Til Bastianprisen 2016 ble det påmeldt 54 oversettelser. Årets Bastiankomité har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Johann Grip for oversettelse fra svensk av Kerstin Ekmans «Herrene i skogen» (Heinesen Forlag)
Preben Jordal for oversettelse fra engelsk av David Foster Wallaces «Den bleke kongen» (Cappelen Damm)
Thomas Lundbo for oversettelse fra fransk av Georges Perecs «En mann som sover» (Solum Forlag)
Silje Beite Løken for oversettelse fra islandsk av Hallgrímur Helgasons «Kvinnen ved 1000°» (Cappelen Damm)
Kristina Solum for oversettelse fra spansk av Roberto Bolaños «2666» (Cappelen Damm)

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000.

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. I 1984 ble Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur opprettet. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur. Prisoverrekkelsene finner sted torsdag 29. september under feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus.

Komiteens innstillinger:

Johann Grip for oversettelse fra svensk av Kerstin Ekmans «Herrene i skogen». Kerstin Ekman er en av svensk litteraturs mest hederskronte forfattere. Hun debuterte i 1959 og går nå i sitt 84. år. Den usedvanlig vakre og kresent illustrerte «Herrerna i skogen» ble utgitt i 2007. Boka er en av flere de siste årene som speiler Ekmans opptatthet av og kjærlighet til naturen. «Herrene i skogen» består av seks essays og er en kultur- og naturhistorisk skildring av skogen og det som vokser der. Johann Grip har gjort en sterk oversetterjobb med denne over 500 sider lange boka, som byr på en praktfull symbiose av fakta, poesi og fortellerglede. Ekman formidler sin viten som den erfarne, skjønnlitterære forfatter hun er. Boka avliver den myten som sier at det skal være lettere å oversette fra svensk enn mer fremmede språk. Grip har unngått de innlysende fellene. Han byr på et rikt, norsk språk fritt for såkalte svesismer. Med stor sikkerhet balanserer han mellom de prosalyriske partiene og de historiske og botaniske avsnittene. Teksten til Grip gjenskaper Ekmans fortellerdriv, den særegne elegansen hun utøver når hun inkorporerer sin omfattende viten i en prosa som har dikterens episke framdrift. Grip finner løsninger på norsk som gjør dette til en bok som er vanskelig å legge fra seg.

Preben Jordal for oversettelse fra engelsk av David Foster Wallaces «Den bleke kongen». «Den bleke kongen» er David Foster Wallaces siste roman, sammenstilt på bakgrunn av en enorm tekstmasse og utgitt etter hans død. Boken er en fragmentarisk presentasjon av en hel haug med ansatte i det amerikanske skattevesenet, og den overordnede intensjonen med dette verket er åpenbart, fordomsfullt nok, å beskrive og argumentere for hvor intenst kjedelig livet er. Hvor ulevelig banal og fånyttes den menneskelige streben er generelt, og spesielt for en skattefunksjonærs vedkommende. Dette allmenne karakterdrapet begår Foster Wallace med voldsom energi og kirurgisk presisjon, i et språk så gnistrende og heseblesende at kjedsomhet i hvert fall ikke rammer leseren underveis. Preben Jordal har med dødsforakt kastet seg ut i det nærmest skremmende oppdraget med å oversette denne usedvanlig vitale teksten, og har tydeligvis ikke sett seg tilbake: Den norske versjonen er påfallende uredd, svært fremoverlent og dirrende dynamisk.

Thomas Lundbo for oversettelse fra fransk av Georges Perecs «En mann som sover». Georges Perec (1938-1982) var en fransk forfatter og filmskaper av det heller sære slaget. Han var medlem av den litterære gruppen OULIPO, som bestod av forfattere og matematikere (!) som prøvde å skape nye litterære uttrykksformer ved hjelp av strenge, formale krav, eller dogmer, som det heter nå til dags. «En mann som sover» er blant hans tidlige verker, en liten, intens roman om en mann og et liv og en sivilisasjon i oppløsning. Språket er svært rikt og konsist, og krever høyt presisjonsnivå av oversetteren. Dette nivået innehar Thomas Lundbo. Språket er plastisk og flyter godt, tross en del svært kompliserte setningskonstruksjoner og et særdeles rikt vokabular. Med ytterst få unntak oppleves teksten som idiomatisk norsk, selv om den er forankret i en gjennomført fransk virkelighet. Oversetteren skal ha ekstra ros for kreativ håndtering av ordspill.

Silje Beite Løken for oversettelse fra islandsk av Hallgrímur Helgasons «Kvinnen ved 1000°». Denne romanen var nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2013, men merkelig nok nådde den ikke til topps, selv om et flertall av kritikerne mente at den var en soleklar kandidat. Helgason er en av de mest påaktede forfatterne i sin generasjon islendinger, og dette er den femte romanen han har fått oversatt til norsk. Oversettelsene er utført av fire forskjellige oversettere. Helgasons tekst er vanskelig, med raske setninger og mye slang, og den er svært ordrik. Handlingen veksler stadig mellom et nåtidsplan, der hovedpersonen Herra – eller Herbjörg María Björnsson som hun egentlig heter – tilbringer sine siste dager i en seng i en garasje, og de streiftogene hun foretar i minnene om alt hun har opplevd gjennom et liv som har vært usedvanlig mangslungent og omskiftelig. Språket har like stor spennvidde, fra det råeste rå til det rent poetiske. Her har Silje Beite Løken utvilsomt hatt mange utfordringer å bryne seg på, men hun følger smidig med i de stadige skiftningene i originalens språktone og språklige nyanser, og gir norske lesere en god leseopplevelse der ingenting lugger underveis.

Kristina Solum for oversettelse fra spansk av Roberto Bolaños «2666». Få forfattere har de siste åra opptatt det litterære verdenssamfunnet i høyere grad enn chileneren Roberto Bolaño, som døde bare 50 år gammel i 2003. Hadde han levd i dag, ville han sannsynligvis vært et av de heteste tipsene til å få Nobelprisen. Da han døde, hadde han vakt oppsikt både i Sør- og Nord-Amerika og Europa med romanen som på norsk har fått tittelen «Ville detektiver», en eventyrlig og bredt anlagt roadmovie om begjæret etter livet og språket. Etter at han døde, kom den enorme romanen «2666», som forfatteren hadde sprengjobbet med mens sykdommen stadig gjorde ham svakere. Nok en gang står vi overfor en jakt på litteraturen, kombinert med en nærmest grafisk gjennomgang av drapene på flere hundre unge jenter i Mexico. Stilmessig synes ingenting å være umulig for Bolaño i denne blandingen av realisme og fabulering. Begge disse bøkene er oversatt av Kristina Solum med den språklige akrobatikk teksten ofte krever. Her er alt fra lange setninger med flere innskudd til poengterte, korte konstaterende utsagn og kjappe dialoger, dessuten kliniske skildringer av ofre for vold. Oversetteren har funnet lykkelige løsninger som synes å gjenskape Bolaños særegne stemme på norsk.

Follow