Hvordan bedømme en oversettelse?

Av oversetter Erik Skuggevik

(En forkortet utgave av dette debattinnlegget sto i Morgenbladet 10. juni 2011.)
Siste ukers debatt rundt oversettelsen og anmeldelsen av Thomas Pynchons Mot dagen har om ikke annet avslørt at djevelen er i detaljen – en forferdelig oversettelse av et engelsk uttrykk, og i seg selv et representativt paradoks: Presist gjengitt, likefullt håpløst på norsk. Faktisk er det ypperlig til bruk som gloss i en språkbok, men  ubrukelig i en hverdagssamtale. Samtidig godt og dårlig oversatt, helt avhengig av hva det skal brukes til. Å bedømme oversettelse uavhengig av sin kontekst, som like gjerne kan være stilistisk som ekstern, er derfor temmelig meningsløst. Det hender anmeldere glemmer dette.

Undertegnede har jobbet som oversetter i femten år og bodd nesten hele sitt voksne liv, 23 år, i London, og undervist i kommunikasjons- og oversetterteori på forskjellige universiteter. Jeg har levd, vokst, studert, jobbet og integrert meg i England i så stor grad at jeg som utlendig er nærmest usynlig i tale, tanke og oppførsel, men det er først nå jeg kan si å kanskje ha en ordentlig forståelse for hvordan ord representerer ofte helt ulike konseptuelle og sosiale univers. Det er vanligere enn folk tror at til og med svært engelskkyndige nordmenn når de leser og bruker språket, fortsatt tenker norsk, og kun får med seg toppen av det kontekstuelle isfjellet. Det jeg vil fram til, er at man skal være varsom når man mener å ha forstått alt i en bokoriginal. Anmeldere glemmer også dette av og til.

Jeg nevner dette fordi engelsk står i en særstilling i anmeldelser av oversatt litteratur; anmeldelser av spanske, franske eller til og med tyske bøker gir så godt som aldri eksempler på oversettervalg, gode eller dårlige, i det minste ikke i dagspressens spalter. Med engelske bøker, derimot, er det nesten omvendt.

Som oversetter og språkobservatør i to land har det slått meg at anmeldelser av oversatt litteratur, engelsk især, av og til glemmer leserens behov for tydelig informasjon ved å blande oversettelsens og originalens meritter. Jeg foreslår derfor tre vurderinger som kan gi innspill til hvordan en kritiker burde bedømme en oversettelse.

Den første vurderingen en kritiker burde gjøre seg, er den enkleste og mest effektive: Oversetteren skal nevnes – ikke sist, men først! Ikke bare ut fra alminnelig høflighet – det er ikke alltid oversetteren nevnes i det hele tatt – men fordi en bokanmelders arbeidsfelt er spåklige vurderinger, og i så måte skal ikke uttalelser om en bok skjule hvilken bok de snakker om. Det er nemlig det de gjør, utilsiktet eller ei, når boken omtales før oversetteren nevnes. For det finnes to bøker.
Mange anmeldelser av oversettelser følger samme mal: En oppsummering eller omtale av bokens innhold og stil, med oversetterens innsats nevnt til slutt; på sitt mest selvmotsigende en lovprisning av boken, etterfulgt av slakt av oversettelsens kvalitet. Hvilken bok snakker anmelderen da om? Selvmotsigelsen er denne: Hvis oversettelsen er grunnlaget, og det burde den jo være i en anmeldelse av en oversatt bok, så må eksemplene, utdragene, sitatene eller oppsummeringen, hele opplevelsen, nødvendigvis komme derfra. Og hvordan kan man først rose og deretter slakte samme bok? Eller er det originalen kritikeren roser? Når det ikke er tydelig, kommer tvilen anmelderen til gode.
Hvis anmelderen vil sammenligne original og oversettelse, inviterer en slik rekkefølge til at det må signaliseres tydelig. Avisleseren unngår således den litt diffuse følelsen av å ikke helt vite om anmelderen snakker om originalen eller oversettelsen.

Hvordan skal en kritiker bedømme oversettelsens kvalitet? Som nevnt allerede er det kanskje ikke så lett å vite alt man trenger for å sammenligne to verk. Da kommer vi til vurdering nummer to: Ta språket på alvor. Visst er det en oversettelse, men den er skrevet for norske lesere.

Å ta språket på alvor betyr at man må innse at to språk kan si det samme, men gi ulik betydning, og at en oversatt bok ikke nødvendigvis kan si det som sies i originalen, i det minste ikke alltid på samme måte. Plukker man da ut enkelteksempler, kan det fort se galt ut, men da tar man ikke språket på alvor. Ulike språk innbyr til forskjellige tankemønstre; disse kan ikke reproduseres, de må gjenskapes. Det går også an å tørre å gå så langt som å evaluere boken slik den står, på norsk. Det hadde vært et spennende eksperiment, i det minste.

Til leserens fordel kan man jo selvfølgelig spekulere på hvordan originalens status, forfatterens stil og andre særegenheter dukker opp i norsk språkkontekst. Men det lønner seg, for anmelderens del, å ikke alltid være skråsikker på hva som er riktig og galt. Det finnes nemlig nok av eksempler på skarpsynte anmeldere som har svingt om seg med  ”åpenbare” feiloversettelser, lykkelig uvitende om at i en bredere tospråklig postkasse sitter skjegget grundig fast.

Det er kanskje fristende for en kritiker å ramse opp ”feil” de har funnet i en oversettelse, det har blitt gjort, og for den gjengse leser gir det vel en viss skadefryd å lese hvor udugelig en oversetter har vært. Fordelen, om man kan kalle det det, med å paradere ”feil” – helst ribbet for kontekst – er at anmelderen framstår som en språkekspert, som samtidig legger en skalpert oversetter under seg. Men den tredje, og mest grunnleggende, vurderingen en anmelder burde foreta, er: Hva er avisleseren tjent med?

Effekten av å sitere skalperte oversettervalg er at for leseren, som ikke har tilgang til bokens fulle kontekst, blir disse trofeene ikke annet enn ensidige bekreftelser på noe de ikke kan danne seg en informert mening om. Det eneste de kommuniserer, er anmelderens skarpsyn og språkkompetanse. Og det er vel derfor det er fristende å inkludere dem. Men de gagner ikke leseren særlig – bortsett fra skadefryden, da, så klart.

En anmelder burde ha meninger, det er aldri uinteressant. Uvesentlig blir det bare hvis de ikke begrunnes, da blir det status-show eller klapp på egen skulder.

Ved å trå varsomt, og i det minste pensle ut så mye kontekst man føler er mulig, gir man rom for at det kan finnes alternative oppfatninger, og slutter seg samtidig til en anmeldertradisjon som ikke setter anmelderens autoritet høyere enn lesernes behov for informasjon de kan forholde seg til.

En oversettelse på norsk er en norsk bok. Hverken oversetteren eller kritikeren skal kunne gjemme seg bak originalen; oversettelsen skal fungere for sine tilsiktede lesere, som selvfølgelig er nysgjerrige på om, og eventuelt hvordan, den gjør det. Her ligger både oversetterens og anmelderens utfordringer. Og det gagner vel også den nysgjerrige leser mest.

Comments

Azimut
Reply

Fin artikkel.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website