Om litteraturkritikk og oversettelse

Av oversetter Kari Bolstad

Kritikere skal diskutere hva som er en god oversettelse under Oversatte dager. Det har kritikere naturligvis diskutert før, seg imellom og med oversettere. Men temaet blir aldri uttømt. For kritikere mener rimeligvis en hel del om hva som er god oversettelse, men de får sjelden mulighet til å utvikle synspunktene sine i en anmeldelse. Det er vanskelig å leve av å være kritiker, mener Årets kritiker, Tor Eystein Øverås. Kanskje uttrykte han seg sågar enda sterkere, men siden jeg ikke finner igjen uttalelsen hans, skal jeg ikke legge ham for sterke ord i munnen. Meningen er iallfall klar: Litteraturkritikere blir for dårlig betalt. Den erkjennelsen får vi ta inn over oss.

I den ideelle verden skal kritikeren sitte med en finger i originalen mens hun leser oversettelsen, ikke for å lete etter småfeil på revisorvis, men for å vurdere om den norske versjonen yter originalen rettferdighet; si ifra hvis hun mener den ikke gjør det, og likeledes bryte ut i begeistring hvis oversetteren har løst sin oppgave på ypperlig vis. Og ikke minst: I begge tilfeller må kritikeren forklare hvorfor den kritiske tommel vendes opp eller ned.

Men kritikeren har sjelden mulighet til å gå i dybden på oversettelsen, og selv blir jeg glad for et klapp på skulderen i form av ”god flyt i språket” eller lignende, og tilsvarende sur hvis kritikeren skulle komme med en bemerkning som ikke går i min favør. Man er da bare et menneske. Men det er enkelte ting som gjør oversettere ekstra irritert, og her skal jeg nevne tre: Les mer

Om research 2

Av oversetter Kari Bolstad

Vi vet ikke alltid hva vi går til når vi sier ja til å oversette en bok. Noen ganger kan selv en uskyldig utseende underholdningsroman vise seg å være en drepende researchfelle. Forfatteres begeistring for kunnskaps-sanking på nettet har ikke avtatt, og hvem får svi for det? Ja, nettopp!

 

Men noen ganger kaster vi oss ut i det med åpne øyne. På skrivebordet mitt ligger det en mastodont av en bok med et firesifret antall sider – 1320, for å være nøyaktig. Jeg har sirklet litt fryktsomt rundt den, bladd og lest litt her og der, og har lurt på om jeg egentlig er ved mine fulle fem som har påtatt meg dette. Riktignok kan størrelsen i seg selv gjøre en oversetter litt betuttet, men hvis det er noenlunde samsvar mellom antall sider, tekstens vanskelighetsgrad og den tilmålte tid, går regnestykket opp. Så mange sider, så mange dager og måneder, så mye tid til finpuss. Det er bare å sette den ene bokstaven etter den andre og legge i vei. Dessuten skal vi faktisk være to om akkurat dette prosjektet – rett skal være rett, selv om avtalen er at jeg gjør mesteparten. Les mer

Tingenes rette navn – på norsk

Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Navnet er makten, sier trollmannen. Jo lenger tilbake, jo mer selvsagt var dikternes etablering av slike magiske forbindelser mellom person og navn, som ’inneholder’ så mye av skikkelsene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid. Men dessverre, dette glimrende forfatterverktøyet har gradvis falt ut av bruk innen mainstream skjønnlitteratur, pga. det økende krav om realisme = forankring i en ytre, felles gjenkjennelig virkelighet. Magisk navngivning finnes i dag mest innen fantasilitteraturen, selv om hverdagsrealismen har kolonisert store områder også her. Det felles som skiller denne genren fra realismen, er jo at forståelsesformene ikke utelukkende er dagens naturvitenskapers, men også fortidens, og helst slikt som realismen avfeier som ’overnaturlig’.

Tre av de beste magikerne jeg har hatt gleden av å bringe til norsk er Dickens, Tolkien og årets komet, J. K. Rowling. Plassen tillater ikke mange eksempler, men la oss begynne med to hovedpersoner i Dickens’ A Christmas Carol: Ebenezer Scrooge og hans avdøde kompanjong Marley. Skal overhodet disse navnene oversettes? Les mer

Om research 1

Av oversetter Kari Bolstad

En gang oversatte jeg en roman der heltinnen kjørte rundt på en gammel motorsykkel med sidevogn, en Puch 800. Den hadde firesylindret motor med bokserstøt. Sykkelen hadde dessuten særdeles myk differensialfjæring i presstålgaflene og innvendig ekspansjonskopling.

Etter at jeg omhyggelig hadde sjekket disse finessene og mer til med kyndige folk og følte meg på trygg grunn, lot jeg damen sette seg opp på motorsykkelen og dra ut i verden idet hun tråkket på gasspedalen.

Jeg visste ikke bedre, hvor dumt det enn høres. Saken er at kjøring av motorsykler ikke har noen tydelig plass i min erfaringsverden.

Vi har påpasselige anmeldere som sier fra om slikt. Derfor vet jeg nå at man får fart på en motorsykkel ved å vri på håndtakene, eller var det kanskje bare det ene?

Så lett er det å trå feil, på motorsykler eller i ukjent terreng. Selv om oversetteren skjerper alle sanser og har alarmanlegget i full beredskap, lurer det farer der vi minst venter det. Tryggest er vi egentlig når problemene er åpenbare og vi forstår at her det drives research. I noen bøker blir undersøkelsene våre så omfattende at vi nesten burde hatt ansatte til å utføre dem. Lurer på om anmelderen med gasshåndtaket tenkte på alle de begrepene som takket være grundig research faktisk var kommet på plass i denne boka? Heltinnen var nemlig usedvanlig lærd, bevandret på de fleste fagområder, og brøt ut i lange utlegninger på annenhver side.

Men i dag skal jeg fortelle litt om en svensk krim fra avismiljø – med en sjargong som forfatteren ville skulle virke autentisk. Og derfor var den ikke nødvendigvis begripelig for svenske lesere heller. Les mer

Om nødvendigheten av studiereiser

Av oversetter Kari Bolstad

Oversettere må reise, enten de liker det eller ikke. Selv er jeg bare sånn passe reiseglad, trives godt hjemme i sofakroken med en bok og synes jeg får litt innblikk i vår mangslungne verden og menneskers fryd og besvær på den måten også. Men jeg innser det jo: Når man sitter med en tekst som skal oversettes, så er det en helt uovertruffen fordel å ha vært der handlingen utspiller seg: ha sett, hørt, smakt, luktet, gjort. Fornemmet og annammet, for å si det sånn. Det lar seg selvfølgelig ikke alltid gjøre, som regel må vi ty til tilgjengelige kilder: internett, bøker, folk som har vært der, eller rett og slett kople teksten til fantasien og prøve å se det for oss ved egen hjelp: steder, mennesker, situasjoner. Ikke alle går så grundig til verks som kollega Dag Heyerdahl Larsen da han oversatte seilskuteserien «Master and Commander». Han mønstret rett og slett på Christian Radich noen uker! Det kaller jeg skikkelig research. Les mer

Om å oversette fra svensk

Av oversetter Kari Bolstad

Det er mange som mener at svensk er lett å forstå bare man er klar over de velkjente snublesteinene «rolig», «anledning» og «forsynt». O, hellige enfold! Det kryr av underlig velkjente, men akk så bedragerske ord i svensk – de står der så uskyldige og tillitvekkende i teksten og kan få hvem som helst til å gå på trynet, også erfarne oversettere. De er en slags eneggede tvillinger til norske ord, men er vekkadoptert og oppvokst i et annet miljø, og dermed har de utviklet sitt betydningspotensial i en annen retning.

Således er en «hurtig skidåkare» ikke nødvendigvis så rask av seg, men frisk og freidig, «en solbränd mann» er bare brun og ikke solskadet, hvis han «plirar mot solen och gnolar», så myser han og nynner på en visestubb, og hvis han «stoppar en påse karameller i fickan», så er det altså en dropspose det dreier seg om, og han stapper den ikke akkurat, men putter eller stikker den i lomma. Har han en hund som «gläfsar», så glefser den ikke, men bjeffer. Og sånn er det hele veien.

Les mer

Amy Bloom: Lillian Leybs utrolige reise

Av oversetter Bente Klinge

Da jeg ble spurt om jeg kunne ha tid til å oversette Amy Blooms Away, som den heter i original, ante jeg ikke hva som ventet meg. La oss se: 235 små sider, en rask titt på de første sidene, fin stil, jeg har jo tid til dette, ja da, jeg tar den, jeg! Og det er jeg fryktelig glad for, for så morsomt som jeg hadde det sammen med Amy Bloom, og så intenst beveget som jeg var, har jeg ikke hatt det eller vært på lenge!

Kort fortalt er dette en fortelling om Lillian Leyb som kommer til New York i 1924 som flyktning fra pogromene i Hviterussland. Man kunne kalle det en røverroman eller en pikaresk, i hvert fall er det en handlingsmettet historie. Lillians ektemann og foreldre ble massakrert, datteren hennes på fire år forsvant, men selv greide hun å berge seg, og hun er klar for å starte et nytt liv. Hun får jobb som syerske på et teater, og så er vi i gang med en forrykende fortelling så full av minneverdige personer at det er bare å kaste seg ut i det! Etter starten i New York får Lillian vite at datteren hennes sannsynligvis overlevde og ble tatt med til Sibir av et ektepar fra landsbyen, og Lillian legger ut på en reise tvers over USA og opp gjennom Alaska for å prøve å komme seg til Russland den veien.

Les mer

Alex Capus: Et spørsmål om tid

Av oversetter Kari Bolstad

Denne boka fikk omsider en omtale i Aftenposten, men anmelderen var mest opptatt av de historiske begivenhetene bak handlingen, se lenken under.

Så jeg legger bare inn to utdrag som karakteriserer hovedpersonene, den tyske båtbyggeren og den engelske offiseren. De er begge historiske personer som må forsvare sine lands koloniinteresser i Afrika under første verdenskrig. Høres det litt kjedelig ut? Feil. Denne boka er gull!

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3481117.ece

”Mennene liker å arbeide for deg,” sa Mkenge.

”Det gleder meg å høre,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om soldatene passer på dem med ladde geværer og vil skyte alle som prøver å flykte.”

Anton Rüter tidde.

”De liker å arbeide for deg, selv om de ble slept hit med vold, løgner og bestikkelser.”

”Jeg vet det,” mumlet Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om forbrytere i falske uniformer satte hyttene deres i brann om natten, griset til brønn Les mer

Martin Suter: Small World

Oversatt av Kari Bolstad

«Til far» står det på forsatsbladet, og vi forstår snart sårheten bak den lille dedikasjonen. For hovedpersonen Konrad Lang får Alzheimers, og sykdomsforløpet er skildret så tilforlatelig at legen min sier at hun anbefaler denne boka til kolleger og pasienter. Men den vemodige undertonen til tross, noen trist bok er dette ikke. Snarere har vi med en krim å gjøre, eller en underholdningsroman av det lødigere slaget. For etter hvert som Konrad fjerner seg stadig mer fra nåtiden, dukker han desto dypere ned i fortiden – og der skjuler det seg en forbrytelse som noen i hans nære omgivelser ikke ønsker at han skal huske. Jeg røper ikke mer, men spennende blir det …

Les mer