Av oversetter Hedda Vormeland

Oversetterlivet handler om å ta avgjørelser (kollega Rune R. Moen skriver fint om det her). Teksten vi leser på kildespråket og skriver på målspråket, består av enkeltord. I likhet med mange andre bruker jeg altså store deler av arbeidsdagen til å vurdere og veie – skal jeg la den opprørte studenten ta, ta tak i, gripe, rive til seg eller trive sekken, veska/vesken, bagen eller mappa/mappen? Hvert ord hektes i et annet, det likner ikke så rent lite på å strikke.

Spørsmålet om ordvalg er ofte rent stilistisk, da finnes svaret (forhåpentligvis) i ordbøkene og (i siste instans) min egen magefølelse. Hvis det står «coat» i en engelsk roman, må jeg velge om det skal stå «jakke», «kåpe», «frakk» eller «kappe» i den norske versjonen. Men iblant kan jeg ikke føle meg fram til svaret, fordi gjenstanden det er snakk om, faktisk finnes i den fysiske virkeligheten. Da må detektivarbeid eller feltundersøkelser til.

I romanen Krig og terpentin forteller Stefan Hertmans om sin bestefars oppvekst og videre liv under og etter første verdenskrig. Dette er skjønnlitteratur, men med utgangspunkt i virkelige personer og hendelser. Og i gjenstander som bærer historie med seg. I denne teksten støtte jeg på noen forekomster av begrepet «rieten stoel». «Riet» betyr siv, «stoel» betyr «stol», så på norsk blir dette «stol av siv». Men det kan det jo ikke kalles – og dessuten kan det være snakk om mer enn én type stol.

Den ene gangen begrepet dukket opp i teksten, var jeg ganske sikker på hva slags stol det dreide seg om, den befant seg nemlig i en kirke. Og av en eller annen grunn har kirker i Norge og i De lave land en felles forkjærlighet for trestoler med sete av flettet siv:

Vincent_Willem_van_Gogh_138

Når en slik stol står i et norsk kapell, kaller vi den «jærstol», men det førte meg ut i anfektelser – jeg kunne ikke kalle en stol i en landsens kirke i Belgia for det. Etter å ha vurdert forskjellige andre løsninger landet jeg på «stol med flettet sete». Jeg regner med at det gir leseren riktige bilder i hodet.

Men kirkestolen var ikke den eneste stolen i denne romanen. Hertmans skriver mye om kunst, blant annet om malerier, og et av dem viser en liten pike som sitter i/på (preposisjoner er et kapittel for seg på alle språk jeg kan, og her er et eksempel på at typen stol avgjør hvilken preposisjon som kan brukes) en «rieten stoel». Og hovedpersonens far har en «rieten stoel» på kjøkkenet, som spiller en liten, men viktig rolle. Samme uttrykk to ganger til, altså – men det trenger ikke være jærstolens kontinentale slektning det dreier seg om hver gang. «Rieten stoel» kan nemlig også være «kurvstol», for eksempel noe slikt som disse:

66a65c11-1379-43a3-aeaa-e4617cba18ec_org_medium

Men ikke nok med det, «riet» kan nemlig også (i hvert fall i eldre tekster, og i historisk sammenheng som her) bety «rotting», og i så fall kan en «rieten stoel» være noe slikt som dette:

rieten

Maleriet av den lille jenta finnes der ute i verden, og godstolen sto virkelig på et kjøkken i Gent for vel hundre år siden – spørsmålene om stoltype kunne altså få entydige svar. Jeg tok kontakt med forfatteren, en vennlig og forekommende mann, som svarte meg med bilder og beskrivelser. Og dermed kunne jeg notere et hattrick for «rieten stoel»: Alle de tre mulige variantene måtte tas i bruk i den norske teksten. For jenta på maleriet sitter i en kurvstol, og forfatterens oldefar hadde en rottingstol på kjøkkenet.