Når deadlinen nærmer seg, plager jeg min familie fra tidlig om morgenen til sent på kveld med spørsmål, jeg leser høyt for dem, ber dem lese setninger fra oversettelsen, fremfører til og med scener fra romanen for å vise dem hva jeg mener, helst ved frokosten når de ikke er våkne nok til å løpe unna – hvis jeg gjør sånn, hva ville dere kalle det på nederlandsk? Da blir de litt fjerne i blikket, og jeg vet at de tenker: Å herregud, deadline nå igjen?

Når deadlinen nærmer seg, sover jeg dårlig, jeg grubler over oversettelsen og kommer på ordet jeg har lett etter i dagesvis kl. 04.00 om natta, ligger og gjentar den briljante løsningen i hodet og tør ikke sove mer, redd for å glemme den, vil ikke vekke samboeren ved å slå på lyset og noterer ordet i mørket på blokken som alltid ligger ved siden av sengen, klarer ikke å lese noe av det jeg har skrevet neste morgen, overveier å anskaffe diktafon, men da vil samboeren også våkne uansett, med mindre jeg snakker så lavt at det blir nesten lydløst og dermed uforståelig, så da lister jeg meg heller ned til arbeidsrommet mitt for å slå på pc-en og notere innfallet mens jeg forsøker å ignorere katten som krafser som besatt på kjøkkendøra fordi den hører meg og tror den får slippe løs – og jeg blir så kald på føttene at jeg ikke får sove mer uansett.

Når deadlinen nærmer seg, har jeg følelsen av at alle unngår meg, redd for at jeg skal spørre dem om noe. Jeg har også følelsen av at ingen skjønner hva jeg driver med. Venner synes det er morsomt å hjelpe meg å finne en løsning på setninger som frimerker, bare ordet, merker som gjør fri (Jan Kjaerstad, Erobreren), mens vårt ord for frimerke er det ikke særlig befriende ordet postzegel (postmerke), men de går lei etter 5 minutter og foreslår at jeg sløyfer hele setningen eller bruker et oversettelsesprogram. Mine beste venner i deadline-fasen er ironisk nok vilt fremmede mennesker som sitter rundt omkring i landet i f.eks. museer (gamle og nedstøvete, forestiller jeg meg, men fulle av kunnskaper), og som er mer enn villige å fortelle meg alt mulig om båttyper, matlaging, fiskemetoder, astrofysikk, slaget om Stalingrad osv. Noen ganger har de vært så glade for (endelig?) å kunne formidle alt de vet at jeg fikk tilsendt informasjon (og julekort!) i mange år fremover.

Follow