Bastianprisen 2008

Bastianprisen og Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur 2008 ble utdelt torsdag 2.10. under feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus. Bastiankomiteen besto i år av Inger Gjelsvik, Karin Gundersen og Erik Krogstad. Komiteen for Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur besto i år av Dagny Holm, Fartein Døvle Jonassen og Jørn Roeim. Bastianprisen gikk til Per Qvale for hans oversettelse av Thomas Mann: Lotte i Weimar, Gyldendal 2007.

Bastiankomiteen presenterte i begynnelsen av september følgende øvrige finalister:

Tove Bakke for Federico García Lorca: Frøken Rosita og Bernarda Albas hus
Knut Ofstad for Julian Barnes: Arthur & George
Isak Rogde for Viktor Pelevin: Tallene


Komiteens sa i sin tale ved prisutdelingen blant annet:


«Boken det er snakk om er blitt omtalt som en elskverdig ironisk roman, den er til og med blitt kalt lystspillpreget.Og det er sagt om forfatteren at ironien er en av hans viktigste stilistiske virkemidler, hvilket gjør den umåtelige ordmengden lettere.


Vi griper tak og holder fast i denne takknemlige og treffende formulering: “den umåtelige ordmengden”. Som er så umåtelig at den utmatter selv bokens egne taletrengte personer som de lange monologene er lagt i munnen på. Om en av disse personene står det at hun etter en uventet avbrytelse kunne fortsette sin beretning ”med uthvilt tunge”.


Den umåtelige ordmengden er dessuten uttrykt i et 1700- og 1800 tallspråk, så oversetteren kommer her ikke langt med norsk muntlig dagligtale anno 2007.


Et av Bastian-komiteens medlemmer hadde allerede begeistret lest det meste av denne forfatterens verk på originalspråket, men i akkurat denne romanens tilfelle aldri kommet lengre enn til s. 30 — inntil nå, inntil hun ble lost igjennom den av denne første oversettelse av boken til norsk, denne elegante, fullstendig fordøyde, fullstendig norske oversettelsen.


Romanen er skrevet i Amerika men dreier seg om dikteren Goethe. Et av kapitlene er sågar lagt i munnen på Goethe selv, og Goethes markante personlighet og språk, hans frodighet, selvforelskelse og avsindige lærdom, kommer forbløffende livaktig til oss på tvers av to århundrer — i oversettelsen som i originalen. Ord, språk og diktning er i det hele tatt dominerende i denne teksten, som i tillegg til å gjenskape et berømt miljø i hele sitt historiske særpreg: 1816, et omdreiningspunkt i europeisk historie, også spiller på en mengde intertekster, Goethes egne og andres, på en mer eller mindre fordekt måte. Og i bakgrunnen kan vi nærmest høre gjenklanger fra den skjebnetid som romanforfatteren selv levde i, nemlig tiden omkring utbruddet av annen verdenskrig. Når man leser dette, blir man overveldet av hvor mye kunnskap det forventes at en oversetter skal ha, hvor mye en oversetter skal ha lest og annammet, i tillegg til å mestre både sitt eget språk og det fremmede.


Men tilbake til Goethe. Han snakker, som sagt, lenge og vel, han utbrer seg i en indre monolog bare avbrutt av tjenerskapets diverse meldinger. Når romanens øvrige personer imidlertid er så taletrengte, er det fordi de føler seg touchert, og ikke bare på mansjettene, men langt inn i sjelen. De fleste føler seg nær sagt misbrukt av Goethe, og har behov for å sette ord på det.


For Lottes vedkommende — for det er Lotte i Weimar vi snakker om — er hun dratt tilbake dit for å forsøke å treffe Goethe (det er historisk dokumentert), Goethe som 44 år tidligere utleverte den da intetanende — hun ante ikke at hun var kommet i klørne på et geni — som årsak til den unge Werthers lidelse.

Hun sier: (sitat s. 92)


“Men det var samtidig lett – ja vi følte oss lettet (….) Hva er det med mine stakkars, tåpelige ord som er slik at jeg skulle ha sagt dem for evigheten (….) skravlet jeg litt om det ene og det andre, uten å drømme om, i Herrens navn, at jeg skravlet for resten av århundret og at det kom til å stå i en bok for alltid.» 


Dermed er ikke Lotte, eller Charlotte Buff, som hun heter, bare på tvilsomt vis udødeliggjort og utlevert til evigheten i sin ungdoms enfold av Goethe, men også i sin alderdoms sårhet av nobelprisvinneren Thomas Mann, og her altså på sprudlende norsk av årets Bastianprisvinner, Per Qvale.


Gratulerer!»

Erik Krogstad for Bastian-komiteen 2008


Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur ble tildelt Ragnar Hovland.

Komiteen sier i sin tale:

«Prisen skal gis til en oversetter for en ”fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk” for barn eller ungdom. I år var det virkelig en oversettelse som raget både frem og opp. Alle juryens medlemmer lot seg rive med og begeistre hver for seg ved første gangs gjennomlesing av boka. Og begeistringen ble ikke svekket av finlesing, gjennomdrøfting og sammenligning med originalen. Vi mener oversettelsen er fremragende av flere grunner:


– Den er trofast mot originalen når det gjelder form, innhold og stilnivå. Den er like leken, like rampete og like absurd poetisk. Det gjelder også de to-tre diktene.


– Den er helt norsk i ordvalg og uttrykksmåte. Språket er nært, muntlig og friskt, og originalspråket kommer ikke til syne. Norske idiomer er brukt på en selvfølgelig og overbevisende måte, også der en direkte oversettelse kunne tolereres, men gjøre opplevelsen fattigere.


– Den er dristig. Her er det snakk om en ny oversettelse – i en ny målform – av en barnebokklassiker som allerede er kjent og elsket av flere generasjoner norske lesere.


– Den er elegant og sømløs og vitner om en erfaren oversetter med en forfatters kjærlighet til det nynorske språket. Ja, oversetteren er også forfatter. Men han (for det er en han) har ikke falt for fristelsen til å legge til noe i teksten som ikke står der i originalen.


– Den er frisk og morsom og kan fungere som en magisk medisin mot triste hverdager.


Bastianprisen 2008 går til Ragnar Hovland for oversettelse fra engelsk til norsk av Georgs magiske medisin.»


 Dagny Holm for Bastian-komteen for barne- og ungdomslitteratur 2008.