Dickens og God jul, del 2 — om å oversette A Christmas Carol

Jula skal feires her på Oversetterbloggen også, og hva passer vel bedre enn et innlegg om Dickens’ A Christmas Carol? Her forteller Torstein Bugge Høverstad om oversettelsen av dette verket. Teksten er delt i to; første del kan du lese HER.

Dickens’ setningsbygning fikk vi nettopp en smak av. Julekvadet er skrevet for hele familien, ikke minst for barn, så her er lite av hans mest finurlige konstruksjoner, hvor en setning over en kvart side må pelles i småbiter før den skrus sammen på ny, bare i helt andre rekkefølger, for å gi illusjonen av å si det samme. Men ta nå likevel et vilkårlig eksempel:

Bob told them of the extraordinary kindness of Mr Scrooge’s nephew, whom he had scarcely seen but once, and who, meeting him in the street that day, and seeing that he looked a little—‘just a little down you know’, said Bob, enquired what had happened to distress him. ‘On which,’ said Bob, ‘for he is the pleasantest-spoken gentleman you ever heard, I told him.’

På norsk:

’Bob fortalte dem om den usedvanlige vennligheten han hadde møtt fra hr. Knugs nevø, som han så vidt hadde sett én gang, før han i dag traff ham på gaten. Og da han la merke til at Bob virket ”litt molefonken, ikke sant,” som Bob sa, hadde han spurt hva som hadde gjort ham så nedtrykt. ”Det var den hyggeligste herremann du skulle sett,” sa Bob, ”så jeg fortalte ham det.”

Andre ting? Sånt som felleskjønn-endelser, foranstilt eiendomspronomen, sterk mistenksomhet overfor diftonger vil jeg regne som opplagt i en slik tekst. Det var det med ”eimen av det fortidige”. Det ville ikke i og for seg være galt eller latterlig å skrive: ”kulda inni han bånnfraus de elda ansiktstrekka, beit i den spisse nesa, skrumpa kinna hans” etc. men det ville utvilsomt oppleves som en annen tekst.

En helt sentral del av det dickenske univers er det jeg ved flere anledninger har kalt magisk navngivning. Sug på disse eksemplene: den gjerrige Scrooge, den fattige, men levedyktige Oliver Twist, den smiskende Uriah Heep, den iskalde læreren Gradgrind? Dickens personnavn ’inneholder’ så mye av personene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid.

I Julekvadet er altså hovedpersonen Ebenezer Scrooge, men vi møter også bl.a. hans avdøde, men absolutt tilstedeværende kompanjong, Jacob Marley. Ikke bare tilsynelatende greie nok engelske navn i et gjenkjennelig attenhundretalls London, men dessuten navn med en enorm innarbeidet tyngde av generasjoners lesning og gjenkjennelse. Hva gjør en oversetter da? Lar dem stå?

Hadde det vært Gladstone eller Disraeli, hadde det vært gatenavnet Piccadilly, jo visst. Disse refererer til gjenkjennelige fenomener i den verden vi alle deler, de er sakprosa. Men når vi vet at Marley er et spøkelse, vet vi samtidig at den verden boken beskriver, iallfall på noen måter er en annen enn vår. Forfatteren beskriver en fysisk ramme, men unngår behendig å angi dens presise naturlover. Altså står jeg friere. Men til hva?

Hvilke holdepunkter har vi for f.eks. Scrooge? En menneskesky og –vond, patologisk gjerrigknark, men ikke født slik; det er hendelser gjennom livet som har preget ham. Vi kan fastslå at navnet ikke finnes som engelsk slektsnavn, det bare låter og fungerer slik. Det navnet vi ender med, om det er nytt eller det samme gamle, må altså også kunne fungere slik. Det er dessuten viktige lydelementer i navnet: en hvislelyd, en skarp r og en langtrukken uuu, nærmest et ul—negative lyder. En mann med et slikt navn kan ikke være noe helgodt menneske. Men i tillegg har vi et meningsinnhold, eller spor av et. Den første delen lyder som screw, det samme ordet og innholdet som norsk skrue. Det andre leddet, ­–ge (-dzje), kutter og stenger det første. Helheten uttrykker altså noe hardt og ufølsomt, gjerne mekanisk, og noe innestengt.

Er det et mulig valg i en norsk utgave å la navnet stå som det er? Nei, for da ville norske lesere miste alt dette, som for Dickens opplagt ikke var noe tilfeldig sammentreff, men en meddelelse til leseren av sentral betydning. Altså oversette. Første test: kan det ’oversettes’ direkte? Donald Duck har for lengst klippet figuren i papp som onkel Skrue McDuck, så den veien er stengt. Skrutsj? Skrutt? Skrump? Jeg prøver meg igjennom et mylder av lyder, synonymer, ordbokoppslag. Meningsinnholdet overleve på norsk, men de andre kravene er nesten like viktige, og kanskje særlig lydbildet.  Jeg ender med Ebeneser Knug. Fornavnet er greit også ut fra norsk tradisjon, men smatt på etternavnet litt. Skarp inngang – samme ulet i hovedvokalen som originalen – stengt utgang; jeg mister det mekaniske, men beholder hardheten, og får på kjøpet en minning om pug (som alene ville blitt for enkelt) samt en karakteriserende handling: det er knuge han gjør. Jeg får ikke alt, og må velge.

Og Jacob Marley? Fornavnet greit, også her. Hva ligger i Marley? Marl betyr mergel, marlinspike merlespiker. Hardhet, ufølsomhet, brutalitet. Samme prosess, og resultatet blir Barflint. Assosiasjoner: barfrost, flinthard, og samme grunnvokaler. Scrooge & Marley, pengeutlånere = Knug & Barflint. Den hjertegode, fattige kontoristen Bob Cratchit blir Bob Krøbel, hans krøplingsønn Tiny  Tim blir Timmelim, Knugs trinne, godhjertede (og litt slomsete) første arbeidsgiver Fezziwig blir  Flokebust, og så videre. Navn ingen virkelig engelskmann eller nordmann noensinne har hatt – men disse skal være mer virkelige enn som så.

Til slutt, begynnelsen: Hva skal den norske boken hete? I mange tidligere oversettelser, og fremdeles i Wikipedia, kalles den En julefortelling. Og det er det jo. Men Dickens selv kalte det ikke A Christmas Tale, men A Christmas Carol, en julesang. Så det hadde det vært naturlig å kalle boken—om det ikke var for det at vi på norsk-dansk har en nydelig julesang som går sånn: Jeg synger julekva-a-ad, jeg er så glad, så gla-a-ad … Så er det noen som helst grunn til at denne fortellingen ikke skulle hete nettopp Et julekvad?

Alt dette viser vel klart med hvilke grundige forberedelser jeg alltid skrider til verket? Det gjør det ikke. Jeg følger min vanlige praksis: Setter meg ned og begynner, og tar problemene etter hvert.

 

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i juleheftet til skribentorganisasjonene NO, NBU og DnF i 2010.

Comments

Anonymous
Reply

For ikke å snakke om at engelsk har et helt register av uttrykk for å si at man er glad eller føler glede, mens det på norsk er mer begrenset. Og hvordan oversetter man egentlig trinn til en dans som var populær da Scrooge var ung, dvs kanskje på slutten av 1700-tallet, slik at det blir forståelig for nordmenn 200 år etter? Eller formidler den overdådige overfloden som befant seg på bordet juledagen i 1843 – noen av rettene virker nesten uspiselige for enkelte i dag…

Har forsøkt meg på en oversettelse selv, men det spørs om jeg må krype til… det som allerede er gjort.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website