Hellig handling, hellig skrift

Denne uken kommer Bibelen i ny norsk oversettelse. Her forteller Jon Rognlien litt om bibeloversettelse gjennom historien:
Da Eusebius Sophronius Hieronymus lanserte sin revisjon av det nye testamentet på 380-tallet e.Kr., advarte han leserne om at de kunne få sjokk over at formuleringer man var vant til i de eksisterende latinske versjonene — Vetus Latina — nå var endret. Hieronymus var klar over at hellig tekst er mer enn bare tekst. Det er vanskelig å akseptere endringer i sitater av guder.

vulgata

Senere oversatte han det gamle testamentet i sin helhet fra hebraisk. Tidligere latinske oversettelser var gjort fra den greske utgaven — Septuaginta — som var ansett for å være direkte inspirert av Gud. Hieronymus’ Vulgata var den første samlede bibelen på latin. Dette var den dominerende teksten i den katolske kirke fram til 1979, da den ble erstattet av Nova Vulgata.

Martin Luthers oversettelse til folkespråket — tysk — kom samlet i 1543. På dansk-norsk kom det en oversettelse like etter den, allerede i 1550: Christian den tredjes bibel. Og i 1611 – for 400 år siden, altså, kom den mest kjente og verdsatte engelskspråklige bibelen – King James’ Version, gjerne referert til som KJV (selv om dette ikke er dens egentlige navn). Dette var en utgivelse sanksjonert på datidens høyeste hold – av kongen – og denne oversettelsen skulle forsøke å bygge bro mellom stridende parter fra reformasjonens århundre – pietister, katolikker og statskirkebiskoper. KJV skulle erstatte både pietistenes egen oversettelse The Geneva Bible og den til da offisielle versjonen The Bishops’ Bible.

Og dette klarte den i stor grad – King James’ ble stående som en milepæl. Det finnes en egen bevegelse i vår tid som går inn for å anse den som guddommelig inspirert. En typisk anekdote forteller om da det ble foreslått å oppdatere teksten, kommenterte en eldre, trofast kirkegjenger det slik: «But why change King James’ Bible? If it’s good enough for Jesus, it is good enough for me.»

Da Moses fikk horn
Filologisk forskning har sådd tvil om Hieronymus’ faktiske kunnskaper i hebraisk. Iallfall gjorde han en legendarisk oversettertabbe da han ga Moses horn. Han lot det hebraiske ordet QRN bli «horn», selv om det i sammenhengen heller burde tolkes som «stråler av lys». Moses var blitt forvandlet i sitt møte med Vårherre oppe på bjerget. Da han kom ned til folket igjen, var han blitt helt QRN i ansiktet.

Kanskje Hieronymus var smittet av lydlikheten mellom QRN og cornu – horn på latin? Absurd nok gjorde dette at Moses ble tildelt et av attributtene til Vårherres hoevdfiende, selveste Satan. Men hale slapp han å få. Og takket være Hieronymus’ tabbe fikk Moses horn på utallige malerier og skulpturer opp gjennom kunsthistorien, også etter at fadesen var oppdaget. Nye bilder av Moses fortsatte å gi ham horn – han var liksom blitt mannen med horn, il grande cornuto. Og man kan jo ikke banke vekk hornene fra Michelangelos statue.

Hieronymus skulle selv bli et yndet motiv i billedkunsten. Han males gjerne som en mager asket, med to steiner han slår seg selv til blods med, med timeglass og dødningskalle og en løve ved sine føtter — en løve han skal ha blitt venner med etter at han fjernet en torn fra poten. Litt anakronistisk blir han gjerne kledd i kardinaldrakt, eller iallfall får han plassert en kardinalhatt på en knagg inne i arbeidsværelset sitt. Dette hederstegnet har han fått siden han er en av kirkens opprinnelige lærere — en Doctor Communis Ecclesiae. Han ble også oversetternes skytshelgen, og i Norge feires hans dag med prisutdelinger og sprudlevin i oversetterforeningene.

Septuaginta
Hieronymus’ innsats som bibeloversetter og kommentator spiller fortsatt en rolle i dagens diskusjoner om oversettelsesstrategier, men hans mytiske status kan ikke konkurrere med legenden om Septuaginta-oversettelsen av den hebraiske bibelen — det gamle testamente. Denne ble utført i Alexandria i Egypt på 100-tallet f.Kr. av 70 oversettere. Hver og en av dem jobbet med hele teksten i 70 dager og kom fram til identiske versjoner. Alle de 70 oversettelsene var prikk like! Dermed var det bevist at Gud hadde en finger med i spillet. Den greske versjonen var sanksjonert på høyeste hold.

Det er uenighet om det var 70 eller 72 oversettere som var i sving med Septuaginta, den mirakuløse oversettelsen av den hebraiske bibelen til gresk. Vanligvis regner man med at de var 70 (på latin heter tallet 70 septuaginta) men det hevdes også at de var 72, seks fra hver av israels tolv stammer. Kanskje de i så fall holdt på i 72 dager?

Hellig tekst eller ei
Det kan spores to grunnleggende syn på oversettelse i forskjellen mellom hvordan kristne anser bibeloversettelse og muslimer koranoversettelse. For kristne er en oversatt bibel hellig tekst — den er fortsatt Guds ord, på et hvilket som helst tungemål. Å oversette Bibelen blir dermed en hellig handling, slik vi ser i legenden om Septuaginta. Med Koranen er det ikke slik. Den hellige teksten finnes bare på arabisk — det var på arabisk Muhammed mottok sine åpenbaringer. En oversettelse har ikke hellig status, den vil i beste fall være et hjelpemiddel til å forstå teksten. I verste fall vil den bare skape forvirring.

Derfor kan hvem som helst gi seg i kast med å oversette Koranen, sålenge han ikke tror det er det han gjør. Oversetteren lager bare et forslag til en kommentar. Den ene boka — Bibelen — er den samme boka i oversettelse. Den andre — Koranen — er en helt annen, ny bok, når den er oversatt. Eller, hvis man anlegger en ikke-troendes perspektiv: Begge er litt begge deler.

Og slik forholder det seg med alle oversettelser, de er både den samme boka og noe helt annet. Det må være fryktelig vanskelig å være «troende» hvis man jobber med hellig tekst. Det er kanskje mulig å speile seg i en guds bilde, men går det an å synge gudelige ord?Se også DETTE innlegget.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website