I krig og kjærlighet – om ironi og stereotypier i ny kontekst

Av oversetter Dina Roll-Hansen
I 2010 oversatte jeg Skjorta av Jevgenij Grisjkovets. En russisk bestselger, med opplag på langt over 100 000. En sjarmerende roman, syntes jeg under arbeidet, et elegant komponert og slentrende ledig portrett av Moskva anno ca. 2004. Jeg synes teksten var skarp og vittig. Her var gode karakterskildringer, oppfinnsomhet, humor og god spenningskurve.  Dette var også mitt Moskva – jeg kjente meg igjen i nesten alt som ble nevnt, jeg hadde vært på de samme rockeklubbene da jeg bodde i Moskva fra 1998-2000, kjørt i de samme gatene, møtt de samme taxisjåførene, og jeg bodde et steinkast unna dineren på Oktoberplassen der bokas sluttscene utspiller seg. Hovedpersonen, den noen-og-30-årige Sanja, har slått seg opp som arkitekt i hovedstaden. Ved bokas begynnelse kommer en ungdomskompis, Maks, fra hjembyen på besøk. Vi følger de to fra Sanja står opp om morgenen og henter Maks på flyplassen, gjennom en hektisk arbeidsdag der mye går galt, og gjennom en fuktig kveld på byen før de to går hver til sitt og Sanja slukner i senga godt utpå morgenkvisten.

Skjorta

Og man tilbringer mer tid på vei TIL steder enn PÅ stedet. Et ekstra stressmoment er kvinnen som Sanja er forelsket i og svært gjerne vil avtale et møte med, selv om han egentlig ikke har tid midt oppe i besøk og jobb og bilsammenbrudd. Hun spøker i bakgrunnen gjennom hele romanen.

Om morgenen tar Sanja på seg en hvit skjorte. I løpet av dagen blir skjorta stadig mer medtatt, flekket og mindre hvit. Slik blir skjorta et ledemotiv som binder hele boka sammen på en elegant og effektiv måte. Derav tittelen.

Jeg leste boka samfunnskritisk, som en bok om sjelelivets magre kår i en stressende storbytilværelse. Sanjas liv er så hektisk at han aldri rekker å gå ordentlig inn i det som er viktig, alt blir utenpåklistret. At han møter Kvinnen med stor K på åpningen av en kosmetikkforretning var ikke tilfeldig, tenkte jeg. I storbyen blir alt kosmetisk, alt overflatisk.

Jeg hadde løpende korrespondanse med forfatteren undervegs. Jeg stilte spørsmål, og han svarte villig. Men mest av alt var han opptatt av at jeg ordnet et møte mellom ham og Erlend Loe under norgesbesøket hans en tid senere, det var nemlig en forfatter han satte meget høyt, aller helst ville han at jeg skulle fikse en kveld på byen med Erlend Loe. (Noe jeg selvsagt gjorde). Jeg registrerte dessuten at det i russisk presse stadig ble trukket paralleller mellom Loe og Grisjkovets. Loe ble stadig omtalt som ”en norsk Grisjkovets”. Akkurat, tenkte jeg, de har den samme naivistiske ironi. Jeg følte meg på innsiden og trodde jeg hadde tonen i boka under huden.

Så kom Grisjkovets til Oslo, det var sol og sommer enda det bare var april. Jeg skulle intervjue ham på podiet foran publikum på Litteraturhuset i Oslo. Det var fullt av folk, og jeg hadde forberedt meg grundig. Og jeg fyrte i gang intervjuet. Et av hovedtemaene i boka var stress og fremmedgjorthet i det nye Moskva, var det ikke slik? Plutselig ble Grisjkovets litt mutt. Neida, det dette var først og fremst en kjærlighetsroman. Denne boka handlet om kjærligheten. Dette var en bok om lidenskapen. Om den store kjærligheten.

Jeg ble litt paff. Litt satt ut. For om han så SLIK på det falt jo mye av min planlagte intervjuregi litt sammen.  OK. Så min lesning av denne teksten var altså grunnleggende annerledes enn forfatteren, sin. Og jeg som jo synes det ironisk-distanserte blikket på hovedpersonen fungerte så bra!

Kvinnen, skyteskiven for Sanjas følelsesstorm, kommer knapt til orde. Hun har ikke navn, vi får vite fint lite om henne. Hun omtales i vage, klisjefylte vendinger som vakker, mild, og litt sky. Alt er sett gjennom Sanjas øyne, hun blir romantisert, men forblir uten karakter. Mens Sanjas følelser fyller side etter side og er skarpt, originalt og godt skildret. Han når aldri forbi den selvopptatte forelskelsen, der hans egne altoppslukende følelser, hans eget kick, skygger for henne. For meg var det hennes manglende identitet, det at hun så til de grader forble en hvilken-som-helst-kvinne, som var det påfallende. Hun ble dyrket på en så ukebladsaktig måte at jeg leste det som en parodi. En parodi på kjærlighet, tenkte jeg.

Og her er vi kommet frem til mitt poeng, som går på kulturelle koder, og at forholdet mellom kjønnene er annerledes i Norge enn i Russland, og det påvirker hva vi oppfatter som romantikk. Kvinnen med stor K dyrkes ikke i norsk populærkultur på samme måte som i russisk. Eller latinsk, for den saks skyld. Hvilke assosiasjoner sjablongbilder gir, varierer fra land til land. For sjablonger benytter man seg jo av i litteraturen hele tiden, men hvilke signaler sjablongene sender ut, varierer. Og dette gjør at en norsk leser knapt vil lese Skjorta som en utpreget kjærlighetsroman.

Selvsagt er det ikke et enten-eller her. Både for norske og russiske lesere vil både stresset og forelskelsen vær tilstede. Men jeg tror det parodiske ved forelskelsen vil være mer slående for norske lesere. Kanskje russiske lesere vil bli mer grepet av det sentimentale og romantiske i den, ta Sanjas forelskelse mer på alvor?

Det interessante er at denne kulturkløften i større grad gjelder samtidslitteraturen enn eldre tekster. Tekster skrevet i en annen tid, fungerer annerledes. Da kjøper vi romantikken, lidenskapen. Men kanskje samtidsskildringer blir så like vårt eget samfunn at vi leser inn mer av våre egne koder uten at vi helt merker det. nå krigen. For i likhet med sjablongmessige fremstillinger av Kjærligheten gir også sjablongmessige fremstillinger av Krigen grunnleggende forskjellige assosiasjoner for norske og russiske lesere.

Sanja er utmattet av den hektiske tilværelsen, og innimellom finner han små lommer av tid der han kan falle i søvn og drømme seg bort. Han dupper av i frisørstolen, på metroen, i taxien. Han lengter etter ro, enkelhet, klarhet, og hver gang han synker ned i sine drømmerier drar han til steder der alt er enkelt og tydelig, der helter er helter og fiender fiender. Scenene er stort sett hentet fra det militære. Det trekkes opp dramatiske, fæle scenarier egentlig, men de er alle svøpt i et heltemotets mytiske slør.

En scene som dukker opp i flere av disse drømmesekvensene, er satt i et slags tørt ørkenlandskap. Sanja er offiser, hans militæravdeling er beleiret. De bestemmer seg for retrett, men én må bli igjen og ofre seg. Drømmescene-Sanja ofrer seg, og blir sittende i sandstormen lent mot mitraljøsen mens flagget vaier i vinden. Slik møter han undergangen med flagget til topps. Og skurkeroller ble byttet om fra et minutt til et annet. sketsjer. Igjen leste jeg teksten med en ironisk distanse som bunnet i mine norske referanser.

For krigen var en grunnleggende annen erfaring for det russiske samfunn enn for det norske. Krigen var rett og slett så mye, mye verre, tapene så uendelig mye større. Krigen er i dag til stede i russisk dagligliv med et helt annet og dypere alvor enn i norsk. Også for Grisjkovets er det helt klart en dobbelthet i disse militærscenene, en viss ironi. Jeg tror likevel det lett komiske tilsnittet er mer fremtredende for norske lesere enn for russiske, som kanskje i større grad føler med Sanjas lengsel, i større grad føler alvoret og tyngden i disse scenene. Der den norske leser flirer litt selvironisk, smiler kanskje den russiske med en melodramatisk tåre i øyekroken?

Er dette er oversetterproblem? Kanskje ikke. En mer romantisk lesning ville nok ikke gjort de store utslagene på oversettelsen. Men kanskje blir teksten litt farget likevel? Kanskje velger jeg som oversetter flere klisjépregete ordsammenstillinger når jeg skal gjengi en passasje som jeg tolker som lett ironisk ment? For å understreke det sjablongmessige? Slik vil det alltid være ved oversettelser. Sentrale ting vil få andre konnotasjoner i nye omgivelser. Og lett ironi er nok det som er vanskeligst av alt å få med seg i riktig styrkegrad fra et språk til et annet.

Men en norsk lesning av Skjorta fungerer utmerket. Den er en elegant, upretensiøs og god liten bok både på norsk og russisk. Kanskje er det slik at enhver bok skifter litt mening når den transporteres til et nytt språk og en ny kulturell kontekst. Kanskje får den et nytt lag for hvert språk.

Comments

Kalle Kniivilä
Reply

Tack för mycket intressanta funderingar som jag misstänker kommer att leda till att jag måste läsa boken en gång till 🙂

Skjortan var den första boken som jag läste av Grisjkovets, och ledde till att jag sedermera läst det mesta han skrivit. Jag skrev en snutt om honom här:

http://www.kniivila.net/2008/en-mangkonstnar-fran-kaliningrad/

och här

http://www.kniivila.net/2009/grisjkovets/

Förresten så var han ju lite besviken efter mötet med Loe, åtminstone vad gäller den kulinariska sidan 😉

http://odnovremenno.com/archives/1538

Leave a comment

name*

email* (not published)

website