I samtale med Gud: Religiøse referanser skaper utfordringer for oversetteren

Av oversetter Hilde Rød-Larsen

Følgende essay om Grace McCleens roman I en annen verden sto opprinnelig i Klassekampens bokmagasin 5. januar 2013:

”Når jeg leser en god bok, er det som om jeg flytter inn i den,” sier datteren min på ti år. Og akkurat sånn er det, det er jo derfor jeg leser. For å kunne flytte langt av sted, men også for å få hjelp til å flytte lenger inn i meg selv. Enkelte bøker kan frakte en både utover og innover på samme tid. De forandrer verden litt.

Er det én bok som har hatt forandrende kraft for mange, er det Bibelen. Slik er det også for tiåringen Judith i I en annen verden. Da Judith var liten, forteller hun, tok faren henne med til legen fordi hun ikke snakket. Legen foreslo at faren skulle lese for henne, Det gjorde han så til gangs, fra Bibelen. Og etter hvert begynte Judith å lese i den selv. ”Og da jeg begynte å lese, begynte jeg å snakke, og etter en stund snakket jeg like mye som alle andre, men kanskje ikke om de samme tingene.”

Med historien om denne lille jenta skildrer den britiske forfatteren Grace McCleen det ikke alltid så tydelige skillet mellom det som er og det vi forestiller oss, og hvordan det vi forestiller oss, kan forandre det som er. I noen måneder var jobben min å oversette denne boka til norsk, og jeg ble litt annerledes underveis.

En forjettet verden
En bok jeg skal oversette, flytter jeg i hvert fall inn i. Jeg begynner med å lese den. Denne innledende runden innebærer ingen dyptpløyende analyse av teksten, målsettingen er først og fremst å lodde stemningen i den historien jeg skal gjenfortelle, finne tonen. Under den første lesningen av I en annen verden ble det klart at helt sentralt for denne fortellingen, er den underlige blandingen av grenseløs naivitet og uendelig klokhet som preger jeg-fortelleren Judith. Judith er bare ti år gammel og har et barns enkle, direkte måte å se ting på, og samtidig er hodet hennes sprengfullt av Det gamle testamentet. Dette spennet i Judiths sinn preger både valg av enkeltord og bokas grunnleggende rytme, og er selve motoren i fortellingen: ”Og jeg så på sola og jeg så på månen og jeg så at det var godt.”
Som oversetter blir man vant til bibelreferanser som er mer eller mindre skjult i teksten, de kan gjemme seg på de mest overrumplende steder. Grace McCleen skjuler dem slett ikke – boka er delt inn i fem deler, som Mosebøkene, og hun åpner fortellingen med en skapelsesberetning, om hvordan Judith lager Prydelsens land.
Judith er ti år gammel og bor sammen med faren sin i en liten fabrikkby i Storbritannia, der det er ”… som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i glassigloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl uten særlig mange fjær.”
Dette er den virkelige verdenen som omgir Judith. Men Judith lengter bort, hun vil at denne verden skal ta slutt og en ny begynne. Judith lengter etter Harmageddon. Og mens hun venter på verdens forhåpentligvis snarlige undergang, skaper Judith en egen, forjettet verden på rommet sitt, av skrot hun samler selv og småting den døde moren hennes har etterlatt seg. I Prydelsens land er alt der det burde være.
”Når jeg lukker døra til rommet mitt, trer veggene til side, og fram kommer planeter og regnbuer og soler. Gulvet ruller seg sammen, og marker og veier dukker opp ved mine føtter, og hundrevis av små mennesker. Hvis jeg strekker ut hånden, kan jeg røre ved en fjelltopp; hvis jeg blåser, kan jeg skape krusninger på vannet; når jeg hever hodet, kan jeg se rett inn i sola. Jeg er lykkelig når jeg går inn på rommet mitt.”
I samtale med Gud
Grace McCleen vokste opp i en kristenfundamentalistisk sekt i Wales, og har uttalt til avisen The Guardian at de vanskelige delene av oppveksten har vært en inspirasjon i skrivearbeidet. Judith og faren i I en annen verden tilhører en kristenfundamentalistisk sekt, og er i stor grad isolert fra mennesker utenfor sekten. Faren blir uglesett av arbeiderne på fabrikken han jobber på  når en storstreik bryter ut og hans religiøse overbevisning gjør at han blir streikebryter. Judith blir i sin annerledeshet mobbet på skolen og har ingen venner. Men  for Judith og faren skorter det ikke bare på tilhørighet med verden omkring dem, de mangler også tilhørighet med hverandre. Det utveksles ikke mange ord i huset deres, så Judith begynner å snakke til Gud.
I Prydelsens land har Judith har full kontroll, her er hun trygg for plageåndene sine. Men det er en liksomverden; Prydelsens land fins bare på Judiths rom og henger ikke sammen med den virkelige verden. Så begynner ting å skje. Judith lager snø i Prydelsens land, og så begynner det å snø utenfor rommet hennes også. Judith snakker ikke lenger bare til Gud, hun snakker med ham. Skillet mellom den virkelige verden og Prydelsens land, mellom det som er og det Judith forestiller seg, viskes ut idet hun begynner å tro at hun kan utrette mirakler. Samtidig er Guds stemme underlig lik den til nettopp en ti år gammel jente som prøver å skjønne hvordan verden henger sammen, og Han har også en aparte hang til å bli litt fornærmet når Judith ikke gjør som han vil. Dette var det selvfølgelig viktig å få med seg videre i oversettelsen. Som når Judith uttrykker sin bekymring for hva som skal skje med dem hun er blitt glad i utenfor sekten, når Harmageddon endelig inntreffer:
             

  ”Men -!” sa jeg. ”Du kan ikke bare drepe dem!” […] ”Jeg beklager”, sa Gud, ”det er ikke noe å gjøre med det. Jeg kan ikke vente til evig tid. Det vil alltid være noen som ikke vet eller som ikke hører etter eller som er for opptatt. Det er ikke Min skyld.”

Den nye bibeloversettelsen
Oversettere har et ensomt arbeidsliv. Før man selv er ferdig med jobben, er det sjelden andre enn en selv og redaktøren, og etter hvert en språkvasker og korrekturleser, som er engasjert i det en holder på med Men så hadde det seg sånn at arbeidet mitt med denne boka sammenfalt med utgivelsen av den nye norske bibeloversettelsen i 2011. Det var både vidunderlig og ganske skummelt. Plutselig sto det side opp og side ned i avisene om det hodet mitt var fullt av. Jeg sammenliknet både engelske og norske oversettelser av Det gamle testamentet til det svømte for øynene mine. Hvorfor hadde McCleen valgt akkurat den engelske versjonen av et bibelsted, og hvordan skulle jeg gi det samme valør på norsk? Det ble ganske fort klart at selv om McCleen ikke navngir sekten Judith og faren tilhører, har den likhetstrekk med Jehovas Vitner, som har sin egen bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen. Samtidig er det tydelig at Judith siterer fra hukommelsen og ikke følger denne oversettelsen strengt heller. Med konsulenthjelp fra kollega og forsker Christine Amadou valgte jeg å ikke bruke én bestemt bibeloversettelse, men å rekonstruere et bibelsk språk som har islett av Ny verden-oversettelsen og kler Judiths forestillingsverden.
Modellert drømmeverden
Livet på skolen forandrer seg også. Judith får en ny lærer, som ser henne og prøver å beskytte henne mot mobberne. Dessuten åpner denne læreren opp poesiens verden for Judith, som hun umiddelbart føler seg hjemme i. Hun skjønner raskt forskjellen på liknelser og metaforer. ”En metafor er ikke å forestille seg, det er selve tingen,” sier Judith. Og på rommet sitt fortsetter Judith å modellere drømmeverdenen sin, ned til minste detalj; den er ikke som om, den er.
”Papirrundinger etter en hullemaskin blir skåler til teselskaper når man presser en pennespiss nedi dem. Lim som har stivnet i bobler, blir et kar med såpeskum til et par verkende føtter. Et kastanjeskall blir til en bolle, tannpastakorker skorsteiner på et passasjerskip, kvister knærne til en struts, et snørehull en liten saks. Fyrstikker blir til vedkubber, dråper fra bakstehellen bitte små skotske pannekaker, nellikfrø blir til appelsiner, appelsinskall en rutsjebane, appelsinstilker rader med planter i en hage, nettingposen blir til nettet på en tennisbane, strekkoden et fotgjengerfelt.” 
Noe skjedde med meg mens jeg jobbet med denne boka, både som leser og oversetter og menneske i verden. ”Når jeg ikke er inne i en god bok, føler jeg meg ikke hel,” skrev jeg i dagboka mi da jeg var litt eldre enn Judith er i romanen. Og jeg husker godt hvordan bøkene jeg leste, fylte meg opp der det før hadde vært tomt. De flyttet inn i meg. Under arbeidet med McCleens bok skjønte jeg imidlertid i hvor stor grad det kun har vært mennesker som har interessert meg, som leser, og i det virkelige liv. Og den grunnleggende interessen for hvordan mennesker egentlig er som gjorde at jeg ble en sånn ivrig leser som barn, gagner meg som voksen oversetter. Når jeg skal gjengi et menneskes tale, tanker og handlinger, prøver jeg instinktivt å sette meg i deres sted. En befriende side ved det å være oversetter er muligheten til å flytte ut av sitt eget sinn. For eksempel når man har det sånn som Judith: ”Det var som å være i et rom med noen man ikke snakker med, men jeg kunne ikke gå ut av rommet, for det var mitt eget hode.”
Mennesker har jeg altså alltid vært opptatt av, men rommene eller landskapene romanfigurene følte og snakket i, brydde jeg meg derimot ikke særlig om da jeg lå på senga i barneværelset og slukte bøker. Alt det varder bare, som perifere kulisser. Tinghar kjedet meg, både i livet og litteraturen. Dette er ikke et særlig gunstig utgangspunkt for en oversetter, skjønte jeg da jeg etter å ha vært fjernsynstekster i mange år, begynte å oversette skjønnlitteratur.Å kvesse blikket
Når man oversetter for tv, er rommene og landskapene der; programskaperne tar seg av omgivelsene, ved hjelp av lyd og bilde. Fjernsyns- og filmoversetteren kan konsentrere seg om det som sies. Er man bokoversetter, er det bare begynnelsen. Ikke bare skal man skrive det folk sier, man må gjerne redegjøre for hva de føler, og enda verre: hvor de er og hva de ser. For å få til det måtte jeg rett og slett begynne å se meg rundt selv. Og da jeg skulle overføre McCleens roman til norsk, ble jeg for alvor tvunget til å kvesse blikket. Fordi vekslingen mellom det som er og det som er som om, mellom de små tingene og de store tankene, er det som driver fram denne boka, ble nettopp ting så viktig, ned til minste detalj. Når Judith sier at en bitte liten ting kan bli det største av alt, tror jeg på henne.
”En av de gode tankene mine er at det ikke fins noen store ting i denne verdenen, bare massevis av små ting som er hektet sammen; at det fins andre verdener der vi er like små som det minste mennesket i Prydelsens land; at båndet som er Melkeveien, som folk trodde var alt, i seg selv bare er én av milliarder av andre galakser […].”
Man skulle kanskje tro at noe av magien ved å lese, blir borte når man vrir og vender på ord, brekker opp setninger og bygger dem opp igjen, sånn som man må gjøre når man skal oversette. Sånn er det ikke, i hvert fall ikke med de ordentlig gode bøkene. For hver gjennomgang jeg har av slike bøker, oppdager jeg nye lag i teksten. I I en annen verden ligger det lag på lag med jordnær hverdagslighet og filosofisk fantasi. Og det er i dette spennet bokas magi ligger, i vekslingen det lille og det store. Som Judith sier: ”Det er fordi mirakler virker best på helt vanlige ting, jo vanligere, desto bedre.”
Underlig nok har arbeidet med en roman om en liten jente som tror at hun kan utføre mirakler ved å lage bitte små ting, gjort verden mer virkelig for meg. Så er dette også en underlig bok.

Esekiel 20: 5-6
Utfordringene knyttet til bibeloversettelse dukker opp allerede på første side i boka, der McCleen gjengir Esekiel 20: 5-6. I King James Bible lyder det: “In the day that I lifted up my hand unto them, to bring them forth of the land of Egypt into a land that I had espied for them, flowing with milk and honey, which is the glory of all lands”, mens McCleen velger å skrive ” … it was the decoration of all the lands.” Denne oversettelsen fant jeg igjen i Jehovas Vitners egen bibeloversettelse, New World Translation. Jeg valgte ikke å skrive det ”det herligste av alle land”, slik som i Bibelen fra 2011, men det mer fremmede ”Det var alle landenes pryd”, i tråd med den norske Ny Verden-oversettelsen. Slik fikk også verdenen Judith skaper, The Land of Decoration, navnet Prydelsens land på norsk.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website