Ingen Goethe uten Shakespeare — ingen Ibsen uten Dante
En litteraturhistorie for oversettelser
Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien
I ulike epoker har ulike idealer for den gode oversettelsen hatt forskjellig vekt. For mange er troskap det ypperste budet, for andre er kreativiteten det viktigste. Oversetteren må som oftest fire litt på det ene og litt på det andre – det må forhandles mellom de ulike hensynene, og teksten må framstå som om den makter det hele. Oversettelse er raffinert illusjonskunst.
Erkjennelsen av at oversettelse skaper nye kulturelle felter, er et av flere aspekter som gjør at studiet av oversettelse i dens mange former nå får stadig større plass i akademia. Å forstå kulturelle forflytninger, sammensmeltninger og knoppskytinger er nødvendig for å orientere seg i vår samtid.
Også i Norge er det iverksatt store studier omkring de kognitive prosessene som ligger til grunn for oversettelsesarbeidet, og det er gjort spennende enkeltstudier over ulike utgaver av oversatte klassikere som Den siste mohikaner og Onkel Toms hytte. Men fortsatt er de fleste feltene i oversettelsenes litteraturhistorie blanke.
«Litteraturhistorie er en nasjonal idrett,» hevder litteraturprofessor Jon Haarberg – selv utøver i denne idrettsgrenen – «som har til hensikt å gi staten dimensjon og dybde.» Litteraturhistorien skal hjelpe til å fremkalle nasjonen og gjøre den spesifikk, slik at den ikke bare forblir et knippe heraldiske symboler. I en slik idrettsgren har ikke oversettelser noen selvsagt plass, for i det nasjonsbyggende perspektivet kan jo oversetting anses som nedbrytende virksomhet. Cato den eldre advarte sine romerske landsmenn mot å lese for mye gresk litteratur; selv fulgte han ikke dette rådet.
Oversettere og oversettelser har sin historie – en annen, supplerende historie enn de nasjonale kanonene. En historie om forfalskninger og forkortelser, om plagiater og pastisjer. Barne- og ungdomsbøker blir forvandlet fra å foregå i engelsk kostskolemiljø til å være befolket av Bodø, Bergen og Stompa. Winnie the Pooh blir til Ole Brumm. Härjedalen blir til Setesdal.
Innlegget er en bearbeidet utgave av en kronikk som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.