Barbara Kingsolver: Lakunen

Av oversetter Bente Klinge

Store deler av året 2010 tilbrakte jeg i Mexico. Ikke rent fysisk, dvs. ikke mer enn et par dager, men absolutt mentalt. Jeg blandet gips for Diego Rivera, jeg besteg pyramidene i Teotihuacan, jeg tilberedte mat på Leo Trotskijs primitive kjøkken. Jeg arbeidet med årets store roman av Barbara Kingsolver, en vakker, storslagen, levende og politisk bok som spenner over flere tiår (overveiende 30- og 40-tallet) og to til tider ekstremt motstridende kulturer. Det handler om mat og kunst, om revolusjon og frykt, men kanskje aller mest om å skape seg en identitet.
Det er den litt unnvikende, kun halvt tilstedeværende Harrison Shepherd handlingen utfolder seg rundt. Han er halvt meksikaner, halvt amerikaner, oppvokst med ett ben i hver av de kulturene. Som en slags Forrest Gump-skikkelse havner han mer eller mindre tilfeldig oppi noen av tidens store begivenheter. Han er den ytterste observatør: Samtidig som han strever med å finne seg selv og kreve sin plass i verden (rent oversetterteknisk ga dette meg store utfordringer, for han er heller ikke i stand til å referere til seg selv som et ”jeg”!), blir han medhjelperen og forløseren som får ting til å skje. Som ung tilbringer han et skoleår i Washington, hvor han blir vitne til McArthurs væpnede angrep på Bonusarmeen, som besto av krigsveteraner som ikke fikk utbetalt tjenestebonusen de var utlovd. Senere returnerer han til Mexico, hvor han som nevnt blir Diego Riveras gipsblander – og Frida Kahlos venn og fortrolige. Han blir sekretær for Trotskij, som vi følger fra han ankommer fra Norge og frem til han blir myrdet av en av Stalins fotsoldater. Etter det må han flykte fra Mexico, og han slår seg ned i Asheville, NC, hvor han etter hvert finner sin stemme som forfatter og utgir et par populære historiske underholdningsromaner med handling fra aztekernes og mayaenes Mexico. Men han blir trukket inn i tidens politiske spill og blir til slutt offer for McCarthys kommunistjakt.

Det er en handlingsmettet roman, og alt kan ikke gjenfortelles her. Det som kanskje er mer interessant å fokusere på, er det kunstneriske. Hele fortellingen trer frem via dagboknotater, avisartikler, brev – alt ”redigert” av den pertentlige og tilbakeholdne Violet Brown, som ble Shepherds sekretær i Asheville, og som fattet en viss personlig interesse for ham (han har imidlertid ingen interesse for kvinner). En slik fremstillingsform blir nødvendigvis full av lakuner, altså teksthull, åpninger, gap. Den gir også en forfatter et visst spillerom i å variere stil og virkemidler, og Kingsolver unnslår seg ikke her. Fra fjortenåringens spede forsøk på å skrive dagbok til temmelig ubehjelpelige oppslag i lokalpressen, fra rettsprotokoller til brev fra alminnelige lesere: Her er det et stort spenn, og det har vært en gedigen utfordring og en stor fryd å forsøke å overføre alt dette til norsk. Et av Kingsolvers stadig tilbakevendende temaer er folket i Appalachene og det helt særegne språket de snakker der – det er et engelsk som har forandret seg lite fra Chaucers tid, da fjellfolket der kom fra England og slo seg ned der, ”in the hells”. Det er sekretæren Violet Brown som kommer derfra, og noen av bokens mest kostelige episoder kommer i denne delen. Det er også gefundenes fressen for en som er interessert i språk. Akkurat dette gir selvsagt en oversetter noen temmelig harde nøtter å knekke, og jeg hadde mange runder frem og tilbake med forlaget før vi ble enige om at de passasjene skulle oversettes, og ikke minst hva som var en god strategi der.

Og så er det lagene av fiksjon og virkelighet; blandingen av oppdiktede og virkelige personer og oppdiktede og virkelige hendelser. De fleste – om ikke alle? – romaner har en slik blanding, men det blir noe ekstra frapperende ved det når de virkelige personene er så kjente og myteomspunne som Frida Kahlo, Diego Rivera og Leo Trotskij. Og man kommer tett innpå huden av disse tre i denne teksten; de fremstilles med varme og humor og antar en dyp menneskelighet. Frida som beskrives som en begrepsforvirring. Diego: ”Gleden hans, hvordan han fullstendig gir seg over. Som han sa, en sjel smurt ut over veggene.” Og den arbeidsomme, utrettelige, milde Trotskij, med sin store sorg og varme hjerte, som legger seg til å sove i pen pyjamas fordi han aldri vet om han vil bli myrdet mens han sover, og derfor vil bevare verdigheten for ettertiden om han blir avbildet.

Det er så vanvittig mye som kunne sies om denne boken, men jeg må nok begrense meg litt. Utrolig nok har ingen aviser ennå funnet plass til å anmelde den, trass i at den oversettes til atten språk (foreløpig), og i år vant the Orange Prize, en prestisjetung pris som deles til årets beste kvinnelige forfatter utgitt i Storbritannia (en pris som ble innstiftet som et motstykke til Booker-prisen, som komiteen mente var for mannsdominert). For den som måtte være interessert: http://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Prize_for_Fiction

Men Norsk Kulturråd har kjøpt inn boken, så den skal i hvert fall finnes på bibliotekene!

Som en appetittvekker vil jeg gjerne sette inn et lite utdrag til slutt. Dette er fra begynnelsen av boken, der den unge Harrison Shepherd har lært seg å dykke og har funnet en grotte under vann. Og her får vi også inn en forklaring på tittelen, som – selvsagt – har flere betydninger enn den litteraturvitenskapelige ”teksthull».

”I dag var grotten borte. Sist lørdag var den der. Søk gjennom hele steingrunnen nedenfor klippen var nytteløse. Så kom tidevannet inn, og bølgene slo for hardt til at det gikk an å lete. Hvordan kunne en tunnel åpne seg i klippen og så lukke seg igjen? Tidevannet må ha vært mye høyere i dag, slik at den havnet for langt under overflaten til at det var mulig å finne den. Leonardo sier tidevannet er komplisert og at steinene på den andre siden er farlige, at man må holde seg her borte på grunnen ved revet. Han var ikke glad for å høre om grotten. Han visste om den allerede, den har alt et navn, la lacuna. Så det er ikke en ordentlig oppdagelse.

          Laguna? Lagunen?
Nei, lakuna. Han sa det betyr noe annet enn lagune. Ikke akkurat en grotte, men en åpning, som en munn, som svelger ting. Han åpnet munnen for å vise hva han mente. Den fører til verdens innvoller. Han sier Isla Pixol er full av dem. I forhistorisk tid fikk Gud steinen til å smelte og renne som vann.
Det var ikke Gud, det var vulkaner. Don Enrique har en bok om dem.
Leandro sa at noen av hullene er så dype at de går til jordens sentrum og at du vil se djevelen på bunnen. Men noen går bare gjennom steinen til motsatt side av øya.
Hvordan kan man vite hva som er hva?”

Under arbeidet med boken reiste jeg til Mexico i et par dager for selv å se noen av de stedene jeg beskrev i teksten. Her er noen av bildene mine derfra:
Kahlo 1
Huset Rivera bygde til Frida Kahlo. (Tenk deg å klatre opp den trappen med et ødelagt ben!)
Kahlo 2
Solens pyramide i Teotihuacan
Kahlo 3
Parti fra trapperommet i Palacio Nacional; Riveras freske.

 

Comments

Sesselja
Reply

Denne boka har jeg liggende på vent i engelskspråklig utgave lesebunken min. Nå rykket den et par hakk oppover på leselisten.

Jorid
Reply

Tusen takk for et spennende innblikk i arbeidet ditt med denne oversettelsen! Jeg holder på å lese boken nå, og har ofte tenkt at den må ha vært en utfordring å oversette. Jeg har ikke lest originalen, men det er ikke vanskelig å forstå at du har gjort en veldig god jobb – jeg koser meg med mange av formuleringene 🙂

Bente Klinge
Reply

Takk for kommentarer, særlig til Jorid. Det er veldig hyggelig å høre at du har tenkt på oversettelsen mens du leser, og ikke minst at du setter pris på de valgene jeg har gjort. Det er jo ofte sånn at om man tenker på oversettelsen når man leser, har oversetteren ikke gjort jobben sin, men jeg velger å tolke deg annerledes …
Jeg er også glad for å høre at det jeg skriver om boken her virker interessevekkende. God lesning!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website