Bjørnsonfestivalen: Dag 3

Av oversetter: Kristina Solum

Frammøtet var overveldende da forfatter og oversetter Kristin Sørsdal fortalte om sin oversettelse av Elena Ferrantes Mi briljante venninne på Bjørnsonfestivalen.

Den tilbaketrukne italienske forfatteren med pseudonymet Elena Ferrante har blitt en bestselger det siste året. Likevel ble Ferrante første gang oversatt til norsk av Britt Jahr i 1994. Senere ble det stille om henne i 20 år. At Ferrante nå er utgitt på Samlaget, oversatt til nynorsk, er mye takket være Sørsdals personlige engasjement. Hun hadde satt seg fore å oversette, fra italiensk til norsk, en forfatter som var kvinne eller fra Napoli, en by Sørsdal hadde et spesielt nært forhold til.

Kristin Sørsdal
Kristin Sørsdal

I 2008 oppdaget hun Ferrante. Fra 2009 arbeidet hun iherdig med å overbevise forlaget sitt om å gi ut Ferrante på norsk. I 2011 utkom L’amica geniale for første gang på italiensk, og Sørsdal skrev til Samlaget: ”Og det syner seg at denne nye romanen med tittelen L’amica geniale visstnok er del av ein trilogi, og handlar om oppvekst, at den har litt kioskpreg, at den famnar vidt, at den skildrar barndom, skole, kjærleik, sjalusi, ekteskap, skilsmisse, og har eit historisk bakteppe som strekk seg frå 1950 til 2010.” Sørsdal mente at romanen måtte ha alt som skulle til for å klare seg i det norske markedet for oversatt skjønnlitteratur. I 2014 ble det klart hvilket fenomen Ferrante var i ferd med å bli. Da var Sørsdal allerede i gang med å oversette første bok, og måtte kaste alt hun hadde i hendene for å vie seg til de 2000 boksidene i det som etter hvert er blitt et firebindsverk.

Rent oversetterteknisk pekte Sørsdal på utfordringer med å gjengi et ordrikt språk hvor skildrende abstrakte substantiver ofte er satt sammen med adjektiv. For eksempel sammensetningen ”con timidezza ombrosa” – direkte oversatt ”med skyggefull blygskap”. Det er ofte en utfordring å få til noe som både klinger godt på norsk og respekterer forfatterens ordrike stil, og både vaskere og korrekturlesere har betraktninger å bidra med i prosessen.

Sørsdal snakket også om paradokset ved å oversette til nynorsk, og for et land som er så glad i dialekter som Norge, en forfatter som har et høyst ambivalent forhold til sin egen dialekt. Hos Ferrante er den napolitanske dialekten noe som skitner til tankene og relasjonen mellom folk. Også Ferrantes hovedpersoner har et vanskelig forhold napolitansk, det språket de er født med. Dialekten er på mange måter Napoliblodet, som farger tankene til hovedpersonene, særlig når det dreier seg om de mest grunnleggende menneskelige driftene. Sørsdal hadde oversatt et utdrag fra romanen La figlia oscura, ”Den dunkle dottera” fra 2006 for å illustrere dette:

”Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behagelig, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, den mjuke, leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. Språka har, for meg, eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp og som det ikkje finst botemiddel for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet trekte seg saman i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rødt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll.”

 

Andre roman i firebindsverket, Historia om det nye namnet, kommer på norsk i oktober.