Durkdrevne drager, lumske hurlumhekser og ufyselige utysker — Septimus Heap av Angie Sage

Av oversetter Carina Westberg

Hva boka Sirene og Septimus Heap-serien handler om, og hvorfor det er vrient å oversette.

For å kunne skrive om den boka jeg vant Bastianprisen for, Sirene av Angie Sage, må jeg si noe om hele Septimus Heap-serien, som er fantasybøker for litt eldre barn. Det skal bli sju bøker i alt, og jeg har nå oversatt seks av dem. Sirene, som jeg fikk prisen for, er nummer fem i rekka. Bok nummer seks, Mørke, har nettopp kommet ut i bokhandelen. Grunnen til at jeg skriver om hele serien, og ikke bare Sirene, er at en del av det som står i Sirene, er basert på valg jeg har gjort helt fra begynnelsen av. Den første boka, som heter Magi, var for øvrig en av bøkene jeg sendte inn da jeg søkte om å bli medlem i oversetterforeningen, så jeg har mye å takke denne fine serien for.

Handlingen i bøkene om Septimus Heap foregår i et eget univers, i en noe gammelmodig verden uten biler eller telefoner og den slags. Her er det magi, drager, gjenferd, magiske ringer, besvergelser, hvithekser og svarthekser, barn som er spesielt utvalgte og hele pakka, men bøkene er veldig jordnære og inneholder mer humor enn mye annen fantasy. Heltene våre bor i en by, kan man vel si, som heter Borgen, fordi den er reist som en borg som ruver i landskapet, og har en solid mur rundt for å beskytte innbyggerne fra alt det skumle som finnes i Skogen utenfor, for eksempel hurlumhekser, jerver, kjøttetende trær og slimete utysker. Borgen styres fra magikertårnet, der de fleste av magikerne bor, og fra slottet, der dronningen hersker.

Hovedpersonen, Septimus Heap, som er den sjuende sønnen av en sjuende sønn, ble røvet bort fra familien Heap som nyfødt og vokste opp som barnesoldat, mens Borgens prinsesse, Jenna, samtidig måtte reddes unna da dronningen i Borgen ble skutt. Hun vokser opp hos den vimsete og veldig folkelige familien Heap for å være trygg under et brutalt regime. Sånn begynner det, og etter hvert følger vi Septimus Heaps oppvekst, oppdagelsen av hans magiske evner og kampen mot svartekunstneren Dom Daniel og hans medhjelpere på den mørke siden.

I bøkene er det mange mennesker, dyr som snakker og ikke snakker, og overnaturlige vesener, som nesten alle har oppfinnsomme navn, som selvfølgelig må oversettes til norsk. Som jeg har nevnt i en annen sammenheng tidligere, er jeg veldig glad for at noen har brøytet vei når det gjelder akkurat det. Det er ikke bare Skogen som ligger utenfor Borgen, men også Havnebyen, der det blant annet bor en gjeng ondskapsfulle svarthekser med et sjømonster i kjelleren, som heter Grim, og i Myldermyra bortenfor der igjen, finner man blant veldig mange andre kryp: gnellgnomer, en trivelig tustetass som snakker dialekt, panserbiller, sumpskrømt, lyngklynkere, torvtordivler og myrmarkmus.

 

Noen av vanskelighetene går ut på å finne ut hva forskjellige navn faktisk betyr. Iblant betyr de ingenting, iblant henspiller det på noe historisk, noen ganger det er valgt på grunn av assosiasjonene det gir – magog blir til ormvigler (maggot + oppvigler + åleglatt vesen) – innimellom bygger navnet på latin (Septimus, Tertius), og noen ganger er det personen eller vesenets egenskaper som står i sentrum (Flint, Overgård, Kvass, Fjesing, Krumle). Men i en av bøkene finnes for eksempel en dame med etternavnet Nettles. Nettle kan jo bety nesle, og hun må ha litt pigger, for hun jobber i tollen i Havnebyen, men det var jo ikke nøyaktig det samme ordet, så jeg var ikke sikker. Dette var før jeg hadde fått forfatteren i tale.

Ved hjelp av litt googling fant jeg ut at min forfatter er svært begeistret for skuespilleren John Nettles som blant annet spilte i Bergerac og i Midsomer Murders. Han er for øvrig fra Cornwall i England, der Angie Sage bor, og hun har faktisk vokst opp i Thames Valley, der Midsomer Murders foregår. Til alt overmål har hun brukt navnet Barnaby i en annen bok. Det var ikke informasjon jeg kunne bruke akkurat, for hvilke barn ville forstå filla av den referansen, men artig var det jo. Damen ble hetende Nesle til etternavn, noe som jo faktisk passet.

I Sirene er handlingen for en gangs skyld lagt til et sted et godt stykke utenfor Borgen. Septimus Heap skal sammen med to venner tilbake til Borgen etter et tokt – som man kan lese om i bok fire, Toktet. På hjemveien blir dragen hans, Flambert, truffet av et lyn, og de tvinges til å lande på en øde øy. Men øya er ikke så øde likevel, det bor nemlig en Sirene der, og en jente hun lokket til seg for flere hundre år siden. Historien handler om hvordan de tre vennene oppdager denne Sirenen, som viser seg å ha skumle allierte, blant andre et gammelt gjenferd som heter Tertius Flint og har en hær av krigerånder som faktisk vil overta makten i hele Borgen. Dette må jo våre venner forhindre.

Navnet på dragen Flambert fant jeg på i en tidligere bok, men jeg tenkte jeg skulle nevne ham, siden han er nokså sentral i historien. Jeg var innom mange navn på veien. På engelsk heter han Spit Fire, som jo er ganske morsomt, i og med at han både flyr og puster flammer. Jeg var innom både Pyrild (litt for feminint) og Eldar (litt vel norsk og litt mye Vazelina bilopphøggers etter min smak). Valget falt på Flambert, for noe av det første dragen gjør etter at den er klekket, er å svi hånda til Septimus. På engelsk sa han «it’s spitting fire at me», som på norsk ble «den flamberer meg».

Ikke sjelden må navnene fungere både som navn, verb og rim. Initialene er dessuten ofte viktige i diverse andre sammenhenger, så de har jeg lært meg stort sett å beholde. Av og til har jeg vært heldig og fått til litt mer spenstige betegnelser på norsk enn engelsk. Som at «dragon fostering» blir til drageoppdragelse og at «lizard keeping» kan være øglerøkt.

 

Men her er et eksempel fra Sirene på at det ikke alltid er like greit. Gutten som befrir en ånd i en flaske, som jo på engelsk heter Jinnee, blir halvdøv og ør i hodet og misforstår hva ånden sier, dermed blir ånden hetende Jim Knee. Ikke lett på norsk …

Hva er du?
En ånd.
En hva for noe?
En ånd.
Er du Enon, sier du.
Ja, greit, jeg er Enon.
Enon er vel ikke et særlig bra navn på norsk, men heldigvis skal det være et temmelig tullete navn, lagd av en komplett idiot, og tullete blir det i alle fall.

Av og til går ordspill rett og slett tapt. I Sirene er det en pamflett som heter Habits and Hierarchy of the Jinn (skal egentlig være ordspill på en dame, selveste kryptoskriftspesialisten, som heter Jillie Djinn, og være en fornærmelse mot henne) og handler om rutiner og rangordener blant ånder. Jillie Djinn, som slett ikke er noen ånd, ble hos meg flere bøker tidligere hetende Kornelia Kvass, i og med at hun er en temmelig skarp, men også noe pertentlig dame.

Den slags problemer får man ikke gjort stort med, men nå har jeg heldigvis fått god kontakt med forfatteren, og vi har diskutert ting som ikke stemmer overens i de ulike bøkene. Faktisk har hun endret på saker og ting i neste bok på bakgrunn av ting jeg har påpekt, så det er jo ekstra morsomt! (Hun hadde glemt at hun hadde navngitt noen rotteunger og ga dem nye navn i bok seks, et sykeværelse hadde havnet i en annen etasje i magikertårnet, og det er oppgitt to forklaringer på hvorfor faren til en gutt døde (edderkoppbitt eller slangebitt).)

Nå da det bare er én bok igjen i serien, krysser jeg fingrene for at det snart dukker opp andre oppdrag som er like utfordrende og morsomme. For dette er avhengighetsskapende!

Innlegget er en bearbeidelse av presentasjonen Carina hadde på et treff hos Norsk Oversetterforening 16. november 2011. Carina fikk i 2011 Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for denne boka i kategorien barne- og ungdomslitteratur.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website