Av oversetter Agnes Banach

Den polske forfatteren Witold Gombrowicz’ forfatterskap er en tett sammenvevd helhet med mange mulige innganger. Dagboken – som jeg har jobbet med de to siste årene – spriker i ulike retninger; nye betydninger belyses av andre deler av forfatterskapet, litteraturvitenskapelige tekster og forfatterens biografi. Én slik inngang er reisen, både som metafor og metode. Gjerne en reise til Argentina.

Selv om Gombrowicz aldri skrev på noe annet språk enn morsmålet, kan man ikke undervurdere betydningen av hans 24 år i Sør-Amerika. Eller som han selv skriver:

 Jeg hadde reist til Argentina ved en tilfeldighet, for et par uker; hvis ikke skjebnen hadde villet det slik at krigen brøt ut i løpet av disse to ukene, ville jeg ha reist tilbake til Polen – men jeg vil ikke skjule at da det ikke var noen vei tilbake og Argentina slo igjen døren bak meg, så var det som om jeg endelig hørte meg selv.

Gombrowicz uttrykker flere steder at han vil befri fra en krampetilstand og lette på spenningen, og insisterer på å være «uskarp tenkning, et vesen av middels temperatur, en noe avslappet ånd». Denne uskarpheten har trolig sitt utspring i den argentinske avslapningen, i noe han beskriver som en «diskré fortryllelse». I Dagboken oppfordres riktignok argentinerne – i likhet med polakkene – til å løsrive seg fra det Gombrowicz kaller en svak nasjon, men samtidig er teksten full av kjærlighetserklæringer til Argentinas henrivende ungdommelighet. Da forfatteren er i ferd med å forlate landet i 1963, drives han av en intens vilje til å bli lidenskapelig forelsket i det, noe han selv finner underlig: «Gode Gud, jeg som aldri for et øyeblikk har elsket Polen … Og nå gjør jeg hva som helst for å elske Argentina!»

Gombrowicz’ mangel på fedrelandskjærlighet kan imidlertid diskuteres. Selv om han aldri reiste tilbake til Polen, vender han både i Forførelsen (1960) og Kosmos (1965) tilbake til hjemlandet. Trans-Atlantyk (1953), den første romanen han skrev i eksil, har riktignok blitt kalt en argentinsk roman av en polsk forfatter, men det er ingen tvil om at den polske formen kontrollerer og overdøver skildringen av forfatterens første år i Argentina.

For Polen spiller utvilsomt en viktig rolle i dette forfatterskapet. Ja, Gombrowicz vil angripe polskheten og overvinne patriotismen i den individuelle eksistensens navn, men det er hele tiden til stede en ambivalens i dette prosjektet: Han inntar en forsvarsposisjon overfor den polske romantiske tradisjonen, men går tilbake til barokken for å gjenfinne en annen type polskhet. Gombrowicz velger seg sitt eget Polen, frigjør seg fra det han oppfatter som en hemmende nasjonal form, og stiller seg, overraskende nok, på den lavadelige godseierens side.

Frykt og avsky i Paris
Den polske godseierens holdninger kommer kanskje tydeligst til uttrykk i møte med Paris: kulturens sentrum, byen Gombrowicz betraktet som «den europeiske estetikkens maksimale uttrykk». Han både beundret og opponerte mot den franske hovedstaden, akkurat som han både elsket og hatet Polen – og Argentina. Idet han ankommer Paris mot slutten av livet, som kjent forfatter, er hans følelser for byen ikke så annerledes enn da han for trettifem år siden var her som student. Han må fortsette å være vanskelig og ikke vike en tomme under Paris’ innvirkning. I tillegg forsøker han å sette sitt avtrykk på byen – et avtrykk av det gammeladelige Polen. Her definerer han seg som en godseier av den gamle skole, adelsmannen fra den polske landsbygda, fra provinsen, som er stolt av sin sunne fornuft og bondske realisme.

Det er viktig å understreke at det ikke er snakk om aristokrati, men lavadel, som hadde sin blomstringstid i den polske barokken. Denne perioden ble preget av et politisk og kulturelt forfall, og kjennetegnes av en overdrevet tradisjonalisme, en uvilje mot en rasjonell fornyelse av ideologi, en konservatisme som kontinuerlig idealiserte fortiden og en manglende kritisk sans i forhold til det virkelige liv. En provinsiell, trangsynt og kunstnerisk primitiv tid, som likevel skapte en av de mest originale genre i den polske litteraturen.

Og dette er altså en genre Gombrowicz helt tydelig lar seg inspirere av i Trans-Atlantyk, samtidig som denne polskheten er noe han velger som en holdning til verden. For Dagboken kan faktisk også leses som denne godseierens inntrengen i den europeiske kulturen:

Når dere leser dagboken min, hva slags inntrykk får dere? Er det ikke som om en bonde fra Sandomierz-traktene var kommet inn i en dundrende og ristende fabrikk og spaserte omkring som om han befant seg i sin egen hage? Her er den glødende ovnen der man fremstiller eksistensialismer, og der sitter Sartre og tilbereder sitt frihet-ansvar av smeltet bly. Der borte er poesiverkstedet med tusen arbeidere badet i svette […] og der står bunnløse kar som syder med ideologier, verdensoppfatninger og trosretninger. […] Men jeg spaserer omkring blant maskinene og produktene med en tankefull mine og er egentlig ikke særlig interessert, akkurat som om jeg gikk rundt i hagen der hjemme på landet. Og nå og da prøver jeg et og annet produkt (som en pære eller en plomme) og sier: «Hm … hm … den der var litt for hard for min smak.

Som Gombrowicz-oversetter er det altså en fordel å føle både begeistring og avsky for det europeiske. Og i tillegg til å gjenfinne mine polske røtter, måtte jeg prøve å nærme meg det argentinske.

Tangoreiser
Da jeg ved tidligere anledninger har nevnt min ballettbakgrunn i forbindelse med dette oversetteroppdraget, har jeg først og fremst hatt utholdenhet og disiplin i tankene. Senere har jeg imidlertid kommet over en tekst av den svenske oversetteren Anders Bodegård, der han fokuserer på den danseriske kvaliteten i Gombrowicz’ språk og beskriver en av sine oversettelsesstrategier som «koreografisk». Her er det også fristende å nevne fortellingen «Advokat Kraykowskis danser» i Minner fra modningens tid (1933), kroppsdeler på avveie i Ferdydurke (1937), og den siste scenen i Trans-Atlantyk som ender i en manisk, avvæpnende dans. I Forførelsen må den rene bevissthet dyppes i kroppen, Kosmos handler egentlig ikke om annet enn strukturenes ballett, mens Dagboken insisterer på en følelse for språket som noe uavsluttet, i bevegelse, som ikke kan beherskes. Gombrowicz vil slå mennesket tilbake i kroppen, foretrekker det fysiske fremfor det metafysiske, forsøker å komme frem til det åndelige gjennom det kroppslige, og hevder at «metafysikken skriker etter kroppen». Han lar seg ikke fange, det eneste vi får tak i er flyten, farten og fallet han bruker for å unngå å bli definert. Eller som han skriver selv: «Kunstneren er form i bevegelse».

Dette tatt i betraktning valgte jeg i min undersøkelse av det argentinske å fokusere på tangoen: Denne intrikate dansen med utgangspunkt i en mellomposisjon, der vekten hviler halvveis på partneren, og halvveis i eget senter. Der hvert skritt er helt avhengig av den man danser med, samtidig som det er en viss frihet innenfor disse rammene – frihet til å utforske bevegelsen den andres bevegelse muliggjør.

I september i fjor bestemte jeg meg derfor for å reise til Sør-Amerika. Det var kanskje naivt å tro at dette kunne bringe meg nærmere en gombrowicziansk erfaring, men like fullt dro jeg til Argentina med stemmen hans klingende i ørene og en stor forventning til dette landet han beskriver som mørkt, uferdig og umodent, «som en røre som ikke er blitt pannekake ennå». Og med Dagboken i hodet og i fingrene var det akkurat som om mitt Mendoza la seg oppå Gombrowicz’ Tandil, som om min opplevelse av Quito ble farget av hans solstenkede Santiago.

What’s new Buenos Aires?
Men jeg skal være ærlig: Det er fortsatt i teksten jeg har vært Gombrowicz nærmest, og reisen min kan naturligvis ikke sammenlignes med hans. Likevel var noen av erfaringene nyttige. For eksempel følelsen av å leve som en turist, «provisorisk, én dag om gangen». Eller isolasjonen. Min «nedsenkning i avstanden» resulterte kanskje ikke i en følelse av å være fortapt, avskåret eller druknet, men jeg var til en viss grad fremmed og alene. For ikke å snakke om forførelsen: Jeg ville bli betatt, ja, blindt forelsket i Buenos Aires, for man vil jo nødig komme tomhendt tilbake.

Men akkurat som mitt korte opphold i Argentina åpenbart ikke kan måle seg med Gombrowicz’ 24 år, brakte heller ikke min retur til Europa tre måneder senere meg noe nærmere det Witold må ha følt da han så Argentinas og Uruguays bredder forsvinne for alltid. Likevel var kanskje reisen min i stand til å skape den samme fortettede stemningen han opplevde de siste dagene i Buenos Aires, da alle lukter, lyder og hendelser fikk en ekstra skarphet og intensitet, samtidig som de liksom ble svøpt i en tåke – «en underlig forvirring som hvisker ut og distraherer», som om de var over allerede før de hadde hendt. Og nå, over ett år senere, sitter jeg igjen med noe av den samme følelsen Gombrowicz har idet han ombord på skipet Federico skriver:

Argentina! Hva slags Argentina? Hva var dette – Argentina? […] Gammelt? Ja. Trekantet? Det også. Men også kvadratisk, blått, og surt i spiralen, beskt, ja visst, men også innvortes og litt som skoens glans, muldvarpaktig som en stolpe eller en port, men også litt som en skilpadde, sliten, skitten, utflytende som et søkk eller et sund, sjimpanseaktig, fortært, perverst, sofistisk, apeaktig, i maskepi med smørbrødene, som en plombe i en tann … å, jeg skriver alt som kryper ut av min penn, det spiller ingen rolle, hva enn jeg sier, så passer det til Argentina.

Slik blir Argentina både fortid og land, noe uhåndgripelig, flyktig, umulig å beskrive. Og litt sånn er det med denne oversettelsen også. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, vet bare at jeg ikke klarer å gi slipp på Witold riktig enda. Francis Scott Fitzgerald skriver i The Great Gatsby at en har meget større utbytte av livet når en ser det gjennom et enkelt vindu enn gjennom alle. For meg har Gombrowicz blitt dette vinduet.

Follow