I påvente av Godot

Av oversetter Tom Lotherington

Tidligere trykt i Språknytt 4/2015

Si det samme, men annerledes – det kan være kortversjonen av en oversetterteori. Oversetting er ellers en pragmatisk virksomhet, en slags pudding som beviser sin eksistens ved å bli spist. Teori er etterpåklokskap.

I påvente av Godot: Det går det ikke an å kalle et teaterstykke. I gamle dager kunne vi kanskje ha sagt «Under venten på Godot». Men det går ikke nå. Norske teaterfolk, som ikke er kjent for sin respekt for teksten, nøyde seg lenge med den halvgode løsningen «Mens vi venter …». De innførte et subjekt, et «vi» som forfatteren ikke hadde tenkt på. På engelsk heter det «waiting for» og på fransk «en attendant». Det er gerundiv, en substantivisk form av verbet vi ikke har på vårt språk. Vi må si det på en annen måte.

Ingen lønn for vanskelighet
Det er alltid vanskelig å oversette. Gordon Hølmebakk, legendarisk sjef for Gyldendals oversatte litteratur, gikk sjelden med på å høyne honoraret på grunn av oppgavens vanskelighetsgrad. Han mente all oversetting var så vanskelig at det ikke kunne bli vanskeligere. Når oversetteren klaget over at teksten var vanskelig, røpet han bare at hans egen kompetanse kom til kort.

Saken er at manglende kompetanse er oversetterens grunnprinsipp. Det finnes alltid et fagfelt med termer han ikke behersker. Noen har aldri satt sine sjøbein på et skipsdekk (det heter ikke «sette sine sjøbein», jeg skriver det likevel her, parodisk, fordi det ligner på et sjømannsuttrykk) og vet ikke forskjell på styrmann og rormann. Andre hopper systematisk over sportssidene i avisen og skjønner derfor ingenting av tenniskampenes terminologi, for ikke å snakke om baseballkampene, som amerikansk litteratur er full av. Selv skrev jeg en gang om «landskampen» i fransk fotball, der det handlet om en slags turnering som heter Championnat de France. En vennlig manusvasker gjorde meg oppmerksom på at nasjonale mesterskap ikke utkjempes i landskamper; det tok jeg til etterretning.

Vask av litterær metervare
Ikke alle lesere vet at det finnes manusvaskere. Med hensyn til ære og oppmerksomhet er vaskerne en forfordelt yrkesgruppe. Ære, skam og ruelse er ulikt, ofte urettferdig, fordelt mellom oversetter og manusvasker. Feil i boka skyldes slett manusvask, mens æren for en solid og lytefri tekst tilfaller oversetteren. Vaskeren er i begge tilfeller anonym og henvist til å bite ergrelsen i seg. Selv har jeg ofte irritert meg over en vaskers utidige iver i tjenesten, men mye oftere sendt en takknemlig tanke eller en ordløs gudskjelov-melding til den anonyme åndsarbeideren som rettet opp fadesen før den rakk ut til kritikerne og det lesende publikum.

Man tror kanskje at hvert ord er veid på gullvekt før det ble satt på papiret, men sannheten er at ordenes opphold i vektskålen er sterkt tidsbegrenset. Ordene står jo i kø og skal videre, og det er tross alt prosa vi jobber med, litteraturens metervare. Vi driver ikke med gjendiktning.

Gjendikting
Eller jo, når vi først har dette ordet på norsk, må vi bruke det. Å oversette litteratur er å dikte teksten om igjen. Ikke i betydningen finne på en ny handling, naturligvis, slik man snakker om å «dikte opp» en historie. Den kreative gjendiktningen foregår på ordvalgs- og formuleringsnivå. Å finne på historier er forfatterens privilegium, det er å fabulere. Å dikte er å formulere, og når oversetteren gjenformulerer, er han i all beskjedenhet en gjendikter.

Mannen i gata, som har satt seg bakerst for å kverulere, avbryter her for å spørre hvorfor man ikke bare kan oversette de orda som står der, og ferdig med det! Ja, og hvorfor kan man ikke like godt la datamaskinen gjøre jobben?

Det er bare ett svar på de to spørsmålene, og det er fundamentalt. Det er det at man ikke bare skal oversette det som står skrevet, man skal også ha med seg alt det som ikke står der. Underteksten, de kulturspesifikke referansene, alt det underforståtte som forfatteren ikke vil fornærme sine hjemlige lesere – de innforståtte – med å opplyse om, det risikerer å gå hus forbi hos leseren av den oversatte boka, hvis ikke oversetteren fjærlett og umerkelig sniker inn et vink, en antydning, i verste fall en saksopplysning, uten å forstyrre setningsrytmen, og uten å virke pinlig belærende. En oversettelse er alltid mer eller mindre en tilrettelagt versjon.

Man vet aldri nøyaktig hvor intelligent leseren er, men man kan håpe det beste og samtidig huske på at ingen liker å bli undervurdert. Det er bedre å skjønne litt mindre enn å bli belært om noe man allerede vet.

Når forfatteren sverger til minimalismen i fortellerkunsten, må oversetteren være forsiktig med den didaktiske eller ensyklopediske pekefingeren. Vi skal ikke gjøre klassisisme til barokk. Og likevel, når teksten nevner et senter for Secours Catholique og et lager for Géodis innerst i Impasse Marteau, må det være lov å føye til at det er «hjelpeorganisasjonen» Secours Catholique og «spedisjonsfirmaet» Géodis som ligger i «gatestubben» Impasse Marteau. Å opplyse om at gatestubben er en blindvei, kan derimot være overflødig.

Ord for ord
Allerede den hellige Hieronymus, alle oversetteres skytshelgen, var klar over det den kranglevorne mannen i gata ikke aner, nemlig det at å oversette ord for ord er en misforstått metode. Man behøver ikke ty til det ekstremt puristiske argumentet at alle ord er uoversettelige. Et brød i Paris er antagelig en baguette, den heter et franskbrød (pain français) i Brussel, og ber du om en baguette eller bagett i Oslo, får du tilbud om noe påsmurt hvitt, avlangt bakverk, som heter un sandwich i Paris. En professeur kan være en professor, men er sannsynligvis det Dag Solstad kaller en gymnaslærer. Dette er elementært, eller unødvendig filosofisk. En rose er en rose, og når ikke noe annet er sagt, er den rød. Oversetting er som sagt en pragmatisk virksomhet, om enn teoretisk umulig.

Ordene i en typisk fransk setning er ofte substantiviske, og mange av dem ser ut som fremmedord; de er av gresk eller latinsk opprinnelse og trives på høyt abstraksjonsnivå. Det er blant annet derfor de egner seg dårlig for å bli direkte overført til norsk.

En annen ting er at de står på feil plass i setningen. Det er nesten som på tysk, der verbet kommer som poenget i en vits, helt til slutt. På fransk er det ikke bare verbet, det er subjektet og dets predikat (verbal), altså selve hovedsaken, som kommer til slutt, etter lange forberedelser, og da ikke som en overraskelse, men som en etterlengtet bekreftelse på at setningen har noe å melde.

Mening for mening
Det følgende er et oppdiktet eksempel til illustrasjon: «Tidlig en onsdag morgen flere år senere, groggy etter bare noen timers urolig søvn, mens den økende trafikkstøyen fra de regnvåte boulevardene i 12. arrondissement brøt inn gjennom et vindu som var blitt stående på gløtt for å lufte ut tobakksrøyken, vaklet Pierre barbeint ut på den fremmede kvinnens kjøkken.»

Dette kunne saktens bli mer sidrumpa og altså bedre norsk ved å hente inn hovedpersonen fra starten av («Pierre vaklet barbeint ut på den fremmede kvinnens kjøkken tidlig en onsdag morgen …»), og god norsk er alltid et mål, men det kan aldri danke ut alle andre hensyn.

Korte hovedsetninger adskilt med punktum regnes også for å være et norsk stilideal. Det kan vi ikke alltid leve opp til, på samme måte (men omvendt) som franske oversettere finner det uhyre problematisk å gjengi setningsbygningen til Tarjei Vesaas. En idealistisk oversetter kan alltid forsøke; han vil få manuset sitt tilbake fra vask, ugjenkjennelig tilsmusset av streker, kryss og korrekturtegn: Så enkelt og likefram skriver man ikke på fransk.

Ikke ord for ord, men mening for mening, sa Hieronymus. Utover det brydde han seg kanskje mindre om forfatterens egenartede stil, tone og setningsmelodi; det var tross alt Guds ord han oversatte, eller altså Guds mening. Vi andre gjør også bare så godt vi kan.