Om språklige blindpassasjerer 1

Av oversetter Kari Bolstad

Utdrag fra kåseri holdt på Oversatte dager

Som oversetter er jeg blitt litt yrkesskadet. Overfølsom. Det er jo jobben min å være litt språklig reaksjonær – ikke så reaksjonær at jeg lider av fremmedfrykt og ikke kan ta nyinnvandrede ord i bruk når teksten innbyr til det. Men iallfall konservativ i den forstand at jeg ikke sløvt og uoverlagt slipper språklige blindpassasjerer inn i oversettelsene mine. Derfor føler jeg meg forulempet inntil smertegrensen når journalister og mediesnakkere helt usjenert fjonger seg med ord som jeg og kollegene mine gjør vårt beste for å oversette!

Aller verst er det når blindpassasjerene gir meg feil bilder i hodet. Politiet går etter svindlerne, ja vel, det blir det neppe noe særlig til pågripelser av. At politikerne går for en bestemt løsning, gir meg også rusk på netthinnen. Å stå opp for saker eller komme opp med ideer er blitt gjengs språkbruk, og her en dag var det en i radioen som i fullt alvor snakket om oppfinneren som hadde kommet opp med flyet. Jeg lo, men det var visst ikke meningen. For ikke å snakke om at genserne kommer i flere farger, slik jeg leste i en annonse, jo, jeg ser det levende for meg. Les mer

Om å oversette Paasilinna

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

Alle elsker Paasilinna, sier Aschehougs markedsavdeling. Underforstått Arto Paasilinna. For det er flere av dem. Flere søsken og flere forfattere. Blant annet Erno, som Turid Farbregd har oversatt en bok av: Den forsvunne arméen. Men ingen av de andre søsknene klarer å hamle opp med Arto når det gjelder antall titler, antall oversettelser og salgsvolum.

36 romaner eller deromkring, samt en del andre bøker. Flere er blitt film, teater, musikal eller tegneserie. Antall målspråk er sånn bortimot 40, kanskje flere for alt det jeg vet. Registrene er ikke komplette.

Den første som kom på norsk var ‘Harens år’, Paasilinnas gjennombruddsroman. Den kom på finsk i 1975, og på norsk i 2005. Reisen til Norge tok altså 30 år. Det var jo noen hindere på veien, blant annet finsk tv-teater. ‘Harens år’ og to titler til ble oversatt av Nøste Kendzior, som dessverre døde. Deretter oversatte Tor Tveite to titler, men han ville ikke mer.

Les mer

Marc Levy: I et annet liv

Av oversetter Ellen Huse Foucher

Denne boken ligger litt tilbake i tid, men jeg er fremdeles lei meg for hvor liten oppmerksomhet den fikk i Norge. Dette er en roman av Frankrikes mestselgende forfatter, Marc Lévy, men etter likegyldigheten den ble møtt med, er ingen av hans andre bøker oversatt til norsk, og det synes jeg er synd. Han har stor suksess blant annet i England. Selvfølgelig forstår dere at siden han er en bestselger, så er dette kanskje ikke litteratur med stor L, men bøkene er godt skrevet, han er en ypperlig historieforteller, dette er underholdningslitteratur av det bedre slaget.

Historien kan jeg ikke fortelle for mye om, for dette er samtidig et mysterium, men jeg kan jo si at det begynner med et maleri av en dame i en rød kjole. Jonathan Gardner, ekspert på russiske malere fra det 19. århundre, treffer eieren av et galleri i London, Clara, da et ukjent maleri av Radskin skal selges. De får inntrykk av at de har møtt hverandre før, for lenge, lenge siden… Hvor? Når? Under hvilke omstendigheter? Det vil man få vite etter hvert når vi følger med hovedpersonene til Paris, Firenze og Sankt Petersburg og til et herskapshus på den engelske landsbygda. Jo mer de oppdager angående maleriet av damen i den røde kjolen, jo mer oppdager de om seg selv og sine liv. Her har vi tre skjebner som er vevet sammen i en innfløkt vev, boken er spennende og godt skrevet. Den var artig å oversette også på grunn av alt jeg lærte om malerier og restaureringen av dem. Håper jeg med dette har gitt boken noen nye lesere!

 

 

Om litteraturkritikk og oversettelse

Av oversetter Kari Bolstad

Kritikere skal diskutere hva som er en god oversettelse under Oversatte dager. Det har kritikere naturligvis diskutert før, seg imellom og med oversettere. Men temaet blir aldri uttømt. For kritikere mener rimeligvis en hel del om hva som er god oversettelse, men de får sjelden mulighet til å utvikle synspunktene sine i en anmeldelse. Det er vanskelig å leve av å være kritiker, mener Årets kritiker, Tor Eystein Øverås. Kanskje uttrykte han seg sågar enda sterkere, men siden jeg ikke finner igjen uttalelsen hans, skal jeg ikke legge ham for sterke ord i munnen. Meningen er iallfall klar: Litteraturkritikere blir for dårlig betalt. Den erkjennelsen får vi ta inn over oss.

I den ideelle verden skal kritikeren sitte med en finger i originalen mens hun leser oversettelsen, ikke for å lete etter småfeil på revisorvis, men for å vurdere om den norske versjonen yter originalen rettferdighet; si ifra hvis hun mener den ikke gjør det, og likeledes bryte ut i begeistring hvis oversetteren har løst sin oppgave på ypperlig vis. Og ikke minst: I begge tilfeller må kritikeren forklare hvorfor den kritiske tommel vendes opp eller ned.

Men kritikeren har sjelden mulighet til å gå i dybden på oversettelsen, og selv blir jeg glad for et klapp på skulderen i form av ”god flyt i språket” eller lignende, og tilsvarende sur hvis kritikeren skulle komme med en bemerkning som ikke går i min favør. Man er da bare et menneske. Men det er enkelte ting som gjør oversettere ekstra irritert, og her skal jeg nevne tre: Les mer

Om research 2

Av oversetter Kari Bolstad

Vi vet ikke alltid hva vi går til når vi sier ja til å oversette en bok. Noen ganger kan selv en uskyldig utseende underholdningsroman vise seg å være en drepende researchfelle. Forfatteres begeistring for kunnskaps-sanking på nettet har ikke avtatt, og hvem får svi for det? Ja, nettopp!

 

Men noen ganger kaster vi oss ut i det med åpne øyne. På skrivebordet mitt ligger det en mastodont av en bok med et firesifret antall sider – 1320, for å være nøyaktig. Jeg har sirklet litt fryktsomt rundt den, bladd og lest litt her og der, og har lurt på om jeg egentlig er ved mine fulle fem som har påtatt meg dette. Riktignok kan størrelsen i seg selv gjøre en oversetter litt betuttet, men hvis det er noenlunde samsvar mellom antall sider, tekstens vanskelighetsgrad og den tilmålte tid, går regnestykket opp. Så mange sider, så mange dager og måneder, så mye tid til finpuss. Det er bare å sette den ene bokstaven etter den andre og legge i vei. Dessuten skal vi faktisk være to om akkurat dette prosjektet – rett skal være rett, selv om avtalen er at jeg gjør mesteparten. Les mer

Tingenes rette navn – på norsk

Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Navnet er makten, sier trollmannen. Jo lenger tilbake, jo mer selvsagt var dikternes etablering av slike magiske forbindelser mellom person og navn, som ’inneholder’ så mye av skikkelsene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid. Men dessverre, dette glimrende forfatterverktøyet har gradvis falt ut av bruk innen mainstream skjønnlitteratur, pga. det økende krav om realisme = forankring i en ytre, felles gjenkjennelig virkelighet. Magisk navngivning finnes i dag mest innen fantasilitteraturen, selv om hverdagsrealismen har kolonisert store områder også her. Det felles som skiller denne genren fra realismen, er jo at forståelsesformene ikke utelukkende er dagens naturvitenskapers, men også fortidens, og helst slikt som realismen avfeier som ’overnaturlig’.

Tre av de beste magikerne jeg har hatt gleden av å bringe til norsk er Dickens, Tolkien og årets komet, J. K. Rowling. Plassen tillater ikke mange eksempler, men la oss begynne med to hovedpersoner i Dickens’ A Christmas Carol: Ebenezer Scrooge og hans avdøde kompanjong Marley. Skal overhodet disse navnene oversettes? Les mer

Om research 1

Av oversetter Kari Bolstad

En gang oversatte jeg en roman der heltinnen kjørte rundt på en gammel motorsykkel med sidevogn, en Puch 800. Den hadde firesylindret motor med bokserstøt. Sykkelen hadde dessuten særdeles myk differensialfjæring i presstålgaflene og innvendig ekspansjonskopling.

Etter at jeg omhyggelig hadde sjekket disse finessene og mer til med kyndige folk og følte meg på trygg grunn, lot jeg damen sette seg opp på motorsykkelen og dra ut i verden idet hun tråkket på gasspedalen.

Jeg visste ikke bedre, hvor dumt det enn høres. Saken er at kjøring av motorsykler ikke har noen tydelig plass i min erfaringsverden.

Vi har påpasselige anmeldere som sier fra om slikt. Derfor vet jeg nå at man får fart på en motorsykkel ved å vri på håndtakene, eller var det kanskje bare det ene?

Så lett er det å trå feil, på motorsykler eller i ukjent terreng. Selv om oversetteren skjerper alle sanser og har alarmanlegget i full beredskap, lurer det farer der vi minst venter det. Tryggest er vi egentlig når problemene er åpenbare og vi forstår at her det drives research. I noen bøker blir undersøkelsene våre så omfattende at vi nesten burde hatt ansatte til å utføre dem. Lurer på om anmelderen med gasshåndtaket tenkte på alle de begrepene som takket være grundig research faktisk var kommet på plass i denne boka? Heltinnen var nemlig usedvanlig lærd, bevandret på de fleste fagområder, og brøt ut i lange utlegninger på annenhver side.

Men i dag skal jeg fortelle litt om en svensk krim fra avismiljø – med en sjargong som forfatteren ville skulle virke autentisk. Og derfor var den ikke nødvendigvis begripelig for svenske lesere heller. Les mer

Om nødvendigheten av studiereiser

Av oversetter Kari Bolstad

Oversettere må reise, enten de liker det eller ikke. Selv er jeg bare sånn passe reiseglad, trives godt hjemme i sofakroken med en bok og synes jeg får litt innblikk i vår mangslungne verden og menneskers fryd og besvær på den måten også. Men jeg innser det jo: Når man sitter med en tekst som skal oversettes, så er det en helt uovertruffen fordel å ha vært der handlingen utspiller seg: ha sett, hørt, smakt, luktet, gjort. Fornemmet og annammet, for å si det sånn. Det lar seg selvfølgelig ikke alltid gjøre, som regel må vi ty til tilgjengelige kilder: internett, bøker, folk som har vært der, eller rett og slett kople teksten til fantasien og prøve å se det for oss ved egen hjelp: steder, mennesker, situasjoner. Ikke alle går så grundig til verks som kollega Dag Heyerdahl Larsen da han oversatte seilskuteserien «Master and Commander». Han mønstret rett og slett på Christian Radich noen uker! Det kaller jeg skikkelig research. Les mer

Om å oversette fra svensk

Av oversetter Kari Bolstad

Det er mange som mener at svensk er lett å forstå bare man er klar over de velkjente snublesteinene «rolig», «anledning» og «forsynt». O, hellige enfold! Det kryr av underlig velkjente, men akk så bedragerske ord i svensk – de står der så uskyldige og tillitvekkende i teksten og kan få hvem som helst til å gå på trynet, også erfarne oversettere. De er en slags eneggede tvillinger til norske ord, men er vekkadoptert og oppvokst i et annet miljø, og dermed har de utviklet sitt betydningspotensial i en annen retning.

Således er en «hurtig skidåkare» ikke nødvendigvis så rask av seg, men frisk og freidig, «en solbränd mann» er bare brun og ikke solskadet, hvis han «plirar mot solen och gnolar», så myser han og nynner på en visestubb, og hvis han «stoppar en påse karameller i fickan», så er det altså en dropspose det dreier seg om, og han stapper den ikke akkurat, men putter eller stikker den i lomma. Har han en hund som «gläfsar», så glefser den ikke, men bjeffer. Og sånn er det hele veien.

Les mer

Amy Bloom: Lillian Leybs utrolige reise

Av oversetter Bente Klinge

Da jeg ble spurt om jeg kunne ha tid til å oversette Amy Blooms Away, som den heter i original, ante jeg ikke hva som ventet meg. La oss se: 235 små sider, en rask titt på de første sidene, fin stil, jeg har jo tid til dette, ja da, jeg tar den, jeg! Og det er jeg fryktelig glad for, for så morsomt som jeg hadde det sammen med Amy Bloom, og så intenst beveget som jeg var, har jeg ikke hatt det eller vært på lenge!

Kort fortalt er dette en fortelling om Lillian Leyb som kommer til New York i 1924 som flyktning fra pogromene i Hviterussland. Man kunne kalle det en røverroman eller en pikaresk, i hvert fall er det en handlingsmettet historie. Lillians ektemann og foreldre ble massakrert, datteren hennes på fire år forsvant, men selv greide hun å berge seg, og hun er klar for å starte et nytt liv. Hun får jobb som syerske på et teater, og så er vi i gang med en forrykende fortelling så full av minneverdige personer at det er bare å kaste seg ut i det! Etter starten i New York får Lillian vite at datteren hennes sannsynligvis overlevde og ble tatt med til Sibir av et ektepar fra landsbyen, og Lillian legger ut på en reise tvers over USA og opp gjennom Alaska for å prøve å komme seg til Russland den veien.

Les mer