av oversetter Johanne Fronth-Nygren

Verb forteller hva som skjer. Substantiv og pronomen forteller hvem eller hva som får noe til å skje, hvem eller hva det skjer noe med. Adjektiv derimot, forteller hvordan noe skjer, hvordan noe blir oppfattet – de uttrykker normer og verdier, preferanser og motforestillinger. Kanskje er det derfor adjektiv later til å være de ordene som endrer seg mest fra generasjon til generasjon. Det er i hvert fall min påstand etter å ha nyoversatt den engelske klassikeren Gjensyn med Brideshead.

Evelyn Waughs roman handler om tvil og tro, om søken etter kjærlighet og mening, men den er også en roman om klasse og samfunnsendringer i Storbritannia fra 1920- til 1940-tallet. Boken ble skrevet under andre verdenskrig og er et uttrykk for en særegen erfaring – Waugh var et produkt av et flortynt lag i det britiske samfunnet, mellom den øvre middelklassen og aristokratiet. Han var både verdimessig og språklig konservativ, selv i sin generasjon. I en tid hvor det forenklede og forflatende Basic English – en språklig motpart til smørerstatning – var utbredt, fråtset Waugh i overdådige setninger og raffinerte ord, ikke minst varierte adjektiv. Hans språk er et språk ulikt det vi finner i en norsk roman anno 2017. Skal en oversettelse sette romanen over til dagens språk – «som om Waugh hadde skrevet den på norsk her og nå»?

Svaret har jeg allerede antydet: Waugh ville aldri ha skrevet på norsk slik det skrives i dag. Det er vanskelig nok å tenke seg en engelsk wanna-be-aristokrat skrive norsk overhodet, for ikke å snakke om en katolsk sådan. Jeg begynte å lete i norske bøker fra samme epoke som overlappet tematisk eller miljømessig. Johan Borgens Lillelord-trilogi, Sigrid Undsets Gymnadenia og Den brennende busk, Sigurd Hoels Fjorten dager før frostnettene ga alle gjenklang. Hos Borgen fant jeg noe av den forsirede stilen, setninger funklende av polert arvegods. Hos Hoel noe av slagferdigheten, de rappe vendingene. Hos Undset det opphøyd åndelige, den faste røsten. Ikke minst fant jeg hos dem alle adjektiv å fryde meg over, adjektiv det var lenge siden jeg hadde sett i slikt omfang: utekkelig, oppfiffet, uteskende, grasil, livsalig, oppladt, forslagen, forborgen, fordekt, forsert, forvent, belivet, drabelig (Borgen). Forbindtlig, dydsiret, uartig, indolent, forsoren, skittenferdig, velnøyd, hastig, hurtig, rapp, selsom (Hoel). Gudsforgåen, spasmodisk, suffisant, lumpen, skåldhet, korpulent, drevende, tystladen, sildig, håndfallen (Undset). Og mange andre utsøkte ord.

Rett skal være rett, noen av disse er fortsatt i sporadisk bruk, men de stikker seg ut. For noen år siden kom en eldre oversetterkollega med et hjertesukk. De norske adjektivene var blitt færre, mindre nyanserte, mente han, særlig de positivt ladede. Jeg tok det med en klype salt; ikke alt var bedre før. Men etter å ha jobbet med Brideshead, begynner jeg å skjønne hva han mener. Fin, bra, flott, topp, super, kul – kanskje nydelig, strålende, herlig – og så er det som om vi ikke har mer på lager. Jeg skal ikke gå så langt som Waugh og si at samtidens språk er armodslig, men det gleder meg å ta i bruk et større register enn en samtidsroman oppfordrer til, å kunne øse av den ordrikdommen som finnes i det norske språket, hvis vi bare evner å lete.

En ny oversettelse av et eldre verk skal passe seg for å bli en pastisj, for å bedrive selektiv tidskoloritt – en automobil her, en backfisch der med passende mellomrom. Mest av alt skal oversetteren ta seg i akt for å oppdatere og modernisere, for ingenting er en sikrere oppskrift på at oversettelsen blir en arkaisk pussighet. Vi leser norske klassikere i original (med kun mindre ortografiske endringer), vi gjør det fordi de tøyer bevisstheten vår bakover og gjør den større; vi (i hvert fall noen av oss) gjør det fordi de tøyer språket vårt og gjør det rikere. Oversettelser kan gjøre det samme, så lenge de lytter til forfatterens erfaringer. Til det trengs fortidens adjektiver, med alle sine iboende vurderinger. Kanskje gjør disse adjektivene også våre egne vurderinger mer nyanserte?

Teksten har tidligere stått på trykk i spalten «St. Hieronymus. Kort, godt og oversatt» i Bokvennen Litterær Avis nr. 7/2017.