Dickens og God jul — om å oversette A Christmas Carol

Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Jula skal feires her på Oversetterbloggen også, og hva passer vel bedre enn et innlegg om Dickens’ A Christmas Carol? Her forteller Torstein Bugge Høverstad om oversettelsen av dette verket. Teksten er delt i to; neste del kommer om noen dager.

A Christmas Carol er et av de sjeldne verk som er blitt ikonisk i sin genre, som Ringenes herre for fantasy, Krig og fred for den store, realistiske roman og Sherlock Holmes for detektivfortellinger—det verket folk først kommer i tanker om når genren blir nevnt, og ikke sjelden uten at de har lest det. Og det er jo fordi disse er verk som i stor grad skapte genren, eller iallfall skapte den om og ga den de hovedkjennetegn vi siden har forbundet med dens klassiske form. A Christmas Carol har i hundre år vært julefortellingen over alle julefortellinger, selv om den brukte et drøyt halvt århundre på å bli det.

Dickens skrev dette eventyret i 1843, med venstre hånd, mens han skrev på føljetongen Martin Chuzzlewit med høyre, for Martin sopte ikke inn så klingende som ventet, og forlaget brummet og ville ha tilbake forskuddet. Og med det skapte han ikke bare en genre; man kan nesten si han skapte julen også, iallfall slik vi har vokst opp med den. For midtveis i attenhundretallet var den engelske julen blitt stusslige saker. Middelalderens juleskikker var døende eller døde, puritanerne så med mistenksomhet på hedensk lystighet, industrialiseringen akselererte, så hvorfor skulle småfolk sløse med tid eller penger? Den gode pastor Malthus skrev rett ut at var det ikke mat til den slags folk, så var det ikke mat, og sånn var det med den saken. Nei, hva var det å feire?

Og så kommer en forfatter, av en popularitet det i dag er vanskelig å fatte, fordi den omfattet nesten alle overalt, og beskrev en jul som knapt fantes. En jul som var fremfor alt godviljens høytid, familiens, generøsitetens og gledens, pluss en anledning for ikke så lite trivelig fråtsing. Og budskapet vakte slik gjenklang at til og med den ytterst sparsommelige filosof Carlyle inviterte venner til middag hele to av juledagene og spesifikt anga A Christmas Carol som foranledning.

Suksessen ga mersmak, og Dickens fortsatte å skrive julebøker, hhv The Chimes året etter, The Cricket on the Hearth i 1845, The Battle of Life i 1846 og The Haunted Man and the Ghost’s Bargain i 1848. Siden strakk ikke tiden til, og i stedet puttet han mindre julefortellinger inn i nær sagt alt han ellers skrev, i alt 17 stubber. Av alle disse var det faktisk The Cricket on the Hearth som ble den aller største publikumssuksessen, men fra begynnelsen av 1900-tallet av overtok A Christmas Carol den plassen i folks bevissthet, og ingen har truet den siden. Faktisk, så sterkt ble Dickens forbundet i engelskmenns bevissthet med julen som den var blitt, at da han døde i 1870, forteller selveste Encyclopædia Britannica om en liten gateselgerjente som fikk høre den sørgelige nyheten og utbrøt forferdet: ”Dør julenissen også, nå da?”

Dette forteller jo litt om fortellingens status, og dermed om fallhøyden for en uforsiktig oversetter—eller vent litt … det ville det, dersom engelskmenn flest kunne lese oversettelsen, men det kan de heldigvis ikke. Så målestokkene jeg faktisk vil bli målt med er ikke verre enn a) tidligere oversettelser av samme tekst, og b) engelsklesendes erindring om tidligere lesning, samt viktigst, c) forventningen om og til en ’klassisk’, nær sagt sakral tekst.

Men bare dét er ikke bare bare bare. For ”the past is a foreign country”, like mye som andre fjerne land og riker. Så først gjelder det altså å finne ut hva ved en fortidstekst som skiller den fra nåtidens, like mye som hva som skiller land og kultur og språk fra våre. Og så straks å gå løs på hva ved akkurat denne forfatteren, og dette verket, som skiller seg fra andre fra samme tid og sted.

Alle vet at klassikere er fremfor alt gamle greier. Altså må språket tilføre dagens lesere en eim av noe fortidig, men udefinert nok til at syntaks og ordvalg ikke avstøter dem underveis. Og videre: Selv om forfatteren i sin egen samtid svinger seg med både syntaks og ordvalg, må oversetteren, snart to hundre år etter, trå dansen med større aktsomhet—ta tilsvarende trinn, visst, men kanskje en antydning mindre løssluppent?

La oss gå rett løs på et aldeles sakesløst eksempel, hvor hovedpersonen i Christmas Carol blir presentert, og hvor Dickens opplagt har det moro: ”Oh! but he was a tight-fisted hand at the grindstone, Scrooge! a squeezing, wrenching, grasping, scraping, clutching, covetous, old sinner! Hard and sharp as flint, from which no steel had ever struck out generous fire; secret, and self-contained, and solitary as an oyster. The cold within him froze his old features, nipped his pointed nose, shrivelled his cheek, stiffened his gait; made his eyes red, his thin lips blue; and spoke out shrewdly in his grating voice. A frosty rime was on his head, and on his eyebrows, and his wiry chin. He carried his own low temperature always about with him; he iced his office in the dog-days, and didn’t thaw it one degree at Christmas.”

Skjønt, løssluppent—det er jo samtidig tydelig at Dickens her har total kontroll med hvert dansetrinn. Ordvalg, lydeffekter og rytmikk, alt er nøye orkestrert, alt samvirker til å levendegjøre verdens mest mannevonde gnier. Og det må selvsagt også oversettelsen prøve: ”Å, spør om han var en hard negl med rivjernet, denne Knug!—en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder! Hard og skarp som flint, som aldri noe fyrstål hadde slått en varmende gnist fra; sær, seg selv nok, og sky som en østers. Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde, de tynne leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne i den gnissende stemmen. Et frossent rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine egne kuldegrader med seg; kontoret hans frøs i hundedagene, og tødde ikke opp én grad til jul.”

For å peke på én ting: Originalen har ”secret, and self-contained, and solitary as an oyster”. Men “sær, seg selv nok, og sky som en østers” er da ingen korrekt oversettelse? Korrekt. Men den gjør sitt beste for å etterlikne det viktigste akkurat her: de hvislende s-ene og rytmen, to klare karakteriserende trekk. Så får det ikke hjelpe at mine valg er litt på siden av ordboksbetydningen (bare de ikke er for langt fra).

I del 2 kommer Torstein med flere eksempler og forteller også om magisk navngivning. Hvordan og hvorfor oversette navn som Scrooge og Marley?  Annen del kan du lese HER!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website