Av oversetter Elin Beate Tobiassen.

Nathalie Sarrautes bok Bruken av ord fra 1980 kom i norsk språkdrakt på Solum forlag våren 2016. En journalist spurte meg om det hadde hendt noe spesielt som lå til grunn for oversettelsen. Hvorfor Sarraute nå?

Men ingenting hadde hendt. Sarraute hvilte fredelig i sin grav, og det litterære livet gikk sin gang uten at det noensinne ville komme noe mer fra hennes hånd. Dessverre.

Så hvorfor Sarraute nå? Jounalistens spørsmål kan ikke besvares på annen måte enn ved å binde sammen nåtid og fortid. Utgivelsen som kom våren 2016, plasserer seg nemlig i forlengelsen av norske forleggeres interesse for forfatterskapet – og ikke å forglemme oversetternes innsats – gjennom snart seksti år.

bruken-av-ordStuderer vi utgivelseshistorikken, ser vi at alt startet i 1960. Da kom Nathalie Sarrautes debutbok Tropismer på norsk, glitrende oversatt av Eivind Hauge og utgitt i Cappelens upopulære skrifter. Noen år etter fulgte Aschehoug forlag opp med romanen Planetariet, til norsk ved Carl Hambro. Hørespillet Tausheten ble også sendt i norsk radio i 1966 (ukjent oversetter). Så ble det stille en stund, antakelig fordi den heftige debatten omkring den eksperimenterende nyromanen i Frankrike – som Sarraute var en foregangskvinne for[1] – gradvis stilnet av. Men snart var forfatteren tilbake igjen på det norske bokmarkedet: I 1984 kom den selvbiografiske teksten Barndom på Gyldendal Norsk forlag i Annie Riis’ språkdrakt. Boken hadde skapt stor oppmerksomhet og sjangerdiskusjon da den kom ut i Frankrike året før. Hørespillet For et godt ord, oversatt til bokmål av Tom Lotherington – og siden til nynorsk av Ragnar Hovland i 2004 –, ble også sendt i norsk radio på 1980-tallet. På 1990-tallet ble det utgitt hele tre Sarraute-bøker på norsk: Essaysamlingen Mistankens tidsalder oversatt av Bente Christensen, samt romanen Du er ikke glad i deg og kortprosasamlingen Her, begge til norsk ved undertegnede. Siden har det kommet ut Sarraute-oversettelser i Norge på regelmessig basis, i tillegg til at Nathalie Sarrautes teaterstykke En bagatell[2] i 2006 ble satt opp på Torshovteatret, med Jon Øygarden og Mads Ousdal i hovedrollene.

Denne vedvarende interessen for Sarraute i Norge – og mer enn 30 andre land – bunner i forleggernes blikk for forfatterskapets betydelige originalitet. Sarraute har bidratt til å forskyve romanens tyngdepunkt, slik bl.a. Marcel Proust og Virginia Woolf gjorde det før henne. Tyngdepunktet i bøkene hennes er ikke karakteren og dens utvikling gjennom et handlingsforløp, men flyktige fornemmelser i bevissthetens randsone som Sarraute kaller for tropismer.

Oversetter Elin Beate Tobiassen

Oversetter Elin Beate Tobiassen

Tropismer er vage sanseinntrykk som utspiller seg i oss alle hver eneste dag. Ordet tropisme henter Sarraute fra botanikken, hvor det betyr en reaksjon på ytre påvirkning. Når for eksempel planten i vinduskarmen strekker seg mot lyset utenfor, utfører den en tropismebevegelse. Sarraute overfører det botaniske begrepet til psykologien, hvor det uttrykker en sinnsbevegelse som blir framkalt av en ekstern stimulus. Det kan være et tilsynelatende ubetydelig ord som blir sagt, eller kanskje bare et tonefall. Slike ytre påvirkninger møter oss hele tiden i dagliglivet, men vi har ikke tid til å stoppe opp ved dem. Fornemmelsene de utløser, glir bare fort gjennom oss. På overflaten er de merkbare kun gjennom kroppsspråket: Kanskje rødmer vi, eller kanskje glir en skygge over ansiktet vårt? Noe skjer i oss, men det går så fort at vi så vidt merker det, før det er over.

Det er disse forbigående fornemmelsene Sarraute fokuserer på i alle sine bøker. Hun bestreber seg på å synliggjøre et mikronivå i oss og gjengi det i ord. Selv sa hun selvironisk at hun beskrev en «storm i et vannglass». Men så minimale og kortvarige de enn måtte være, er tropismene alt annet en ubetydelige bagateller. For Nathalie Sarraute er de små sinnsbevegelsene selve grunnsubstansen i livet vårt. De danner den usynlige veven i alle mellommenneskelige forhold, og ligger til grunn for alt vi sier, føler og gjør.

[1] Nathalie Sarraute var på 1950- og 60-tallet med i den litterære gruppen som kalles den franske nyromanen. Bak merkelappen Nyroman finner vi, foruten Sarraute, forfattere som Alain Robbe-Grillet, Marguerite Duras, Samuel Beckett og Claude Simon. Det er store innbyrdes forskjeller mellom disse forfatterene, men de har til felles å ville endre romanen formmessig for å kunne gi en beskrivelse av mennesket i tråd med moderne erkjennelsesteori.

[2] Stykket er en scenisk versjon av For et godt ord.