Hans Fallada: Alle dør alene

Av oversetter Nina Zandjani

Hans Fallada var pseudonymet til den tyske forfatteren Rudolf Ditzen (1893-1947). Han er nok mest kjent for sin roman Kleiner Mann – was nun?, som han skrev i 1932, og som i sin tid ble en internasjonal suksess. Romanen ble oversatt til en rekke språk, deriblant til norsk i 1933, ved Arnulf Øverland med tittelen Hvad nu, unge mann? Boken er også blitt filmatisert.

I romanen Jeder stirbt für sich allein, som i 2011 har fått den norske tittelen Alle dør alene, gir Fallada oss et bilde av Tyskland under annen verdenskrig som vel de færreste i Norge kjente til. Han forteller om motstandskampen til et ektepar fra arbeiderklassen i årene 1940 til 1942. Fortellinger er basert på rettsdokumenter fra Gestapos arkiver, som Fallada fikk tilgang til etter annen verdenskrig. Boken har tidligere vært oversatt til norsk av Andreas Eriksen, med tittelen Den veien du går alene (Aschehoug 1954). Den amerikanske utgaven Every Man Dies Alone (Melville House 2009/2010) og den engelske Alone in Berlin (Penguin 2009/2010) ser ut til å ha gitt boken en renessanse verden over.

Den foreliggende norske utgaven er en helt ny oversettelse fra tysk, tilpasset dagens norske språk. Falladas til tider omfattende bruk av muntlig berlinerdialekt i direkte tale er holdt i et muntlig norsk. Jeg har ikke brukt Vika-målet slik som Eriksen gjorde i 1954, eller Toten-dialekt, som andre oversettere tyr til, fordi jeg mener det vil stå i veien for bokens viktige budskap. De groteske scenene rundt Quangels slutt, som var utelatt i Eriksens oversettelse, er tatt med her.

Like før mitt oversettelsesarbeid var avsluttet høsten 2010 kom det tyske forlaget Aufbau i statsarkivet i Berlin over det som antas å være Falladas originalmanuskript til boken. Det viste seg at den inntil da gjeldende tyske utgaven, som også alle oversettelsene var basert på, bygget på et redigert manus. Det har vært foretatt til dels betydelige rettelser, justeringer og tilpasninger i den teksten som har vært publisert siden 1947. Bokens til tider råe detaljer, røffe tone og grove språk var dempet betydelig ned enkelte steder. Anna Quangels rolle i den nasjonalsosialistiske kvinneorganisasjonen Frauenschaft var gjort mindre fremtredende.

Mens manuskriptet ble redigert, gikk Hans Fallada ut og inn av institusjoner, og han døde før boken ble publisert, og etter alt å dømme uten å godkjenne disse endringene. Det tyske forlaget Aufbau bestemte seg derfor i 2010 for å utgi boken i en ny, tilbakestilt utgave i 2011, der råskapen og brutaliteten ikke er dekket over. Boken har fått tilbake den formen den var tenkt å ha av Hans Fallada. I bokens etterord gir Almut Giesecke oss mer detaljerte opplysninger om hva disse endringene består av. Den norske utgaven av 2011 er tilpasset dette originalmanuskriptet, i tråd med den tyske 2011-utgaven.

Mens Hans Fallada planla å skrive romanen Jeder stirbt für sich allein, utga han i 1945 sitt essay «Om tyskernes fortsatt eksisterende motstand mot Hitlers terror». Der skriver han blant annet: ”Det ligger en tynn mappe med dokumenter foran meg, omtrent 90 sider tykk, påbegynt og i hovedsak skrevet av Gestapo i Berlin, og avsluttet av Folkedomstolen, også den i Berlin. Denne mappen med dokumenter rommer skjebnen til to mennesker; og nå som den har havnet i mine hender, skal den danne råstoff til en roman. La oss se nærmere på hva slags materiale mappen inneholder, uten sympati eller antipati, rent saklig, slik som en snekkermester ville ha gått gjennom en plankestabel for å se hva den kunne brukes til.”

I romanen gir Fallada oss et innblikk i livet og tenkesettet til ekteparet Elise og Otto Hampel, slik han tenker seg det. De danner grunnlaget for romanens hovedpersoner Anna og Otto Quangel. Forfatteren forteller hvordan paret motarbeider nazismen, om andre som på sin måte gjør opprør, men også om Gestapos brutale metoder for å slå ned på sine motstandere.

Hovedpersonene Anna og Otto Quangel bor i Jablonskistrasse i den nordlige delen av Berlin. Hun er en stille kvinne som kom til Berlin som tjenestepike. Han er verksmester i en fabrikk som tidligere produserte møbler, og nå er satt til å lage likkister. De får melding om at deres eneste sønn Lille-Otto (Ottochen) har falt i krigen. Dermed bestemmer de seg for å ta opp kampen mot Hitler ved å skrive postkort der de advarer mot regimet og oppfordrer befolkningen til å yte motstand og dermed redde sine egne barn. Postkortene legger Quangels fra seg i trappeoppganger der hvor folk ferdes, i bygninger der advokater og leger har sine kontorer.

Vi blir kjent med naboen fra bakre gård, spionen Emil Barkhausen. Han har i den hittil utgitte utgaven blitt kalt ”Borkhausen”. Mannen er gift med kvinnen Otti, som forsørger familien ved at hun prostituerer seg og tar inn menn i leiligheten deres. Resultatet er en ungeflokk som Barkhausen slett ikke er sikker at han far til. Postbudet Eva Kluge, som brakte Quangels dødsbudskapet om sønnen, har satt sin arbeidssky og spillegale mann, Enno Kluge, på dør. Han tar på sin side inn hos ulike kvinner for å få hygge, mat og tak hodet.

Vi får innblikk i grufulle skjebner, desperate handlinger, brutale væremåter. Mange av personene bor i samme hus som Quangels: den jødiske kvinne, fru Rosenthal, som blir fratatt alt hun eier og unnslipper mishandleren ved å kaste seg ut av vinduet i leiligheten sin; den forhenværende kammerrettsdommeren Fromm, som på sin stille måte forsøker å hjelpe slik han mener det er riktig; nazi-familien Persicke, der den systemtro sønnen angir sin forsofne far; og Barkhausens sønn Kuno-Dieter, som bestemmer seg for å begynne et nytt liv da det tidligere postbudet Eva Kluge gir ham muligheten til det.

(Innlegget er et utdrag fra oversetterens forord til den norske utgaven, Dinamo forlag 2011.)

Comments

Litteraturjenta
Reply

Denne boken gleder jeg meg til å lese, på tross at et dramatisk, grusomt og ondt innhold.

Jeg vil takke for at du ikke benytter verken Vika- eller Totendialekt i oversettelsen. Jeg har tidligere kommentert her at slikt ødelegger leseopplevelsen, og gir helt andre bilder i hodet enn forfatteren nok har ment. Så; tusen takk!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website