Hjernen sitter i kroppen – oversetterens fornemmelse for ubehag

Av oversetter Hilde Rød-Larsen

Denne artikkelen sto opprinnelig i litteraturtidsskriftet Bøygen nr. 4 2013. 

«Ikke noe menneskelig er deg fremmed», sa brudgommen til bruden sin i sommer og lyste av kjærlighet mot den kloke, vakre kvinnen han hadde funnet og vunnet. Nydeligere kan man knapt omtale en annen, syns jeg, uansett om ordlyden er sugd av eget bryst eller sitert fra den romerske komedieforfatteren Terents. Det må da være et mål for oss alle, å begripe menneskene så godt som mulig, både oss selv og andre. Hverandre. Heldigvis har vi litteraturen til å hjelpe oss med det.

Det er mange grunner til å lese, men min viktigste grunn er nok nettopp en ubendig trang til å forstå hvordan menneskene henger sammen. Hvordan tilsynelatende små misforståelser kan få dyptgripende konsekvenser. Hvordan et blikk kan få verden til å dirre. Hvorfor vi våger å elske, og hvorfor vi ikke våger det. Hvorfor vi plutselig kan bli så triste når liksom ingenting er annerledes. Hvordan vi kan være så slemme mot dem vi er glad i. Hvordan vi klarer å leve med vissheten om at vi en gang skal dø. Om alt dette kan litteraturen i det minste gi oss fliker av erkjennelse.
Denne trangen til å forstå menneskene gjør meg også veldig glad i jobben min som oversetter. For i løpet av de månedene jeg bruker på å oversette en roman, dras jeg instinktivt mot å legge bort mine egne perspektiver, utforske nye anskuelser, ikle meg nye stemmer, forrykke mitt tilvante språks yttergrenser. Hver gang jeg begynner på et nytt oppdrag, er jeg spent på hva som kommer til å skje med meg underveis, for noe skjer alltid. Og denne prosessen er ikke bare en personlig glede for meg, fordi den gir meg en befriende mulighet til å tre ut av mitt eget sinn en stakket stund. Jeg mener at originalteksten og de norske leserne også tjener på slike hamskifter hos oversetteren.Lojalitet

«Lojalitet» og «troskap» er ord som gjerne dukker opp når oversettere diskuterer faget. Skal oversetterens lojalitet ligge hos kildeteksten eller mottakerspråket? Svaret er selvsagt så enkelt som ja takk, begge deler, men det kan likevel være fruktbart å kikke på premissene for dette svaret før man setter to streker under det.

Bookerprisvinner og oversetter Lydia Davis’ norske oversetter, Johanne Fronth-Nygren, omtaler denne problematikken i en artikkel i Bokvennensom «Den irriterende klisjeen om at en oversettelse er som en kvinne – enten stygg og trofast eller vakker og troløs»[i], og refererer til oversetternes helgen, Hieronymus’, postulat om at man skal oversette mening heller enn ord. Jeg er enig med Fronth-Nygren i at dette er et irriterende skille – en oversettelse kan være både vakker og trofast – men jeg er dypt uenig med henne i fortolkningen av hva det vil si å være henholdsvis trofast og troløs. «Skal man skape en vakker oversettelse i tråd med dette synet», skriver Fronth-Nygren, «må man fjerne seg fra originalen og ’gjøre den norsk’». So far so good. Men presiseringen må jeg protestere mot: «Målet er å normalisere og temme det fremmede, produsere litterære grandioser.» Slik jeg leser Fronth-Nygren, som er uttalt inspirert av Lydia Davis’ oversettelsessyn, er man tro mot originalteksten ved å holde seg så tett opp mot den som mulig, på bekostning av det hun altså med negativt fortegn omtaler som «å gjøre den norsk». I en artikkel i Vinduet [og HER på bloggen] om å oversette Lydia Davis utdyper Fronth-Nygren:

Jeg vil ideelt sett beholde en syntaks så langt det lar seg gjøre, jeg vil om mulig reprodusere lydbilde, i hvert fall første bokstav i sentrale ord. Jeg vil om mulig beholde alliterasjon og lengde, aller helst beholde antall stavelser. I de lykksalige tilfellene der norsk og engelsk deler språklige røtter, og ordvalget står mellom et nært beslektet ord og et ”norskere” ord, velger jeg vanligvis den nærmeste slektningen, med mindre den stikker seg veldig ut i omgivelsene.[ii]
Alternativet til denne tilnærmingen synes, i dette perspektivet, å være en oversetter som er så hemmet av norske språknormer at hun forflater teksten og produserer et «slitt», «intetsigende» hverdagsspråk.[iii]Sånn jeg ser det, er det argumentasjon på falske premisser. For at oversetteren skal være tro mot en tekst, er hun ikke nødt til å gjennomgående følge kildespråkets syntaks, lydbilder eller antall stavelser, mener jeg, selv om det hender det lar seg gjøre når man som meg og Fronth-Nygren oversetter fra engelsk. Å overføre en slik maksime til språk som ligger fjernere fra vårt, er en umulighet. Men selv som oversetter fra engelsk vil jeg gå så langt som til å påstå at en målsetting for prosaoversetteren om å følge ovennevnte oversetteridealer kan resultere i et svik mot både originalteksten og den oversatte teksten.
For skjønnlitteratur er ingen teknisk affære, i hvert fall ikke bare det. Ernest Hemingway har sagt om å skrive og lese at:

All good books are alike in that they are truer than if they had really happened and after you are finished reading one you will feel that all that happened to you and afterwards it all belongs to you; the good and the bad, the ecstasy, the remorse and sorrow, the people and how the weather was.[iv]

Et slikt litteratursyn ligger til grunn for de valgene jeg tar når jeg jobber med en tekst. Og skal man som oversetter være tro mot idealet om at en god bok skal gi leseren en opplevelse av at noe har skjedd henne selv, er det nødvendig å vurdere hvilke følelser teksten vekker, hvilke stemninger som skapes. Dens toneleie. Og så å søke å gjenskape dette – med et helt nytt språk. Skal man lykkes i å bevare originaltekstens ulike dimensjoner i en oversettelse, må man ta i bruk de språklige virkemidlene man har til rådighet i språket man oversetter til, og de korresponderer nødvendigvis ikke alltid med dem forfatteren har kunnet benytte seg av i sitt språk.

Skurr
Alternativet til å lage en norsk tekst som klistrer seg opp til originalen, er dermed ikke å produsere et motstandsløst, normalisert språk, men å skrive en tekst som har tilsvarende stilnivå som kildespråket, men som samtidig er løsrevet fra det. Altså: Har kildeteksten lange setninger med mange innskudd og kommaer, skal den ha det på norsk også, men ikke alltid med innskudd og kommaer på nøyaktig de samme stedene. Når det lugger på originalspråket, skal det lugge i oversettelsen også, men det skal lugge på språket det er oversatt til. Er boka i sin opprinnelige form preget av språklige normbrudd, skal den også være det i oversettelse, men ikke nødvendigvis ved hjelp av parallelle brudd, i for eksempel syntaks eller enkeltord.  

Første gang jeg kan huske å være bevisst effekten av å bryte med et innarbeidet, «riktig» språk, var jeg femten år gammel og gikk på britisk skole. Jeg hadde skrevet en novelle jeg var riktig fornøyd med, og læreren var også egentlig ganske fornøyd – det var bare det at han hadde rettet på en av setningene jeg selv var aller mest fornøyd med. Hovedpersonen i novellen hadde en lettere melankolsk tilbøyelighet, og på et tidspunkt skrev jeg at hun var «staring at the air». Jeg visste godt at det på engelsk het «staring into the air», slik det på norsk heter «stirret ut i lufta», ikke «stirret på lufta». Men jeg ville at setningen skulle skurre litt, likte effekten det ga, og følte vel at jeg selv når jeg var i denne tilstanden, glodde selve lufta. Læreren min antok at formuleringen var en glipp; engelsk var tross alt ikke morsmålet mitt og novellen hadde garantert innslag av utilsiktete feil også, og jeg hadde ikke selvtillit nok til å forklare hvordan jeg hadde tenkt og holde på mitt. Men slike utglattinger prøver jeg altså å unngå når jeg oversetter andres tekster.

Oversetter man fra engelsk, er det ikke uvanlig at man har muligheten til direkteoversettelse av enkeltord. Men selv når det formelt sett er mulig, mener jeg at den trofaste oversetter gjerne bør unngå det. Av og til fordi meningsinnholdet i tilsynelatende like ord ikke er helt det samme, ofte fordi det kan innebære et brudd med tonen i teksten. Et eksempel på det siste finner vi i denne setningen fra Nickolas Butlers debutroman Shotgun Lovesongs (2014): «And in the backyards clothes pinned to lines snap in the cooling-down breezes that signal autumn’s arrival».[v]Her kunne jeg ha valgt å oversette det engelske ordet signal med det norske signalisereog dermed gjenskapt både lydbilde og første bokstav. Likevel vurderte jeg aldri å benytte meg av denne muligheten, fordi jeg mener at det ville innebære et brudd med den poetiske klangen i teksten. I stedet valgte jeg ordet varsle, som etter min mening er en mer trofast oversettelse, fordi tonen i teksten, og dermed den følelsen den skaper, ivaretas. Og dette er et representativt eksempel, for det er ofte slik at direkteoversettelser av engelske ord får et slags teknisk preg, som ikke gjør seg i skjønnlitterære tekster.  

 

 

Ubehag
Nettopp ordet følelse er et nøkkelord for meg, både som leser og oversetter. Når jeg leser en bok, både som menig leser og som oversetter, oppfatter hjernen min et hendelsesforløp, men også magen oppfatter noe, som ikke alltid er håndgripelig. Det kan minne om å drømme. Skal man tenke på en drøm man har hatt på noen givende måte, holder det ikke å bare huske hva som skjedde, man må også kjenne etter hva man følte mens det skjedde – drømmens grunnstemning. Noe som etter handlingen å dømme kan synes som et mareritt, kan være en lykkelig drøm og omvendt, alt etter hvilke følelser den koples med. Var man skrekkslagen når man plutselig kunne fly, eller frydefull? Tar man ikke magefølelsen med i betraktningen, er en drøm meningsløs. Slik er det med bøker også. Og oversettelsen av dem. 

Hjemme hos oss har vi bøkene våre i gangen, i BBB-bokhyller på rad og rekke. Nederst i en av dem står et eksemplar av hver av bøkene jeg har oversatt, og det hender at jeg setter meg ned på gulvet og kikker litt i dem,

blar opp på vilkårlige sider. Hver gang slår det meg som så underlig at det er jeg som har valgt disse ordene og setningene. I Liza Klaussmanns Tigre i rødt vær (2013) skriver jeg: «Men plutselig virket det barnslig, uærlig, og ikke så rent lite trettende, alt teateret og rollespillet de drev med». I Grace McCleens I en annen verden (2013) betegner faren til tiåringen Judith mobbingen til guttene i klassen hennes som «fantestreker». I Sophie Kinsellas Nå spøker du? (2010) omtaler gjenferdet fra tjuetallet hovedpersonen som «henrivende». Trettende, fantestreker, henrivende– dette er ord jeg ikke ville ha lagt i min egen munn, men som ligger fint i munnen på disse romanfigurene. Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, for det er ikke mitt personlige språk jeg oversetter med, selv om det er meg det springer ut fra. Oversetterspråket mitt henter jeg delvis fra ordbøker, men først og fremst fra et forråd jeg har bygd opp gjennom samtaler, som flue på veggen, ved å se på film, og ikke minst ved å lese og lese og lese. En vidunderlig side ved jobben min er at hele livet oppleves som relevant for den.

Kunsten er å vite hvilke ord og vendinger som skal hentes fram når, for det fins sjelden en fasit for hvordan man skal oversette selv det enkleste ord eller den enkleste setning. Ta for eksempel den engelske setningen «She was a nice girl». Her har vi en rekke mulige norske løsninger. «Hun var ei trivelig jente» og «Hun var en søt pike» er bare to av utallige måter å overføre den på. Begge setningene er eksempler på en formelt sett riktigoversettelse, men om de er eksempler på godoversettelse, er avhengig av konteksten de står i. For å ta slike avgjørelser må oversetteren legge ordboka til side og ta magefølelsen til hjelp.
I essayet «Stil og språk i klassereisens tid», fra samlingen Månen over porten (2004), skriver Per Petterson om følelsen av ubehag som vekkes når man beveger seg forbi ytterkantene av sitt eget språk. Hvor flaut det er å bruke ord som ikke ligger naturlig for en, avhengig av hvem man er og hvor man kommer fra. Ord som «vakker» og «overveldende» forteller Petterson at en med hans bakgrunn fra Groruddalen ikke kan bruke uten å føle at han tar munnen for full. I forlengelsen av dette beskriver Petterson hvordan han som forfatter etter hvert begynte å se på ubehaget i språket mer som en styrke enn en hindring, fordi han nettopp ved å prøve å unngå ubehaget fikk et mer aktivt og søkende språk. «Hjernen sitter i kroppen», minner Petterson om. En slik inngang til språkbruk mener jeg er høyst relevant for oversettere. Men for oversetteren er det ikke nok å ha en fornemmelse for det flaue i sitt eget språk, hun må ha evnen til å kjenne hvor grensene går for språklig ubehag i universet som er skapt i boka hun oversetter fra, og deretter bruke denne samme evnen til å begripe hvor grensene skal trekkes – og når de eventuelt skal overskrides – idet universet skal gjenskapes på norsk.Valgfrihet
For norske oversettere er en del av utfordringen når man skal finne fram til den rette stemmen i en tekst, all valgfriheten skriftspråket vårt rommer. Jeg har ikke én gang for alle valgt blant alle sideformene vi har, men velger igjen og igjen for hver bok jeg oversetter. I oversettelsen av Anouk Markovits’ Jeg er forbudt (2013), som handler om ultraortodokse jøder i flere generasjoner, bruker jeg et gjennomgående konservativt bokmål. Nickolas Butlers Shotgun Lovesongs (2014), om en kompisgjeng på bygda i Midtvesten, ligger i den andre enden av denne skalaen. I oversettelsen av romanen Margarets frihet (2012), av Jessica McCann, fra 1830-tallet i USA, varierer jeg fra kapittel til kapittel, ut fra hvem som har fortellerstemmen. Margaret, som er en belest slave, har et korrekt språk med en del a-endelser. Statsadvokaten i Pennsylvania har et svært konservativt språk, mens slaver som er analfabeter, har i min oversettelse fått et radikalt språk som også til dels bryter med rettskrivingsreglene. Jeg kan til tider oppleve denne evinnelige valgfriheten som en pest og en plage, den er krevende å forholde seg til, men mer og mer ser jeg på den som en gave for meg som oversetter, fordi den tillater meg å med små grep sette en tone og variere den. Slik jeg til dels kan gjøre det i selve livet også. 

Jeg oversetter altså kun fra engelsk, men jeg har likevel etter hvert oversatt bøker innenfor et bredt spekter i løpet av de årene jeg har jobbet med skjønnlitteratur. I den ene enden er for eksempel Anouk Markovits’ Jeg er forbudt (2013), og Grace McCleens bibelske I en annen verden (2013). I den andre enden av spekteret ligger Sophie Kinsellas «chick lit»-romaner, og så E. L. James’ erotiske Fifty Shades(2012), da. Hver og en av disse romanene har budt på sine særegne utfordringer, men når jeg ser tilbake på arbeidet med dem, slår det meg hvor forbløffende likt jeg har tilnærmet meg de så til dels radikalt ulike tekstene – nemlig ved å fornemme meg fram til det Per Petterson kaller språklig ubehag. Og det er nettopp denne metodologiske likheten som har gjort at språket i de forskjellige oversettelsene mine er blitt så ulikt. I Kinsellas bøker er timing, tempo og muntlighet viktig, i McCleens roman måtte jeg finne fram til en stemme som tilhører en tiårig jente med hodet proppfullt av Det gamle testamente. I Tigre i rødt vær (2013) tok jeg hensyn til at handlingen utspiller seg fra 1945, og la i likhet med forfatteren inn noen språklige tidsmarkører (men ikke alltid på de samme stedene), uten å overdrive dem. I tillegg jobbet jeg også her med ulike fortellerstemmer, som har sine til dels subtile språklige særtrekk.

Lytt

Et av mine favorittemaer når jeg er sammen med andre oversettere, er arbeidsmetode. Her er det nemlig store variasjoner. Min metode er som følger: Jeg leser boka først, og så oversetter jeg i fortrinnsvis radig tempo, og når jeg er ferdig med denne grovoversettelsen, redigerer jeg og redigerer jeg og redigerer jeg, før jeg til slutt lener meg tilbake og leser teksten høyt for meg selv. Ikke noe av dette er selvfølgelig, og det er et faktum at andre metoder enn min resulterer i fremragende oversettelser. Jeg vet for eksempel at mange erfarne og glimrende oversettere ikke leser boka de skal oversette før de tar fatt. I en samtale på Litteraturhuset i høst[vi]erklærte den omtalte Lydia Davis og professor og oversetter Karin Gundersen seg lykkelig enige om at det er gunstig å gyve rett løs på oversettelsen, uten å lese først. Davis gikk til og med så langt som til å si at hun til dels har grovoversatt Proust ord for ord, uten å lese setningene. Dette er nærmest ubegripelig for meg. Men ettersom jeg altså er så opptatt av å begripe menneskene, har jeg grunnet grundig over dette, og i hvert fall kommet fram til et slags svar på hvorfor det er så viktig for meg å lese før jeg skriver. Jeg må kjenne på boka før jeg oversetter den, lytte meg fram til tekstens grunnstemning før jeg skal gjenskape den.
For et par år siden begynte datteren min å spille saksofon, og med det åpnet en ny verden seg opp for meg også. Umusikalsk og noteanalfabet som jeg er, syntes jeg det var fantastisk å være med på spilletimene og høre den kloke læreren hennes, Kari, snakke om musikk på en måte jeg aldri hadde hørt før. Etter noen uker var det tid for ensemble for alle elevene. I ring satte de seg, gutter og jenter, menn og kvinner fra 8 til 80 år, med altsaksofon, tenorsaksofon, sopransaksofon, bassaksofon. Det skulle improviseres, hver og en skulle finne sin klang, men de skulle spille sammen. Siste instruks fra Kari lød: Prøv å høre det dere hører, ikke det dere tror dere hører. Da ble det helt stille i hodet mitt. Så vanskelig det er, og så viktig, for musikere, for lesere, for oversettere, for mennesker – for å begripe hverandre.

[i] Bokvennen 2/2012, s. 102
[ii] Vinduet 2/2013, s. 86
[iii] Bokvennen 2/2012, s. 103
[iv] Hemingway 1984, s. 3
[v] Butler 2014, s. 132
[vi] Norsk-amerikansk litteraturfestival 2013
Litteratur:
Nickolas Butler, Shotgun Lovesongs, Pax Forlag 2014
Ernest Hemingway On Writing, edited by Larry W. Phillips, Scribner 1984
E L James, Fifty Shades Fri, Gyldendal Norsk Forlag 2012
Sophie Kinsella, Nå spøker du?, Gyldendal Norsk Forlag 2010
Liza Klaussmann, Tigre i rødt vær, Gyldendal Norsk Forlag 2013
Anouk Markovits, Jeg er forbudt, Pax Forlag 2013
Jessica McCann, Margarets frihet, Vigmostad & Bjørke 2012
Grace McCleen, I en annen verden, Gyldendal Norsk Forlag 2013
Per Petterson, Månen over Porten, Forlaget Oktober 2004
Vinduet 2/2013 Oversetteren oversettes, Johanne Fronth-Nygren, s.102-104
Bokvennen 2/2012 Da norsk ble julyisk, Johanne Fronth-Nygren, s. 86-95

Leave a comment

name*

email* (not published)

website