Bill.mrk. Drømmer om saftogvann med en slabbedask på dansemoro

Av oversetter Kirsti Vogt

Oversettere er nok over gjennomsnittet glad i ord. Det er tross alt den slags vi pusler med hele dagen, og det er ikke rent sjelden vi sitter og leter etter akkurat det rette ordet for å få frem den helt riktige nyansen. Og rett som det er snubler jeg over ord jeg blir litt forelsket i og drømmer om at jeg en gang skal få brukt i en oversettelse. Det fineste ordet jeg vet om, fant jeg i Tanums store rettskrivningsordbok. Det er adjektivet «einnætt», som betyr «én natt gammel». Jeg synes det er uendelig vakkert at vi her til lands har trengt å gi uttrykk for at menneskebarn eller dyreunger er nettopp én natt gamle tilstrekkelig mange ganger til at vi faktisk har et ord med den betydningen. Sannsynligheten for at jeg noen gang får brukt det i en bok er nok ikke stor, men det er lov å håpe!

Mange er begeistret for flotte gamle ord og synes de bør komme til heder og verdighet igjen. «Kan du ikke få brukt ’maroder’ i en oversettelse?», spurte en venninne. Og jo da, det står på ønskelisten min, det – men dessverre er det ikke slik at jeg kan slå meg løs og velge akkurat de ordene jeg vil, uansett hvor mye de måtte ligge der og blinke i bakhodet. Jeg kan jo ikke legge ord i munnen på forfatteren. Hvis det rette ordet er «utmattet», hjelper det lite at jeg synes «maroder» er finere.

Vi kaller dem gjerne markører, disse ordene som forteller noe om hvilken tid man befinner seg i, hvilken sosial klasse den som snakker tilhører og så videre. De bør ofte brukes med en viss varsomhet. Hvis det er en klassiker man oversetter, er det selvsagt helt riktig å gi den tidsriktig språkdrakt på norsk (det skulle tatt seg ut om Elizabeth Bennet syntes Mr. Darcy var «dødsblærete»), men er det en nyere roman med handling lagt tilbake i tid, har forfatteren gjerne et mer moderne språk, og det må følges opp av oversetteren. Samtidig må man særlig i replikker passe på at personene bruker ord de faktisk ville ha brukt den gangen. Det klinger ikke helt godt å la noen ta en taxi i 1920-årene. De tok nok heller drosje. Man kan heller ikke uten videre la folk være dus, selv om de kanskje er det i originalen. Når en ung mann møter kjærestens mor for første gang i 1940-årene, ville de så absolutt ha vært dis dersom de hadde snakket norsk. Da får det heller være at de egentlig befinner seg i Wales. I min oversettelse snakker de norsk, og da er de pent nødt til å si «De» til hverandre.

Det meste av det jeg oversetter, er samtidslitteratur, og da er det sjelden jeg kan slå om meg med skjønnheter som bondetamp, slubbert, tølper, fillefrans, pølsevev, visvas og dåsemikkel. De klinger liksom ikke helt riktig i munnen på en trendy tenåring på Manhattan eller en tøff politimann i Stockholm.

Da jeg oversatte Jeanette Walls’ Ville hester (Pantagruel 2012, originaltittel Half Broke Horses), fikk jeg rikelig anledning til å hente frem noen ord jeg er glad i. Handlingen her er lagt til første halvdel av forrige århundre, og forfatteren har brukt mye tid på å finne tidsriktige ord og uttrykk. Dermed kunne også oversetteren svinge seg i ordvalsen. Jeg fikk brukt alle ordene jeg nevnte i forrige avsnitt, i tillegg til godbiter som moromann, grønnskolling, kysehatt, dumrian og jentefut.

Ett ord voldte særlig hodebry i denne boken. Hovedpersonen omtalte konsekvent alle engelskmenn som «poms», noe hun hadde lært av sin far. Dette er en kortform av «Pommy» eller «Pommie», en nedsettende betegnelse på engelskmenn. Opprinnelsen er noe uklar, men ifølge alle ordbøker brukes ordet i Australia og New Zealand, så det var litt overraskende å støte på det i en amerikansk bok. Hovedproblemet med generiske betegnelser på andre folkeslag, enten de er nedsettende eller ei, er imidlertid at vi har få slike på norsk. I samråd med noen kolleger fant jeg løsningen – å finne et ord som klart og tydelig formidlet hva hovedpersonen og hennes far syntes om disse engelskmennene, og bruke det konsekvent. «Poms» ble til «spradebasser», et valg jeg var godt fornøyd med.

En tøff politimann i dagens Stockholm jakter nok oftere på svindlere enn på bondefangere, men han ga meg faktisk anledning til å få brukt et av mine favorittord. I Denise Rudbergs Et lite sidesprang (Cappelen Damm 2011, originaltittel Et litet snedsprång), møter vi den drevne etterforskeren Torsten Ehn og hans yngre kollega Augustin Madrid. Torsten omtaler kollegaens eks som hans «gamle flamme», noe som får Augustin til å spørre hvilket århundre han er fra. Når en ung jente senere blir funnet drept, er en av teoriene at morderen kan være en av kundene på kafeen der hun jobbet, og Augustin mener det kan dreie seg om en gift familiefar som har vært interessert i «lite rajtantajtan». Torsten kommenterer at Augustin kanskje ikke bør klage på at andre bruker gammeldagse begreper.

«Rajtantajtan» er jo et festlig ord, og det betyr da også først og fremst fest og moro (eller «hålligång», om du vil – en annen svensk favoritt!). Det ligger ikke egentlig noen antydning til seksuell aktivitet i ordet, selv om det ene selvsagt kan føre til det andre. Torstens reaksjon innebar at jeg måtte finne et norsk ord som hadde omtrent de samme konnotasjonene og også klang passe utdatert. Etter en stunds funderinger dukket det opp i hodet: Sjalabais! Det er like morsomt å si som «rajtantajtan», det betyr kort og godt «hurrafest», og det passet jo utmerket å la Augustin si at en gift familiefar kunne ha vært interessert i «litt sjalabais» med en tenåringsjente.

Det er rart med det. En god dag på jobben innebærer først og fremst at jeg er fornøyd med det jeg har fått gjort – men den dagen jeg fikk lurt inn et «sjalabais», var det hurrafest i hodet hele kvelden.

Comments

Stig Ove Voll
Reply

Aldeles herlig bloggpost om det å være glad i ord. Litt lunsjlykke på formiddagen, der 🙂

Kirsti Vogt
Reply

Tusen takk, det var veldig hyggelig å høre!

Cecilie Winger
Reply

Spradebasser, ftw!

Michael
Reply

Utrolig artig å lese. Hurra for alle ordelskere!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website