Av Christian Rugstad. Foredraget ble holdt i Norsk Oversetterforenings regi på Norsk Litteraturfestival i 2004 og er tidligere publisert på NOs «gamle» nettsider.

Så snart jeg hadde svart ja til å si noe om Fernando Pessoa, Uroens bok og modernismen, sett med oversetterens øyne, dukket et spørsmål opp i hodet mitt: På hvilken måte skiller oversetterøyne seg fra andre øyne? Og dermed suste jeg inn i en pessoask malstrøm av tvil og indre splittelse. Kunne det ikke være slik at det ville være vel så, om ikke mer, interessant å høre hva en full sjømann hadde å si om emnet? For det er nå vel en gang slik at oversettelse er for de langsomme både av hånd og ånd. Møysommelig arbeider oversetteren seg frem ord for ord mens forlaget suser bakom med sitt krav om tempo, tempo. I oversettelse som i kappgang handler det om å ta seg fortest mulig frem på langsomst mulig måte.

Jeg har med andre ord liten lyst til å si noe om Fernando Pessoa som oversettelsesobjekt, for der er han, strengt sagt, som alle andre. Og Pessoa er ikke som alle andre. Oversetterens øyne får derfor hvile. I stedet bruker jeg mine egne. Som kanskje er oversetterens likevel, hvem vet.

Så, hva er det moderne? Det må være det som ikke er gammelt. Og hvem er Fernando Pessoa? Et skrivende pattedyr.

Et sted skal man jo begynne.
Noen skriver, andre ikke. Og noen svært få skriver slik at det skrevne bryter seg inn hos leseren og setter sitt merke på ham. Fernando Pessoa er en slik. Hva man ellers måtte kalle ham, er i grunnen bare viktig for dem slikt er viktig for. Modernismen er en dynge av ord, og i denne dyngen finner vi fart, maskiner, urbanitet, Guds død, personlighetens oppløsning, ensomhet, fremmedfølelse. Alt dette er Fernando Pessoa. På ham passer modernismen som skallet på en banan, skjønt bananen iblant oppfører seg som en agurk, og agurken som en . . . Vel, lenger ut i det fruktale bør vi kanskje ikke driste oss, så vi begynner på nytt: Fernando Pessoa regnes ikke bare som Portugals fremste modernist, men etter hvert også som en av den europeiske modernismens store skikkelser.

Pessoa er skolelyset som ble smittet av litteratur i ung alder, og med en klar fornemmelse av sitt eget geni gikk han, sammen med en liten venneklikk i Lisboa, i gang med å fornye den portugisiske litteraturen. Han er også den ikke ukjente skaperen av et kompani skrivende skikkelser som holdt hus i hans eget sinn og som betjente seg av hans hånd. Disse såkalte heteronymene, diktende pseudonymer med egne skrivemåter og egne biografier, skrev parallelt med hverandre, kommenterte hverandre og opponerte mot hverandre. Og, som Pessoa selv så det, utfylte hverandre. Det var som om Pessoa oppførte et skuespill på en imaginær scene, hvor flere skuespillende poeter opptrådte samtidig. Denne sjelsoppløsende, eventuelt sjelsforflerende aktiviteten, har avfødt mange kommentarer. Pessoa har selv en forklaring på hvorfor det ble slik. Han mente at det kunne ha sitt opphav i hans «hysteriske nevrasteni». Og når han selv har sagt det, er det i grunnen ikke så spennende lenger. Kan vi ikke få applaus for egen skarpsindighet, svekkes som kjent interessen raskt og dramatisk.

Uroens bokÅ se Pessoas historie som en sammenhengende sykehistorie vil uansett ikke føre særlig langt. Hvor den nevrotiske personligheten begynner og litteraturen slutter, er et spørsmål som det må være like fåfengt som trettende å forsøke å besvare, særlig all den tid han, tilsynelatende i alle fall, hadde kontroll over det diktende mylderet i seg selv. At en forfatter ifører seg masker, at han gjemmer seg bak andre personer, er selvfølgelig ikke nytt. Men Pessoas metodiske, nærmest taktile måte å stykke opp personligheten på, må sies å være ny og moderne. Slik også Uroens Bok, som han aldri skrev ferdig, er et kart over det moderne. Fra 1914 til sin død i 1935 arbeidet han på Uroens bok, en amorf tekst som este til det komplett uhåndterlige etter hvert som lapper, servietter, konvolutter og løse ark ble lagt til. I over tyve år arbeidet han på sitt magnum opus, som ikke bare vokste seg større etter som årene gikk, men også endret karakter. Ingen vet hvordan boken ville ha sett ut dersom Pessoa selv hadde valgt og vraket og satt det endelige punktum. Men slik boken nå er, er den usalig blanding av symbolske tekster, dagboknotater, maksimer og aforismer, litterær kritikk, filosofiske og esoteriske spekulasjoner, sosiologiske observasjoner og meteorologiske iakttagelser. Som modernistisk verk må det sies å være nær fullkomment i sin sprikende ufullkommenhet.

 

Hovedpersonen i Uroens bok
er bokholderassistent Bernardo Soares fra Lisboa, han som pendler mellom sin beskjedne, tarvelige dont på kontoret og nattetimene i det leide værelset, der han skriver om det å være bokholderassistent, om fargen på taksteinene, om livsleden, drømmen, søvnen, diktningen, om stjernene høyt der oppe, når han ikke hører «stillheten som stiger frem fra regnets sus, og som brer seg ut i den smale gaten som et crescendo av askegrå monotoni». «Jeg sover i våken tilstand,» fortsetter han, «der jeg lener meg mot ruten slik jeg lener meg mot alle ting. Jeg forsøker å gripe hva jeg føler overfor det dystert glitrende vannet som renner i striper nedover vinduene og de skitne husveggene. Men jeg vet ikke hva jeg føler, jeg vet ikke hva jeg ønsker å føle, jeg vet ikke engang hva jeg tenker eller hvem jeg er.» Her er det, som man hører, mye å nøste opp.

Fernando Pessoa kalte Bernardo Soares et halv-heteronym, en svakt forkrøplet utgave av ham selv, en litterær figur som lå så nær forfatteren selv at vi dermed slipper bryet med å holde Pessoa og hans litterære kreasjon strengt adskilt. Og dermed slipper vi også å leke akademikere. Bernardo Soares søker tilflukt i anonymiteten. Han er tilbaketrekningens mann, han som gjemmer seg bak et pregløst ytre for ikke å bli knepet, funnet, stilt ut og vist frem. Han er til stede i livet ikke som deltaker, men som en iakttager med en nærmest patologisk hang til å registrere verden og den virkning den har på ham. Han lever for å skrive det lille han skriver, og i det gjør han sitt liv til kunst, til noe kunstig. Han kan ikke være et naturlig menneske, et «dyr i skjorteermer», og det er hans sorg at hans spesielle geni forbyr ham å være det. Hos ham er følelsene blitt til bevisstheten om følelser, og på sitt værelse, ved sin kontorpult, har han «modellert seg til ro og fremmedhet». Verden, hva raker vel den ham? «Hva vet jeg? Hva søker jeg? Hva føler jeg? Hva skulle jeg be om hvis jeg kunne be om noe?» Det tilsynelatende spakferdige siste spørsmålet gir et hint om det store rommet inne i det lille rommet han har laget rundt seg selv. Der ligger Pessoas humor såvel som hans gjennomstrålende lyriske evne.

Hva skulle jeg be om hvis jeg kunne be om noe? Valget er som alle vet menneskets svøpe, og i særdeleshet det moderne. Et valg fordrer en identitet, en identitet fordrer en personlighet, og er det noe Pessoa kretser om i sin litteratur, og i Uroens bok spesielt, er det nettopp identitet og personlighet. Og riktig morsomt blir det når Bernardo Soares for en gangs skyld føler seg så merkelig fri og glad der han går bortover gaten. Han får øye på noen bananer som er til salgs i en bod (og her, må jeg innrømme, er det at den opphavelige bananen ligger begravet). Så glad og tilfreds er han, at han fristes til å kjøpe et par. «Jeg kunne saktens høytideligholde denne stunden ved å kjøpe noe bananer,» skriver han, «for det er som om solen selv har villet det slik ved å lyse på dem lik en lyskaster uten strømkilde. Men nei, jeg føler meg alltid ille berørt av alle de ritualer og symboler som hører med når man handler på gaten. Kanskje de ikke vil pakke bananene godt nok inn, kanskje de ikke vil selge meg dem slik de bør selges fordi jeg ikke kan kjøpe dem slik de bør kjøpes. Kanskje de vil undre seg over stemmen min idet jeg forhører meg om prisen. Det er bedre å skrive enn å driste seg til å leve, selv når det å leve ikke er annet enn å kjøpe bananer i solskinnet så lenge solen skinner og det er bananer å få kjøpt. Senere, kanskje . . . Ja, senere . . . Kanskje en annen dag . . . Hvem vet . . .»

Denne typen som Bernardo Soares representerer
er, grovt forenklet, den livsudugelige helt, og forsåvidt også den modernistiske helt. Han som ikke kan, og knapt nok vil. Han som trekker seg tilbake. Han som velger ensomheten, isolasjonen, som gjemmer seg i massen, skjuler seg i alminneligheten, føyeligheten, høfligheten. Han som er med, men likevel ikke er med, for hos ham bor det noe som ikke passer inn. Og her er han sant å si ikke alene. Vi møter ham i Kafkas Dagbøker. Vi møter ham i Robert Walsers hovedperson Jakob von Gunten. I den spanske forfatteren Enrique Vila-Matas roman «Bartleby & Co.» finner vi følgende vakre sentens om Kafka, eller rettere sagt om den Ungkaren med stor U som trer frem i dagbøkene hans, denne Ungkaren «’for hvem lykken er å erkjenne at stedet han står på ikke er større enn den utstrekning føttene hans dekker’, denne Ungkaren som vet å ta til takke med et stadig krympende rom, denne Ungkaren som, når han dør, vil legges i en kiste hvis dimensjoner passer ham akkurat». Og nettopp dette «akkurat» må være nøkkelordet her. Akkurat. Ikke mer, ikke mindre. Livet som et minimum. Som når Houdini pakker verden sammen rundt seg slik at han ikke kan røre seg. For bare der kan han være Houdini — og bryte ut. Pessoa trekker seg tilbake til sitt værelse, som er så lite at han så vidt får plass i det. Og livet, ja det er kontoret. Som Kafkas liv er kontoret. Og Jakob von Gunten velger seg også akkurat. Han vil bli tjener, intet mindre. En underordnet. Noe svært, svært lite. Et null. Eller som von Gunten selv sier det: «Jeg føler hvor lite det angår meg, det man kaller verden, og hvor stort og henrivende det forekommer meg, det som, i det stille og helt for meg selv, jeg kaller verden.»

Jakob von Gunten er særdeles infam i sin elskelighet og elskverdighet. Han eier ingen «oppkomlingsdyder», sier han. Derfor begynner han på Benjamenta-instituttet, en gutteskole hvor man kun lærer lydighet og tålmodighet, slik at man kan få seg en underordnet stilling senere i livet. Bare på denne måten kan von Gunten vinne storhet for seg selv. «Om det ikke fantes noe påbud, om det ikke fantes noe «du skal» i verden, da kom jeg til å dø, sulte ihjel, gå til grunne av kjedsomhet. Meg skal man bare skynde på, tvinge, være formynder for. Liker det så avgjort.» I denne litenheten, denne anonymiseringen og reduksjonen av seg selv og sitt liv, ligger det litt av hvert. En pervertert stormannsgalskap. En gift som lik vann finner veien overalt. For i den livsudugelige heltens «akkurat» finnes en sterk, men ugripelig kraft som på skamløst vis bryter med alt som må oppfattes som riktig og naturlig. Hans føyelighet er usunn. Truselen som ligger i selvoppgivelsen, unnvikelsen og anonymiteten retter seg ikke mot noe bestemt, og er derfor særdeles sunnhetsfarlig. Et opprør mot verden med høflighetens små geberder. Denne lydige ulydigheten krenker verdigheten og anstendighet, selve bildet på mennesket slik det skal og bør stå frem for verden. Gjennom sitt ja som egentlig er et nei saboterer Bernardo Soares de dyder og verdier som styrer og regulerer det sunne, borgerlige liv, uten dermed å fornekte det. Sånn sett er det et ytterst respektløst forehavende Pessoa og hans like har gitt seg i kast med. Opp mot sin egen jattende substansløshet setter Bernardo Soares handlingsmennesket, som han både beundrer og forakter. von Gunten har instituttbestyrer Benjamenta, kjempen som på et vis er forpliktet til alltid å være i dårlig humør. Kafka har sin far. Pessoa har direktør Vasques – «selve livet» kaller han ham.

Handlingsmennesket
representerer det sunne, det friske, det som ikke plager seg selv med fruktesløse tanker. Soares lar seg «ofte og uforklarlig» hypnotisere av direktør Vasques, og slik beskriver han ham: «Middels høy, undersetsig, plump, men også i stand til å vise hengivenhet, oppriktig og forslagen, brysk og høflig – han er sjef, ikke bare i kraft av sine penger, men også i kraft av sitt utseende: de hårete og langsomme hendene med fremtredede blodårer som ligner små, rødmussede muskler, den fyldige, men ikke fete halsen, de rødlette, men likevel stramme kinnene som alltid er nybarbert med et anstrøk av skjeggstubbens mørke skygge. Jeg ser på ham, jeg ser de langsomme, men energiske gestene, øynene som der inne funderer over det som er der ute; jeg blir alltid nedtrykt når jeg skjønner at jeg ikke behager ham, og min sjel fryder seg over hans smil, et bredt og menneskelig smil, som er som applausen fra en folkemengde.»

Fernando Pessoa var en pendlende personlighet, som også Bernando Soares er det. Han bærer på en drøm om å være bare «en sunn og robust kontormann som hygger seg etter arbeidsdagens slutt». En uoppnåelig drøm, selvfølgelig, og kanskje en kokett drøm, en drøm som oser av selvbevissthet. Men han både vil og ikke vil. Han er ingenting, sier han. Han er alt. Han vil være våken. Han vil sove. Han vi leve. Han vil ikke leve. «Den regnskimrende dagen drukner mine øyne i et matt lys. Jeg åpner vinduene, og den svale luften gjør den varme huden fuktig. Jeg vil forfriske meg, jeg vil leve, og jeg strekker halsen frem mot livet som om det var et kjempemessig åk.» Verden er et mystisk, banalt, ubegripelig kjedelig og truende sted. Og med susende vingeslag drar Bernando Soares gjennom det store rommet han har skapt rundt sitt lille liv, eller var det omvendt? «Monotonien, dagens grå ensformighet, den fraværende forskjellen mellom dagen i dag og dagen i går – må dette alltid være hos meg. Og må min sjel være våken, slik at jeg kan glede meg over fluen som surrer så skjødesløst foran mine øyne.» Bernardo Soares dyrker monotonien, leden og tilbaketrekningen slik man dyrker en sjelden og vakker plante. «Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig,» sier han. «Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.» Her kunne man kanskje være fristet til å mene at Arne Paasche Aasen må ha brukt dette som forelegg for sitt dikt «De nære ting». Men Pessoa vil ikke hjem til de ekte følelsene, han vil hjem til den klare bevissthet.

Fernando Pessoa var modernist,
også i det vi kanskje kan kalle tradisjonell forstand. Han kan hylle T-Fordens svimlende, rasende fart. Han kan gi en henført beskrivelse av maskinens mektige hjul. Han kan hylle storbyen og samtidig jamre seg over ensomheten i den urbane maurtuen. Samtidig er han modernisten som står med ryggen til fremtiden og ansiktet vendt mot fortiden. Hans litterære litteratur grøsser over massesamfunnet, den nye tid, arbeiderne med sine flagg og faner. Selv er han den pengelense aristokrat som drømmer tåpelige drømmer, som elsker og forakter det lille han er en del av, som lenger etter klarhet og abstraksjon. Et utskudd. En som ikke trengs. En overfølsom snobb med skinnlapper på albuene, eksklusiv i sin ensomhet, opphøyd i sitt usle, kalde, leide værelse, hvor han sitter og drikker seg til inspirasjon og løs mage. Så er han kanskje en romantiker likevel. Skjønt en romantiker som ikke søker det sanne og det egentlige, men det klare og kunstige.

Om jeg skulle forsøke å klemme Fernando Pessoas diktekunst inn i én, skammelig kort sentens, må det være denne: Blikkets uhyggelige klarhet. Hos ham er det som om verden observeres fra et sted bakenfor bevisstheten, en bevissthet som allerede er i ferd med å løse seg opp i det observerte. Det er Pessoas forbannelse. Hans geni er at han lager poesi av det. Modernismen er blitt erklært død. Romanen er blitt erklært død. Pessoa er død. Men selv om det ikke lar seg gjøre å skrive som Pessoa i dag, lar det seg utmerket godt gjøre å lese ham. Hans poetiske kraft rører fremdeles. Hans ord gnurer fremdeles mot det selvtenkende, det gitte, det sunne. Han er fremdeles gyldig.

Rugstad.christianDerfor vil jeg som avslutning på disse løse betraktningene male en liten hjemlig scene. I borettslaget der jeg bor, har vi hver vår en stor dugnad. En dugnad er som alle vet en arena for handlekraftige middelaldrende menn. De som med faste, målrettede steg strener over plenen med en motorsag freidig svingende ved hoften, de som manøvrerer disse ørsmå traktorlignende kjøretøyene med påtrengende selvfølgelighet. Så også hos oss. Men se der, halvveis skjult bak et tre, en mann med en kraftløst famlende rive i hendene. Og ganske riktig. Når redskapen leveres i borettslagets garasje etter endt dont, kommer han forsiktig bort til meg. «Unnskyld,» spør han, «men er det ikke du som har oversatt Pessoa?» Jo, svarer jeg. Akkurat.