Arkivperle: Thomas Mann – Trolldomsfjellet

Av oversetter Per Qvale. Foredraget ble holdt i Norsk Oversetterforenings regi på Norsk Litteraturfestival i 2004 og er tidligere publisert på NOs «gamle» nettsider.

Det er ikke uten videre at man knytter Thomas Manns navn til Lillehammer og Gudbrandsdalen; her var han aldri, disse stedene skrev han aldri om. Men noen forbindelseslinjer til et par av distriktets og dalens diktere kan man likevel etablere: For det første til Knut Hamsuns sanatorieroman Siste kapitel, som utspiller seg her og som kom ut i 1923, året før Thomas Manns egen sanatorieroman, Der Zauberberg, som Thomas Mann leste i tysk oversettelse i 1925, og uttrykte beundring for. Ja, de uttrykte gjensidig beundring for hverandres sanatorieromaner. For det annet kan vi knytte en forbindelseslinje til Sigrid Undset, som danket ut Thomas Mann da hun fikk Nobelprisen i 1928; Mann fikk den først året etter. De hadde også dét til felles at de begge emigrerte til USA og agiterte mot naziveldet derfra.

Der Zauberberg, 1924. Bokomslag.
Der Zauberberg, 1924

Thomas Manns roman DER ZAUBERBERG – Trolldomsfjellet – kom altså ut i 1924 og er i høyeste grad en roman om samtiden, men også en roman om tiden, en tidsfilosofisk roman, og en roman om sykdom, død og kjærlighet, der den utspiller seg på et lungesanatorium i Davos i de syv årene 1907 til 1914, mer presist i tiden primo august 1907 til 10. november 1914. Romanen inneholder en klar kulturkritikk, nemlig av den borgerlig-kapitalistiske estetiserende, romantiserende førkrigsepoken. Den ender med at Første verdenskrig bryter ut.

Krigen blir utløst av en terrorhandling. Bosnia og Herzegovina ville løsrive seg fra Østerrike-Ungarn som de var motvillig innlemmet i. En serbisk terrorist skjøt den østerrikske tronfølger – skuddet i Sarajevo – og gjennom dominoeffekten ble Første verdenskrig så utløst. Etniske konflikter, terrorhandlinger, oljekrig: Vi kjenner det hele igjen fra slutten av det samme blodige århundre.

Thomas Mann var tysk nasjonalist og forsvarte krigens nødvendighet, pinlig og heseblesende, så sent som i 1918. Men 6 år senere, da Der Zauberberg utkommer, er han blitt en overbevist europeisk humanist; det internasjonale sanatorium Berghof i Davos er befolket av et snes nasjonaliteter, med like mange språk; internasjonalisme, humanisme og verdensfred er sentrale anliggender i romanen.

Gjestene på lungesanatoriet er lukket inne i et mentalt hermetisk rom, i en hermetisk tid. De er bergtatt i Berghof. Her holdes Hans Castorp fanget av sin fascinasjon av Clawdia Chauchat. Sanatoriets sjef og overlege Behrens er en slags dommer over liv og død. Han «idømmer» pasientene rekonvalesenstid og utmåler som oftest «tilleggsstraff», mens han besverger ethvert tidsforløp som bagatellartet. Likevel er ikke sanatoriet Berghof noe fengsel. Vitterlig er stedet for mange en dødens forgård, men naturligvis er også håpet knyttet til kuroppholdet. For Hans Castorp blir Berghof et slags humanistisk akademi, der han gjennomgår en intellektuell og moralsk utvikling, med stigende innsikt og menneskelighet; Trolldomsfjellet er fremfor alt en utviklingsroman, en dannelsesroman, og forbildet er Goethes Wilhelm Meister. I eventyrlige syv år er Hans Castorp lukket inne i denne risehulen.

Bokens tema er ikke ett, Trolldomsfjellet er en idéroman så vel som en kjærlighetsroman, en syntakstung tankebok så vel som en gripende skjebneroman, den er en formalspråklig diskursroman med freidige innslag av hverdagsspråk, språkblomster og språklig hjelpeløshet inntil det fullstendig uartikulerte. Det er en bok som rommer både kjærlighetshistorien mellom Hans Castorp og Clawdia Chauchat, og de lærde og vidløftige disputter mellom den humanistisk-revolusjonære italiener Settembrini og den jesuittisk-terroristiske Naphta, samt encyklopediske kunnskapsmengder, samt reddsomme skildringer av medisinsk art, samt drømmesekvenser, kostelige opptrinn, pinlige konfrontasjoner, grusomme skjebneslag …

Språket er i seg selv tematisert i romanen; den har et metaspråklig nivå som reflekterer over språklige koder og registre i både hverdagsspråk, fagspråk, formalspråk, og i nonverbal kommunikasjon.

Et av romanens dypere tematiske strata er, som antydet, tiden. Der Zauberberg er en tidsfilosofisk studie, der tidsfenomenet blir behandlet i lys av den særegne, og særskilt tilrettelagte, tidsopplevelse i den hermetiske tilværelsen på oppbevaringsanstalten. Visst er det en bekymringsløs tilværelse i det daglige, rik på sanselige gleder i vakre omgivelser, «sorgløst inntil opphevelse av tiden», som det heter; en kravløs verden der tiden både står stille og med ett er forsvunnet, på magisk vis. Som ved trolldom! Ja, i disse høye sfærer kan tiden også gå som en vind samtidig som den er langdryg, og forlengst henfaren tid kan fortsatt pågå. Det er fristende å si at Thomas Mann gjenskaper disse særegne tidsfenomene3r i leserens hode; ukene, månedene, ja, årene flyr avsted, mens øyeblikket dveler.

Trolldomsfjellet, norsk utgave 2002.Bokmomslag.
Trolldomsfjellet, norsk utgave 2002

Det er et fjellmassiv av en roman, dette. En rask og utrettelig leser tilbakelegger vel boken på 40-50 timer, men mane vil nok ha glede av å bruke adskillig lenger tid. Men hvorfor snakke om å bruke tid? Det er tiden selv som driver sin trolldom med oss – godt hjulpet av trollmannen Thomas Mann.

Det faller lett å lese Trolldomsfjellet som en bok om tvetydigheten i tilværelsen og tilværelsens mangehånde fenomener som kjærlighet og død; dødsfascinasjon og livsbejaelse; vitalitet og rigiditet; tro og tvil; humanisme og nihilisme; rasjonalitet og irrasjonalitet; fremskritt og reaksjon; sunnhet og sykdom; bevegelse og stillstand; kropp og sjel; lengsel og kynisme; refleksjon og handling; kontemplasjon og eksaltasjon; ars vivendi og ars moriendi. Listen av motsetningspar kan gjøres adskillig lenger.

Disse motsetningsparene i bokens tematikk er speilet i kompositorisk kontrapunktikk: Forfatteren kontrasterer kapitler, temaer, personer, holdninger; her finnes et intrikat tematisk flettverk, vekslende orkestrering og tilbakevendende motiver, med et mylder av formler og epiteter – Thomas Mann har selv kalt komposisjonen symfonisk. Romanen har høy gehalt av intratekstualitet, og man skal kanskje ikke betenke forfatteren i at han uten blussel anbefaler at man leser den to ganger – skal vi si investerer to ganger femti timer – så man får med seg de mange kryssreferansene og de musikalske og idémessige relasjonene.

Hans Castorp, som innledningsvis betegnes som en «enkel» ung mann, har åpenbart hatt en slumrende allsidig begavelse og et usedvanlig utviklingspotensial. Han er bemerkelsesverdig reseptiv for dypsindige tankeutvekslinger og kapabel til inngående aturvitenskapelige studier, foruten at han har tilskyndelsen til en foretagsom karitativ innsats overfor medpasienter – han blir den reneste diakon. Og ikke minst har han et talent for dyp hengivenhet og overgivelse i kjærligheten. Den trolldomsaktige dragning mot Clawdia Chauchat bunner i at han i henne gjenkjenner sin ungdomsforelskelse – skolekameraten Přibislav Hippe. Den ytterst tvetydige madame Chauchat, med sine skjeve øyne, sin smygende gange og sitt fremskutte hode, er skildret som et kattedyr, en rasekatt. Og hun heter altså Chauchat, enm varmblodig katt, chaud chat. Sch-lyden forbinder henne fonetisk med Přibislav, gutten han var forelsket i, slik de skjeve «kirgiserøynene» forbinder dem fysiognomisk.

Trolldommen ligger ikke bare i at det trylles med tiden – i den eksklusive sanatorietilværelsen blir tiden hakket opp i diverterende gjentagelser og gjør en, om ikke døgnvill, så i det minst i villrede om måned og år. Trolldommen – der Zauber – er noe som hefter ved den hermetiske tilværelsen i sanatoriets haller og saler, men også det trolske fjellandskapet med sine alpetopper som endrer gestalt med skiftende værtyper og vekslende årstider – de veksler hyppig, viser det seg. Det trolske snelandskapet gjennomgår topografiske forvandlinger med vekslende snemengder, så som nåletrærne med henholdsvis glitrende rimkrystaller og snetunge grener. Både terrengets besnærende omskiftelighet og det kaprisiøse klimaet blir beskrevet som trolsk.

Til sist blir Hans Castorp også offer for musikkens trolldomskraft. Det er særlig Wagner og Schubert som står for denne Zauber – i særdeleshet Shuberts Lindetreet, der Wilhelm Müllers tekst full av dødslengsel endatil opptrer på bokens aller siste side. Men her er det på sin plass å påpeke at Thomas Mann har angret på at Trolldomsfjellet ender med utbruddet av Første verdenskrig, og ønsket at han hadde avsluttet boken med det sentrale kapitlet «Sne» – der Hans Castorp kommer til den innsikt han formulerer slik på norsk: «Mennesket skal for godhetens og kjærlighetens skyld ikke innrømme døden noe herredømme over sine tanker.»

Waldsanatorium, Davos. Foto.
Waldsanatorium, Davos

Forbildet for «Det internasjonale sanatorium Berghof» er først og fremst det private sanatoriet Waldsanatorium (idag Waldhotel Bellevue) i Davos, beliggende i den østlige dalsiden, og der Geheimrat Professor Friedrich Jessen var sjefslege de to første decennier av 1900-tallet, og forelegg for «hoffråd» overlege Behrens. Normalkuren gikk faktisk ut på å ligge ute i allslags vær i timevis, ja selv på kalde vinterkvelder, samt spise seg gjennom fem kraftige måltider om dagen, foruten de eventuelle operative inngrep. Det forunderlige er at man knapt nok ser scener fra denne utendørs liggekuren i filmen. Hans Castorp og kompani ligger seg jo gjennom det meste av romanen!

Persongalleriet har Thomas Mann for en stor del hentet fra sitt tre-fire ukers opphold på Waldsanatorium i 1912, der hans hustru Katja var pasient et halvt års tid, mens hun brevlig formidlet anekdoter og tildragelser derfra, ikke minst, vil man tro, med særskilt innsikt i de kvinnelige sfærer. De kurende fruene er ikke sjelden skildret med malise; språkblomstene til den stupide fru Stöhr (med profil som en stør?) er like ufrivillige som de er uforglemmelige, og de er skildret med sann skadefryd.

Uten sanselige, levende personer som Clawdia Chauchat og Pieter Peeperkorn – utvilsomt også uten skikkelser som overlege Behrens og fru Stöhr – ville boken blitt mer blodløs, selvfølgelig. Blod i medisinsk forstand er det ellers et overmål av her. Thomas Mann tillater seg å la Hans Castorp ramse opp lærestoff fra sine medisinske og biologiske studier, der blod og lymfe flyter i årer og kjertler og organer på side etter side, uten at det får fart på blodet hos leseren. Hvor omtenksomt er det da ikke av forfatteren å la Behrens får slippe til med en studentikos bemerkning eller å la fru Stöhr opptre med en tabbe. Ja, selv ved et dødsleie – et av bokens mange detaljskildrede – får dette udannede menneske (som forfatteren avskyr, men elsker å avsky) slippe til med sin utsøkt upassende oppfatning av tittelen på Beethovens 3. symfoni: «Erotika».

Så sent som i oktober 1923, da arbeidet med boken var gått litt i stå, ble Thomas Mann kjent med sin eldre dikterkollega Gerhard Hauptmann, i Bozen/Bolzano. Mann, den tvisynte, har nok vært en storøyd betrakter og samtidig en – skal vi si undrende – beundrer av den eiendommelige Hauptmann. Mann, den tvisynte, har nok vært en storøyd betrakter og samtidig en – skal vi si undrende – beundrer av den eiendommelige Hauptmann. Vi får vel tro at Mann var sanselig fengslet, men intellektuelt skeptisk, og ytterst empatisk innstilt til Hauptmann – og dermed ble skikkelsen Pieter Peeperkorn født. Denne frodige og forbløffende uartikulerte sangviniker og besynger av kjærligheten utgjør en befriende kontrast til de etter hvert repetitive disputter mellom Naphta og Settembrini – ikke minst for intellektuelt anstrengte lesere.

Det snakkes mye i denne tykke tankeboken, og om personene fra Manns side var ment som talerør for bestemte tanker og ideer, fremstår de viktigste aktørene som fasetterte og flertydige. Selv de idémessige hjørnestener Settembrini og Naphta viser svært levende – menneskelig ambiguøse – karaktertrekk.

Manns syntaks er på sitt mest elaborerte i denne på mange måter elitære romanen; den iblant ekstreme hypotaksen tjener de lange resonnementer og sammenholder komplekse skildringer, og utgjør den språklige struktur boken hviler på, i samspill med et generelt høyt presisjonsnivå. Fremdriften i romanen er preget av ellipser, eksplisitte så vel som implisitte, av sløyfe- og fletteteknikk; en litterær utforming som forøvrig er i pakt med bokens tidsfilosofi.

Man kan hevde at en bok som Trolldomsfjellet inneholder mange stemmer; det er iallfall 25 personer som snakker, alle på sin egen karakteristiske måte. Likevel har verket én «stemme», et enhetlig preg. Man fornemmer Thomas Manns stemme, Thomas Manns grep, Thomas Manns klo, Thomas Manns nærvær gjennom de tusen trykksidene i den ubeskårede tyske utgaven, originalutgaven.

Det har skjedd at en oversetter rett og slett har fjernet flere av aktørene, og dermed flere av enkeltstemmene i dette symfoniske verket, hvor hver stemme (eller hvert instrument), forholdet mellom stemmene og helheten av stemmer, er så viktig. Klangen blir en annen. Men hvis man dertil skjærer bort de aller vanskeligste passasjene, der hvor forfattervirtuositeten er på sitt høyeste, blir gjengivelsen en klangfattig, amputert versjon av originalverket.

I Thomas Manns roman om lungepasientenes tilværelse på sanatoriet i Davos blir det allerede foretatt mange nok amputasjoner – eller lungereseksjoner. Det bør kort sagt ikke skjæres mer i denne boken.

Per Qvale. Foto.
Per Qvale

I et oversetterperspektiv blir det plagsomt tydelig at boken er skrevet for et dannet tysktalende publikum. Utfordringene til oversetterne er store; både i selve tekstforståelsen og interpretasjonen, og når det gjelder hvordan man skal vurdere sitt eget publikum i en annen kultur- og språksfære, kanskje ovenikjøpet i et annet århundre. Tross all mulig vektlegging av det kontekstuelle og selv med den ypperste ekspertassistanse, særlig når det gjelder medisinske og biologiske ugjennomtrengeligheter og de utallige innslag av lungekirurgiske realia som i den foreliggende tekst tilfelle, vil oversetteren likevel måtte beklage å komme til kort. Problemene er legio. Vi får tross alt håpe at Thomas Manns stemme taler til den norske leseren. Og at leseren blir trollbundet, ja, frastøtt og betatt – og temmelig tidsforvirret. I de ukene, eller er det månedene, lesningen pågår.