Forfjamret, jeg må bruke "hvi" — Om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke «hvi»; hva vil vel konsulenten si?
Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap
Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

Del 1

Filologen John Ronald Reuel Tolkien, gjennom en mannsalder professor i gammel­engelsk ved universitetet i Oxford, er i dag best kjent som skjønn­litterær forfatter, da særlig av barneboka Hobbiten og den episke romanen Ringenes herre, som i disse dager blir (re)filmatisert med meget stor kommersiell suksess, men også av beslektede verker som Silmarillion og Ufullendte fortellinger.  Hans helt særpregede forfatterskap byr på en rekke nokså spesielle utfordringer for dem som skal forsøke å oversette det, og dette er da emnet for dette lille foredraget.

Den største og mest grunnleggende utfordringen springer ut av selve strukturen i forfatterskapet.  Alle de fire nevnte verkene er deler av en større helhet – et ’legendarium’, som forfatterens kalte det – som omfatter en lang rekke arbeider av høyst forskjellig karakter; korte og lange, ferdige og uferdige, dikt og prosa.  Vi må gå litt nærmere inn på dette.  Som ung og ny­utdannet gav han seg under første verdenskrig i kast med et klassisk og over­modig romantisk prosjekt.  På grunnlag av halvglemte brokker og kryptiske, men lokkende antydninger i historieskrivning og middelalder­diktning ville han skrive ’en mytologi for England’, eller rettere sagt gjenskape den mytologiske tradisjonen han mente måtte ha vært der før vikinger og normannere kom.  Idé­historisk var prosjektet omtrent på linje med Lönnrots sammentråkling av karelske runoer til det finske nasjonaleposet Kalevala, eller med Grundtvigs gigantforetagende på tidlig 1800-tall med å støpe den norrøne mytologien sammen til en helhet; og det var sterkt beslektet med sen­roman­tikkens identitetskonstituerende tradisjons­innsamlings­prosjekter som brødrene Grimms i Tysk­land og Asbjørnsen og Moes her hjemme.  Men Tolkien var altså minst to-tre generasjoner forsinket.  Uansett, inspirert av to obskure linjer i den northumb­riske åttehundretalls­dikteren Cyne­wulfs dikt Crist begynte han å skrive på det som seksti år og utallige om­skriv­ning­er senere kom til å ende opp som Silmaril­lion.  Prosjektet støtte snart på store problemer.  Kildene viste seg altfor spar­somme, tiden skulle helst brukes til å ivareta familie og akademisk karriere, den fromme katolikken Tolkien ble anfektet av å skrive om og på sett og vis legiti­mere en hedensk fortid.  Men prosjektet stanset aldri helt opp.  Vi kan ikke gå i detaljer, men det stadig vok­sen­de og alltid mer kompliserte legendariet, ’myto­lo­gien for Eng­land’, ble på sett og vis Tolkiens livs­prosjekt.  Det ble aldri fullført, men det skjøt ut uforut­sette sideskudd som The Hobbit i 1937 og The Lord of the Rings i 1954-55

For den som skal oversette fra legendariet byr dette på flere typer av vanskelig­heter.

Silmarillion

For det første må oversetteren ta stilling til hvilken plass verket som skal over­settes, har i den større helheten, slik at oversettelsen får samme grad av overens­stemmelse med resten som originalen har.  Det finnes massevis av direkte og indirekte krysshenvisninger i legendariet, og svært mange tekster som kan belyse andre.  På steder der flere tolkninger er mulige, kan lesning av parallell­tekster ikke bare være til nytte, men t.o.m. helt nødvendige for å treffe rett.  Det var ikke godt for dem som oversatte The Lord of the Rings før 1977 å vite at ’the Sundering Seas’ ikke er en metafor for døden, slik konteksten tyder på.  For å vite slikt, må hun kjenne The Silmaril­lion.  Ulempen er at oversetteren ideelt sett må kjenne til alt Tolkien noensinne skrev, og i så stor detalj at hun kan vurdere sannsynligheten for at den eller den lesemåten eller oppfatningen ble forkastet eller opprettholdt o.s.v.

For det andre er legendariet altså ikke et lukket system.  Det har røtter i og henviser til et stort og mangslungent kildemateriale, særlig fra Nordvest-Europa: krøniker, historier, sagaer, eventyr, sagn, dikt, steds­navn og folke­tradisjoner.  Tolkien lot seg ikke bare inspirere av tradisjonene, som han brukte et langt forskerliv til å fordype seg i, men ønsket også å forklare og fylle hullene i dem, slik at leseren skulle få små aha-opplevelser, ’er det altså slik det henger sammen’.  De er m.a.o. ikke bare brukt som bakgrunn og kulisser, men inngår i et slags dynamisk utvekslings­forhold med Tolkiens tekster.  Det gjelder dermed å være oppmerksom på allusjonene og parallellene og speile dem av i over­settel­sen.  Den ideelle Tolkien­oversetter bør m.a.o. være bredt orientert i nord­vest­europeisk historie, kulturhistorie, språkhistorie, mytologi og folketro, samt naturligvis ha inn­gående kjennskap til verker som den eldre og den yngre Edda, Volsungesaga, det angelsaksiske Beowulf og den finske Kalevala.

Hun bør også være bevandret i Bibelen og i romersk-katolsk teologi og kirke­historie.  Som nevnt opplevde Tolkien en smerte­full konflikt mellom sin kristne tro og legendariet, satt til en tid riktignok før Kristus, men likevel til vår verden, skapt, som han mente, av Gud Fader.  Løsningen han vant fram til mot slutten av 1920-årene, skal ikke oppta oss her, men det er et poeng av interesse for hans over­settere at han tilstrebet at det ikke skulle finnes mot­setninger mellom legendariet og Kirkens lære, og slipte sine tekster nennsomt for å få det til.  De må oversettes slik at det også i oversettelsen er plass til syndefall, inkarnasjon og forsoning – i katolsk tapning.

Jeg tror det kan være like greit å få slått fast allerede nå at den ideelle Tolkien­oversetter trolig er en mytisk skikkelse, et fabeldyr.

Gawain

Det er mulig at det i salen finnes tilhengere av den post­strukturalistiske troen på forfatterens død; at bare teksten vedkommer oss som oversetter og/eller kriti­ser­er den.  I så fall skal jeg presisere at alt som er sagt hittil prinsipielt ikke inne­bærer noen under­kastelse av forfatterens egen tolkning av sitt verk, men handler om å etablere hvordan det tekstlige universet i seg selv er bygd opp.  Men de av oss som vil la forfatteren være menings­berettiget, får et ekstra sett utfordringer i og med at Tolkien var en forfatter med sterke og klare synspunkter på over­settelse.  Han var også en mann som visste utmerket godt hva han snakket om.  Han var jo en kollega, en mann som brukte en stor del av sitt yrkesliv til å oversette, og til å forske og tenke omkring over­settelser.  Han visste det meste om forvanskninger og menings­forskyv­ninger, forenklinger og utbroderinger og fallgruver.  Kinkige oversettelses­problemer var nettopp noe som utløste hans kreativitet og fantasi – flere av de mest spennende fag­artiklene hans handler om å utforske hvilke forestillinger som kunne ligge bak kryptiske enkeltord.  Og han gav ut egne oversettelser av en rekke verker, bl.a. i bunden form av slike djevelsk kompliserte middel­alderdikt som Sir Gawain and the Green Knight og Pearl, med rimmønstre som kan få den mest rutinerte til å rive seg i håret.[1]  Han oversatte på fritiden også, som da han sammen med kolleger overførte kjente barnerim som ’Who killed Cock Robin’ og ’I Love Sixpence’ til angel­saksisk, eller da han tok initiativ til Kólbitar­klubben, som kom sammen i all gemyttlighet for å spontanoversette samtlige norrøne sagaer.

Spennende nok er oversettelses­erfaringene innvevd på flere måter i bøkene hans.  Ja, de delene av legendariet som han selv gav ut, ble presentert for leseren som nettopp en oversettelse fra et eldre verk, slik middel­alderske forfattere kunne vise til mer og mindre fiktive forelegg for å gi sitt eget verk større autoritet og selvsagt også skjerme det mot kritikk.  Tolkien drøfter i rollen som oversetter og redaktør en rekke av problemene han støtte på.  Bl.a. forklarer han hvordan ulike språk i verdenen som skildres, er gjengitt slik at de skulle gjenkjennes av nå­tidige lesere samtidig som det innbyrdes forhold mellom dem ble bevart.  Derfor er språket til rohirrim, et halv­sivilisert hestefolk, gjengitt med gammel­engelsk, mens språket som tales av deres fjerne frender i Dal, klinger norrønt.  Det lingua franca som oversettes med engelsk, stod i noen­lunde samme forhold til rohirrisk og Dal-språk som gammelengelsk og norrønt gjør til moderne engelsk.  Dette er selvsagt et forhold som utdyper kontrasten mellom de hverdagslige hobbitene, som leseren identifiserer seg med, og den eksotiske/arkaiske/heroiske verden de møter – og det er et forhold som sannelig kan være vanskelig å oversette!

Vi kjenner noen av Tolkiens kommentarer til oversettelser av The Lord of the Rings på 1950-tallet.  Han nevnte selv de mange ’special difficulties’, bl.a. at teksten inneholdt ’a number of words not to be found in the dictio­naries, or which require a knowledge of older English’, og framholdt at han ville våke over den med største nidkjær­het og ikke godta endringer av noe slag.  Den arme oversetteren til nederlandsk fikk gjennomgå for det Tolkien mente var hans overlagte forsøk på å ødelegge lokal­koloritten (‘deliberately attempt to destroy the local colour’), og anklaget ham for med klossete fingre å rive i filler en vev han knapt har forsøkt å forstå (‘pulling to bits with very clumsy fingers a web that he has made only a very slight attempt to understand’).  Hva han ytret om over­settel­sen til svensk, skal her forbigås i stillhet.

Mitt budskap så langt er altså at Tolkien-oversetteren for det første møter utfordringer i og med kompleksiteten og kravene til indre konsekvens i det tekstlige univers, og dernest i forfatterens strenge tilleggskrav.  Som en tredje hemmen­de faktor bør kanskje også nevnes den intense leserinteressen, som nærmest garanterer at selv den aller minste feil og misforståelse vil bli funnet, og hvis press har utløst re-oversettelser i mange land, vårt eget inkludert.  Man hverken slurver eller kimser ustraffet med verker så mange setter så høyt.

Dette ble mye om begrensninger.  Spørsmålet melder seg uunngåelig: Hvor blir det av oversetterens kreativitet, spille­rom og lekenhet hvis man er til de grader svine­bundet?  Og hvor blir det av teksten som kunstverk, heller enn akademisk kilde­skrift?  – Jeg tror personlig ikke at noen av dem forsvinner.  Men jeg tror også det er av avgjørende betydning at oversetterne ser at det kunst­ferdige ikke bare består av ord og stil i den enkelte del­tekst, men også av disses plass og funk­sjon i en større helhet, bygd opp, videre­utviklet og pusset på gjennom mange årtier. 

(I del 2 forteller Nils Ivar om sine personlige erfaringer som Tolkien-oversetter og kommer med flere eksempler, deriblant resonnementet bak ordet «forfjamret».  Teksten finner du HER.)


 

[1]       Som han skrev om nettopp disse to var det delvis en læringsprosess: ’A translation may be a useful form of commentary […] I have certainly learned more about them than I knew when I first presumed to translate them.’
                  Den eneste norske oversettelsen av Gawain…, i Thorleif Dahls kultur­bibliotek 1988, droppet både allitterasjon og enderim.
(Innlegget ble opprinnelig fremført som et foredrag på Norsk oversetterforenings høstseminar i 2002 og har også stått på trykk i Angerthas, tidsskriftet for Arthedain, Norges Tolkienforening. Her på bloggen er teksten delt i to.)

Leave a comment

name*

email* (not published)

website