Frukthagen (Bustân) av Sa’di

Av oversetter Nina Zandjani

Da jeg i 2006 hadde oversatt Sa’dis bok Golestân (Rosenhagen) fra persisk til norsk, hadde jeg en forhåpning om å få anledning til også å oversette hans første bok, Bustân (Frukthagen). Så skjedde i 2008, da Solum forlag, med støtte fra Norsk kulturråd, gav meg dette oppdraget. Bustân (Frukthagen) er det mest kjente poetiske verket innenfor persisk litteratur. I Norge vil boken inngå i Bokklubbens Verdensbibliotek over tidenes ett hundre beste og viktigste skjønnlitterære bøker. Disse er blitt kåret av ett hundre fremstående forfattere fra femtifire land.

”Frukthagen” (Bustân) er et mye sitert verk i de persiskspråklige landene Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Mange av versene er blitt til ordtak og stående uttrykk brukt som livsfilosofi eller allmennkunnskap og rettesnor i hverdagen, selv om disse ikke alltid blir gjengitt helt ordrett. På mange måter kan dette sammenliknes med måten så vel Bibelen som arbeidene til Henrik Ibsen blir sitert på. Tekstene hans har vært brukt i opplæring og oppdragelse i flere hundre år og inngår forsatt i dagens skolebøker i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. I den vestlige verden har både Golestân og Bustân hatt stor betydning for forståelse av islamsk tenkemåte. De inneholder begge klare referanser til Koranen.

Sa’di levde fra ca. 1200-1292 e.Kr., men det hersker stor usikkerhet om disse årstallene. Han ble født og døde i hjembyen Shiraz, i provinsen Pars i det sørlige Iran. Graven hans er et populært valfartssted for iranere, og et av landets mange turistattraksjoner. Sa’di levde samtidig med to andre kjente persiske sufidiktere, Attar, som er kjent for Fuglenes forsamling og Rumi som er kjent for sin Mathnawi. I Edward G. Brownes persiske litteraturhistorie omtales Sa’di, Attar og Rumi som de tre mystiske poetene.

Det sies at man kan dele inn Sa’dis liv i tre perioder. De første 30 årene brukte han på å tilegne seg kunnskap, blant annet gjennom studier ved Nezâmiye-skolen i Bagdad. Deretter reiste han i rundt 30 år. Han foretok flere pilegrimsreiser til Mekka, kledd som dervisj. Han skal ha besøkt Jemen, Syria, Egypt, Bysants og India på sine mange reiser. De siste 30 årene av sitt liv skal Sa’di ha brukt på å dikte og nedtegne sine egne og andres opplevelser i hovedverkene Bustân (Frukthagen) og Golestân (Rosenhagen).

Farens død og tapet av sin egen sønn, er hendelser som sterkt har preget Sa’dis liv og virke. Om det å vokse opp uten far, savnet og smerten, skriver han slik i Bustân: Jeg kjenner godt til barnas smerte, for jeg mistet i barndommen selv min far. … Når du ser et foreldreløst barn med bøyd hode, gir du ikke ditt eget barn et kyss på kinnet. Hvem trøster den farløse, når han gråter? Hvem letter hans bør, når han blir sint? (s. 94). Og om tapet av sin egen sønn: I byen San’â døde barnet mitt. Hvordan kan jeg fortelle hva som deretter gikk gjennom hodet mitt?( s. 281)

Boken begynner med en relativt lang innledning med hyllest til Gud, profeten og datidens leder, atâbak av Pars (Persia), Abu Bakr sønn av Sa’d sønn av Zangi (regj 623-658/1226-1260 e.Kr. Deretter er Bustân delt inn i ti kapitler eller porter som Sa’di kaller dem. Han angir titlene til disse kapitlene i bokens Innledning, og gir en antydning om hva de enkelte kapitlene handler om:

Først en port til rettferd, ledelse og god dømmekraft, til beskyttelse av andre og gudsfrykt. Deretter satte jeg opp godhetens port. Den som har erfart godhet, takker Gud. Den tredje er kjærlighetens, beruselsens og lidenskapens port. Ikke den kjærlighet som knytter noen til seg med makt. Den fjerde er ydmykhetens, den femte godtakelsens. Ved den sjette beretter jeg om mennesker som velger nøysomhet. Den syvende angår oppdragelsens verden, den åttende takksigelse over god helse. Den niende er om anger og den rette vei, den tiende om stille bønn og bokens avslutning (s. 23).

Vi finner et skarpt skille mellom behandlingen av homoseksualitet i islamsk lovgivning og forekomsten av dette i den klassiske persiske litteraturen, spesielt innenfor poesien. Den elskede er ikke alltid en kvinne. Ofte dreier det seg om unge, tyrkiske gutter som ble brukt som soldater og slaver. Tork, det persiske ordet for tyrker, brukes ofte synonymt med mannlig skjønnhet eller den elskede. Eksempler fra Bustân: Han hadde en slave med pari-ansikt i sin stab, som han følte en liten tilbøyelighet for. Synet av denne tyrkeren behaget ham til de grader, at han rent glemte den stakkars inderen (s. 252) og: En av mine undersåtter fulgte med og oppfattet at han holdt den tyrkiske Âqush i sin favn (s. 38). Men ikke minst gir uttrykket ”Tyrker-passasjen” klare assosiasjoner til homoerotisk kjærlighet (s. 239).

Sa’di bruker til tider underliggende humor når han tar opp alvorlige saker som religiøse ritualer som faste, rituelle vask og rensing, bønneretning og avgudsdyrking fra før-islamsk tid og i ikke-islamske land.

I likhet med andre persiske klassikere gjør Sa’di utstrakt bruk av symboler og metaforer i sin diktning. Disse kan avvike fra vestlig bruk og forståelse. Noen av dem kan være en utfordring for oversetteren til vestlige språk å formilde, og for den vestlige leseren å forstå. Her er noen av symbolene og metaforene som er brukt i Bustân:

Mens solen i Vesten oppfattes som noe positivt og skyggen som noe negativt, er solen i Sa’dis verden stekende, glødende og utmattende, mens skyggen er beskyttende, svalende, trygg og skjermende.

Tilsvarende er det også med farger: Hvitt står for noe edelt, ansiktsfargen til de frelste ved dommedag, beboerne av paradis er kledd i hvitt, Moses’ hånd blir hvit. Svart er ulykkens og mislykkethetens farge. Rødt er fargen til kraften i blodet og energien, kan også være martyrenes farge, rødt ansikt viser til at man er sunn og ærbar, er også den elskedes farge. I motsetning til rødt, er gult fargen til den bleke, den lengtende elskeren, den syke eller den angrende. Grønt er fargen til livgivende vann og planter som oppstår som tegn på liv, gjenoppstandelse i paradis, der de frelste hviler på grønne puter og er ikledd grønn silke, knyttet til profeten Muhammed og til islam.

Også dyrene tillegges ulike egenskaper, og ikke alle disse er nødvendigvis i samsvar med assosiasjonene den vestlige leseren får. Panteren er sterk og smidig. Løven er sterk, den feller sitt bytte, men spiser bare til det er mett og etterlater deretter matrestene til hundene og til reven. Slangen er giftig. Nattsvermer er kjælen, den brenner seg og dør av kjærlighet til stearinlyset. Elefanten er sterk. Uglen varsler ulykker. Mauren er flittig og arbeidsom, den drasser på kornet, men også på et helt gresshoppeben.

Klesplagg og deler av klær brukes allegorisk: Lange og korte ermer symboliserer fattig og rik. Kragen trekker man hodet ned i for å tenke. Fôret på frakken er som regel av dårligere kvalitet enn frakkens ytre. Dette sammenlignes med mennesket som ikke nødvendigvis er så rent innvendig, som det ønsker å gi uttrykk for utad. Lommene rommer penger som den gavmilde og storsinnede gir til den trengende.

Religiøse, politiske, mytiske og historiske personer nevnes og tillegges egenskaper som forutsettes kjent for leseren. Dette kan være helter som Rostam og Zâl, eller konger og ministre som er noen tyranner. Andre ganger er det slaver eller elskede med tyrkiske navn.

 

Min oversettelse

I denne foreliggende oversettelse av Sa’dis Bustân (Frukthagen) har jeg valgt en kombinasjon av prosa og poesi. Fortellingene og anekdotene er holdt i prosa, mens moral og livsvisdom er gjengitt som poesi. Det har vært viktig for meg å være tro mot bokens innhold og formidle det slik at det blir forståelig for en norskspråklig leser på 2000-tallet. Jeg har derfor prioritert innhold fremfor å holde meg til den ytre formen med strenge rim- og rytmemønsteret.

Utfordringene har vært mange i oversettelsesarbeidet, spesielt når det gjelder billedspråket med hyppig bruk av symboler, metaforer, allegorier, tvetydigheter og flertydigheter. Dette har ofte gitt rom for tolkninger, der jeg har blitt nødt til å foreta et valg i den norske oversettelsen.

Bakerst i boken finnes en ordliste over ord og uttrykk på persisk og arabisk som er brukt i oversettelsen. I tillegg er det en oversikt med opplysninger om navn på personer og steder som er nevnt i boken. I teksten inngår fotnoter med referanser til steder i Koranen som Sa’di henviser til.

Jeg vil rette en takk til Arne Ruste som gjennom Norsk Oversetterforenings program ”Støtte til kollegautvikling” har gitt med verdifulle innspill og kommentarer til oversettelsen. Dessuten vil jeg takke min tidligere persiske lesesirkel for nyttige og trivelige diskusjoner rundt originalteksten til Bustân. Sist med ikke minst vil jeg takke Tove Solum for uvurderlige manusvask og spørsmål på de rette stedene.

Jeg håper med dette å bidra til å gjøre den rike persiske kulturarven litt mer kjent for norske lesere.

Comments

Anonymous
Reply

Litt av en oversettelsesjobb! Respekt! Takk også for en inspirerende presentasjon av en bok jeg fikk lyst til å lese.

Petrus
Reply

«Verkene har vært skolebøker i hele det persiske kulturområdet gjennom mer enn 500 år, fra India i øst til Balkan i vest. Og de har stor betydning for forståelse av muslimsk tenkemåte», leser jeg i Wikipedia om Sa’di. Hvor mange av oss «opplyste» nordmenn har egentlig hørt om ham før? Det er på tide at denne boken kommer på norsk.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website