Førkristne Ravnkjell, middelaldermunken og den moderne leser

Av oversetter Silje Beite Løken

Mitt første møte med Hrafnkell Freysgoði, eller Ravnkjell Frøysgode, var på videregående skole. Pensum kunne avse noen norsktimer til denne sagaskikkelsen som er fåmælt som Clint Eastwood og slagferdig som Conan. Alt lå til rette for at dette ville fascinere og henrykke. Jeg var svært interessert i denne tidsperioden og putlet meg gjennom teksten.

Handlingen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode foregår på Island i den siste delen av landnåmstiden, altså rundt 900-tallet, da mesteparten av Island ble befolket av hovedsakelig norske vikinger og britiske treller. Det er et høvdingesamfunn, styrt av mektige menn som innehar både religiøs og politisk makt, men der Alltinget og æreskodeksen har siste ord. Drap, intriger, humor og driv burde gjøre sagaen om Ravnkjell og alle andre ættesagaer til et populært innslag i norsken. Men i likhet med flere oversatte sagaer har den gode flyten i teksten måttet vike for oversetteres valg av eldgamle ord og uttrykk eller det faktum at selve oversettelsen begynner å nærme seg pensjonsalder. Hvis man blir sittende med ordbok for å skjønne en oversettelse på bokmål eller nynorsk, er det absolutt på tide med nyoversettelser.

En gang i middelalderen, vi vet ikke når, men de fleste mener det kan ha skjedd mellom 1200 og 1400, ble de fleste ættesagaene vi kjenner, skrevet for hånd av munker rundt omkring på flere klostre på Island. Hvorfor de brukte svært kostbart kalveskinnspergament, tid og blekk på å nedtegne historier om islandske familier i hedensk tid, er et mysterium. Og det i tillegg på sitt eget språk, norrønt og ikke latin. Før nedskrivingen er det rimelig å tro at fortellingene ble overlevert muntlig, og at de var et kjærkomment innslag ved det åpne ildstedet i langhuset i de mørke og uvirksomme vintermånedene. Utover middelalderen tok altså geistligheten på seg oppgaven å føre disse fortellingene i pennen. Slik oversettere for mange år siden tok seg friheter når det gjaldt å kutte ned, legge til og stryke ut kan vi nok se for oss at munkene opererte. Dessuten peker en del kristenmoralske bemerkninger på at munken har sett sitt snitt til å spre det glade budskap, selv i tekster der metaforer og diktning er dypt rotfestet i den gamle åsatroen.

Egil_Skallagrimsson
Egil Skallagrimsson

Hva skjer når et moderne menneske skal møte denne teksten som skildrer mennesker fra førkristen tid og som er nedfelt av munker? For det første må man regne med at dagens leser ikke kjenner den kulturelle eller praktiske konteksten. Hvorfor blir Egil Skallagrimsson så forbannet når noen har lagt igjen et skjold i gave til ham at han ser seg nødt til å drepe vedkommende? Her er vi inne på en æreskodeks som ingen av oss skjønner fullt ut. Vi skjønner at vedkommende tråkker Egil på tærne, men begriper ikke intuitivt hvorfor. Og hva med Ravnkjell når han ”sat í stofu”? Han sitter vel ikke i stua? Vi kan ikke være sikre på hva slags hus Ravnkjell bodde i, vi vet ikke engang om han er en historisk eller ren fiktiv person. Det vi vet er at stofa/stue i moderne islandsk og moderne norsk betyr det samme, men på Ravnkjells tid og på munkens tid bodde de fleste i såkalte langhus, der menneskene holdt til i den ene enden og dyrene i den andre. Hvis man bruker ”stue” vil den moderne leser se for seg nettopp det, og det er vel ikke meningen. Hvis Ravnkjell derimot befinner seg i ”langhuset”, blir bildet annerledes.

Oversetteren kan med andre ord hjelpe til på det praktiske planet, men det å forklare de uuttalte samfunnsnormene er verre. For kjenner oversetteren dem fullt ut? Men så er det også dette som gjør fortellingene så fascinerende. Ravnkjell dreper uten å gi bøter til de etterlatte, han blir straffet for det, men så gjør han det igjen og vinner dermed tilbake sitt gamle godord og høvdingesete. Det er ikke akkurat en ”riktig” slutt i vår moderne forstand. Hvordan kan han bli straffet og belønnet for samme handling?

Når det gjelder å skape en gammelmodig stemning, men bruke gamle ord som moderne lesere skjønner, kommer man langt på vei med å kutte ut de vanligste nymoderne låneordene. Hvis ”populær” byttes ut med ”godt likt, ”humør” blir ”lynne” og ”applaus” forkastes til fordel for ”bifall”, er man kommet langt på vei.  På Alltinget står man ikke foran ”domstolen”, noe som gir et bilde av en moderne rettssal, man befinner seg ute i friluft og stiller seg foran tinget.

Andre steder møter man på ord som ikke fins på moderne norsk. Det juridiske uttrykket ”féránsdómr” er et eksempel. En mann som blir dømt fredløs på Alltinget, slik som Ravnkjell, er ikke fullt ut fredløs før det blir holdt feransdom fjorten dager etter våpentak. Den skal holdes på et pileskuddsavstand fra vedkommendes gård og på en steinrøys der det verken er åker eller eng. Her er det ikke så mye annet man kan gjøre enn å benytte seg av fotnoter. Ordet ”feransdom” oppstår, eller gjenoppstår, fordi det ikke fins korrekte alternativer på moderne norsk. Det samme gjelder for ”våpentak”, som er et uttrykk for at tinget var over. Når mennene var enige slo de våpnene mot hverandre, og dermed kunne alle dra hjem til sitt. Selv om man kan argumentere for at fotnoter ikke har noe å gjøre i en litterær tekst, må man gjøre unntak for slike uttrykk, nettopp for at leseren skal slippe å stoppe opp og finne fram ordbøkene.

I tilknytning til norsk selvstendighet og nasjonalromantikk ble sagalitteraturen hentet fram igjen. Snorres kongesagaer ble noe de fleste stolte nordmenn skulle ha hjemme hos seg. I takt med denne utviklingen forsvant litt av humoren i disse tekstene, plutselig skulle de hjelpe til med nasjonsbygging og ikke bare underholde og belære. I sagaene har for eksempel store deler av persongalleriet kallenavn ved siden av patronymene, og disse kallenavnene høres så høytidelige og flotte ut på fornorsket norrønt. Det skapte et inntrykk av den høyreiste og staselige norske viking. Men kallenavn bør vel oversettes. Både tilhørerne ved ildstedet og munken stående ved en pult har skjønt de norrøne kallenavnene, så hvorfor skal den moderne leser skånes?

Som her i introduksjonen til Sagaen om Grette: Det var en mann som het Onund. Han var sønn av Ofeig klumpfot som var sønn av Ivar hestkuk. Onund var bror til Gudbjørg, mor til Gudbrand med kulen, far til Åsta, som var mor til Olav den hellige.

Det svinger ikke like bra av: Det var en mann som het Onund. Han var sønn av Ofeig Burlefot som var sønn av Ivar Beytil. Onund var bror til Gudbjørg, mor til Gudbrand Kula, far til Åsta, som var mor til Olav den hellige.

På den andre siden fornorsker vi de norrøne navnene, Hrafnkell blir Ravnkjell, og det er noe de fleste oversettere rynker på nesen av i en moderne litterær tekst. Men i en sagatekst er det ekstremt mange personnavn og stedsnavn, og en viss fornorsking gjør det mye enklere å henge med på familietilknytninger og landskapsbeskrivelser. En flere dagers ridetur blir først og fremst beskrevet med hvilket dalføre man red gjennom, hvilke elver som ble krysset, hvilke juv man skulle ri rundt og ikke om mannen på hesten var trøtt, spent eller lurte på hvordan han skulle få has på en rival. Derfor er det viktig at den moderne leseren får kjenne at turen går over en hei, ned et fjell og forbi en myr. En drøss med stedsnavn med fremmede bokstaver som ð og þ kan gjøre det veldig vanskelig å holde tritt og å se for seg den strabasiøse turen.

Det er nok fjernt å tro at både Ravnkjells samtidige, den ukjente middelaldermunken og dagens leser kan møtes på samme punkt og tolke teksten likt, men sagaene fortjener lesere og det skjer ikke hvis leserne ikke skjønner oversettelsen. Den nye storsatsningen Sagaprosjektet har satt som mål å utgi fortellingene i nye oversettelser, både på bokmål og nynorsk. Oversetterne har selv valgt målform. Alle de islandske sagaene foreligger snart i ny drakt. Forhåpentlig resulterer det i at flere oppdager sagalitteraturen, og det kan jeg anbefale på det varmeste.

 

Comments

Astri
Reply

Dette er svært interessant! Det ante meg at oversettelsene (som vi leste på skolen) bar preg av både kristning og nasjonsbygging, men det er spennende å få det eksemplifisert.

Har du anbefalinger til hva man bør lese av «sagalitteratur»? Jeg er en nokså dreven og kresen leser..

Silje Beite Løken
Reply

Hei Astri – først og fremst er det viktig å hente fram tålmodighet når man leser en saga. Det kan til tider virke oppramsende og småkjedelig med alle slektstrærne, men ikke gi opp.

Njåls saga er virkelig flott, den har alt! Egils saga er noe for lesere som liker norrøn poesi. Sonatorrek/Sønnetapet er f.eks. en klassiker. Det diktet Egil etter å ha mistet sønnen i en drukningsulykke. Laxdæla saga/Soga om laksdølane kan nesten sies å være en kjærlighetsroman. Her har kvinneskikkelsene en framtredende rolle. Sagaen om fostbrødrene er også flott – den gir et spesielt innblikk i norrøn (og forsåvidt dagens) machokultur.

Det fins dessuten mange flere sagaer, men jeg ville tatt Njåls saga og Egils saga aller først. Så kan du eventuelt gå løs på flere når de nye oversettelsene foreligger.

God lesning!

Astri
Reply

Tusen takk for gode råd! Jeg har lest Njåls saga, men det var under influensa for noen år siden, så utbyttet var nok så der. Det er nok betimelig å finne den frem igjen!

Skriv gjerne mer om sagaene! Det er så fint å få repetert kunnskapen som tross alt er lagret bak all jussen;)

Silje Beite Løken
Reply

Og så er det mye juss i sagaene! Lov og orden via Alltinget er viktig i de fleste av dem.

Du får hygge deg med Njåls saga og så kan det godt hende det blir flere innlegg om sjangeren 🙂

Leave a comment

name*

email* (not published)

website