Ingen Goethe uten Shakespeare — ingen Ibsen uten Dante

En litteraturhistorie for oversettelser

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien

I ulike epoker har ulike idealer for den gode oversettelsen hatt forskjellig vekt. For mange er troskap det ypperste budet, for andre er kreativiteten det viktigste. Oversetteren må som oftest fire litt på det ene og litt på det andre – det må forhandles mellom de ulike hensynene, og teksten må framstå som om den makter det hele. Oversettelse er raffinert illusjonskunst.

Til tider har oversetteren nærmest ansett seg selv som en reinkarnasjon av forfatteren. Det var tilfelle med den første kjente latinske poet, Livius Andronicus, som oversatte Odysseen til latin og gjennom den og andre oversettelser markerte startpunktet for latinsk litteratur. Han hevdet å være den reinkarnerte Homer, og dermed kunne han ta seg alle de friheter han trengte for å tilpasse originalen til sitt hjemlige publikum. Mange justeringer og forskyvninger fra denne første oversatte Homer ble levende begreper i den nye latinske kulturen.

Erkjennelsen av at oversettelse skaper nye kulturelle felter, er et av flere aspekter som gjør at studiet av oversettelse i dens mange former nå får stadig større plass i akademia. Å forstå kulturelle forflytninger, sammensmeltninger og knoppskytinger er nødvendig for å orientere seg i vår samtid.

Også i Norge er det iverksatt store studier omkring de kognitive prosessene som ligger til grunn for oversettelsesarbeidet, og det er gjort spennende enkeltstudier over ulike utgaver av oversatte klassikere som Den siste mohikaner og Onkel Toms hytte. Men fortsatt er de fleste feltene i oversettelsenes litteraturhistorie blanke.

Når nasjonale litteraturhistorier skrives, følger gjerne den ene forfatteren på den andre, innenfor sitt eget språk, inne i sitt eget land. Trender og tendenser tegnes opp, litterære klikker og salonger innredes med nasjonens store navn. Hvis det er snakk om påvirkning utenfra, forklares det gjerne i form av begivenhetsrike reiser.

Men de lokale forfatterne suger ikke bare av sine landsmenns bryst, de leser oversettelser. Goethe og Voltaire leste den oversatte Shakespeare og ble aldri de samme igjen, Ibsen leste Dante på tysk og dansk, i forskjellige omganger, med forskjellig resultat. Jon Michelet leste Sjöwall og Wahlöö i Den svarte serien, og alle leser Homer – eller rettere sagt P. Østbyes oversettelse, her til lands.

«Litteraturhistorie er en nasjonal idrett,» hevder litteraturprofessor Jon Haarberg – selv utøver i denne idrettsgrenen – «som har til hensikt å gi staten dimensjon og dybde.» Litteraturhistorien skal hjelpe til å fremkalle nasjonen og gjøre den spesifikk, slik at den ikke bare forblir et knippe heraldiske symboler. I en slik idrettsgren har ikke oversettelser noen selvsagt plass, for i det nasjonsbyggende perspektivet kan jo oversetting anses som nedbrytende virksomhet. Cato den eldre advarte sine romerske landsmenn mot å lese for mye gresk litteratur; selv fulgte han ikke dette rådet.

Oversettere og oversettelser har sin historie – en annen, supplerende historie enn de nasjonale kanonene. En historie om forfalskninger og forkortelser, om plagiater og pastisjer. Barne- og ungdomsbøker blir forvandlet fra å foregå i engelsk kostskolemiljø til å være befolket av Bodø, Bergen og Stompa. Winnie the Pooh blir til Ole Brumm. Härjedalen blir til Setesdal.

Oversettelsenes historie er historier om forlag, bokserier, redaktører, trykkerier og bokhandlere. Det er litterær virkningshistorie, det er bokhistorie og lesningshistorie – men det er også en sosial historie om dem som utførte oversettelsene og kårene de jobbet under. Det foregikk i klostrenes skriptorier, baronessenes budoarer, trykkerienes bakrom, poetenes kvistværelser og forlagshusenes trange kott. Det handler om fjærpenner, kopiblyanter og kulehodemaskiner, disketter og minnepinner.

Det er mange historier, lange historier. Tekster vandrer, endres, tolkes og misforstås. Når lesere i nye land skal sette ord på fremmede gjenstander og erfaringer, må den hjemlige begrepsverdenen utvides. Oversettelse tvinger fram et rikere språk.

Og etterhvert som de store tekstene utenfra får hjemlig form, endrer den hjemlige litteraturen seg. Det finnes et før og etter Hemingway på norsk. Et før og etter Anna Lisa Amadous bindsterke Proust. Og uten Dantes Inferno i oversettelse, ville vi aldri fått Ibsens Dårekiste. Men denne historien er ennå ikke skrevet.

Innlegget er en bearbeidet utgave av en kronikk som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.