norsk på skolen og med venner, har her en fantastisk mulighet. Med de to språkene side om side, kan en få utvidet ordforrådet, få en bedre forståelse for setningsbygging, oppdage grammatiske mønstre og ikke minst utvikle leseglede med en mer tilgjenglig tekst. Dette er gull verdt, og jeg håper at både skoler og foreldre får øynene opp for denne boken. Myrvold og Sætren har lagt inn en formidabel innsats i dette verket, og veldig mange vil nok sette stor pris på boken slik den er tilrettelagt. Etter å ha fulgt småhistoriene fra begynnelse til slutt, får de en dypere dimensjon og nærhet. Vi kommer både tettere på hovedpersonen Randa, og via hennes tanker og fantasier får vi løftet blikket ut til større og almennmenneskelige spørsmål som er aktuelle i dag. Det er interessant å erfare hvordan Zakariya Tamir tar oss med på denne reisen mellom livets stort og smått, ved hjelp av oversetternes kyndige arbeid.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website