Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Gjennom drøyt førti yrkesaktive år har jeg oversatt rundt to hundre større verk, de fleste med varige kvaliteter. Men noen peker seg likevel ut, for sin litterære og kulturelle verdi, for sin publikumsappell, eller for sin kombinasjon av disse to. Eksempler kan være Shakespeare-dramaer på det første, Harry Potter og Ringenes herre på det andre, og verk av Charles Dickens på det tredje. Dette er verk som på hver sin måte har satt sitt avtrykk på ettertiden. Fire hundre år gamle Shakespeare gjennom fortellinger, ofte bygd på kjent stoff, men unike i sin utformning som aldri opphører å fengsle oss, og sine språklige lykketreff som fortsatt preger de fleste europeiske språk. Rowlings brennferske Harry Potter, som fortjener karakteristikken unik for å ha trukket et helt internasjonalt ungdomskull inn i lesningens verden ved sin sammensmeltning av populære temaer og teknikker til ett sømløst hele gjennom et oppfinnsomt og fantasieggende språk. Og midt i tidsspennet mellom dem: Dickens, med nettopp den unike blandingen av samfunnsskildring, skikkelsesskapende evne og sterke menneskelige patos som gjorde ham til sin tids litterære megastjerne, og som klart inngår i den litterære grunnvoll Harry Potter bygger på.

Vår felles venn, Mysteriet Edwin Drood og Et julekvad er de tre Dickens-bøkene jeg har oversatt—og de eneste tre komplette Dickens-oversettelser som har vært gjort til norsk de siste seksti år. Det er to mannsaldre, det. Alle de mest publikumskjære Dickens-romanene alle tror de kjenner—Oliver Twist, David Copperfield, Store forventninger og minst ti andre—er enten lest av gamlinger i oversettelser fra rundt Andre verdenskrig, eller i barberte såkalte ’ungdomsutgaver’ (eller enda verre, ikke overhodet). De første vil i dag være nærmest uleselige for ungdom. De andre kan være spennende nok, men det som er beholdt, er bare skjelettet av handlingen, og det som er barbert bort, er magien som gjorde Dickens til sin tids og det meste av ettertidens mest populære forfatter.

Dickens komplett, i forhold til Dickens barbert, kan sammenliknes med film på Colosseum mot video på mobiltelefon. Det som forsvinner, er hele bredden, dybdeskarpheten, fargene—opplevelsen av fortelling som virkelighet. Tilbake er bare noen fjes sett så nært at du mest ser vortene, eller noen strekfigurer på altfor lang avstand. Fortellingen som påstand, i beste fall huskelapp. Dette er Illustrerte klassikere, tegneserieutgaver, bare i skriftform.Samtlige av Dickens’ bøker, men kanskje spesielt hans ’ungdomsromaner’, tilbyr dagens unge lesere en historieopplevelse som samtidig gir historieforståelse. Fordi handlingen er spennende, fordi personene oppleves nesten fysisk til stede, fordi språket er rikt og plastisk uten å være fremmedgjørende ’flinkt’—for alle de talenter og grep en mesterforteller trekker sine lesere inn med—gir disse bøkene en nesten friksjonsfri opplevelse av hvordan vår fortid faktisk var å leve i, som ingen skoletime noensinne kan håpe på.

De som leser dem—komplett!—vil ikke bare oppleve noen oppslukende dager og ukers lesning, de vil nesten umerkelig assimilere en del av europeisk litterær, og enda viktigere, kulturell og historisk almenndannelse, som gir dem felles referansepunkter med mennesker verden over. De som leser dem barbert, vil ikke sitte igjen med mer enn noen timers tidtrøyte og en villedende tro på at de har lest Oliver Twist. Et tankeeksperiment: Harry Potter barbert ned til ’handlingen’. Skildringen av magisamfunnet, og det i relasjon til det u-magiske samfunnet utenfor, alle sidesporene til fortiden og til folketro og mytologi, alle bifigurene, alle de språklige finurlighetene som strør juveler i teksten for både voksne og barn—vekk med det hele, behold bare hvem som gjorde hva med hvem—ville dét blitt en gigantsuksess som ingenting i litteraturhistorien kan måle seg med? … unntatt kanskje, i sin tids målestokk, Charles Dickens.