Arkivperle: Tolstoj og Dostojevskij

Av Geir Kjetsaa (1937-2008). Foredraget ble holdt i Norsk Oversetterforenings regi på Norsk Litteraturfestival i 2004 og er tidligere publisert på NOs «gamle» nettsider.

Tolstoj og Dostojevskij er uten tvil de to russiske diktere som har vunnet størst berømmelse i vårt land. For mange av oss står de som motsetninger. Vi taler om Tolstojs episke bredde og Dostojevskijs psykologiske dybde, og peker gjerne på ulikheter i deres forhold til Kristus-skikkelsen og tsarmakten.

Typisk for Dostojevskij er at han ikke frembyr noe endelig svar på de spørsmål han stiller i sine belærende romaner. Dels fordi han ikke kan gi noe endelig svar, dels fordi han mener at det er opp til leserne å trekke slutninger. På denne måten skiller han seg klart fra Tolstoj, som i sine moraliserende tendensromaner har et klart budskap som han vil «selge» sine lesere ved logisk argumentasjon.

Selvbiografiske forfattere 

F. Dostojevskij
F. Dostojevskij

Men Dostojevskij har også et helt annet forhold til sine personer enn Tolstoj. Begge er de utpreget «selvbiografiske» forfattere som skriver om sine egne erfaringer. Men mens Tolstojs helter, for eksempel Pierre i «Krig og fred» og Levin i «Anna Karenina» i høy grad øker vår sympati for dikteren, kan vi ikke uten videre si det samme om heltene hos Dostojevskij. Hos ham møter vi ikke sjelden de mest avskyelige personer i viktige roller – ikke bare «positive» skikkelser som Sonja i «Forbrytelse og straff» og Aljosja i «Brødrene Karamazov». I et brev til sin forlegger karakteriserer han således Stavrogin, hovedpersonen i «De besatte», som en «dyster person» og en «skurk». Men typisk nok legger han til: «Jeg tok ham fra mitt hjerte». Det samme kunne han ha sagt om flere av personene i «Brødrene Karamazov». Til og med de verste skurker står ham nær i den forstand at de er «tatt fra hans hjerte». Til den gamle Karamazov gir han således sitt eget fornavn Fjodor, til Smerdjakov gir han sin fallesyke. Ja, selv fanden har han visst ingen vanskeligheter med å identifisere seg med når han kort før sin død noterer: «Mitt hosianna er gått gjennom tvilens store skjærsild, slik fanden sier om seg selv i min siste roman.

 

L. Tolstoj
L. Tolstoj

Mens moralisten Tolstoj aldri legger fingrene mellom når det gjelder å fordømme en usympatisk person, søker Dostojevskij alltid etter å «finne mennesket i mennesket», til og med i det mest forkomne og avstumpede individ. Strenghet er hos ham intimt forbundet med medlidenhet. Og nettopp fordi han føler seg så beslektet med sine negative helter, lar han dem også så ofte få komme til orde.Den kjente russiske litteraturkritikeren Dmitrij Merezrkovskij har fremstilt Tolstoj som en representant for det hedenske element og kaller ham en «kjødets visjonær» (tajnovidets ploti), mens Dostojevskij i hans øyne fremstår som en «åndens visjonær (tajnovidets dukha), en representant for det kristne element, en folkelig mystiker som skuer ned i de metafysiske dybder.

Problemet med slike skarpe, antitetiske inndelinger er imidlertid at det blir så altfor lett å finne unntak som på ingen måte kan sies å bekrefte den påståtte regel. I skildringen av Fjodor Karamazov er det i motsetning til Merezjkovskijs tese om Dostojevskij som «åndens visjonær» så visst ikke mye ånd, men derimot atskillig kjød. La oss bare høre hva fortelleren har å si om Fjodor Karamazov.

 Jeg har allerede nevnt at han nå var blitt temmelig oppsvulmet. Hans utseende ga i det hele tatt et tydelig vitnesbyrd om det liv han hadde levd. Foruten de store, kjøttfulle posene under de frekke og lurende øynene, foruten en mengde dype rynker i det lille fete ansiktet hadde han fått en svulmende, pungformet dobbelthake som ga hele ansiktet et motbydelig, lystent utseende. I tillegg kom en lang, sanselig munn med fyldige lepper, og bak dem en ekle stumper av svarte, halvråtne tenner. Det sprutet alltid spytt fra ham når han snakket.

 Forresten gjorde han gjerne narr av ansiktet sitt, selv om han åpenbart var fornøyd med det. Særlig pekte han på nesen, som ikke var særlig stor, men meget smal og krum: «En ekte romernese,» sa han, – «det sanne bilde av en gammel patrisier fra forfallstiden.» Han var visst stolt av dette». Kjøttfull er også Pierre i «Krig og fred». Ikke desto mindre skildres han av Tolstoj som et søkende åndsmenneske som er minst like opptatt av å kjempe seg frem til livets mening som Dostojevskijs personer er.

Med Pierre kommer evighetsperspektivet inn i «Krig og fred». Hans gjenfødelse begynner ved Borodino, hvor han får nær kontakt med det enkle russiske folk og lærer soldatenes  tapperhet å kjenne. Møtet med soldatene vekker hans ønske om fornyelse. Han vil bli som det kjempende russiske folk og fylles av spontan kjærlighet og altruisme. Under Moskvas brann gjenfinner han så sin tro på livet. Dette skjer under møtet med den enkle bondesoldaten Platon Karatajev, en mann som er fremmed for all personlighetsfølelse og dermed representerer den russiske folkeånd. Den enfoldige bonden Karatajev står for enkelhet og naturlighet. Etter møtet med ham er det som om Pierre stiger opp av et moralsk bad som har fjernet hans tvil og gjort alt enklere. Den tidligere så dorske og forvirrede frimureren blir plutselig energisk og handlekraftig. I begeistring over Karatajevs rolige og upretensiøse syn på livet, i begeistring over den sannhetens og enkelhetens ånd som er så typisk for ham, finner Pierre endelig frem til tro på livet og på de gåtefulle krefter som styrer det. Da han senere skilles fra Karatajev, har han lært at kjærlighet til livet er kjærlighet til Gud, at bare det menneske er lykkelig som elsker livet på tross av sykdom og sorger. Så lenge det er liv, er det også lykke, lyder hans endelige innsikt.

Ånd og kjød
Som vi ser, er det i virkeligheten mye ånd hos Tolstoj, akkurat som det kan være mye kjød hos Dostojevskij. I det hele tatt, jo mer jeg arbeider med disse tekstene, desto sterkere trer deres mange likheter frem for meg. Jeg kan derfor vanskelig dele det syn som hos George Steiner kommer til uttrykk i formuleringen «Tolstoj eller Dostojevskij», med andre ord at man her må velge, – at de to russere ikke bare er forskjellige, men til og med rake motsetninger. Tar man den ene, kan man ikke også få den andre. Selv har jeg liten sans for slike retoriske poenger. Jeg mener tvert imot at vår lesning av den ene bare kan bidra til å utdype vår respekt for den andre. Tolstoj og Dostojevskij beriker hverandre gjensidig. Og følgelig bør vi si: Takk, jeg vil ha begge deler!

Livets mening
Størst er kanskje likheten i deres alvorlige holdning til livet. Begge begynte tidlig å gruble over livets mening, og begge ville vise kjærlighetens og medlidelsens betydning for alt menneskelig samvær. Tolstoj kunne plutselig blir grepet av skrekk og sorg når bøndene hjemme på Jasnaja Poljana ble straffet med pisken. Forkjemperen for ikkevold våknet tidlig i ham. Hvorfor var Kristus blitt pint på korset? Ingen kunne gi svar. Trøst fant han bare i tanken på at han ikke var alene i verden, at det også var andre mennesker til. Og dem måtte han ikke glemme! Men skulle han få gjort noe for dem, var det nødvendig at han selv ble et bedre menneske.

Tro og kristendom
Oppvokst i et hjem med aktelse for kristendommen, måtte Tolstoj tidlig ta stilling til religionen. Vanekristendommen passet dårlig for denne søkende gutten. Ikke desto mindre ble han forskrekket da en av naboguttene fortalte at det slett ikke fantes noen Gud. Det presten hadde lært dem, var bare oppspinn! Tolstoj-brødrene diskuterte påstanden og kom til at den var «meget fengslende og slett ikke urimelig.» Om Tolstojs tidlige forhold til troen heter det senere i «Skriftemål»:

 Jeg ble døpt og oppdratt i den gresk-katolske kristne tro … Men da jeg 18 år gammel forlot universitetet etter et par års studium, trodde jeg ikke lenger på noe av det de hadde lært meg … Barnetroen forsvant fort, akkurat som hos alle andre, bare med den forskjell at jeg snart ble klar over det, siden jeg tidlig begynte å lese og tenke. I sekstenårsalderen sluttet jeg å be og gå i kirken… men det var likevel noe jeg trodde på, selv om jeg ikke visste hva det var. Det kan nok være at jeg trodde på Gud, men hvilken Gud kunne jeg ikke si. Heller ikke fornektet jeg Kristus, men hva hans lære innebar, visste jeg ikke.

 Det er godt mulig at Tolstoj her undervurderer sin tro i barndom og ungdom. Vi har mange vitnesbyrd om at han tidlig tok troen på alvor og hadde et intenst bønneliv. Men sikkert er det også at hans tro fra første stund var fylt av tvil. Og denne kampen mellom tro og tvil skulle snart bli et fruktbart utgangspunkt for hans forfatterskap.

Ser vi nå på Dostojevskij, vil vi hos ham i hovedtrekkene finne samme utvikling. Også hos ham gikk veien til troen gjennom tvilens smeltedigel. Ja, kanskje var veien til troen hos ham enda mer tornefull enn hos Tolstoj. Men så aksepterte han da også til slutt mer av kristendommen enn Tolstoj kunne. Ikke minst godtok han Kristus som Guds sønn, mens Tolstoj aldri kom lenger enn til å betrakte ham som det religiøst mest geniale menneske som hadde levd på jorden, «bare litt mer genial enn Buddha», som han pleide å legge til. Noen Guds sønn ble Kristus aldri for Tolstoj, til tross for all den respekt han viste ham.

I så måte oppviser Tolstoj en viss likhet med Ivan-skikkelsen i «Brødrene Karamazov». Som moderne ateist er Ivan lite opptatt av spørsmålet om Gud er til. Guds eksistens kan han godt akseptere. Men dette gjør ikke hans opprør mindre – tvert imot. Ivan aksepterer Gud bare for å kunne avvise ham. Det han ikke kan akseptere, er nemlig den verden Gud har skapt. Hans hovedargument mot Guds verdensordning er lidelsene, barns lidelser. Ivan bringer en lang rekke autentiske skildringer av hvordan uskyldige barn er blitt utsatt for de voksnes grusomme behandling, hvordan de er blitt revet i stumper av jakthunder, spiddet på bajonetter i sine mødres påsyn og så videre. Ivans konklusjon er helt klar: Hvis djevelen ikke eksisterer og mennesket har oppfunnet ham, så har mennesket sannelig skapt ham i sitt eget bilde! Hva er hensikten med alle disse lidelsene? spør Ivan. At det en gang skal oppstå en «evig harmoni» i verden? Hvis denne evige harmoni må betales med uskyldige barns lidelser, vil Ivan i menneskekjærlighetens navn foretrekke å gi avkall på den:

Det koster for mye å få adgang til den evige harmonis verden. Vi har ikke råd til å betale så høye inngangspenger. Derfor vil jeg fortest mulig levere inngangsbilletten tilbake. Det er jo simpelthen en ærlig manns plikt. Derfor gjør jeg det også. Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja. Jeg viser ham full respekt. Jeg sender ham bare billetten tilbake.

Å sende inngangsbilletten tilbake hendte det også at Tolstoj gjorde. Blant annet ble han i 1901 bannlyst fra den russiske kirke. Men særlig påfallende er likheten mellom Tolstoj og Dostojevskij i deres kjærlighet til det russiske folk og i deres skepsis til Vestens materialistiske sivilisasjon.

Utenlandsreisene
Begge hadde riktignok et nært forhold til vesteuropeisk litteratur: Dostojevskij kanskje særlig til Balzac, og Tolstoj til Rousseau. Men samtidig kom de begge til å innta en kritisk holdning til den oppskrytte vestlige sivilisasjon. Dette går tydelig frem av deres beretninger om sine utenlandsopphold i annen halvdel av 1800-tallet. Ja, så like er disse beretningene at Tolstojs redegjørelse nesten kunne vært signert av Dostojevskij og Dostojevskijs redegjørelse av Tolstoj. Tolstoj la ut på sin første Europa-reise i begynnelsen av 1857. Ferden gikk først med hest og vogn til Warszawa og så med tog til Paris. Dikteren sanket positive inntrykk fra teatrene og gikk på forelesninger i Sorbonne. Overalt møtte han en frihet som var ukjent i Russland. Men den første begeistringen skulle snart gi etter for dyp forferdelse over nasjonalismen og de materialistiske samfunnsforhold. Allerede møtet med Napoleons sarkofag i Paris ble en pinlig opplevelse: «Forgudelsen av denne slyngelen er helt avskyelig!» utbryter Tolstoj. Også pariserbørsen gjorde et «forferdelig inntrykk», for ikke å snakke om den grufulle henrettelsen som han forteller om i dagboken for 6. april 1857:

Jeg er syk, sto først opp klokken 7 og kjørte så ut for å se på en henrettelse. En struttende hals og et hvitt bryst. Han kysset Bibelen, og deretter – døden. Så grusomt og meningsløst! Minnet om denne uhyggelige scenen vil alltid forfølge meg. Jeg drømmer om giljotinen … ser meg om på gaten og tror jeg blir forfulgt …

Hans tillit til menneskenes kulturelle utvikling begynner å vakle:

Da jeg så hvordan hodet ble skilt fra kroppen og hvordan de hver for seg dumpet ned i kassen, forsto jeg ikke med min forstand, men med hele mitt vesen – at ingen som helst teorier om fremskrittets og det eksisterendes fornuftsmessighet kunne rettferdiggjøre denne handling.

Om alle mennesker – helt fra verdens skapelse – hadde stått frem og sagt at dødsstraffen var nødvendig, ville hans hjerte svart at det var løgn. Eksekusjonen ga rikelig næring til anarkistiske stemninger. Lovene er bare oppspinn, staten er en sammensvergelse med det mål å ødelegge borgerne moralsk. I sin bok «Hva skal vi da gjøre?» (1886) vender Tolstoj tilbake til denne hendelsen, som har vist ham at alle argumenter for dødsstraffen ikke er annet enn «djevelsk oppspinn»!

Reisene i Sveits blir pilegrimsferder i Rousseaus land. Tolstoj overveldes av den storslåtte alpenaturen og går lange turer i fjellene. Det var som om en ny blomst slo ut i hans sjel. Hvor herlige var ikke disse vandringene i naturens skjød! Vest-Europas mennesker er imidlertid ikke like prektige som naturen. Under et opphold i Luzern blir han opprørt over de tilreisendes skammelige oppførsel mot en gatesanger. Tre ganger rekker sangeren hånden ut etter en almisse, men turistene på luksushotellets balkong vil ikke gi ham en eneste skilling. De bare ler, – rått og hjerteløst. At de kan stille seg så likegyldig til nød og elendighet! undrer Tolstoj. Skuffet og nedtrykt fortsetter han sin reise nedover Rhinen. Et sviende tap ved ruletten i Baden-Baden gjør ham enda tristere. Endelig kommer han til Berlin og skynder seg hjem med båt over Stettin. Hans konklusjon er den samme som den Dostojevskij kom til noen få år senere: Vesten er korrupt og hensynsløs. Han kvitterer for oppholdet med den beske fortellingen «Luzern» og skynder seg tilbake til Jasnaja Poljana for å holde skole for bondebarna.

Likevel drar han sommeren 1860 på nytt ti1 Vest-Europa, denne gang for å gjøre seg kjent med siste nytt i vesteuropeisk skolevesen. «Da jeg hadde arbeidet med skolen en tid, dro jeg for annen gang til utlandet for å finne ut hvordan jeg skulle belære andre uten selv å vite noe,» ironiserte han senere over seg selv.

Han tar dampbåten til Stettin og drar derfra til Berlin. Her følger han forelesninger ved byens universitet og besøker fengselet Moabit, kjent for sin «vitenskapelige» tortur i  ensomhetscellen». Straffemetoden gjør et nedslående inntrykk. Heller ikke de tyske arbeiderne imponerer ham: «Uvitenhet, fattigdom og latskap». Ferden går videre til Kissingen, hvor han møter den tyske sosiologen Julius Froebel, en nevø av Friedrich Froebel som hadde opprettet de første barnehagene i Europa. «Russlands utvikling må bygge på stadig større folkeopplysning,» mener Tolstoj. «Folkeopplysningen vil hos oss gi bedre resultater enn i Tyskland, for russerne er ennå ikke ødelagt av en falsk oppfostring.» Men folkeopplysningen måtte aldri bli et produkt av byråkratisk tvang. Opplysningsvirksomheten måtte ha sine røtter i enkeltmenneskenes egne spontane behov for  kunnskaper. Han var lite begeistret over pedagogene han møtte. I hans øyne var de fleste av dem stive og hjerteløse mennesker som trodde de kunne lede barna med lover og forskrifter. Skolebesøkene gjorde ham enda mer betenkt. Med sin kjærlighet til barn og sitt idealistiske syn på pedagogikken måtte han reagere på den dogmatiske undervisningen og de brutale avstraffelsene. «Var på skolen.  Forferdelig!» utbryter han i dagboken. «Bønn for kongen, slag og skjenn, alt på rams, barna er sløve og forslåtte.»

Forholdene i Frankrike var ikke bedre. Også her hadde skolen fått et preg av organisert kvelning. Elevene var underkastet en skremmende kadaverdisiplin og ble tidlig drevet til løgn og  forstillelse. Den utbredte utenatlæringen oppøvet kanskje hukommelsen, men svekket til gjengjeld intellektet. «På mine spørsmål svarte de bare på rams,» skriver Tolstoj, «men hvis jeg hoppet fra kapittel til kapittel, fikk jeg slike svar som at Henrik IV var blitt myrdet av Julius Cæsar. På samme måte i geografi- og bibelhistorietimene. Og i timene med skrivning og lesning. Mer en halvparten av pikene kunne ikke lese andre bøker enn dem de hadde lest på skolen. Etter seks års skolegang kunne de ikke skrive et eneste ord.»

Verre enn de dårlige resultatene var den umenneskelige behandlingen. I meget ung alder ble barna lukket inne i skolene, akkurat som forbryterne i fengslene. «På fløytesignal beveger  elevene seg som soldater,» skriver dikteren fra Marseille. «De reiser seg, legger armene i kors og synger salmer til Gud og sine velgjørere med underlige, skjelvende stemmer.»

For å karakterisere denne barnefiendtlige skolen må Tolstoj gripe til verbet «verdummen». Denne  kolen er ikke opprettet for at det skal være bekvemt å lære, men for at det skal være behagelig å undervise. At barna kan tale med hverandre og bevege seg fritt omkring, er for lærerne ubekvemt, og følgelig stilles kravet om absolutt ro og lydighet. Slike institusjoner,  bygget og drevet etter fengselets prinsipper, er lite egnet til å fremme skolens mål: Å hjelpe barna til å finne svar på livets spørsmål.

Etter et kort opphold i Paris skynder han seg i begynnelsen av mars 1861 over til London, hvor han feirer livegenskapets opphevelse sammen med Aleksander Herzen, Russlands berømte emigrant. Av dikteren Matthew Arnold får han et introduksjonsbrev til en skole i Chelsea og ber elevene skrive stil om hva de har opplevd på veien til skolen.

Men det er ingen grunn til å tro at Tolstoj fikk bedre inntrykk av London enn Dostojevskij året etter: en by full av stank, fattigdom og barneprostitusjon. Heller ikke var han begeistret over et besøk i Underhuset, der Lord Palmerston understreket betydningen av å opprettholde Englands sjømilitære overlegenhet. «Kjedelig og meningsløst,» kommenterte Tolstoj.

Et lyspunkt var derimot Charles Dickens opplesning i St. James’ Hall: «Han leste utmerket og gjorde et stekt inntrykk med sin tørre, sterke figur.» Tolstojs respekt for denne dikteren ble med årene stadig større. «Jeg er av den oppfatning at Charles Dickens er den største romanforfatter i det 19. århundre, og at hans bøker, fylt som de er av ekte kristen ånd, har brakt og vil fortsette å bringe menneskeheten mye godt.» Denne forfatteren elsket de fattige og foraktet de rike. Slik skulle det være!

Noen dager senere kom han til Brussel, hvor han oppsøkte Proudhon. Møtet ned denne utopiske sosialisten fikk stor betydning for Tolstoj. «Eiendom er tyveri» ble et motto for flere av hans egne samfunnsøkonomiske avhandlinger, likeens Proudhons lære om at ethvert styre og enhver makt er grunnet på vold.

Mindre inntrykk gjør Goethes hjem i Weimar. Men han får god kontakt med en av byens skoler. Han er til stede under historietimene og forteller om sine forsøk med en friere undervisningsmetode. Men over de tyske lærerne er han langt fra imponert: kalde, sjelløse pedanter! I april 1861 er han endelig hjemme i Russland etter ni måneders fravær. Ingen skulle nå komme og si at han ikke hadde satt seg inn i skolevesenet i utlandet. Eller at han ikke hadde rett til å kritisere det. «Jeg har med meg så mange inntrykk at det blir litt av et arbeid å få alt på plass.

Men til Vesten kom han aldri mer.

Kort etter la Dostojevskij ut på sin første utenlandstur. Han ville oppleve Europa mens han ennå hadde «krefter, glød og poesi» Egentlig var reisen en «helsetur» som Det hemmelige politi hadde gitt tillatelse til på grunn av dikterens behov for å konsultere utenlandske leger. Men å dømme etter brevene og reiseberetningen ble det liten tid til legebesøk. Alt tyder på at den begrunnelse han ga i visumsøknaden bare var et påskudd til å få oppleve utlandet. De to-tre hektiske månedene utenfor Russlands grenser ble fremfor alt en studietur som munnet ut i et generaloppgjør med Vest-Europa.

Mange år var gått siden Dostojevskij vandret omkring på fattighospitalet i Moskva og drømte om å reise til utlandet. I mellomtiden var begeistringen kjølnet betraktelig. Allerede de første årene i Petersburg vokste det frem et innbitt utenlandshat hos dikteren. Og dette hatet var bare blitt forsterket under oppholdet i Sibir. Sin respekt for vesterlandsk åndsliv hadde han saktens bevart, men samfunnet og menneskene i vesten var ham meget imot. Da han satte seg på utenlandstoget 7. juni 1862, var det lite igjen av hans begeistrede guttefabuleringer om «livet i Venezia».

Reisen gikk over Berlin, Dresden, Wiesbaden, Baden-Baden, Køln, Paris. London, Luzern, Genève, Genova, Firenze, Milano, Venezia og Wien – flere av byene besøkte han to ganger. Man skulle tro at han måtte få noe positivt ut av turen. Men nei, han fikk nøyaktig det han søkte. De «Vinternotater om sommerinntrykk» som han offentliggjorde i første nummer av «Tiden» for 1863, er kanskje den mest fordømmende skildring av Vesten som noensinne er skrevet av en russer. Og det sier ikke så rent lite.

Det skjærer seg allerede før grensen er passert. I kupeen blir han sittende ved siden av en «fullblods englender» som helt og fullt svarer til hans negative forventninger om dette flegmatiske folkeferd:

Under hele reisen sa han ikke en eneste stavelse til noen av oss. Om dagen leste han hele tiden i en bok med denne bitte lille engelske skrift som bare engelskmennene kan tåle, og som de til og med finner så behagelig om kvelden, så fort klokken var ti, trakk han av seg støvlene og satte et par bløte tøfler på føttene. Denne vanen hadde han åpenbart anlagt en gang for alle og så ingen grunn til å bryte den under en reise.

 Men også russerne får sin bekomst. Eller rettere sagt, de russere som lar seg imponere av Vesten. Bittert håner han de av sine landsmenn som har bosatt seg i utlandet, og som «glemmer sitt morsmål og lytter til de katolske patere.» Gram i hu gjør han også narr av russiske turister som faller i staver over innbilte «severdigheter.» «Utrettelig står de der og glor på et eller annet rubensk kjøttbilde og tar det lydig for de tre gratier fordi reisehåndboken befaler dem å gjøre det.» Selv lar han seg så visst ikke dupere. Ikke engang Kølnerdomen  imponerer ham særlig: «Selv syntes jeg kirken lignet en galanterigjenstand, et mektig sammenkniplet snurrepiperi av den type som brukes til brevpresse på et skrivebord, ganske visst på godt over fem hundre fots høyde.»

Ellers er det først og fremst menneskene og samfunnsforholdene som opptar Dostojevskij, ikke museene eller naturen. Men nettopp her er det skuffelsene kommer skyllende inn over ham. På grensen til Frankrike dukker fire tause menn opp i kupeen, åpenbart «spioner», folk fra overvåkningspolitiet. Som om han ikke hadde nok av dem hjemme i Russland! I Paris blir han gjenstand for ny granskning: høyde, farve på hår og øyne, arr og synlige kjennetegn Jo, han var sannelig kommet til frihetens land!

«Paris er den dydigste by på hele jordkloden,» noterer dikteren. Like ironisk er skildringen av den borgerlige dyd og orden som glimrer frem til akkompagnement av de plaskende fontenene i Palais-Royal. For under dyrkelsen av dyden ligger pengebegjæret og havesyken. Å spare seg sammen en liten formue, å eie så mange ting som mulig – det er dette som for pariseren er blitt moralens hjørnesten.

At grådigheten dekkes til av edelhet og veltalenhet, gjør den bare enda mer motbydelig. «Alle franskmenn har en vidunderlig edel mine. Selv den jammerligste lille franskmann, som gledelig selger Dem sin kjødelige far for én franc og til og med gir Dem noe på kjøpet – selv han vil i samme øyeblikk som han selger sin far bære en så sikker og selvfølgelig edelhet til skue at De bare blir stående og måpe av undring.» Den samme hatske tone fyller brevene fra Paris: «Franskmannen er stille, ærbar og høflig, men bunnfalsk, og penger er for ham alt. Idealer kjenner han ikke. Forlang ikke overbevisninger av en franskmann, ikke engang overveielser. Det alminnelige dannelsesnivå er skremmende lavt …»

Med stort skarpsinn gir dikteren seg til å analysere det stolte franske slagord om «frihet, likhet og brorskap». Slagordet hører slett ikke hjemme i dette pengesamfunnet: Her kan man bare være fri hvis man eier en million! Likhet for loven er dermed en illusjon, brorskap likeså. Når alle bare er opptatt med å grave til seg selv, blir det ingen omsorg igjen for andre. «Man må instinktivt føle seg trukket mot brorskap og fellesskap,» skriver Dostojevskij. Dette er ikke mulig i det egoistiske og materialistiske Frankrike. Heller ikke har dikteren tro på noen forandring. Trangen til å eie er nemlig like rotfestet hos bøndene og arbeiderne som den er i borgerskapet. Det er en illusjon å tro at for eksempel sosialismen vil ha sjanser mot denne eiertrang. Ingen vil nemlig være villig til å ofre så mye som en tøddel av sin frihet til å være seg selv nok. «Med andre ord: Hvor i verden sosialismen enn blir til virkelighet – i Frankrike blir det iallfall ikke.

Mens det besteborgerlige Paris ennå er preget av ro og orden, trer det industrialiserte London frem for dikteren i de grelleste motsetninger. På gatene ser han fine drakter og kostbare vogner side om side med skitt og filler. Themsen er forgiftet, luften er forurenset, byen er merket av gledesløs fyll og rå konemishandling. Især blir dikteren forferdet over barneprostitusjonen:

Her på Haymarket så jeg mødre som tok sine små døtre med seg og underviste dem i sitt yrke. Og disse tolvårsgamle pikene tok en i hånden og ba en om å gå med dem. En kveld så jeg i mylderet en pike på høyst seks år, absolutt ikke eldre, kledd i filler, skitten, barbent, utmagret og forslått. Gjennom fillene kunne en se at kroppen hennes var dekket med blodunderløpne strimer. Hun gikk sanseløs omkring i mengden… kanskje hun var sulten. Det var ingen som brød seg om henne. Men det som grep meg mest, var hennes sorgfulle uttrykk og håpløse fortvilelse. Det var ganske uvirkelig og forferdelig smertefullt bare å se på denne lille skapnings forbannelse og fortvilelse.

 En følelse av forstemmelse og forferdelse griper ham også da han besøker Verdensutstillingen med «alle sivilisasjonens strålende erobringer». Gysende viker han tilbake for det hovmod som har skapt Krystallpalassets «kolossale dekorasjoner». Her har noe nådd sin fullendelse, konstaterer dikteren, her har menneskets hovmodige ånd reist et teknologiens avgrunnstempel:

Dette er et bibelsk bilde, her sies noe om Babylon, her blir en profeti fra Apokalypsen til levende virkelighet. Og man føler at det vil kreves umåtelig åndelig kraft for ikke å ligge under for dette inntrykk, for ikke å bøye seg for denne fullbyrdede kjensgjerning, for ikke å anerkjenne denne virkelighet som vårt ideal og ta Baal for Gud.

 Siste del av Dostojevskijs første utenlandsreise, ferden nedover Rhinen, oppholdet i Sveits og Italia, ble etter alt å dømme mer behagelig. Under oppholdet i Firenze ble det tid til et par museumsbesøk. Men bortsett fra Rafaels «Madonna della Sedia» var det lite som imponerte dikteren. Han hadde ikke før kommet inn i Galleria degli Uffizi før han styrtet ut igjen. Også for byer og gater kunne han styre sin begeistring. De rette gatene i Torino minnet ham bare om gatene i Petersburg, og Firenzes Arno var på ingen måte vakrere enn Fontanka hjemme. Alltid lå hans hat til det utenlandske og ulmet, et hat som bare ble sterkere og sterkere for hver utenlandsreise.

Typisk var hans lange opphold i Sveits i slutten av 1860-årene. For de selvgode sveitserne mistet han snart enhver respekt. Så mange krakilske og høyrøstede drukkenbolter hadde han ikke engang sett i London. Genève var stolt av sin frihet, men friheten besto visst bare i at alle kunne drikke seg fulle og gå rundt i gatene og skråle. Dumhet, usselhet og råskap overalt. «I denne gemene republikken har spissborgerligheten nådd sitt høydepunkt,» skriver han oppgitt til en av sine venner. «Om De bare visste hva som her blir ansett for godt og ondt!» Dette åndelige og kulturelle lavmål i denne evige drukkenskap, disse smålige kjeltringstreker som nesten er blitt lovfestet både i handel og vandel!»

Det eneste som gjorde livet i Vesten akseptabelt for Dostojevskij, var rulettspillet, som forlengst var blitt forbudt i Russland. Men også i Vestens spillesaler mottok han dystre inntrykk. De mange tapene tvang ham til ydmykende vandringer fra pantelåner til pantelåner. Når alt var pantsatt, fulgte gjerne en liten gevinst, eller et lite forskudd fra Russland, slik at han kunne løse inn noen av de pantsatte tingene, f.eks. gifteringen eller sin kones undertøy. Dostojevskij ble stadig tristere til sinns. Hele skylden la han på sine utenlandske medspillere. De distraherte ham, snart ved dytting, snart ved sjenerende parfymebruk. Og han tok hissig igjen med skjenning og krangling. Innen kort tid var han beryktet over hele spillesalen. «Han var helt rød i toppen, med blodskutte øyne, akkurat som en drukkenbolt,» skriver hans kone forskrekket.

De siste årene
Med alle sine ulikheter møtes dermed Tolstoj og Dostojevskij i sin kritiske holdning til det materialistiske og småborgerlige Vesten. Derimot stilte det offisielle Vesten seg forskjellig til dem. Mens Dostojevskij halvannet år før sin død ble innvalgt i æreskomiteen for Det internasjonale litteraturselskap, var det ingen komité som ville gi Nobelprisen til Tolstoj. «Tolstoj kan kallas Rysslands store samvete, men han är icke dess stora hjärta och – jag hoppas det – ännu mindre dess store framtidstanke,» konkluderte den svenske konsulenten sin vurdering av Tolstojs kandidatur for litteraturprisen. Og hans norske kollega fant under vurderingen av hans kandidatur for fredsprisen «en dilettants tilegnelse av spredt og usystematisk kunnskap». Enda godt at Tolstoj flere ganger hadde bedt sine nordiske venner å forhindre at han fikk Nobelprisen, «slik at jeg ikke kommer i den pinlige situasjon å måtte levere den tilbake».

Hva så med Tolstoj og Dostojevskij – disse tross alle ulikheter nærbeslektede sannhetssøkere – møttes de noen gang? Svaret er nei, men da må vi legge til at det var nær på. Etter sin store suksess under avdukningen av Pusjkin-monumentet sommeren 1880, følte den ærgjerrige Dostojevskij at det nå bare var Tolstoj som kunne måle seg med ham. Da festlighetene var over, ville han oppsøke sin kollega på Jasnaja Poljana, men ble advart av Turgenev, som mente at Tolstoj nå – som følge av sin dype åndelige krise – var i ferd med å gå fra forstanden.

Dostojevskij skulle bare ha visst at Tolstoj på denne tiden var ivrig opptatt med å studere hans verker, fremfor alt «Opptegnelser fra Det døde hus». «Jeg kjenner ingen bedre bok i nyere russisk litteratur,» skriver Tolstoj til en av sine bekjente. «Han syn er oppriktig, naturlig og kristent. Dette er en bok som løfter sjelen … Hvis De skulle treffe Dostojevskij, må De endelig hilse og si at jeg setter stor pris på ham.» Det var ikke de såkalte «dannede» som skulle beære folket, mente Dostojevskij. Tolstoj var hjertens enig: Russerne måtte bøye seg for folkets sannhet.

Mange hadde ivret for et møte mellom disse to diktergigantene. Men Tolstoj var så opptatt av sine religiøse grublerier at det ble for sent. Da han tidlig i 1881 mottok budskapet om Dostojevskijs død, kunne han bare beklage at han ikke hadde tatt kontakt med ham etter en forelesning av filosofen Vladimir Solovjov et par år tidligere. For egentlig var det mye som forenet dem. Zosimas definisjon av helvete – «lidelsen ved ikke lenger å kunne elske» – er således understreket i Tolstojs eksemplar av «Brødrene Karamazov». Sikkert hadde ikkevoldsmannen Tolstoj også stor sympati for Zosimas syn på vold og kjærlighet. Zosima uttaler:

Ofte kan man være i tvil om hva som er det rette, særlig når man ser hvordan mennesket synder, og mange spør: «Skal man gripe til vold eller handle i ydmyk kjærlighet?» Og da skal du alltid tenke: «Jeg vil alltid handle i ydmyk kjærlighet». Hvis du en gang for alle har bestemt deg for det, kan du overvinne hele verden. Kjærlig ydmykhet er en umåtelig makt, den sterkeste av ‘alle, en makt som savner sin like.

 Med sitt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse har Zosima klare likhetstrekk med Frans av Assisi, som formante menneskene til bot og tro og forkynte gleden ved selvvalgt fattigdom, – enkelhet og ydmykhet. I mangt er det også mye av Tolstoj i Zosima-skikkelsen. Med rette følte Tolstoj at han hadde hatt en meningsfelle i skaperen av denne ukonvensjonelle munken:

 Jeg har aldri møtt Dostojevskij og aldri stått i direkte forbindelse med ham. Men nå, da han er borte, ser jeg tydelig at han var min kjæreste og mest umistelige venn. Jeg var jo forfatter, og alle forfattere er forfengelige og misunnelige på hverandre, slik er det iallfall med meg. Men det falt meg aldri inn å sammenligne meg med ham, aldri … Og så plutselig under middagen – jeg var kommet sent hjem og spiste alene – leste jeg at han var død. Det var som om et fotfeste glapp. En stund var jeg helt rådløs, men så forsto jeg hvor glad jeg var i ham og brast i gråt, og gråte gjør jeg fremdeles.

 At møtet mellom Dostojevskij og Tolstoj aldri fant sted, kan i ettertid fortone seg som beklagelig. Rett nok var de forskjellige: Dostojevskij hadde sine røtter i romantikken og var opptatt av gåter og unntaksmennesker, mens Tolstoj hentet bestemmende inntrykk fra opplysningstiden og skrev om sunne mennesker med sans for enkle ideer. Likevel, Tolstoj og Dostojevskij var også enige i mange viktige spørsmål: at Gud er kjærlighet, at helvete er manglende evne til å elske, at russerne må, forene seg i kampen mot Vestens vantro og materialisme, at menneskene må bygge seg en harmonisk verden ved hjelp av broderlig kjærlighet, og endelig at spørsmålet om Guds eksistens er det viktigste av alle spørsmål. Men samtidig fryktet de sikkert at et møte mellom to så hissige diktere lett kunne ha blitt en skuffelse. Ja, en diskusjon om pasifismen og Kristus-skikkelsen kunne kanskje til og med blitt skjebnesvanger for dem begge.

Alt skjedde altså til det beste: Dostojevskij og Tolstoj fikk aldri talt sammen. Men deres verker viser at de førte en uopphørlig diskusjon med hverandre, en diskusjon som nok var fylt av uenigheter, men også av gjensidig respekt. Det er ikke uten grunn at Dostojevskij har oppkalt sitt positivt skjønne menneske – fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin – etter grev Lev Nikolajevitsj Tolstoj. Vi kan derfor trygt konkludere med at Tolstoj og Dostojevskij befruktet hverandre og bidro til å gjøre hverandre til de to store Gud-søkere i russisk litteratur.