Bastianprisen 2020 — kortliste

Til Bastianprisen 2020 ble det påmeldt 64 oversettelser. Årets Bastiankomité har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Gøril Eldøen for oversettelse fra fransk av Virgine Despentes’ Vernon Subutex (Gyldendal)
Egil Halmøy for oversettelse fra fransk av Alice Zeniters Kunsten å miste (Aschehoug)
Ove Lund
for oversettelse fra ungarsk av László Krasznahorkais Seiobo der nede (Cappelen Damm)
Ute Neumann for oversettelse fra tysk av Franzobels Medusas flåte (Cappelen Damm)
Magne Tørring for oversettelse fra japansk av Shûsaku Endôs Taushet (Solum Bokvennen)

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000.

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. I 1984 ble Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur opprettet. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur. Prisutdelingen finner sted i forbindelse med feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus 1. oktober, nærmere detaljer kommer.

Komiteens innstillinger:

Foto av Gøril Eldøen og omslag for "Vernon Subutex"

Gøril Eldøen for oversettelse fra fransk av Virgine Despentes’ Vernon Subutex (Gyldendal)
(Vernon Subutex 2 utkom i prisåret 2019, Vernon Subutex 1 utkom i 2018, og Vernon Subutex 3 utkom i 2020.)

Med trilogien om den gamle rockeren Vernon Subutex har Virigine Despentes fortryllet det franske folket. Det samme har oversetteren av dette vidtfavnende og rufsete samtidsportrettet, Gøril Eldøen, gjort med norske lesere. Om en skal sette den anarkistiske og humanistiske franske samtidsforfatteren i en litteraturhistorisk kontekst, kan en hevde at Despentes med trilogien har tatt en Balzac og satt seg fore å skildre den menneskelige komedien som utspiller seg i Paris’ mange ulike gater, parker og hjem. Etter å ha mistet jobb, sin egen musikksjappe og eget hjem, forflytter Vernon Subutex seg fra den ene vennen til den andre og kommer slik på innsiden av den ene virkeligheten etter den andre.

Med et helt selvfølgelig og selvsikkert grep evner Eldøen å gjenskape den varmen og sjarmen som finnes i portrettet av Vernon selv så vel som det mildt sagt uryddige miljøet som omslutter han. Råskapen i Paris’ undergrunnsliv og de ulike språklige nivåene er like raffinert håndtert som det politiske trykket og de eksistensielle perspektivene som siver ut gjennom historiene om alt fra uteliggere til børsspekulanter og pornostjerner. Det samme gjelder romanens skildringer av dyp rasisme, utilslørt antisemittisme, snobberi og sjalusi, alt blottlagt ikke uten en helt avgjørende ironi og satirisk snert, og nennsomt fanget opp av oversetteren. Hun utviser også en egen sensitivitet og et raffinement overfor romanens viltre raseri og til tider grove språk. Dette er et verk som krever alle språklige, intellektuelle, emosjonelle – og ublu – sanser intakt hos en oversetter, akkurat slik Gøril Eldøen demonstrerer.


Foto av Egil Halmøy og omslag for "Kunsten å miste"

Egil Halmøy for oversettelse fra fransk av Alice Zeniters Kunsten å miste (Aschehoug)
Flere franske samtidsforfattere gjør den mørke kolonihistorien til en politisk og litterær kilde til refleksjon. Hovedpersonen i Alice Zeniters roman Kunsten å miste lever et urbant pariserliv og er mer eller mindre uvitende om familiens bånd til Algerie. Da galleriet hun jobber i skal stille ut verkene til en algerisk maler, besøker hun landet for første gang, landet som bestefaren måtte forlate da franskmennene tapte krigen. Han var harki; innfødt leiesoldat i den franske hæren under Algeries frigjøringskrig. Zeniter skildrer hvordan et overrumplende møte med fortiden gjør det mulig å forstå sin egen historie og sin egen samtid. Bestefaren og andre algeriske flyktninger har ikke hatt noe lett liv i Frankrike. Det har heller ikke harkier i Algerie. Eller svartføttene (pied-noir), franskmenn av europeisk opphav bosatt i Algerie frem til landet fikk tilbake selvstendigheten.

Oversetter Egil Halmøy evner ikke bare å gjøre de mange dialogene i romanen lette og naturlige på norsk og skildringene fra et goldt og lysende algerisk fjellandskap levende. Innsiktsfullt håndterer han også de mange historiske, sosiologiske og politiske perspektivene som Zeniter har tilført sin generasjonsroman. I tillegg beholder han en slags sorg i språket til de som befinner seg mellom to kulturer og en forsiktig optimisme hos den gatesmarte hovedpersonen som får en ny identitet gjennom besøket i farens hjemland. Slik utviser oversetteren et utsøkt håndverk som strekker seg fra presise setninger til mer overordnede, men likefullt helt avgjørende idéstrukturer og stemninger i denne ambisiøse slektskrøniken.

Foto av Ove Lund og omslag for "Seiobo der nede"

Ove Lund for oversettelse fra ungarsk av László Krasznahorkais Seiobo der nede (Cappelen Damm)
Romanen består av 17 fortellinger som alle kretser om et kunstverk, kunstneren som har skapt det eller tilskueren som opplever det: det japanske No-teatret, restaureringen av en gammel buddhafigur, et italiensk renessansemaleris tilblivelse, møtet med et Kristus-maleri i Venezia, Venus fra Milo i Louvre, Alhambra-palasset, Akropolis, barokkens musikk; teksten er tett, massiv, detaljert, kvernende, en ustoppelig flom av innskudd og nye opplysninger som gjør at fortellingene kontinuerlig dreier stadig videre når man tror man har skjønt hvilken retning de vil ta, men Ove Lunds presise, virtuose oversettelse og innsiktsfulle kommabruk – for boken er så å si fri for punktum – gjør at denne vanskelige teksten ikke bare blir tilgjengelig, den blir på sitt besettende vis lett, og drar oss, ord for ord, gjennom mange titalls sider med gjengivelser av nitide håndverksprosesser, for håndverket er kjernen i kunsten for Krasznahorkai, og gjennom kunsten kan vi «i skyggen av et glimt se inn i et høyere rike», skjønt om dette bidrar til å gjøre nåtidens vulgaritet mer utholdelig eller mer uutholdelig, er uvisst, men hevet over tvil er det at Ove Lund gjennom sin håndverksmessige dyktighet og sitt språklige talent har forløst Krasznahorkais tekst til å bli på norsk det den åpenbart er på ungarsk: kunst.

Foto av Ute Neumann og omslag for "Medusas flåte"

Ute Neumann for oversettelse fra tysk av Franzobels Medusas flåte (Cappelen Damm)
Medusas flåte er en mangfoldig roman om et av verdenshistoriens mest kjente skipsforlis. Den franske fregatten «Medusa» forliste utenfor kysten av Senegal i 1816. I ettertid ble det kjent at offiserene om bord reddet seg selv i livbåtene, mens 147 mennesker ble overlatt til sin skjebne på en flåte. Hendelsen, som ble en skandale i Frankrike etter vitnemål fra noen av de ytterst få overlevende, er tema for den østerrikske forfatteren Franzobels verk. Gjennom en stor variasjon av virkemidler skildres den menneskelige natur når den virkelig blir satt på prøve. Franzobels ubesværede omgang med fortiden, kombinert med overraskende innsmett av nåtidige populær-kulturelle referanser, gjør den brutale historiske romanen høyaktuell for dagens lesere.

Oversetter Ute Neumann lykkes i å overføre den fortettede spenningen i romanen. Hun behersker vekslende språklige nivåer, det være seg dypt alvor eller frekk ironi. Hun turnerer maritime faguttrykk like naturlig som muntlig dagligtale, offisielle skriv eller filosofiske refleksjoner. Oversetteren er tro mot originalen, men blomstrer også i sin oppfinnsomme gjengivelse av fyndord og ordspill. Der den tyske syntaksen ville lyde omstendelig på norsk, har Neumann funnet en frisk flyt i fortellingen. Med denne oversettelsen får Neumann både utfordret og dokumentert sin språklige kløkt.

Foto av Magne Tørring og omslag for "Taushet"

Magne Tørring for oversettelse fra japansk av Shûsaku Endôs Taushet (Solum Bokvennen)
Shûsaku Endôs roman er en japansk klassiker fra 1966. Handlingen er lagt til 1600-tallets Japan, da katolske prester fra Portugal møtte stor motstand mot sitt forsøk på misjonering på øygruppen. Kristendommen ble forbudt, og misjonærene ble ofre for ydmykelser, grov tortur og henrettelser. Romanen er en nagende fortelling om tro, tvil og martyrium. Den er filmatisert to ganger, sist i 2016, regissert av Martin Scorsese. Endô, som selv var katolikk og hadde studert i Frankrike, utforsker hvor mye et menneske er i stand til å tåle for å forsvare sin tro. Med en tekst som både inneholder arkaisk japansk, lokale dialekter, portugisisk språk-påvirkning og bibelske referanser, gir han potensielle oversettere en nærmest uoverkommelig oppgave. Den oppgaven har Magne Tørring utført forbilledlig.

Romanen kom første gang ut på norsk i 1971. Da ble den oversatt via engelsk. Tørring har gått til originalteksten. I stedet for å modernisere språket, noe som er vanlig når en bok gjenoversettes, har han funnet tilbake til det konservative språket Endô benytter i sin tekst. Her skapes blant annet en egen norsk dialekt som kan passe til språket landsbyboerne i fortellingen snakker. Tørring legger for dagen et sjeldent godt kjennskap til japansk språk og kultur, og han har åpenbart nedlagt et enormt arbeid i å gå til kildene, hva enten det gjelder portugisiske ord og uttrykk i det japanske eller referanser til Bibelen. De mange hensyn han har måttet ta, kunne ha ført til en stiv tekst. Men nei, Tørrings språk er smidig, rent og ikke minst gripende. Dette er en oversetterbragd.