David Vann på norgesbesøk

Av oversetter Hilde Stubhaug

Jeg elsker åpningen av Caribou Island, David Vanns første roman, hans andre bok på norsk, som akkurat er utkommet. Først: «Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt.» Det går ikke mange linjer før man rives hardt ut av denne vakre, rytmiske tonen:

Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene.

Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren.

Så var jeg utenfor på verandaen igjen.

Sa du det? spurte Rhoda.
Ba du om unnskyldning?
Ja.
Å, mamma.

Enda så grusomt det er det hun forteller her – en ti år gammel jente finner sin egen mor hengt – er dette et av de aller fineste, et av få øyeblikk i romanen med god kontakt mellom mennesker. Irene forteller faktisk om det, til datteren sin. De holder om hverandre en bitte liten stund, foran peisen. Likevel ruver selvfølgelig denne hendelsen i fortiden over hele romanen, man skjønner fort at det vil gå forferdelig galt, man forventer det verste. Et voldsomt trykk bygges opp. Og det går enda verre enn man kunne ha forestilt seg. Romanen ender rett og slett sjokkerende – først etterpå ser man den uavvendelige logikken, at det måtte gå akkurat slik.

Sånn var det også med novellesamlingen Legender om et selvmord, som kom i fjor, og sånn ser det også ut til å være i Vanns tredje bok, som jeg akkurat har begynt å oversette. Han skriver om mennesker som virkelig kjenner på tomheten, som fortvilt prøver å gi livet mening, og de blir tverre og vanskelige og aggressive. Ikke minst gjelder det dette gamle ekteparet i sentrum av Caribou Island. Irene har altså opplevd å bli forlatt av moren som barn (og før det av faren), og nå føler hun at mannen Gary er den neste som vil forlate henne. Det foregår i Alaska, blant ruvende fjell og isbreer, og Gary drar Irene med seg ut på en øde øy, for å bygge en hytte de to skal bo i året rundt – de forlater et hus som ligger isolert til ved en innsjø til fordel for en øde øy utpå innsjøen – men han har ikke en eneste tegning eller plan, og høststormene er på vei. Gary vil bare tilbake til naturen, til primitive krefter og mening. Den voldsomme naturen rundt dem er noe personene tenker i og gjennom, den speiler livet for dem og synes å romme en større fortelling de kan gå inn i. Men det går selvfølgelig ikke bra med den hytta! Og Irene tror at alt sammen bare er et skritt på veien til å bli kvitt henne, drive henne vekk.
Legender

Det er så mørkt det David Vann skriver, det er undergang og elendighet fra start til slutt, men likevel er det en humor i alt. I den sentrale novellen i debuten Legender om et selvmord oppstår en ekstremt svart komikk: En far drar rundt på liket av sin sønn, i en sovepose, og oppfører seg som om gutten bare sover. Og likevel er det vakkert, nydelig, et opprivende sjelelig drama som først og fremst blir beskrevet gjennom det ytre.

I Caribou Island er selve det håpløse prosjektet – denne hytta til Gary – et komisk element. Dette komiske både letter og forsterker det tragiske, trykket som bygges opp hele tiden. Hele veien er det malplasserte replikker og snåle ting – ikke minst i de andre trådene i romanen, med litt lettere historier: Blant annet følger vi datteren Rhoda og hennes overfladiske, idiotiske mann som er utro med en ung turist. Her får jakten på mening en komisk form, som når han plutselig får en åpenbaring:

Jim sto ved vasken og skylte salat, og innså at der hadde han det. Han skulle vie livet sitt til sex. Komme i bedre form og få så mange kvinner som mulig. Han skulle ønske han hadde skjønt alt dette tidligere, ikke nå som han var førtien, for det ville ha vært mye lettere for noen år siden, men det var ennå ikke for sent. Han hadde minst ti gode år foran seg før livet ville løse seg opp til noe han helst ikke ville tenke på.

David Vann er på norgesbesøk akkurat nå, og han skriver ikke bare rystende, beksvarte bøker (med humor), han forteller også både morsomt, klokt og åpenhjertig om romanene og hendelsen i hans eget liv som utvilsomt har preget skrivingen: Da han var tretten år, begikk faren selvmord. Onsdag 30. mai blir han intervjuet på Litteraturhuset av Martin Grüner Larsen under overskriften Vinter i Alaska, lørdag møter han Fredrik Wanderup på Lillehammer. Få med deg det!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website