Av oversetter: Kristina Solum

Oversetterprogrammet på Bjørnsonfestivalen ble avsluttet med et foredrag av Ragnhild Eikli om Sett ut en vaktpost av Harper Lee. Romanen er en oppfølger til Drep ikke en sangfugl (USA 1960), historien om sørstat-advokaten som forsvarte en svart mann som ble urettmessig anklaget for å ha voldtatt en hvit kvinne, fortalt fra et barns synspunkt. Denne klassikeren har en svimlende posisjon i USA og resten av verden, og har hatt en fantastisk påvirkningskraft: Mange har uttalt at de ble borgerrettighetsforkjempere, menneskerettighetsforkjempere eller advokater etter å ha lest den.

Harper Lee er fremdeles i live, 90 år gammel, men ga sitt siste intervju i 1964. Verdenssensasjonen var derfor et faktum da det ble klart at det var funnet et nytt manuskript av henne i en bankboks. Det dreier seg om en roman Harper Lee sendte inn til et forlag i 1950-årene. Redaktøren mente at forfatteren var lovende, men at de beste passasjene lå i tilbakeblikkene, og oppfordret henne til å legge større vekt på dem. Resultatet ble Drep ikke en sangfugl.

Ragnhild Eikli

Ragnhild Eikli

Eikli har tidligere oversatt over 50 bøker, men hemmelighetskremmeriet rundt det sensasjonelle funnet av Harper Lees manuskript har hun aldri hadde sett maken til. For å arbeide med oversettelsen, måtte hun sitte på forlaget, hvor boka ble låst inn og ut for henne hver morgen og kveld.
Slik Eikli ser det, er denne nye (eller eldre) romanens svakhet og samtidig styrken at den er langt mer kompleks enn Drep ikke en sangfugl. Fordi den er fortalt gjennom blikket til Jean Louise Finch (Scout) som voksen kvinne, fremstår helten Atticus Finch som langt mer nyansert og pragmatisk enn i Drep ikke en sangfugl, hvor datteren – og følgelig også leserne – har ham på en pidestall.

 

Romanen handler om alvorlige, men vanskelige temaer, skrevet med humor, ironi og ironisk distanse, og forfatteren uttalte en gang at hennes mål var å være for Sørstatene hva Jane Austen var for landsbygda i England på 1700- og 1800-tallet: en sylskarp samfunnsobservatør som beskrev virkeligheten med ironi og humor.

I oversettelsen måtte Eikli gå i dialog med Drep ikke en sangfugl, som kom ut første gang på norsk i 1961, oversatt av Magli Elster. Denne oversettelsen har nå fått en totalrenovering av Ingrid Haug. Eikli og Haug hadde noen utfordringer som de måtte ta stilling til. Disse var blant annet knyttet til ord og uttrykk som lett kan fremstå som rasistiske i dag. Boka ble skrevet i 1955, den gangen raseskillepolitikk fremdeles var en realitet. Menneskene den handler om, er farget av sin egen samtid. Eikli kom fram til at romanen måtte gjengis som det historiske dokumentet det er, i et moderne norsk som samtidig bevarte tidskoloritten, hvis ikke ville oversettelsen ikke ha blitt troverdig. Romanen inneholder derfor noen ord som det satt langt inne å bruke, slik som ”negerhus” i åpningspassasjen, som hun leste fra:

”Helt siden Atlanta hadde hun sittet i spisevognen og sett ut gjennom vinduet med en nesten fysisk fornemmelse av lykke. Over frokostkaffen så hun de siste åsene i Georgia bli borte og den røde jorden komme til syne, og hus med bølgeblikktak midt på feide gårdsplasser, gårdsplasser bevokst med den uunngåelige jernurten, omkranset av hvitvaskede bildekk. Hun smilte bredt da hun fikk øye på den første fjernsynsantennen på taket av et umalt negerhus, og etter hvert som det ble flere, kjente hun en stigende glede.”

Sett ut en vaktpost Drep ikke en sangfugl