Jerusalem, Västerbotten

Av oversetter Per Qvale

Oversettelsesstudier er en del av litteraturvitenskapen, sier Theo Hermans, idet han i 1985 setter den tradisjonelle oversettelsesforskning på plass. Spørsmål som «Hvordan skal man definere en oversettelse?» og «Hva er en god oversettelse?» er normative, restriktive og uproduktive; vi må betrakte oversettelser som en del av det litterære mangfold, de inngår i konglomeratet av differensierte, dynamiske systemer, med sine motsetninger, skiftninger, spenninger, former, sjangere, kanoniseringer. Vi må ikke lenger se oversettelser som noe annenrangs i forhold til originalen.

Bokstaver er som utstoppede dyr, skriver Torgny Lindgren. Forstummede lyder, avsjelede organismer, som representerer noe levende.

Den hyperdyslektiske guttungen i hans roman Dorés Bibel (Gyldendal 2008), et forfatteralterego, får tilgang til bibelhistorien gjennom morfarens muntlige overlevering, samt gjennom Gustave Dorés bibelillustrasjoner: De rettroende helters strålende seire over kongen av Jerusalem og over  Sisera og midianittene og ammonittene og filisterne og moabittene og over Abimelek, med knuste kropper,  blodsprut fra avhugne halser, tarmer som velter ut av åpne buker, hjernemasse som tyter frem fra kløvde skaller. En historie med en betydelig mengde lemlestelse og død, og bare én betydelig fødsel. Han teller 7 200 døde mennesker i Dorés bibelske xylografier. Bildene avbilder virkeligheten. Til og med sannheten!

Xylografiene trenger ingen oversettelse, kan man tillegge. De er analoge med virkeligheten. Mens bokstavene bare er digitale representasjoner, abstraherte, ufullstendige gjengivelser. Det lille fåtall bokstaver er for intet å regne i sammenligning med de utallige lyder som de betegner, tenker hyperdyslektikeren. Og selv lydene er kun tilfeldige og høyst omtrentlige antydninger om det egentlige, underliggende språkets sammensatthet og mangetydighet og velde. Man kan ikke uttrykke med bokstaver alt man kan si med munnen. Han forkaster bokstavene.

I sin bok Erindringer (Gyldendal 2011) gjengir – nei oversetter? – Torgny Lindgren en samtale med gutten som var forelegget for hyperdyslektikeren i Dorés Bibel:

 «Så snart hans blikk falt på en avis eller bokside eller til og med noe så simpelt som dagens lille blad på veggkalenderen, da lettet bokstavene fra sitt feste og gikk til angrep på hans ubeskyttede ansikt og pupiller, skrift var ikke noe annet enn svermer av fluer og mygg for ham, ofte ble han nødt til å verge seg med håndflatene mot disse angrepene, disse sammensvergelsene av linjer og prikker og svart på hvitt.»

Men om bibelen med Dorés illustrasjoner sier han, eller sier forfatteren at han sier:

«Jeg er den eneste som kan den helt utenat. Hver eneste strek, hver eneste skyggelegning, de minste småprikker, til og med linjene som mangler, bloddråpene fra de avhugne halsene, sandkornene på havets bredd. Jeg har aldri trengt å bry meg om ordlyden og tegnene.»

Man kan ikke skrive alt man kan se, og man kan ikke skrive alt man kan si. På den annen side kan man skrive noe man ikke kan si. Svært mange viktige forfattere gjør det, skriver slike ting som man bare kan tenke; det er derfor de er viktige forfattere. (Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen, skrev den unge Wittgenstein, mens han ennå trodde at språket avbildet verden, som en logisk struktur. Javisst, han kom siden på andre tanker. Det man ikke kan si, men muligens tenke, mer eller mindre klart, kan man likevel forsøke å uttrykke med bokstavenes hjelp.)

Og dette, det man ikke kan klare å si, men i heldigste fall uttrykke i skrift – det er dét som er oversetterens største utfordring.

Ikke oversette ord for ord, men snarere oversette tanke for tanke. Da vel vitende at tankene kan være – eller være uttrykt som – flyktig flagrende eller finurlig flettet i hverandre, nennsomt lagt tilrette, snart snedig, snart snodig, snart skingrende, snart sotto voce.

Dette er den oversatte litteraturen: ikke noe annenrangs i forhold til originalen. Ikke en sekunda, sekundær, annenhånds prestasjon, en etterligning i annen rekke, men i tredje, fjerde, femte, ørtende rekke! En gjenopplivning av forfatterens mest dypsindige og dyspepsiske tanker, i en annen hjerne, i et annet språk, med andre tegn for tanken, ja, med andre bokstaver! Det er fantastisk! Det er et under av bibelske dimensjoner!

Skal vi legge til at Torgny Lindgren hevder at bøkene han skriver egentlig er oversettelser fra hans «indre tekst»; han oversetter de tenkte, uuttalte ord fra sin barndoms Västerbotten-dialekt til skriftlig svensk, et slags rikssvensk, med en helt annen rytme og klang, men han beholder flust med dialektale innslag. Så når man oversetter hans bøker, blir det høyt potenserte oversettelser, oversettelser i énogørtende potens.

Comments

Aud Venke
Reply

Eg har ikkje heilt bestemt meg for om eg mistar noko med å lese boka på svensk (ord eg ikkje forstår rett) eller mistar noko ved å lese boka på norsk. Det er spennande å tenkje på alle vala de gjer når det gjenskapar ei bok.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website