Hva gjør en oversettelse god?

Av oversetter Ingrid Haug

Nedenstående bidrag ble fremført på et nylig avholdt felles møte mellom NOs styre og Faglig råd, der alle fremmøte på forhånd var blitt bedt om å forberede et to-minutters innlegg om hva som gjør en oversettelse god. Akkurat dette innlegget er imidlertid førtiåtte sekunder for langt! 

En god oversettelse er som en dans. Forfatteren bukker og byr opp, og oversetteren takker og blir med ut på gulvet. Forfatteren fører, og oversetteren følger – tett. Men ikke så tett at det blir klamt og påtrengende og dårlig norsk av det. Vi snakker tross alt om to forskjellige språk og to forskjellige kulturer.

En god oversettelse, en stilfull og elegant dans, krever rytmesans hos begge parter. Og musikalitet. Og det beste er nok om det er en viss samstemthet mellom de to involverte, om de har god kjemi. Ikke alle passer like godt sammen.

Den første forutsetningen for at en oversettelse skal bli god, er selvfølgelig at han som byr opp, er god til å danse. Hvis forfatteren stadig snubler i sine egne føtter og tar det ene feiltrinnet etter det andre, kan oversetteren neppe redde ham. Og hvis han er en kjedelig fyr som ikke behersker annet enn firkantvals, kan ikke oversettelsen bli særlig spennende heller. Men hvis forfatteren kan sin kunst, kan trinnene – og i tillegg har magiske hofter, så oversetteren skjønner hvor han vil – kan det være fantastisk morsomt å følge ham, enten det dreier seg om en tradisjonell reinlender eller en fyrig tango, en gavott med historisk sus eller den juletrefestdansen vi i min barndom kalte «Hopp og hopp og stå». Hvis han er knallgod til å føre, kan dansen godt være avansert – da kan han legge inn så mange utfordrende «moves» han bare vil, for eksempel i form av poetiske vendinger, underlige dialekter, ordspill og dobbeltbetydninger og alskens andre nøtter.

Men det aller viktigste er naturligvis at oversetteren på sin side er god til å følge uansett – er lydhør og observant og forstår hva det er forfatteren ønsker å uttrykke. Det nytter ikke å danse quickstep når forfatteren byr opp til swing. Man må skjønne når det er nødvendig å kommunisere, spørre, søke kunnskap, og ikke bare improvisere noen dansetrinn eller tråkke litt rundt på måfå og håpe at ingen legger merke til at man ikke vet hva man gjør.

Og så må man være stø på foten, enten det gjelder grammatikk eller idiomer. Og konsekvent, ikke bare armer og bein. Man må kunne bruke hele det språklige registeret som dansen spiller på, uten å miste balansen. Kanskje er den beste oversettelsen den som faktisk får det til å se lett ut, selv når det ikke er det.