— Ha’kke tid, for jeg må finne ordet! Om å oversette J.K. Rowlings Den tomme stolen

Av oversetter John Erik Bøe Lindgren

Hva svarer man når et forlag ringer og vil ha deg til å oversette en 500-siders roman på fire uker? Er det i det hele tatt faglig forsvarlig? Moralsk forsvarlig? Gjennomførbart?

Jeg har ikke tenkt å diskutere alle aspekter ved det tilsynelatende enkle og uskyldige spørsmålet fra Cappelen Damm jeg fikk på et tidspunkt i høst. Jeg sa ja. Og det viste seg å være gjennomførbart.

I dette tilfellet var det heller ikke en hvilken som helst roman, men J.K. Rowlings første voksenbok, The Casual Vacancy. Boken hadde lanseringsdato i original den 27. september, og det er vel ingen overdrivelse å si at det har vært en del oppmerksomhet omkring utgivelsen. Det er også første gang jeg er blitt kontaktet av pressen i forbindelse med et oversetteroppdrag. Nokså absurd. Hvordan håndtere et slikt oppdrag, vil noen spørre seg. For det første måtte jeg søke permisjon fra jobben. For det andre måtte jeg søke permisjon fra barn og huslige plikter. For det tredje måtte jeg jobbe tilnærmet 24/7. For det fjerde måtte jeg gå rett på, uten å lese teksten gjennom først.

Jeg kan ikke si annet enn at det var veldig, veldig gøy. Jeg visste svært lite om boken da jeg takket ja til oppdraget. Jeg visste nok til å mene at det nok var et oppdrag som ville passe meg, men jeg var blant annet livredd for å overse eventuelle godt skjulte HP-referanser. Jeg har nemlig kun lest første bind i serien. Så vidt jeg vet, finnes det ingen slike i romanen (send meg gjerne tips, hvis du mener å finne noen).

De største utfordringene knyttet seg til skolevesen, lokaladministrasjon og slang.

Skolevesenet er alltid en utfordring for en oversetter. Avveiningen blir som regel om en skal oversette litt unøyaktig/feil, eller insistere på å gi leseren en innføring i det britiske skolesystemet. Med andre ord: Skal lesingen gli, eller skal den skurre? Når teksten, som i dette tilfellet, ikke handler om skolesystemet per se, faller jeg ned på det siste, slik at organisering av klasser, trinn, linjer, prøver og eksamener ikke trekker til seg unødvendig oppmerksomhet. Samtidig bør en jo tilstrebe å beholde en viss lokal koloritt. Dilemmaer. En må satse på en viss opparbeidet, tilegnet og kanskje sågar akkumulert fingerspitzengefühl.

Lokaladministrasjon og lokalpolitikk danner på sett og vis grunnlaget for Rowlings roman. Mye kretser rundt ”the Parish Council”, som jeg endte med å kalle ”Sognerådet”. Det er ikke et kirkelig organ, men et lokalpolitisk råd med langt lavere status enn et kommunestyre, og som holder sine møter i det lokale menighetshuset. Jeg har aldri hørt om noe lignende i Norge. Videre snakk om forskjellige lokalpolitiske nivåer forsøkte jeg å normalisere av samme grunn som med skolevesenet.

Rowling bruker en del slang hos enkelte personer i boken, særlig bokens enfant terrible, Krystal, er hardt rammet. Problemet her oppsto fordi Rowling ikke egentlig bruker slang, men snarere sosiolekt. Med det mener jeg at det er lite slang i ordvalget, men mer på setningsnivå. Sammentrukne former, utelatte småord, etc. Dette blir mindre tydelig på norsk, vi har mindre å spille på. Vår tradisjonelle arbeiderklassesosiolekt er rett og slett ikke så langt unna standardspråket som den britiske. Dermed snakker nok den norske Krystal noe ”penere” enn Rowlings original.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for Rowlings roman. Til tross for en noe blandet mottagelse, vil jeg hevde at den er god. Hun er ingen Dickens, men hun kan skrive, hun kan komponere. Jeg tror på landskapet hun tegner. Jeg tror på karakterene. Jeg lever meg inn, jeg blir berørt. Boken rommer både humor og mørke, vidd og farse. Hun har engasjement, hun vil noe. Det er håp, og det er jo ikke alltid hverdagskost i samtidsromanene. Det er ikke så ofte jeg feller en tåre mens jeg oversetter. Det gjorde jeg denne gang. Det er vel overgangsalderen.

Comments

Roger Myrvold
Reply

Dette var jo rørende…

Tehme Melck
Reply

Jeg har stor respekt for kolleger som klarer å jobbe under så stressende betingelser. For øvrig er det synd at det hjelpeløse omslaget skremmer vekk mange potensielle lesere, men forlaget var antagelig kontraktsmessig forpliktet til å bruke det.

Oversetterkollega
Reply

Dette virker som et ekte kjærlighetsarbeid. Oversetteren søker permisjon (uten lønn, får vi tro) fra jobben for å oversette litteratur. Motivet kan neppe være økonomisk, med den timebetalingen dette måtte bli … Imponerende gjort!

John Erik Lindgren
Reply

Jeg kan bekrefte at jeg ikke fikk dobbel lønn under arbeidet…

Anonymous
Reply

For en spennende blogg! Har alltid lurt på hvordan oversettere jobber og tenker.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website