Arkivperle: Madame Bovary

Oversetter Birger Huse ble tildelt Bastianprisen i 2002 for oversettelsen av Flauberts «Madame Bovary». Her kan du lese foredraget han holdt på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2004. Foredraget er tidligere publisert på Oversetterforeningens «gamle» nettsider.

 

Ifølge en internasjonal undersøkelse er Madame Bovary den nest mest leste romanen i verden, etter Don Quijote. Det er iallfall en roman vi alle kjenner til og vet litt om. Litteraturhistorisk er det en helt sentral bok som markerer overgangen fra romantikken til realismen.

Forhistorien til Madame Bovary er interessant: Flaubert hadde skrevet en første versjon av romanen «Den hellige Antonius’ fristelser», og stolt viste han manuskriptet til et par venner han brukte som konsulenter. De syntes manuset var uutholdelig høystemt og svulstig og foreslo at han kastet det i peisen og fant på noe annet. De ville han skulle velge et jordnært og dagligdags emne og holde seg i skinnet. Og Flaubert lystret. Han tok utgangspunkt i en faktisk hendelse: en ung kvinne hadde ifølge en avisnotis begått selvmord med arsenikk. Og den 19. september 1851 satte Flaubert seg ned for å skrive Madame Bovary. Han ble sittende i fem år.

Etter én dags arbeid skriver han til en venninne av seg, Louise Colet:
«I går kveld begynte jeg på romanen min. Jeg aner skremmende vanskeligheter. Det er ingen enkel sak å skrive enkelt!»

Men han fastholder prosjektet:
«Det jeg vil, er å skrive en bok om ingenting, en bok uten forankring i noe ytre, som holdes oppe av den indre kraft i stilen, slik som jorden holder seg svevende uten støtte, en bok nesten uten tema, eller der temaet iallfall er nesten usynlig.»

Det er egentlig et svært dristig foretagende han har gitt seg inn på: en bok om ingenting, men samtidig vill han grave og bore ned til sannheten og behandle små begivenheter og fakta med samme intensitet og grundighet som store. På en måte er det et minimalistisk prosjekt: han renonserer bevisst på en rekke elementer som romanforfattere inntil da hadde benyttet seg av, som for eksempel det fantastiske, det pittoreske, det kolossale, det sentimentale. Han vil skape litteratur av banaliteter og hverdagslige hendelser. Han gjør flittig narr av sine personers dumskap og middelmådighet, men samtidig vil han vekke medfølelse og få leserne til å gråte. Det er en vanskelig balansegang. Selv sier han det slik:

«Hele verdien av boken, hvis den får noen, vil avhenge av om jeg har klart å balansere på et hårstrå spent opp mellom to avgrunner, det lyrisk-sentimentale på den ene siden og det vulgære – det altfor hverdagslige – på den andre.»

Under den lange og slitsomme balanseringen, som vi kan følge på nært hold gjennom Flauberts brev, særlig brvene til Louise Colet, er han ofte på nippet til å gi opp – av og til klarer han bare et par linjer pr. dag, andre dager ikke noe i det hele tatt. Han jamrer meget overbevisende:

«Den fordømte romanen plager og piner meg… Jeg er så steril som en stein… Denne boken tar livet av meg…» Og da han endelig nærmer seg slutten, sukker han lettet: «Jeg håper at om en måneds tid skal endelig dette Bovary-kvinnfolket ha arsenikken innabords.»

Han hadde da fulgt den romantiske bondedatteren Emma fra hun smugleste misseromaner på klosterskolen, gjennom kjedsomhet og depresjon i ekteskapet med landsbylegen Bovary og gjennom to håpløse kjærlighetsforhold – frem til det moralske og økonomiske uføret som får henne til å velge arsenikkrukken hun vet står innerst i kottet hos apoteker Homais. Nå sier forfatteren rett ut at han avskyr henne dypt og inderlig. Men hun er ikke den eneste i persongalleriet Flaubert ikke kan fordra. Det gjelder også bokens andre hovedperson, den alltid fremskrittsvennlige og geskjeftige apoteker Homais, og den tredje: ektemannen Charles Bovary, som er traust, dumsnill og tafatt, med en konversasjon så flat som et fortau. Noen sympati får vi heller ikke for Emmas elskere, forføreren Rodolphe som stikker av uten å bortføre henne som lovet, og den unge og svake advokatfullmektigen Léon som også svikter henne. Kort sagt: triste greier. Den engelske forfatteren A.S. Byatt, som har skrevet forordet i Bokklubbens utgave, nøler ikke med å hevde at denne romanen åpner en rystende verden av meningsløshet og tomhet – den minst romantiske romanen som noensinne er skrevet, kaller hun den.

Det hører vel til litteraturhistoriens undere at en tilfeldig idé til et lite oppbyggelig plot, hentet fra en avisnotis, med en banal og ufordragelig «heltinne» i trivielt miljø, behandlet på en hverdagslig måte av en tilsynelatende motstrebende og uinspirert forfatter, er blitt en av verdenslitteraturens mest populære romaner. Dette underet skyldes ikke rettssaken som ble reist mot boken for utuktighet (selv om det nok hjalp bra!) eller andre ytre faktorer. Det skyldes språket og stilen og den dypboringen i menneskesinnet som Flaubert gjennomfører med disse redskapene, på en måte som har fascinert lesere av alle kategorier i 150 år, kanskje fordi romanen virker så nådeløst sannferdig og tatt på kornet, slik at alle på en eller annen måte kjenner seg igjen i de menneskene han blottlegger. Det er ikke bare Flaubert som kan si: «Madame Bovary, c’est moi!» Det kan vel de fleste. Og er det slik at vi alle er litt i slekt med Peer Gynt, er vi nok også i slekt med Madame Bovary!

Oversetterjobben
Jeg har ikke kvalifikasjoner eller tid nok til å prøve meg på noen analyse av Flauberts språk og stilistiske virkemidler og kommer bare inn på dette i den grad det betydde vanskeligheter under oversettelsen. Dette blir en kort fortelling om en lang oversetterjobb, og for å gi et bilde av den prosessen en oversettelse er, tenkte jeg å ta det kronologisk.

Birger Huse
Birger Huse

Begynnelsen var ganske normal: en rask gjennomlesning for å få klarhet i handlingen og en peiling på hvor problemene kunne befinne seg. Førsteinntrykket av Madame Bovary var at den var relativt grei, velsignet knapp i formen, sammenliknet for eksempel med den Balzac-boken jeg nylig hadde oversatt. Her var intet ordgyteri, ingen sidelange setninger. Fremstillingen virket klar og enkel. Men det skulle vise seg å være en komplisert, for ikke å si forræderisk enkelhet. Flaubert hadde konstatert at det ikke var noen enkel sak å skrive enkelt, og jeg måtte innse at det heller ikke var lett å oversette enkelt. Jeg skjønte etter hvert at jeg hadde påtatt meg en svært vanskelig oppgave: hver setning lot til å være så tettpakket av mening, av og til kamuflert eller uuttalt mening, ikke et ord var tilfeldig eller overflødig. Her var ingen hvileskjær, det nyttet ikke å flyte på det man måtte ha av rutine. Den norske teksten skulle helst avspeile Flauberts legendariske omhyggelighet i detaljene, hans varierende grader av ironi overfor sine egne personer, den noen ganger tilslørte, men like fullt infame samfunnskritikken, den bevisste bruken av sosiolekter og dialektord – og den utstuderte overrislingen med villede banaliteter og språklige klisjeer.

Etter å ha oversatt noen sider prøvde jeg å sette opp en liste over noen gjennomgående problemer av praktisk, ortografisk og typografisk art. Det kunne dreie seg om tilsynelatende småtterier som bruk av titler, stor eller liten forbokstav, tegnsetning, skrivemåte av «nøkkelord» som kunne ha betydning for stilnivået og balansen mellom såkalte radikale og moderate former. Jeg fant for eksempel ut at jeg ville veksle mellom Madame Bovary og fru Bovary, både forlaget og jeg mente at vi uansett måtte ha Madame Bovary i tittelen. Det ble til at jeg av lokalfargehensyn brukte Monsieur, Madame osv. i direkte tale, mens det ellers ble «herr» og «fru» – hvis jeg ikke rett og slett sløyfet slike titler. Når det gjaldt tegnsetningen, ville jeg beholde den franske i størst mulig grad, for jeg ønsket å bevare setningsrytmen og rekkefølgen av leddene best mulig. Det betydde blant annet at mange semikolon ble stående: mitt forsvar for dette gammeldagse tegnet er at det gir pause uten å gjøre lesningen for stakkato. Selv om slike ting kan kalles kosmetiske, er de viktige for det generelle preget, og man sparer mye tid om man på et tidlig tidspunkt klarer å bestemme en del prinsipper på det praktisk/formelle og ortografiske området.

Neste fase i arbeidet var selve grovoversettelsen. Det pleier å gå fort og gæli. Og risikoen er at slurv og fartsfeil blir stående. Det ergrer meg ennå at jeg i Emmas bryllup kunne servere Reine-Claude-pærer og et annet sted omskapte et sveitsisk furutre til grantre! Men det er så gunstig å få en viss flyt, og spesielt i dette tilfelle ville det blitt deprimerende om jeg skulle ha prøvd å løse alle problemene med én gang. Så istedenfor å arbeide lenge med ett avsnitt i denne omgang, markerte jeg vanskeligheten og gikk videre. Ofte vil jo den endelige løsningen avhenge av ting som kommer lenger ute i boken, det kan også være en grunn til ikke å streve for lenge med vanskelige punkter tidlig i prosessen.

Hvor lå så disse vanskelige punktene?
De var av alle slag, naturligvis, men det rent vokabularmessige utgjorde nok en stor del av dem. Det skyldes til dels at Madame Bovary er en bok der ting har en viktig plass: den presise og detaljerte gjengivelsen av ting er helt sentral for forfatteren. Juliette Frølich sier i sitt Etterord til denne norske utgaven at «i Emmas verden har tingene magisk valør». Skildringen av dem har oftest en betydning utover det rent umiddelbare. Flaubert kunne arbeide i ukevis med bitte små detaljer: han drev en usedvanlig grundig research og pusset og polerte for å få alt til å passe nøyaktig inn i puslespillet, for eksempel for best mulig å illustrere eller understreke en følelse eller en atmosfære. Det var ikke bare detaljbeskrivelsen av gjenstander som voldte vanskeligheter, men også Flauberts opptatthet av små detaljer generelt, og hans ønske om å behandle små ting med samme omsorg som store smittet nødvendigvis over på oversetteren. Jeg følte at jeg ble nesten sykelig opptatt av korrekthet og nyanser, noen vil si det rene pirk.

Jeg gikk rundt med lapper og lister med uløste problemer i lommene og plaget venner og kolleger med franske 1800-tallsdesserter, strigling av hester og remmer på seletøy, foruten silkestoffer, operaterminologi og gamle plommesorter. Dette siste førte for eksempel til en større telefonrunde, og løsningen «gul søtplomme» ble funnet av en fruktspesialist ved en landbruksskole på Vestlandet. Jeg hadde ellers god hjelp av en datter som er lektor i Frankrike og av hennes kolleger. Det sies at hele gymnaset i Luçon nå er lut lei Madame Bovary og har tatt boken av pensum! Konsultasjoner og detektivarbeid trengs jo ved de fleste oversettelser, men her ble det langt mer enn vanlig, og jeg er ennå ikke ferdig. Kan noen hjelpe med denne nøtten:

Madame Bovary trygler sin tidligere elsker Rodolphe om hjelp, men han har ingen penger å gi henne:

«Rodolphe avbrøt henne, forsikret at han var i pengenød selv.

– Jeg synes synd på deg! sa Emma. – Virkelig!

Øynene hennes streifet en karabin med innlagte sølvornamenter som skinte blant våpnene på veggen.

– Men når man er så fattig, legger man ikke sølv i en børsekolbe! Man kjøper ikke en klokke med innlagt perlemor, fortsatte hun og pekte på en ekte Boulle-klokke, og heller ikke fløyter av forgylt sølv til ridepiskene sine – hun rørte ved dem – eller slikt dingel-dangel til urkjeden! Her er det intet som mangler osv. osv.»

Hva har oversetteren tenkt på?
Her står det noe som for meg er komplett ubegripelig, og jeg skjønner ikke hva oversetteren har tenkt på! Kan noen hjelpe? Tilbøyelig til å utlove finnerlønn. Akkurat i dette tilfellet tror jeg ikke oversettelsen trenger å være særlig annerledes, men disse fløytene av forgylt sølv til ridepiskene[1] – kan likevel illustrere en påstand jeg pleier å komme med: Sørgelig ofte er det i forståelsen av det fremmede at vi oversettere svikter. Fordelen er at de færreste oppdager det! I all oversettelse er det viktig at norsken blir god, det legges med rette stor vekt på, men det hender nok, både hos oversettere og forlag, at en eksakt gjengivelse av hva som egentlig står på utenlandsk, kommer i annen rekke: oversetteren tar seg friheter, dels fordi han ikke skjønner, dels for å få det til å lyde mer norsk.

Denne frie tilnærmingsmåten var forresten vanligere før, og forlagene brukte ofte forfattere som oversettere: de var gode når det gjaldt norsken, men av og til mindre dyktige i det såkalte avsenderspråket. Det hendte litt for ofte at de rundet av litt, eller kuttet beleilig omkring vanskelighetene. Forlagenes holdning til teksttrohet og forkortelser var også mer avslappet enn i dag. Min første oversettelse av en fransk forfatter tok jeg fra dansk og forkortet med 30%. Selv om det dreide seg om Rocambole, ville slikt i dag bli betraktet som den rene forbrytelsen. På den annen side: Et visst slingringsmonn kan bidra til å gjøre en oversettelse lettflytende og ledig, men i Madame Bovary syntes jeg ikke oversetteren kunne tilta seg noe slikt – ikke med hensikt. Avvikene kom helt av seg selv!

Den nøyaktige forståelsen av en uendelig mengde detaljer viste seg altså vrien og arbeidskrevende. La oss se på et par andre vanskelige felt. Flauberts berømte ironi er ett av dem. Ironien gjennomsyrer hele fremstillingen. Bokens undertittel er Moeurs de Province – Skikker i Provinsen, eller Fra livet i provinsen som vi valgte – og latterliggjøringen av skikk og bruk og holdninger og mennesker i provinsen er en viktig ingrediens i romanen. Og Flaubert lar som nevnt ironien ramme hovedpersonene også. Det er han riktig stolt av og forteller i et brev til Louise Colet om hvordan han skildrer det første møtet mellom Emma Bovary og Léon:

«Jeg holder på å lage en samtale mellom en ung mann og en ung dame om litteraturen, havet og fjellene, om musikk – kort sagt all verdens poetiske emner. – Man kunne ta den på alvor, men hensikten er i høyeste grad å avsløre den som grotesk. Jeg tror det er første gang man får se en bok som gjør narr av sin unge heltinne og sin unge helt. Ironien ødelegger slett ikke det patetiske. Den fremhever det tvert imot.»

En ironi som fremhever det patetiske, det er i så fall godt gjort. Flauberts ironi er sjelden bastant og håndfast slik som for eksempel Voltaires, ikke så direkte henvendt til leseren, men mer subtil og tvetydig. La oss se på et par punkter i denne samtalen som på samme tid skulle kunne oppfattes som helt likefrem referert og som meget avslørende for de unge menneskene.

– Har dere i det minste noen spaserturer i omegnen? fortsatte fru Bovary henvendt til den unge mannen.

– Dessverre, det er ikke mange, svarte han. Det er et sted som kalles Beitet, oppe på åsen, i skogbrynet. Det hender jeg går dit om søndagen og sitter der med en bok og ser på solnedgangen.

– Solnedganger er det vakreste jeg vet, sa hun, men spesielt ved havet.

– Å! Jeg elsker havet, sa Léon.

– Og synes De ikke, repliserte Emma, at ånden svever friere over den endeløse havflaten, å betrakte den løfter sjelen og inspirerer tanker om uendeligheten, om ideenes rike, ikke sant?

– Det er på samme måte med fjellandskap, sa Léon. Jeg har en fetter som gjorde en reise i Sveits i fjor, og han fortalte meg at det er vanskelig å forestille seg hvor poetiske innsjøene er, hvordan fossene trollbinder en, hvilket inntrykk de gigantiske breene gjør…

I denne dialogen kunne det kanskje overveies å understreke ironien og latterliggjøringen noe? Skal vi la henne si «Solnedganger er det skjønneste jeg vet? Ja, jeg tror det. Og kanskje slenge på et «altså». Nei, det blir for mye. «Ideenes rike» bør muligens erstattes med «det ideale», skal vel fungere som et litt malplassert romantisk begrep. I siste replikk tenkte jeg å endre til «han sa at det er vanskelig» osv., men å beholde «han fortalte meg» (il m’a dit) gjør det litt mer pretensiøst og keitet/høytidelig. Tilsvarende burde jeg vel ha beholdt substantivisk uttrykksmåte videre: «innsjøenes poesi», «fossenes trolldomsmakt», og jeg burde ha skrevet «hvilket gigantisk innrykk breene gjør», hvilket ligger nærmere det franske og har en snev av komikk som kan komme godt med. Ellers strevde jeg en stund forgjeves med å få frem det som (kanskje) ligger i ordvalget le soleil couchant/les soleils couchants (altså nedgående sol/soler) fremfor les couchers du soleil, som de kunne sagt, men ikke sa. Men å la Léon si «den nedgående sol» er visst å smøre for tykt på.

Klichéordbogen
I den siterte teksten gjør Flaubert bruk av en rekke standardreplikker og forslitte talemåter eller klisjeer. Han vil ikke bare at handlingen skal være banal og personene hverdagslige, han lar også banaliteten farge en del av språket. Han samlet faktisk på klisjeer og stereotypier, vedtatte sannheter og dumme talemåter. Han ville til og med utgi en ordbok, Dictionnaire des idées reçues, som skulle ta for seg tåpeligheter som det er moteriktig og et sosialt korrekt å si. Et uferdig manuskript ble først utgitt i 1913, lenge etter Flauberts død, og et utdrag ble utgitt på dansk i 2002, under tittelen Klichéordbogen, I Madame Bovary brukes slike faste uttrykk og talemåter ofte til å karakterisere personer og miljøer. Greit nok, men for meg ble det et lite problem at slike uttrykk stod i kursiv, det kan for en moderne norsk leser se såpass pussig ut at jeg overveide å sløyfe kursiveringen, for uttrykk som på 1800-tallet må ha gitt spesielle assosiasjoner på fransk, gjør det ikke nødvendigvis på norsk i dag. Det ble til at jeg beholdt kursiveringen – kanskje av respekt for en klassiker, og kanskje fordi jeg så at den var beholdt i den siste engelske og tyske oversettelsen! Men resultatet er en del kursiveringer som jeg ikke klarte å berettige. For eksempel, i setningen «Han satset penger i tekstil» er det vanskelig å skjønne grunnen til at «i tekstil» står kursivert. Leseren kan ikke vite at dette uttrykket blir latterliggjort av Flaubert, på en tid da alle og enhver skulle spekulere i spinnerier og bomullsveverier

Som nevnt er Madame Bovary også en samfunnsskildring, med adskillig kritikk av forholdene. Flaubert går løs på stat og kirke, jordbruk og handel, vitenskap og fremskritt, teater og litteratur, foruten ekteskapet og romantikken og livet i Frankrike i sin alminnelighet. Ikke alle referanser er klare for dagens lesere, og som i alle bøker av en viss alder reiser det seg her og der spørsmål om oversetteren skal hjelpe leseren.

Fotnoter?
Ut fra det prinsipp at en oversettelse helst skulle gi norske lesere samme impulser og samme utbytte som en franskmann får av originalen, mener jeg at det ofte er riktig å hjelpe, men alt med måte. Det må finnes en balanse mellom hensynet til grei forståelse og respekten for den kultur og den generelle bakgrunn som preger verket. Ofte kan en viss fremmedartethet være et pre. På den annen side skal det som regel lite til for å imøtekomme leseren: et forklarende adjektiv, et innsmuglet navn eller stedsnavn kan være nok. Men er det forsvarlig å gjøre det slik når det gjelder Madame Bovary? Jeg tror ikke det. Eller bare i svært liten grad. Når det gjelder klassikerne bør nødvendige opplysninger stort sett gis i noter, fortrinnsvis fotnoter. Jeg har aldri forstått norske forlags skrekk for fotnoter. Det må da være mest leservennlig å ha notene akkurat der de trengs, fremfor å gjemme dem bort bakerst. Det ble altså fotnoter i denne boken, men et beskjedent antall. Et par eksempler:

Flaubert var sønn av en kirurg, og jeg regnet med at han ville ha foretrukket faguttrykket «falanger», som jeg først hadde oversatt med knoker. Så definisjonen «små ben i fingre og tær» kom inn i en belærende fotnote. På side 62 hadde Emma på sitt første og eneste slottsball lagt merke til at «det var flere damer som ikke hadde lagt hanskene i glasset». Med risiko for at det skulle virke som et kurs i takt og tone forklarte jeg at veloppdragne damer som ikke ville ha vin, la hanskene i glasset! Og da hertugen av Clarence på s. 206 druknet i en tønne malvasiervin, mente jeg leserne fikk mer ut av det om en fotnote fortalte at han var dømt til døden for sammensvergelse og fikk velge dødsmåte fordi han var bror av kongen.

Ellers syntes jeg sitatene på latin måtte oversettes i notene. Dagens norske lesere får ikke stort ut av det berømmelige Sta viator amabilem conjugem calcas, apoteker Homais’ forslag til innskrift på gravhellen til Emma, før vi får vite at det betyr: Stans reisende, du treder på en hustru verdig å elskes. (Forslaget ble ellers godtatt av doktor Bovary!)

Et problem med eldre tekster er også hvor mye av den tidstypiske språkføringen man skal holde på, hvilke språkformer som kan eller bør bevares og hvilke som må erstattes. I dette tilfelle ville jeg ikke at teksten skulle ha noe gammeldags eller arkaiserende over seg, men jeg syntes likevel det måtte være riktig å beholde mange ord og former som ikke er blant de høyfrekvente i dag. Det ville gjøre teksten fattigere hvis man endret alt som avviker fra dagens måte å uttrykke seg på. Men det er viktig at oversetteren når det gjelder språk og uttrykksformer bestemmer et nivå – eller en grad av modernisering – og holder seg til den.

Apropos dette punktet kan det passe å fortelle om en skrekkopplevelse jeg hadde etter at NRK-Radio hadde intervjuet meg om denne oversettelsen. Madame Bovarys lettsindighet skulle illustreres ved opplesning av den berømte scenen der hun lar seg forføre av Léon i en drosjevogn (ikke parkert, men i vill fart gjennom Rouens gater!). For meg ble det en helt ny opplevelse: oppleseren tok rennefart og satte i, høyt og tydelig for hele landet:

Og i havna, blant lastevogner og tønner, og i gater og ved milesteiner, sperra folk øynene opp over dette synet som var så usedvanlig i en provinsby: en vogn med nedrulla gardiner, som dukka opp overalt, lukka som en grav og slengende hit og dit som et skip i høy sjø…

Oppleseren mente nok at teksten fungerte bedre med hennes egne a-former enn med mine pyntelige endelser. Velmenende og hjelpsomt, men jeg skjønte at Riksmålsprisen var utenfor rekkevidde! Mitt poeng er ikke å henge ut en språkbevisst NRK-medarbeider, men å understreke at de utallige språklige valgene en oversetter gjør, helst skulle være i samsvar med den tonen og stilen han oppfatter som riktig for vedkommende bok.

Jeg sa til å begynne med at jeg ville redegjøre for arbeidet i noenlunde kronologisk orden. Da grovoversettelsen var ferdig, begynte den kanskje vanskeligste delen av jobben, den såkalte vaskingen av manuskriptet. Først vasket jeg egenhendig, dvs. rettet alt jeg selv kunne finne av mangler og vurderte alternativer og endringer. I dette tilfelle tok det nesten like lang tid som selve oversettelsen. Så sendte forlaget manus til en erfaren vasker, og da det kom tilbake derfra, var det bare å begynne på en ny runde med kvalfulle valg og revurderinger. Da boken endelig var utkommet, ble det en vaskepause på et par måneder, men så skulle Bokklubben ha Madame Bovary i det såkalte Verdensbiblioteket, og de var uforsiktige nok til å la meg lese korrektur. Dette utviklet seg til en ny vask: en oversettelse kan jo forbedres i det uendelige, og jeg måtte naturligvis også forbedre Bokklubbens forbedrede utgave – disketten ligger klar. En slik nidkjærhet er nok i overkant av det vanlige, men jeg tror at en årelang forbedringsprosess vil være i Flauberts ånd. Bak Madame Bovary lå det meterhøye stabler med kladder, rettelser og nye versjoner. Skulle bare mangle at det ikke ble en del utskrifter når det gjelder oversettelsen også. (Men min kone irriterer seg over de kartongene i vaskekjelleren!)

Generelt kan jeg si at vaskearbeidet i det siste stadiet gikk ut på å komme meg tilbake til originalen igjen, nærmest mulig den franske teksten uten at det lød fransk-norsk. Jeg endret mange i og for seg brukbare løsninger fordi de ved nærmere ettersyn viste seg å være overflødig fri. Dette betyr naturligvis ikke at jeg prøvde å følge teksten ord for ord. Det ville ha vært det omvendte av teksttrohet. Jeg kan nevne et par eksempler på slike tilbake-til- originalen-rettelser, én ble gjort i siste liten, på siste side i boken: Den geskjeftige apoteker Homais har kommet på at doktor Bovary bør obduseres – kanskje han har fått i seg arsenikk han også. Lenge mente jeg at den tilkalte legen gjorde nettopp det: obduserte ham: «Han obduserte ham og fant ingenting». Men Flaubert hadde skrevet: Han åpnet ham og fant ingenting. Det var heldigvis det som ble den norske uttrykksmåten også. Jeg innbiller meg at Flaubert ville ha ment at det var en avgrunn mellom de to måtene å si det på! Et annet sted hadde jeg laget et dikterisk tillegg som jeg var svært stolt av. Det gjaldt en skildring i forbindelse med Madame Bovarys melankoli: «Når det var pent vær, gikk hun ned i hagen. Duggen hadde lagt et gipyrslør av sølv over kålhodene, med lange, lyse edderkopptråder som strakte seg fra det ene til det andre…» Flaubert hadde skrevet «med lange, lyse tråder» – og overlatt de eventuelle edderkoppene til fantasien. Og det ble til at jeg med tungt hjerte renonserte på min hjelpsomme fortolkning.

Det jeg har tatt opp, er relativt håndfaste og greie rettelser. Men det er viktige sider ved vaskingen og finpussen som er vanskeligere å konkretisere, nemlig alt som har med rytme og setningsmelodi å gjøre, det vi kan kalle åndedrettet i teksten. I all beskjedenhet gjorde jeg her bruk av Flauberts egen metode: brøleprøven. Han pleide å prøve ut rytmen og klangen i setningene ved å lese dem høyt – og så enda høyere. Hvis setningen tålte å brøles ut, var han fornøyd! Når jeg arbeidet utendørs eller for åpne vinduer, hendte det nok jeg skremte naboer og forbipasserende, selv om jeg vel brølte litt forsiktigere enn Flaubert.

Hvis dere synes jeg har oppholdt meg mye ved detaljer og snakket om bagatellmessige endringer av småting, så er det helt riktig! Det hadde kanskje vært interessant med noen skarpsindige observasjoner om oversetteriets teorier, men det passer liksom ikke apropos denne boken, og det får være min unnskyldning at Flaubert selv var opptatt av detaljer og polering i en grad som grenset til besettelse. Hans mor bebreidet ham: «Din mani for setninger har tørket ut ditt hjerte.» Jeg tror ikke at de som leser Madame Bovary vil mene det. Det er snarere slik at for Flaubert er ikke detaljene detaljer, men en vesentlig del av verket.

Dette minner meg om en berømt setning av en annen franskmann, Paul Valéry. Han snakker om kunsten, med utgangspunkt i arkitekturen, og sier: «Det finnes ikke detaljer i utførelsen». Og det kunne jo være et bra paradoks å slutte med: Flaubert – som var så vanvittig opptatt av detaljer – hadde skrevet en bok uten detaljer! Og for øvrig en bok om ingenting, en bok om seg selv (Madame Bovary, c’est moi!), og en bok som «balanserer på en knivsegg og er skrevet med en skalpell», for å ta på alvor Flauberts egen harselering i Klisjéordboken med det folk sa om hans mesterverk.


[1] Ridepiskene er antakelig sveper, og «fløytene» kan ifølge museet i Draguignan, som har konsultert bl.a. Musée vivant du cheval i Chantilly, være en liten rørstuss der svepen kan settes når den ikke er i bruk.

Boks for arkivperler