De ukuelige optimisters klubb

Av oversetter Tom Lotherington

Hvis jeg sier ”oppvekst i Paris på sekstitallet”, er sannsynligheten stor for at du tenker ”klisjé!” – i hvert fall hvis du er en så blasert leser som jeg antar du må være, siden du har oppsøkt en så bortgjemt, highbrow blogg som denne. Du ser for deg svart-hvittbilder av gammeldagse biler, strenge foreldre (far med hatt og slips, mor i stramme skjørt, oppsatt hår og høy barm), autoritære lærere, håpløs forelskelse langs Seinens bredder, opprør og avmakt og flukt hjemmefra som eneste utvei, og alt dette har du liksom sett før? Trolig forveksler du med filmene til Truffaut og de andre i den nye bølgen. Du har ikke lest De ukuelige optimisters klubb. Sannsynligvis ikke. De aller fleste lesere her i landet har ikke lest den romanen. Det er synd og skam.

Dessuten er det litt rart. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, den foreligger altså på biblioteket. I hjemlandet ble den belønnet med ungdommens litteraturpris – Prix Goncourt des Lycéens – noe som tyder på at fransk ungdom i 2009 likte å lese om sine gamle foreldre eller unge besteforeldres livsvilkår for femti år siden. Det er en murstein av en roman, skrevet av en ukjent forfatter i voksen alder, og likevel, likevel en bestselger i hjemlandet og oversatt til en lang rekke språk. Til og med norsk.

Det er ikke årets viktigste roman, ikke engang årets aller største og beste leseopplevelse. Det er bare en god bok, underholdende og lett leselig og på sett og vis interessant. Den har sin sjarm, ja det er kanskje sjarm den har mest av, men den er ikke et must. Det som er synd og skam, er at du ikke har fått høre om den. Ikke før nå:

Det er en dannelsesroman. Michel vokser opp midt i Paris, ikke langt fra Pantheon og Sorbonne, i en middels velfungerende borgerlig familie. Han går på en av de bedre skolene, er under middels skoleflink, men til gjengjeld oppslukt av romanlesing. Verdenslitteraturen inntas i oppdrevet tempo, sittende, liggende og gående på fortauet. Det er krig i Algerie, uenighet i Paris, kald krig ellers i verden, amerikansk rock erobrer jukeboksene og platespillerne. Skolegutter møtes på nærmeste kneipe til fotballspill og flipper, det er ingen aldersgrense. Man røyker gauloise og drikker gjerne en tynn panachée, som er en vanlig blandings av øl og limonade, ingen blir full av det, men det er nå et trinn på innvielsens trapp til de voksnes verden.

Michel er voksen for alderen og veslevoksen i tenkesettet. Han blir opptatt som maskot i en krets av forhutlede flyktninger fra østblokklandene – intellektuelle, opposisjonelle, dissidenter, kort sagt avhoppere – som kommer sammen i bakrommet på en av disse kafeene, der de fordriver tiden med å spille sjakk, minnes gamle dager, savne det livet de har tapt og prise seg lykkelig for det livet de tross alt har reddet unna. De er ukuelige optimister, for de vet at det verste ligger foran dem, som det sies i en paradoksal replikk.

Direkte oversatt har tittelen ”uforbederlige”, ikke ”ukuelige”. Jeg synes fortsatt ukuelige er bedre, men vet jeg har motstandere på dette punkt. Begge parter kan ha respektable argumenter. Jeg synes ”uforbederlige optimister” er en tongue-twister, jeg er redd bokkjøperne vil ha vondt for å artikulere det riktig, og av den grunn avstå for å etterspørre den. Jeg ser altså for meg en klassisk bokhandel der kunden må spørre betjeningen etter den boka han ikke finner i stablene, og når da forfatterens navn både er ukjent og vanskelig å uttale, må i hvert fall tittelen falle lett i munnen. Derfor ukuelige.

Kommersielle hensyn, altså. Skjønt salgsleddet er oversetteren uvedkommende. Han har fått sin lønn, og får ikke mer om så boken skulle bli en suksess. Det er viselig innrettet. Dermed kan han uten skrupler anbefale den boka han selv har oversatt. Part i saken, riktig nok, men uten pekuniær interesse. Løp og lån! Den er å finne på et bibliotek nær deg.

Forfatteren heter Guenassia. Jean-Michel. Du kan trygt spørre etter Genassia. Sjansen er stor for at de ikke har hørt om ham før. På tide at de får høre det.

Comments

Ingalill.
Reply

Artig, og jeg har da hørt om den. Faktisk stod den i nyhetshylla på biblioteket igår – og jeg ville tatt den med hjem, hadde den ikke vært så diger. Veska ble for lita og armene for svake.

Etter å ha lest denne omtalen skjønner jeg at det var feil. Jeg angrer og burde funnet plass under arma.

arnebl
Reply

Er dette feil sted å si at jeg fikk lyst til å lese den, på orginalspråket? Ser etter en bok for å friske opp fransken min, denne frister.

Morten
Reply

Det skulle ikke forundre meg om franskoversetter Tom vil tilgi deg det når målet er så nobelt. 😉

Anonymous
Reply

det jeg var ute etter, takk

Anonymous
Reply

Jeg har lest den – anbefales!!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website