Et krater i virkeligheten — om Amy Waldman: Den lukkede hagen

Av oversetter Bente Klinge

Noen bøker fanger opp noe midt i tiden. Ved å forsøke å skape mening i ett fenomen, kan de noen ganger slumpe til å komme nesten litt for tett på et annet, og når det fenomenet er litt for nært og litt for vondt, er det ikke nødvendigvis bare greit. Jeg lurer iblant på om det var det som skjedde med Amy Waldmans roman Den lukkede hagen, som kom ut på Gyldendal i mai 2012. Man trodde det var en bok det ville bli snakket mye om – en av de få som anmeldte boka, sa også nettopp det – men så ble det visst ganske stille.

Forfatteren av denne boken har lang fartstid som journalist og utenrikskorrespondent i den seriøse delen av den amerikanske dagspressen, og dette er hennes første roman. Originalen hadde den uoversettelige tittelen The Submission, som i sin dobbelhet fanger opp de viktigste momentene ved boka: Den handler om et bidrag til en arkitektkonkurranse, og den problematiserer islam i en amerikansk sammenheng, i lys av terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Underkastelse. Hvem skal man underkaste seg, og hvorfor? Og ikke minst: Hvordan?

Med et skarpt journalistisk blikk fabulerer Waldman rundt hva som kunne skjedd om vinneren av den anonyme minnesmerkekonkurransen skulle vise seg å være muslim. Hva ville juryen gjøre, hvordan vil «folk flest» reagere, hvordan vil pressen forholde seg til dette, hvordan oppleves det av overlevende og etterlatte, hva kan man mene og hva kan man si, hva er virkningen for andre amerikanske muslimer, og ikke minst, hvordan skal vinneren av konkurransen håndtere det som skjer? Og det skjer mye, for det er en betent sak, et vanskelig terreng.

Ved å bruke en panoramisk, reportasjeaktig teknikk synes jeg forfatteren har lykkes i å vise frem dette konfliktmaterialet i ganske bred forstand. Det reises mange spørsmål som er verdt å tenke på, og hun makter å vise at de ikke alle har enkle svar. For så lenge det er følelser involvert, er aldri svarene enkle. Og kunststykket er kanskje at det blir både tankevekkende og underholdende, for det er ingen grav alvorlig bok dette.

Selv synes jeg kanskje noe av det mest interessante ved boka er skildringen av arkitekten, Mohammed Khan, som bare kaller seg Mo. Han er født i USA av indiske foreldre, og når alt dette starter, er han en sekulær, moderne amerikaner, en typisk arkitekt, med estetikken som sin viktigste rettesnor. Snøballen som begynner å rulle like etter terrorangrepet, starter med at han blir tatt til side på flyplassen og avhørt, bare fordi han heter det han heter. Etter som fortellingen utvikler seg og han blir en jaget mann, en kasteball for de motstridende interessene i saken, tvinges Mo til å forholde seg til sin bakgrunn på en helt annen måte enn før. Det som er mer interessant, er kanskje at han også tvinges til å ransake sine motiver for å levere et bidrag til konkurransen, og han må tenke over om han virkelig trodde han kunne betraktes kun som fagmann i en slik sammenheng. Er det naivt å tro at man kan betraktes som løsrevet fra sin opprinnelse, selv i Amerika, som er bygd på myten om at man kan gjenoppfinne seg selv og skape sitt liv? Eller sagt på en annen måte, hvor naivt er det?

Denne fortellingen er ikke ute etter å analysere terrorismen og terroristenes motiver, men undersøker virkningene av den hos de berørte. (Og alle er berørt, det er ikke til å komme fra.) Hvordan kan man leve videre med et slikt sår, med et krater midt i virkeligheten? Skal man være et offer, hvordan skal man ta ansvar? Hvordan skal man forholde seg til sin historie?

Boka trekker noen lange linjer, og jeg skal ikke si hvordan det går. Jeg vil imidlertid avslutte med Mos observasjon fra da han første gang går rundt i gatene etter angrepet og han tenker på tomheten etter bygningene som er borte: «Han hadde ikke syntes noe videre om bygningene da de sto der, men foretrakk mer glidende former fremfor deres grelle brutalitet, deres selvbevisste monumentalisme. Men de hadde aldri fått ham til å føle seg aggressiv, som det forferdelige Verizon-bygget i Pearl Street. Nå hadde han lyst til å innprente seg hvordan de så ut, verdien av dem, deres posisjon. De var levende reprimander til nostalgien, disse Goliatene, som hadde knust småbedrifter, et levende gatebilde, en overlevering fra generasjon til generasjon og andre romantiske forestillinger under sine gigantiske føtter. Likevel følte han nostalgi for dem. En bysilhuett var et samarbeid, om enn tilfeldighetsstyrt, mellom generasjoner, og virket ikke mindre naturlig enn en fjellkjede som hadde tvunget seg skjelvende opp fra jorden. Dette nye gapet stilte klokken tilbake.»

Leave a comment

name*

email* (not published)

website